Matknipe for store og små

Foto: Kow d.e. 281209 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Jeg liker uberørte snøflater og snøskulpturer som naturen selv har laget, men for å skaffe fuglene adgang til matfatene, måtte jeg ut og grave fram nek og matingshus.

Midten: Rådyrene smyger seg langs husveggen for å unngå snøfonnene.

Nederst: Men ikke alle rådyr er like praktisk anlagt. Her har de tråkket gjennom der hvor jeg legger snøen som jeg måker vekk fra innkjørselen. Også jeg tråkker gjennom der. Med de tynne "pipestilkene" sine må rådyrene ha stått i snø til opp på magen før de kom seg fram.

Kulda er bitende, og snøen ligger dyp.

Både to- og firbente har problemer med å klare livhanken.

Vi legger og henger ut mat til fuglene og forsøker å sørge for at maten er tilgjengelig.

Kornbandene snødde ned i jula og måtte graves fram. Det måtte også "fuglebrettene" - enda de har tak som skal sørge

for at maten ikke dekkes av snø eller ødelegges av regn.

Nå er både meisboller, solsikkefrø, brødsmuler og brødskalker og nek tilgjengelige.

Hvor er dompapene?

Gulspurvene fråtser i nekene, mens pilfinkene konkurrer med meisene om meisboller, frø og smuler.

Dompapene har ikke vært å se i år. Verken hunnfugler i "hverdagshabitt" eller hannfugler i stasdrakt.

De gjenværende bærene på cotoneasterbuskene er tydeligvis fortsatt fristende. Skjønt, de vel er hardfrosne nå.

Men det avskrekker verken sidensvansene - som stadig er innom - eller den ene svarttrosten og den ene gråtrosten som tydeligvis kamperer sammen og stadig - med langsomme bevegelser - er å se på jakt etter bær i våre trær og busker.

Overlever de "fimbulvinteren" takket være det vi har å by på, er vi glade for det.

Rådyrene sulter

Rådyrene er det verre med.

Egentlig skulle de ikke være hos oss, for de gjør så mye ugagn i hagen.

Ikke akkkurat nå, riktig nok.

Nå kan de uten å anrette særlig skade, gnage ned rosene og annet som skal beskjæres til våren likevel.

Men blir de vant til å finne føde her, kommer de stadig igjen. Til alle årstider.

Men akkurat nå har vi medfølelse med dem. Vi må innrømme det.

Sporene viser at de stadig tråkker omkring og forsyner seg av det som faller ned fra julenekene.

Og det er ikke mye. Noen frø og litt halm. Det er ikke mye å mette seg på for så store dyr.

Likevel: Til nå har vi motstått fristelsen til å legge ut mat.

Vi satser - som Darwin - på "survival of the fittest".

Og på at andre forer dem slik at de ikke blir vant til å oppfatte vår hage som sitt private matfat.

Vi er derfor standhaftige.

Men må innrømme at det holder hardt.