Mer fra gravmyrtens mangfoldige liv

Foto: Kow d.e. 24052010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Gravmyrten finner veg. Over alt. Under alle forhold. Her har den vokst opp langs stammen innenfor barken på den døde furua.

Jeg har i et par innlegg og noen kommentarer besværet meg over gravmyrten, vinca minor, som har forsøkt å underlegge seg blomsterbedene våre.
Da jeg renset steinbedet for denne livskraftige, aggressive imperialisten, kom jeg over et interessant fenomen.

Merkelig symbiose
Like ved har det stått en furu. Som nå er fjernet. Men konglene ligger igjen på bakken.
Det vil si: De lå på bakken.
Da jeg løsnet røttene på gravmyrten, og løftet plantene, fulgte konglene med.
Myrten hadde vokst fast i konglene. Ikke en og annen tilfeldig kongle, men i stort antall, og flere kongler på hver stengel.
Dessverre summet jeg meg ikke til å ta bilde av denne interessante symbiosen, men lot planter med vedheng gå rett i plastsekken som senere er tømt på kommunens plass for hageavfall.

Innenfor barken
I et nabobed - hvor det også har stått en furu - har gravmyrten tatt seg inn under barken på den døde stammen - som nå er søyle for et fuglematingshus - og vokst oppover, innenfor barken til den fant det for godt å "kikke" ut gjennom barken for å få litt luft og lys.
Hva planta ønsker å oppnå ved denne oppførselen, er vanskelig å forstå.
Man skulle tro at et liv i det fri, ville være å foretrekke framfor denne snikingen opp langs trestammen under karrige vilkår, i mørke og i dølgsmål.
Etter den siste ukas nærkontakt med vinca minor, er det lite som overrasker meg når den gjelder denne plantas vilje - og evne - til å ta for seg av de mest beskjedne næringskilder, og ikke bare overleve, men trives og formere seg under de vanskeligste vilkår.
Jeg skjønner stadig bedre at den er blitt svartelistet.
Den er ustoppelig.

Brudespireaen takker for tilliten

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Fjorårets harde beskjæring har satt sine merker, men neste år er forhåpentlig både spireabuskene og plenen restituert.

Disse spireagreinene som lener seg over berberis og roser ut mot vegen, holdt på å bli offer for hagesaksa tidligere i vår. Men heldigvis lot jeg dem være. Etter blomstring må de imidlertid til pers slik at plantene langs vegen får nødvendig livsrom og utviklingsmuligheter.

I fjor beskar jeg brudespireaen kraftig etter blomstring.

Vi har tre busker som står i klynge i utkanten av plenen mot vegen utenfor. Men med berberis, Rosa Rugosa og villroser i mellom.

Spireabuskene som er vel 25 år gamle - og øyensynlig trives der de står utsatt for vind og vær ytterst på plenen med meget sparsommelig jordsmonn på toppen av en såle av blåleire som dekker kjempesteinene under - hadde breiet seg slik med flere meter (OBS!) lange greiner, at en frisering var uomgjengelig.

Selv om det skulle gå ut over blomstringen et år eller to. Og etterlate et dominerende gressløst, jordsvart belte under de beklipte buskene.

De lange greinene som vendte mot vegen, glemte jeg imidlertid.

Og i år hadde jeg ikke hjerte til å klippe dem. Vel vitende om at beskjæring ville bety at vi ville gå glipp av årets blomstring.

Etter en del "akkedering" fram og tilbake, lot jeg greinene stå. For å klippe dem etter blomstring.

Og det angrer jeg ikke på.

Blomsterprakten er akkurat nå overveldende.

Tar jeg ikke feil, heter en festsal på Stocholms Stadshus "Vita havet".

Navnet rinner meg i hu når jeg beskuer vår spirea.

Brudespireaen blomstrer riktignok ikke lenge.

Men etter brudespireaen er det de andre spirea-artenes tur.

Én - kanskje Gentspirea - har allerede begynt å vise tegn til blomstring. Og andre - både kremhvite, rosa og nærmest burgunder - venter.

Og vakre er de. Alle sammen.

