Takk for i år

Foto: Kow d.e. 311209 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Årets siste solnedgang over Oslofjorden. Med en gnistrende kald og snørik kveld går året 2009 ut. Hva vil det nye året bringe?

Så går året 2009 ugjenkallelig mot slutten.
Det er snaut tre timer igjen.
Deretter må vi finne fram en ny kalender.
2009 var på mange måter et godt år for nordmenn flest.
Ingen generasjoner før oss har hatt det tilnærmelsesvis så godt.
For 100 år siden kunne ingen drømme om at den jevne nordmann skulle få en slik materiell velstand som den vi nå har.
Da hadde vi et ubarmhjertig klassesamfunn med nød og savn og store sosiale forskjeller.
De fleste i vårt samfunn har idag en levestandard som overgår alt det våre mest optimistiske forfedre kunne drømme om.
Og vi har ikke bare materielle goder.
De aller fleste av oss har trygghet. Trygghet fra ufred og krig. Trygghet for dagen i morgen.
Det betyr ikke at vi er forskånet fra sykdom. Eller ulykker. Eller personlige eller kollektive tragedier.
Men det betyr at de aller fleste av oss kan leve våre liv i frihet - også tankens og handlingens frihet - og uten materielle bekymringer.
Vi kan leve våre liv i forvissningen om at både vi og våre nærmeste kan leve uten frykt for dagen i morgen.
Det finnes riktignok skyer i horisonten.
Klimamøtet i København var ikke oppløftende.
De av oss som er opptatt av naturen, vet at klimatruslene må tas på alvor.
At balansen i naturen er viktig.
Vi kjenner ikke hele sannheten om hva som er menneskeskapt, og hva som er naturens gang. Men vi vet nok til å kunne fastslå at endringenes art, omfang og tempo virker faretruende.
Vi som dyrker våre hager, vet at naturen har en iboende balanse og likevekt som vi ikke kan forstyrre uten at det får konsekvenser.
Og at vi må være føre var.
Fordi etterpåklokskap ikke er til noen hjelp. Verken for oss - eller våre etterkommere.
Når året nå går mot sin slutt, ønsker jeg leserne av denne bloggen, og alle andre hageinteresserte, et godt nytt, naturbevisst år.
Et nytt år med mange gode, grønne opplevelser.
At mange flere av verdens innbyggere får det like godt som oss.
Og at vi - dvs. menneskeheten - tar vare på naturen.
Som vi har til låns.
Og skal overdra til våre etterkommere.

Matknipe for store og små

Foto: Kow d.e. 281209 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Jeg liker uberørte snøflater og snøskulpturer som naturen selv har laget, men for å skaffe fuglene adgang til matfatene, måtte jeg ut og grave fram nek og matingshus.

Midten: Rådyrene smyger seg langs husveggen for å unngå snøfonnene.

Nederst: Men ikke alle rådyr er like praktisk anlagt. Her har de tråkket gjennom der hvor jeg legger snøen som jeg måker vekk fra innkjørselen. Også jeg tråkker gjennom der. Med de tynne "pipestilkene" sine må rådyrene ha stått i snø til opp på magen før de kom seg fram.

Kulda er bitende, og snøen ligger dyp.

Både to- og firbente har problemer med å klare livhanken.

Vi legger og henger ut mat til fuglene og forsøker å sørge for at maten er tilgjengelig.

Kornbandene snødde ned i jula og måtte graves fram. Det måtte også "fuglebrettene" - enda de har tak som skal sørge

for at maten ikke dekkes av snø eller ødelegges av regn.

Nå er både meisboller, solsikkefrø, brødsmuler og brødskalker og nek tilgjengelige.

Hvor er dompapene?

Gulspurvene fråtser i nekene, mens pilfinkene konkurrer med meisene om meisboller, frø og smuler.

Dompapene har ikke vært å se i år. Verken hunnfugler i "hverdagshabitt" eller hannfugler i stasdrakt.

De gjenværende bærene på cotoneasterbuskene er tydeligvis fortsatt fristende. Skjønt, de vel er hardfrosne nå.

Men det avskrekker verken sidensvansene - som stadig er innom - eller den ene svarttrosten og den ene gråtrosten som tydeligvis kamperer sammen og stadig - med langsomme bevegelser - er å se på jakt etter bær i våre trær og busker.

Overlever de "fimbulvinteren" takket være det vi har å by på, er vi glade for det.

