Lydotschkas metode

I dag har jeg vannet på morgenkvisten.
Så nå kan regnet komme.
Nei, nei - det er ikke bare ironi.
Riktignok er det slik at regnet ofte kommer når behovet er minst, og uteblir når behovet er størst, men regn etter vanning, er ikke ueffent. Uansett.
Spesielt ikke der hvor bakken skråner, men også på flat mark.
Er bakken våt, renner regnvannet ikke så lett av, men trenger lettere ned til røttene, og det er jo dit vi vil ha det.
Avrenning har de færrestene plantene glede av, og overflatevanning kommer hovedsaklig ugress med "korte" røtter til gode, samt at det lokker plantene til å vende røttene oppover der det erfaringsmessig er fuktighet å finne.
Grunne planter som ikke kan finne vann i grunnen, er ingen ting å trakte etter.
Dessuten er bladverket på denne tiden, blitt for en veritabel paraply å regne. Det tar i mot og leder vannet vekk fra røttene der det trengs som mest.
En supplerende forvanning før regn, er derfor ikke å forakte.
På 60-tallet bodde vi på Jeløya.
Min onkel som også bodde der og dyrket fersken og druer i solveggen, ble aldri trett av å fortelle at Jeløya var det stedet i Norge som hadde flest soldager.
Vi bodde i rekkehus. Jordsmonnet i rekkehushagene var ekstremt sandholdig og plantene trengte stadig vanning.
En av våre naboer vis a vis var en rusisk emigrantfrue, gift med en norsk kunstmaler. Hun vannet i all slags vær.
Når hun stod med paraply og med vannkanne eller hageslange i regnværet, ristet nordmennene megetsigende på hodet.
Nå fikk jo plantene det vannet de trengte fra himmelens egen spreder, så nå var det ikke nødvendig å spe på med kunstig vanning. De utlendingene, de utlendingene. De har mye rart for seg.
Kanskje trakk jeg også selv litt på smilebåndet, selv om jeg - på tross av aldersforskjellen på ca 60 år - var en slags venn og fortrolig; en åndsfrende i motsetningene til de øvrige naboene som verken malte bilder, skrev i avisene eller drev på med andre synlige, intellektuelle sysler.
Senere har jeg kommet til at det kanskje ikke var riktig å trekke nedlatende på smilebåndet i det hele tatt.
Lydotschka hadde trolig forstått - eller kanskje lært - noe som vi snusfornuftige hageamatører ennå ikke hadde innsett, at vannet når lettere ned til planterøttene når det vannes på våt mark, og med den sterkt sandholdige og drenerende grunnen på Refsnes på Jeløya, var det viktig å gi plantene så mye vann at de kunne fylle lagrene. Overfladisk skvettvanning - enten den nå kommer fra himmelens sluser eller kommunens reservoir - er det liten hjelp i.
Gav da Lydotschkas vanning i regnet synlige resultater?
Jeg mener det.
Hun hadde en usedvanlig frodig hage.
Så frodig at naboene på begge sider var lettere oppgitt over planter som overveldet hekken mellom rekkehushagene, og over trekroner og bladverk fra stauder som la seg inn over deres eget domene.
Det er jo ikke sikkert at det bare hadde med vanningen å gjøre.
Plantevalg og stell bidro nok også, men tiden har åpnet våre øyene for Lydotschkas metode.
Vanning i - eller før - regn, er ikke bare anstaltmakeri.
Det lærte vi en gang for halvt hundre år siden av Lydotschka som gikk under sin paraply og vannet rekkehushagen i regnet.