Barselavdelingen og kampen mot gravmyrten

Foto: Kow d.e. 24052010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Barselavdelingen blir stadig større etter hvert som planter som har sådd seg selv, dukker opp under vårarbeidets gang. Her er en avdeling.

Det går sakte når jeg arbeider i hagen.
Jeg prøver å ødelegge minst mulig med spaden og voldsom graving. Og ser jeg en plante som har sådd seg selv, og som det kan være mening i å prøve å ta vare på, planter jeg i potte og gir den en sjanse til å gjøre nytte for seg i hagen.
Men alt kan ikke bevares.
Gravmyrt (Vinca minor) fjerner jeg nå med forherdet hjerte og hard hand. Den skal ut av hagen. Koste hva det koste vil.
Og det koster. Bøyd rygg og såre never.
Og en rekke ødelagte planter og nye skudd som ikke tåler ryddearbeidet.
Men nå er steinbedet så å si renset for den aggressive planta som imperialistisk prøver å legge beslag på både steinbedet og den tilstøtende skråningen.
Og andre steder i hagen hvor jeg uforsiktig har latt den slippe til.
Eller hvor den bare har dukket opp. Ubegripelig hvordan.
Et par-tre lupiner med kjemperøtter har jeg også ofret. Inspirert av brosjyren "Hagerømlinger - Fra prydplanter til svartelistearter" som lå ved Norsk Hagetidend nr 6.
Det var skremmende lesning.
Vi har i vår hage minst 8 av de 17 plantene som det der advares mot.
Det skal jeg komme tilbake til.
Foreløpig har jeg nok med å slåss mot gravmyrten.
Som er en gammel kulturplante i Sverige - og da sannsynligvis også i Norge - men som uansett skal ut av vår hage som den ved hjelp av snikende framrykking bak vår rygg prøver å legge under seg.
Men det skal vi ikke ha noe av.
Hvis det er mulig å forhindre.
For når man tror at man har fjernet alt, er det alltid noe igjen - godt forankret, dypt der nede.
Men jeg gir meg ikke.
Trøsten er at det blir en del forskjellige planter til barselavdelingen under vegs.
Så gjelder det å finne plass til dem etter hvert som de vokser til.

Vårfloks - men hvilke?

Foto: Kow d.e. 24052010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Denne vårfloksen har prydet vår hage i flere år. Vi har flere tuster på forskjellige steder. Her har den ved egen hjelp etablert seg utenfor bedet på den steinbelagte innkjørselen.

Denne vårblomstrende floksen er av relativt ny dato hos oss. Den har har utviklet frodig bladverk, men få blomster et par sesonger. I fjor frøs den noe tilbake, men i år tar den sitt monn igjen.


Dette nærbildet viser blomstene på planta ovenfor. Kan det være phlox douglasi? Enkle - men vakre - er de i alle fall.



Vårfloks (phlox subulata?) er en av vårens fineste planter. Synes jeg.
Den kommer i følge "Alt om hagen" fra "østsiden av Nord-Amerika.
De røde - og de hvite - tuene supplerer vårvortemelk og ustyrlig, blåblomstrende gravmyrt i vårhagen, og varsler på en diskret, men samtidig selvbevisst måte, sommerens kommende, fargeglade overflod.
Den røde vårfloksen har jeg fra mitt barndomshjem. Hvilken varietet det er, vet jeg ikke.
Den hvite har jeg kjøpt. Trolig en høst når hagesenteret har redusert prisen for å kvitte seg med usolgte planter før vinteren setter inn.

Det er da man gjør "kupp".
En gang har den sikkert vært utstyrt med navnelapp, men den er dessverre forsvunnet.
I utsalget hos en gartner så jeg imidlertid forleden en plante som liknet til forveksling. Og den hette Phlox douglasi.
Kan det være den jeg har?
Hvis noen har en begrunnet teori, hører jeg gjerne om det.

Vårfloks er takknemlige, vakre, tuedannende planter som med sin tidlige blomstring altså gir liv og skjønnhet til hagen før det store fargeshowet setter inn.