Rådyrene sulter

Rådyrene er det verre med.

Egentlig skulle de ikke være hos oss, for de gjør så mye ugagn i hagen.

Ikke akkkurat nå, riktig nok.

Nå kan de uten å anrette særlig skade, gnage ned rosene og annet som skal beskjæres til våren likevel.

Men blir de vant til å finne føde her, kommer de stadig igjen. Til alle årstider.

Men akkurat nå har vi medfølelse med dem. Vi må innrømme det.

Sporene viser at de stadig tråkker omkring og forsyner seg av det som faller ned fra julenekene.

Og det er ikke mye. Noen frø og litt halm. Det er ikke mye å mette seg på for så store dyr.

Likevel: Til nå har vi motstått fristelsen til å legge ut mat.

Vi satser - som Darwin - på "survival of the fittest".

Og på at andre forer dem slik at de ikke blir vant til å oppfatte vår hage som sitt private matfat.

Vi er derfor standhaftige.

Men må innrømme at det holder hardt.

Sidensvansene har ikke reist

Foto: Kow d.e. 261209 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Noen av sidensvansene har samlet seg i bjørka i bakkant og venter på klar bane. Så snart jeg har trukket meg vekk, kommer de i samlet flokk og slår seg ned i cotoneasterbuskene hvor det fortsatt henger saftige bær.

Tidligere har sidensvansene i flere år kommet sent på høsten, ribbet trær og busker for bær og dratt sin veg.

I år har de tydeligvis blitt værende i nabolaget.

Om det skyldes klimaet, at det er ekstra rikelig tilgang på bær eller andre forhold, er vanskelig å ha noen formening om.

Men det henger fortsatt bær på trær og busker.

Og det er de tydeligvis klar over.

Flokken slår seg ned i hagene i nabolaget, letter samlet og finner en ny hage. Og plutselig kommer de til oss.

Da jeg hadde vært ute og måkt snø et par timer eller mer, slo de seg helt uventet ned i cotoneasterbuskene like ved innkjørselen hvor jeg holdt på.

Det kunne nesten se ut som om de betraktet meg som en del av naturen.

Men når jeg måtte tippe snøen like ved dem, fløy de.

Da dette hadde gjentatt seg et par ganger, hentet jeg kameraet.

Men da kom de ikke igjen, men satte seg i bjørketreet bak naboens hus og ventet på klar bane.

Der satt de til en skjære - som trolig følte at de fremmede fuglene hadde trengt inn på dens område - fløy skrattende og med god fart rett mot treet hvor de satt.

Da lettet de og forsvant.

Men de er fortsatt i området.

For i dag var noen - men riktignok ikke så mange som ellers - på plass i cotoneasterbuskene igjen. Hvor det fortsatt er røde saftige bær.

Bare bærene nå ikke har gjæret.

Har de det, kan vi komme til å få rene fyllekalaset i hagen.

Og det er neppe sunt nå i kulda.

Vi er lovet ned mot 20 minusgrader de nærmeste dagene.

Skjønt, kommer man fra den russiske taigaen eller tundraen, er minus 20, kanskje ikke så avskrekkende.

Julesnø så det rekker

Foto: Kow d.e. desember 2009 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Det er vakkert når snøen kler trær og busker, og når gårdsplassen utgjør en hvit, ubrudt snøflate. Men det betyr også jobb og slit. Skal bilen på vegen, må det brøytes. For hånd.

Øverst t.v.: Finere pynt kan trærne ikke få. Når mørket faller på kommer lysene til sin rett i alt det hvite.

Nederst t.v.: 1. juledag. Gårdsplassen er ferdig måkt, og snømåkeren tror at han kan slappe av etter velgjort jobb. Men dengang ei.

Spådommen slo til.

Vinteren hadde en overraskelse på lur.

Snøen har lavet ned over oss, og julaften var vi snødd inne.

Vi skulle vært hos vår eldste datter og hennes familie, men måtte la bilen stå i garasjen.

Selv om jeg stod i i timesvis, rakk jeg bare å måke gårdsplassen før helga satte inn.

Utkjørselen var uframkommelig. Det samme var vegen utenfor.

1. juledag fullførte jeg måkejobben.

Våt som ei bikkje av svette og våt snø, gikk jeg i dusjen.

Da så gårdsplassen ut som vist på de minste bildene ovenfor.

