Anguis fragilis på besøk

Foto: Kow d.e. 24062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Ser du ingen stålorm på bildet? Nei, den stakk av og gjemte seg før jeg fikk hentet kameraet. Men forhåpentlig er den fortsatt i nærheten. Og har den make og øker bestanden ved å sette unger til verden, er de alle - og framtidige generasjoner også - velkomne til å bo i vår hage.

Vi har hatt anguis fragilis på besøk.

På norsk kalles gjesten stålorm. Selv om den ikke er en orm eller slange i det hele tatt, men en øgle.

En totalt ufarlig hyggelig skapning som bl. a. lever av snegler. Den gjør altså nytte for seg i hagen. At den også spiser meitemark, får vi bære over med.

Meitemark finner den i kompostbingene våre. Både i de to bingene med kaldkompost, og i varmkomposten. Hvor det myldrer av dem.

Trist ulykke

At stålormen er tilbake i hagen, gleder og overrasker "gartneren".

Overrasker fordi vi ikke har dam eller andre spesielt fuktige steder på vår tomt. Eller i nærheten.

Vi har fra tid til annen også besøk av salamandre, firfisler og frosk. Hva de nå enn måtte finne attraktivt hos oss.

Husets frue er ikke fullt så begeistret for det ormliknende dyret. Hun liker ikke tanken på å treffe på buktende krypdyr ved komposten eller ellers i hagen.

"Gartneren" derimot liker faunamangfold. Så lenge det ikke går ut over floraen og botanikken.

Dessuten synes han at han har skyld å sone.

For flere år siden - men hendelsen står fortsatt ubehagelig friskt i minnet - skulle han hente jord fra et komposthaug, og kom til å dele en stålorm med spaden.

Det var en lite hyggelig opplevelse.

I tillegg til det bedrøvelige ved å ta livet av et totalt harmløst dyr, var det upraktisk å ta livet av en god arbeidskamerat som gjør sitt for å holde snilebestanden i hagen i sjakk.

Liker fuktighet

Årets gjest lå på steinene foran varmkompostbingen da "gartneren" skulle tømme boksen med matavfall fra kjøkkenet.

Sant å si holdt han på å tråkke på det fine, glatte, lys brune dyret som hadde lagt seg til på leca-blokkene som er nedfelt foran kompostbingen. Kanskje et foretrukket sted fordi lecaen som grønskelaget bekrefter, holder på fuktigheten. Og matlageret av meitemark er praktisk og fristende nær.

Heldigvis så jeg stålormen i tide, og unngikk et nytt kjedelig uhell.

Men kameraet hadde jeg jo ikke med, og etter en stunds betenkning, fant gjesten det best å trekke seg tilbake.

Noe bilde ble det derfor ikke.

Men det er flotte bilder på nettsiden Reptiles and Amphibians of the UK og flere andre sider hvor man kan skaffe seg mer kunnskap om anguis fragilis - dette fine, nyttige og fullstendig harmløse dyret som i Norge - i følge boka "Dyr i farger" (Aage Wildhagen, Aschehoug 1963) - egentlig bare er vanlig på Sørlandet og i traktene rundt Oslofjorden.

Har noen annet å fortelle om stålormens forekomst og utbredelse her til lands, vil det være interessant å høre om det.