Selv om de kan utvikle seg vel mye og presse ut mindre robuste naboer, er vårfloks relativt lette å begrense. Og lette å formere.

Det er derfor planter jeg anbefaler til enhver hagedyrker som gjerne vil ha noen fargeklatter inn i vårhagen.

Stakkars sommerfuglbusk

Foto: Kow d.e. 24052010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Sommerfuglbusken som utviklet seg så lovende i fjor, har fått seg en alvorlig knekk i løpet av vinteren og må nå begynne fra bunnen igjen.

Etter å ha sturet et par år, slo buddleiaen i fjor til med god tilvekst.

Jeg skrev da at den - kanskje litt overraskende - så ut til å ha klart den harde vinteren bra.

Sist vinter var enda hardere.

Og da gikk det ikke fullt så bra.

Planta lever. Men de fleste av greinene er døde.

Et par greiner ser det imidlertid ut til å være liv i, og nye, friske skudd kommer helt nede ved bakken.

Jeg har derfor vært litt forsiktig med å luke og rydde rundt rota.

Men det må nok til hvis konkurransen om lys, luft og næring ikke skal bli for hard.

Hagesaksa må nok også fram.

De tørre - tilsynelatende døde - greinene er ikke noe å spare på. Håpet om at det likevel skal være liv i dem, er nok over nå. Så de må vekk.

Buddleia "fryser ofte tilbake, men kommer raskt igjen med mengder av blomster på den ettårige veden", skriver Norsk Hageleksikon, og mener at planta på spesielt utsatte steder kan "dyrkes som en staude".

Det er gode trøstens ord for en litt betuttet "gartner", som hadde sett fram til en frodig, blomsterrik sommerfuglbusk med mange besøkende sommerfugler, i hjørnet like ved hagekrakken hvor vi tar oss en pause i ny og ne og nyter utsikten over fjorden.

La oss håpe at leksikonet har rett.

Stadig finere hageblåpute

Foto: Kow d.e. 24052010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Vår blåpute - eller puteblom som noen kaller den - betenkte seg lenge før den fant det for godt å etablere seg for alvor, men nå blir den større og finere for hvert år.

Hver enkelt blomst er et under i seg selv. Her er fargen tilnærmet lik den riktige.

Jeg har skrevet om vår hageblåpute (aubrieta cultorum) tidligere.
Bl.a. om hvordan den kom inn i vår hage hvor den lenge stod og sturet.
Nå sturer den ikke lenger, men breier seg slik at naboplantene må slåss om livsrom ved å kjempe seg opp igjennom det tette teppet av blå - eller helst er de vel lilla - blomster i alle sjatteringer.
I fjor skrev vi at vi skulle formere - og dermed sikre blåhageputa et liv i framtiden - ved å ta stiklinger.
Det ble det ikke noe av.
Forhåpentlig husker vi bedre og gjennomfører forsettet i år.
Får vi det til, kan vi både få et par planter til vårt - for tiden akk så traurige - steinbed.
Og få laget noen planter som vi kan spandere på barna våre. Som alle har hager hvor hageblåpute vil få en fin virkning - i skråninger og i steinbed.
Ja, hos vår yngste datter til og med i en tørrmur.
Trolig får plantene i barnas hager bedre jordsmonn enn hos oss.
Her vokser de - mot alle odds - i relativt tung, leireholdig jord, mens jorda hos alle våre tre barn nok er lettere med mer innblanding av sand.
Det er slik jord hageblåpute egentlig skal ha. I følge hagelitteraturen.
Nå gjelder det - som nevnt - å huske sine forsetter. Og få tid til å realisere dem. I august en gang.
Det er da aubrieta egentlig skal deles.
Hevder ekspertisen.

Har du lubbestokk i hagen?

Foto: Kow d.e. 21052010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Løpstikke er en nyttig, god og meget anvendelig krydderurt som du neppe vil angre på at du gir innpass i hagen din.

For mange år siden fikk jeg et stykke av en rotstengel av en kjenning på Hamar.

Slik kom løpstikken inn i vår hage.

Siden har den hatt sin plass der - og gitt oss mange gledestunder og gode smaksopplevelser.