Vår eldste datter ringte og innbød oss til lunch 2. juledag. Som kompensasjon for julaftenfeiringen som falt bort.

Men allerede da hun ringte ut på ettermiddagen, hadde snøen igjen bestemt seg for å gjeninnta gårdsplassen, innkjørselen og vegen.

Morgenen 2. juledag var alt på ny dekket av et tykt snølag. Minst 50 nye centimeter.

Eller mer sannsynlig, vel 60.

Så da var det bare å sette i gang på ny. Fram med skyffel og snøskuffe.

Men: Ny skuffelse.

Nok en gang måtte vi ringe avbud.

Jeg rakk å måke innkjørselen, men gårdsplassen orket jeg ikke. Det var for mye. Og for tungt.

Så da måtte bilen bli i garasjen. Nok en gang.

I dag har jeg måkt resten.

Nå ligger både gårdsplass og innkjørsel nymåkte.

Og i nattens mulm og mørke har brøytemannskapene gjort vegen farbar.

Så i morgen håper vi å kunne kjøre igjen.

Men da er helgedagene og selskapeligheten over.

For denne gang.

Det ble en hjemmehjul i år. Det sørget snøen for.

Og kanskje var det like greit at vi holdt oss "ved teltene", som det heter.

For etter dager med time etter time i våt og kald kamp mot snøen, var vi - eller i alle fall jeg - ikke akkurat i festmodus.

"Ingen ting er så stille som sne ...", heter det.

Stille, ja.

Men kranglevoren og vanskelig å ha med å gjøre.

Nå gjelder det bare at den holder seg i tømme, og ikke finner på noen lumske triks i løpet av natta slik at jeg må til med snøskuffa og skyffelen i morgen igjen.

Da har jeg annet å gjøre.

Men det bryr værgudene seg trolig lite om.

Så vi krysser fingrene.

For himmelen ligger blyfarget og truende over fjorden og Hurumlandet.

Vi frykter det verste.

Mot lysere tider

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Det går mot lysere og varmere dager. Tiden for hagegleder nærmer seg - sakte, men sikkert.

To nederste bilder: Vinteren har vært "snill" hittil, men fortsatt kan den ha overraskelser på lur.

Slik som forrige vinter. Da var vinteren nærmest grønn til jula var passert, men så kom snøen. Slik så det ut hos oss i februar i år. En stund var vi redd for at snøen skulle ligge til St. Hans.

Så er det verste unnagjort.
I går hadde vi vintersolverv. Årets korteste dag.

Nå går det mot lysere tider.
Sakte, riktig nok, men tross alt den riktige vegen.
Fortsatt ligger hagen i dvale, men om tre måneders tid våkner naturen til liv igjen.
Det ser jeg fram til.
Våren og sommeren er strevsomme årstider for en hageentusiast.
Planene er som regel mange.
Av dyrekjøpt erfaring vet vi imidlertid at bare en brøkdel av dem blir realisert, og at alt som burde vært gjort, men ikke blir gjort, vil gnage på samvittigheten og skape uro i sinnet, misnøye og frustrasjon.
Sånn sett er det roligere nå. Om vinteren. Når alt hviler.
Likevel.
Jeg foretrekker de varme årstidene og venter utålmodig på sol, lengre dager, varme – og på natur og kultur i full utfoldelse.
Så derfor er vintersolverv en av årets høytidsdager for meg.
Vinteren er på langt nær over.

Det er jeg klar over.
Forrige vinter holdt vi på å drukne i snø på nyåret.
Naturen har sikkert noen overraskelser i ermet i år også.
Men dem skal vi nok tåle.
For jeg vet hva som venter.
Mange og lange dager i hagen.
Med arbeid og rekreasjon, irritasjon og gleder i en salig blanding.
Jeg kan nesten ikke vente.

Rådyr på verandaen?

Foto: Kow d.e. 071209 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Hvem har gått her? Rådyr? Eller katt? Oftest sier sporene klart i fra hvem som har vært på besøk, men noen ganger er sporene tint så mye, og blitt så utydelige, at identifikasjon er vanskelig. Det gir næring til fantasien.

