Sjenert bondepion

Foto: Kow d.e. 150609 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Gammel bondepeon som har fulgt slekten Grasto.

Nederst: Vakker, men visner fort.

De sterkt røde bondepeonene (paeonia festiva) har blomstret ferdig allerede.Det er litt tidligere enn vanlig. Dessuten har de flyttet på seg.
"Typiske solskinnsplanter, men tåler litt skygge," skriver Norsk Hageleksikon om peoner.
Det trodde vi også. Derfor ble bondepeonene plantet på et lyst sted. Hvor det forøvrig var lett å nyte synet av dem og komme til og vanne.
Men der har de fleste nå gått ut. Trolig som følge av bladflekksyke og rust.
Et par som holder stand, står i ly av Kolkwitzia og Snøballkrossved.
Det betyr ikke at de røde peonene forøvrig er ute av hagen. Nye planter er dukket opp i ly bak Forsythiabusken og til og med i det skrinne jordsmonnet i skyggen av tre bulkemispler som man ellers skulle tro ville ta det som er, av så vel lys som vann og næring.
Der har vi trolig igjen for at vi har en svak karakter og ikke har hjerte til å fjerne frøkapslene fra peonene.
For det første er kapslene dekorative, for det andre bidrar de til nye generasjoner planter - planter som nedstammer i rett linje fra de opprinnelige "famileplantene", og trolig med samme egenskaper som dem, altså nesten "identiske" med dem vi hadde med oss da vi flyttet hit.
Som tidligere beskrevet har bondepeonene en lang historie i vår familie. Se innlegget Peoner med familietradisjon.
Min kones bestefar som eide småbruket "Bjerkholt" på Sandbakken i Skjeberg, var fetter - eller søskenbarn som vi sier i vår familie - av min farmor. De tilhørte begge den opprinnelige familien "Grasto" som hadde navn fra husmannsplassen "Grasto" under den adelige sætegården "Hafslund" på Skjebergsiden av Sarpefossen.
De røde bondepeonene fra "Bjerkholt" er m.a.o. mer enn noen tilfeldige planter med vakre blomster.
De representerer en slags rød tråd i den livsveven som min kone og jeg, og våre forfedre og etterkommere alle er en del av.
Man kan spørre seg hvordan peonene kom til Bjerkholt.
Det var ikke så valig å kjøpe planter før krigen på våre kanter. Man byttet eller fikk.
Noen ganger "stjal" man stiklinger og rotskudd. Det måtte man gjøre ellers grodde de ikke.
Der fulgte nok folket på "Bjerkholt" tradisjonene. Dessuten var de sparsommelige. Penger til blomster ble høyst sannsynlig ansett som sløseri.
Hvem fikk de eventuelt plantene av?
Andre slektninger - som de hadde legio av?
Ikke usannsynlig.
Slik sett kan plantene faktisk ha befunnet seg i familiens eie mye lenger enn vi kjenner til.
Om det forholder seg slik, får vi aldri vite, men det er interessant å spekulere.