Vi bruker den i grønn salat, supper og sauser - og som innblanding i kjøttdeig.

Den setter god smak. Og skal visstnok være særdeles sunn.

Forbedrer kjærlighetslivet?

Hvorfor løpstikken kalles kjærlighetsurt, er imidlertid ikke helt lett å forstå.

Det er en interessant kulturhisrisk myte at man ved inntak av løpstikke kan høyne sitt energinivå og øke så vel lyst som evne.

Ikke bare hos mennesket forøvrig.

Bøndene supllerte foret med løpstikke når de ved hjelp av oksen skulle øke besetningen i fjøset.

Men realistisk betraktet virker løpstikke neppe mer fremmende på kjærlighetslivet enn andre nyttige og velsmakende planter som øker appetitten ved å piffer opp smakløse, traurige retter og dermed øke matgleden.

Kanskje også hos bufeet.

Mange navn

Faktum er imidlertid at planta på en rekke språk har ordet kjærlighet i navnet. Så forestillingen har åpenbart vært utbredt.

Også i Norge for så vidt.

Det norske navnet, løpstikke, er trolig avledet av det tyske liebstickel eller liebstöckel og har rent sprøklig sett ingen ting med å løpe å gjøre.

Betegnelsen løpestikke, som stadig flere ser ut til å bruke, beror muligens på en språklig misforståelse. Men kan også skrive seg fra troen på at inntak av urten forsterket og forlenget løpetiden, altså brunstperioden, hos husdyrene.

Og ikke har urten noe med løv å gjøre. Selv om den av enkelte omtales som løvstikke.

Den har forøvrig mange navn. Tidligere ble den mange steder i Norge - uvisst av hvilken grunn - kalt lubbestikk eller lubberstokk.

Betegnelsen selleriplante er lettere å forstå.

Et annet navn som er lett å forklare, er maggiurt. For planta er brukt til å gi smak til den velkjente Maggi-buljongen.

Dyrking

Løpstikke vokser der hvor du setter den. Uansett jordsmonn og lysforhold.

Enkelte hagebøker sier at den fordrer litt fuktig, drenert jord og et solrikt sted, men det vet tydeligvis ikke løpstikken (Levisticum officinale) for hos oss vokser den mer enn villig både i relativt tung og hard leire og i lettere, mer humusrik jord.

Og dessverre står alle våre tre planter relativt mørkt slik at de bare har begrenset sol en kort stund et stykke ut på dagen.

Men det lar de seg tydeligvis ikke affisere av. De er frodige og fine.

Og det har to av dem vært i mange år. Den tredje som ble plantet i et tidligere grønnsakbed for to år siden, har - som sine artsfrender - taklet den kalde vinteren bra, og er nå frisk og fin og byr på sprø, velsmakende blader og stilker som beriker våre kulinariske opplevelser.

Kilder:

Magna Leth: Hagens kryddervekster for mat og drikke (Hageselskapets håndbøker, Grøndahl og Søns Forlag, 1982)

Norsk Hageleksikon, Pryd- og nyttevekster ute og inne (Det Beste, 1982)

Arabell Boxer og Philippa Back: Alt om urter, Dyrking og bruk av urter i mat, medisin og skjønnhetspleie (Ekstrabokklubben, 1985)

Bjørn Våde: Nyttige planter, Vakre, pleiende og helsebringende (Fahrenheit forlag, 2000)

Hageselskapets store urtebok, Hvordan dyrke og bruke urtene fra hagen (Gyldendal, 1978)

Fine vipeegg

Foto: Kow d.e. 21052010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

I år har vipeeggene blomstret uvanlig lenge.