Snø er et spennende underlag.
Når vi titter ut av vinduet om morgenen, er det som oftest en rekke spor i snøen. Det er tydelig at det foregår litt av hvert i hagen om natta.
Ja, ikke bare i hagen. Helt opp på verandaen går sporene.
Noen ganger er sporene etter kattepoter tydelige.
Andre ganger kan det se ut til at andre dyr har besøkt oss - på trappa eller på verandaen.
Gårdsplassen snakker vi ikke om. Der er det rene dyretråkket fra tid til annen. På plenene også.
Rådyrene setter ofte umiskjennelige avtrykk etter kløver.
Nå når rosene ikke har friske, fristende skudd lenger, kretser rådyrsporene omkring de "husa" hvor vi gir fuglene mat.
Men der er det ikke mye å hente. Husa står for høyt. Dessuten er det tverrgående sperrer både her og der for å hindre skjærene i å stikke av med maten. Skjæra - som også avsetter tydelige spor i snøen - sitter ikke på foringsplassen og spiser, men fyller nebbet og flyr bort med maten som den gjemmer. F.eks. ved å grave den ned.
Så fra disse fugleforingsplassene må nok rådyrene gå med uforrettet sak. Men det vet de jo ikke før de har prøvd. Noe sporene forteller at de gjør.

Fugler i hagen

Foto: Kow d.e. 031209 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Vinteren er kommet i hagen. Rim og snø skaper stemning, men gjør det vanskeligere for småfuglene. I vår hage kan de imidlertid stagge den verste sulten.

De fuglene som tyr til vår hage, lider ingen nød.

I tillegg til det naturen byr på, legger og henger vi ut mat.

Solsikkefrø, kokosnøtter, meisboller, brød - og noen ganger nøtter.

Det blir sikkert satt pris på, for det går med.

I treet utenfor kjøkkenvinduet har vi diverse "remedier" med forskjellige godsaker.

Ikke bare vi voksne, men også barnebarna, liker å sitte og studere småfuglene - og noen ganger hakkespetten eller ekornet - som mesker seg med den uthengte maten.

Og ute i hagen har vi to "matebur" med tak over.

Der går det mest i solsikkefrø og brødsmuler.

Jeg liker skjærer. Skjæra er en flott fugl å se på.

Men den er grådig. Dessuten hamstrer den.

Den fyller nebbet, flyr bort og "gjemmer" det den har hentet, og kommer tilbake etter nye porsjoner. Sånn fortsetter den til det er tomt.

Jeg har derfor måttet sette opp "sperrer" som gjør det vanskeligere for skjæra å komme inn i "matehusene". Så nå blir det litt mat på de mindre fuglene også.

Men vi sørger for at skjærene også får sitt. På dertil egnede steder.

Noen understreker nytten av å ha fugler i hagen.

Den vil vi absolutt ikke undervurdere.

Men for oss er kosen og hygga viktigst.

Når de minste barnebarna vil sitte på fanget og se i fuglebøkene, har vi det godt.

Og tenker at vi - både store og små - er heldige som har hage.

Med planter og bær og småfugler.

Hele året rundt.

Blomsterhage eller beitemark?

Foto: Kow d.e. 251109 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Rådyra tar det grønne som er å finne uten hensyn til eiendomsforhold eller "gartneren"s strev og følelsesliv.

Er det ikke rosene, så er det noe annet.

Rådyra tar det grønne som er å finne. Til alle årets tider.

Ikke minst på denne årstiden. Når det er lite av det. Selvfølgelig.

En frodig grønn plante i bedet ved garasjen har tatt feil av årstiden. Den vokste seg stor og fin og frodig i løpet av oktober og november.

Jeg husker ikke hva det er. Kanskje perleblomst. Kanskje scilla. Eller kanskje - skjønt mindre sannsynlig - fritilaria meleagris, dvs. "vipeegg".

Uansett. Nå er den nedgnagd.

Rådyra er ikke kresne.

De bryr seg ikke så mye om teksten på menyen, men ser stort på det, og tar det som er å finne.

Uten hensyn til "gartneren"s strev.

Denne gangen var tapet kanskje ikke så stort. Planta ville vel frosset og visnet ned "okke som".

Like godt da, kanskje, at den har gledet en firbent før den gav tapt for kuldegradene.

Men jeg frykter vanens makt.

Jo, mer "snask" rådyra finner, jo oftere kommer de trolig igjen.

Og er de først på vår gårdsplass og i vår hage, tar de - som sagt - for seg.

Uten hensyn til stell og skjøtsel.

Derfor liker jeg dem best på avstand.

Jeg må innrømme det.