Kjært barn har mange navn.
Fritillaria meleagris heter vel egentlig kongekrone på norsk.
Men i mitt barndomshjem ble den aldri omtalt som annet enn "vipeegg". Fra tid til annen uttalt "vibeegg" for omvekslingens skyld.
Kongekrone må ikke forveksles med keiserkrone (fritillaria imperialis) som er en slektning med et langt mer royalt utseende.
Fritillaria meleagris blomstrer i juni, forteller Norsk Hageleksikon (Det Beste, 1982), men det gjør den ikke i vår hage.
Blomstringstiden pleier ellers ikke å være særlig lang, men trass i en sibirkald vinter og en kjølig vår, har den allerede blomstret i vel 14 dager her, og den ser - overraskende nok - fin ut ennå.
Hageleksikonet mener at kongekrone må vinterdekkes - eller kanskje helst overvintres innendørs, men vår plante - eller planter, for det er vel et knippe løker under der - ser tvert i mot ut til å ha taklet fimbulvinteren bra uten noen som helst slags dekke. Bortsett fra snø.

Kanskje har den tvert i mot hatt godt av det fuktige, kjølige været.

Vi skulle gjerne ha flyttet noen av løkene for å få glede av de fine, melerte klokkene andre steder i hagen også, men har på dette området valgt å lytte til Norsk Hageleksikon som forteller at "løken må behandles varsomt fordi den tar lett skade".

Ødelegge den fine planta som gleder oss med de sverdformede, grønne bladene og de fargerike, dekorative "eggene", er det siste vi vil.

Derfor er det ikke blitt noen deling og flytting hittil.

Vi får se.

Ut og inn med sommerblomstene

Foto: Kow d.e. 12052010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Ut i lys og vind og ikke utpreget høye temperaturer om dagen og inn i garasjen for å unngå frost om natta.

Den overvintrede fuchsiaen er ute og lufter seg for å bli herdet til å tåle temperaturer, vind og vær som den har vært forskånet for innendørs.

Den kalde våren har gitt gartneren mye morsjon.
Plantene som har overvintret innendørs settes ut om dagen når temperaturen tillater det, og flyttes inn igjen før natta kommer.
Noen har fått tilholdssted i garasjen.
Heldigvis har vi sekketralle, så de tyngste kan trilles. Forøvrig er entreen så full av planter og potter at vi nesten ikke kommer fram.
De som står der - f. eks. fuchsiaen - må løftes og bæres.
Ryggen håper at det er verdt slitet.
De to siste nettene har forresten plantene stått ute.
11 grader den ene natta og vel 13 natt til i dag, er jo rene sommertemperaturen på våre breddegrader.
Skikkelig gjennomvanning har de også fått, for det har regnet sammenhengende siden tidlig i går kveld.
En rotbløyte har de neppe vondt av. Ikke å få dusjet bladverket heller.
Og de bladene som brekker og faller av, egner seg vel ikke for uteliv under noen omstendighet.
Her dreier det seg om "survival of the fittest".
Og "fattest".
Årets stiklinger står for øvrig fortsatt inne.Vi gir dem en uke til i beskyttet miljø.
Men så må de ut i verden.

Gul hage

Foto: Kow d.e. 12052010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Forsythia og vårvortemelk gjør hagen unasjonalt gul.

Sakte, men sikkert gror staudene opp av den relativt kalde jorda. Og buskene ser ut til å ha klart den lange og uvanlig kalde vinteren bra.
Dvs. de fleste av dem.
De to forsythibuskene som blomstrer på bar kvist, gir akkurat nå - sammen med vårvortemeltustene som begynner å få farge i toppen - hagen et gult preg.
Selv om 17. mai står for døra og de dominerende fargene nå - selvfølgelig! - burde vært rødt, hvitt og blått.
Men det bestemmer man ikke over.
De få tilnærmet nasjonalfargede blomstene vi kan by på, er noen få stemorsblomster.
De er de eneste vi har våget å plante ut ennå. På grunn av nattetemperaturen. Som er uberegnelig og fortsatt oftest svært lite plantevennlig.
Stemorsblomstene står forøvrig på verandaen. Hvor oppgangen fra terrassen er omhyggelig barikadert med en av de tyngste hagestolene for at plantene ikke skal bli mat for rådyrene.
Så derfor er hagen ganske ensidig gul nå når nasjonaldagen stunder til.
Men i hjertet er vi røde, hvite og blå.

Vinteren tar en æresrunde

Foto: Kow d.e.04052010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

I sånt vær holder selv den mest utålmodige hagedyrker seg innendørs og dyrker andre gleder.

Bordet og stolene som er satt ut for at vi skal kunne sette oss ned og nyte frisk luft, sol og varme, er dekket av snø. Selv småfuglene søker ly under taket over det overbygde fuglematingsbrettet.

Det er 4. mai. Og det snør. Kraftig.
Store snøkjerringer kommer tett i tett, og snøen legger seg på bakken.
Et stykke lenger sør - på Sarpsborgkanten - lå snøen 10-15 centimeter tjukk i morgentimene, og bilistene kjørte av vegen på sommerdekkene.
Fullt så galt er det ikke her, men ille nok.
Heldigvis har jeg ikke plantet ut verken spanske margeritter, pelargonier, fuchsia eller andre tandre sommerblomster.
De store krukkene med agapanthus står også innendørs. Noen i en mørk garasje. Andre i en noe lysere entré. For å herde dem, bærer jeg dem ut og inn hver dag.
Bortsett fra i dag. Hvor de har fått tilbringe dagen innendørs. For å bli spart for snøværet.
I går satte jeg poteter. 19 stykker.
Dagens gjenglemte vintervær tar de ikke skade av der nede i jorda, men fortsetter kulda med frostnetter, kan potetene få problemer når de stikker de skjøre, vannholdige stenglene og bladene opp av jorda.
Da gjelder det å hyppe umiddelbart.
Forøvrig går dagene med til beskjæring. Det tar tid, og jeg må bruke hver ledig stund for å bli ferdig i tide.
Men i dag har jeg gått i hi.
Snøvær og slaps egner seg ikke for utearbeid.
For en gammel mann.

Nytt hagesenter

Foto: Kow d.e. 29042010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Mange vakre blomster. Pent presentert var de også. Og kvaliteten så ut til å være god.

På åpningsdagen ruslet folk rundt og betraktet fargespillet og vareutvalget, men var det egentlig så billig?

Her står ugrasmiddelet Roundup og snilebekjempings-middelet Ferramol i store mengder fra gulvet og opp. Må oppbevares utilgjengelig for barn, står det på etiketten. Er da dette en heldig plassering?

Vi har mange hagesentre på våre kanter. Både i kommunen hvor vi bor og i nabokommunene.
Nå har vi fått ett til.
Den tyske byggvarekjeden Bauhaus åpnet torsdag et "kjempevarehus" for byggvarer i nabokommunen Vestby. Der er det også et hagesenter.
Det lokale markedet mangler ikke aktører. Som ligger laglig til. Kvalitet og priser varierer.
Bauhaus har annonsert sin åpning langt nedover i Østfold. Sarpsborg Arbeiderblad har hatt helsides annonser.
Skal man sette seg i bilen, og kjøre lange veger for å handle, må kvaliteten være høy og prisene jevnt over lave slik at det lønner seg å ta turen. Og handle stort. Ved småhandling blir "frakten" uforholds-messig høy. Og vinninga går opp i spinninga.
Det nye hagesenteret hadde så vidt jeg kunne se, fine varer. Men når man ser bort fra de rene åpningstilbudene, imponerte prisene ikke. Verken på planter, annet hageutstyr eller diverse bekjempnings-midler.
Sommerblomstene for utplanting så fine ut, men stauder så jeg ikke. Derimot var hyllene fulle av potter, potteskjulere, krukker og kar.
Og mer eller mindre vellykkede hagefigurer som folk i andre deler av Europa utstyrer hagene sine med, men som heldigvis er relativt skjeldne i Norge.
Vareutvalget fikk meg til å tenke på LIDL. Som skulle erobre det norske markedet, men trodde at de skulle få gjennomslag for sine "unorske" varer. Det gikk ikke så bra.
Skal hageinteresserte gidde å sette seg i bilen og kjøre et ekstra stykke for å handle inn - slik at hagetilbudet hos Bauhaus blir mer enn en døgnflue - må nok prisene ytterligere ned.
Fine planter av god kvalitet er ikke nok. Det har andre også.
Så Bauhaus bør nok først som sist se nærmere på prispolitikken.
Og vareutvalget.
Tenk på LIDL.