Vakker, men ustyrlig

Foto: Kow d.e. 04062011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Sølvarven er en dekorativ plante, men vanskelig å holde styr på. Her har den slått seg til mellom belegningssteinene i innkjørselen.

Villnis av sølvarve, vårvortemelk og honningknoppurt kveler roser og kvede.

Sølvarven (Cerastium biebersteinii) - også kalt Cerastium arvense og Cerastium tomentosum - er en plante i nellikfamilien.
Det er en vakker plante - med skinnende hvite blomster og et dekorativt, sølvfarget bladverk.
Hadde den bare ikke vært så uregjerlig.
Den sprer seg altfor villig, er nøysom, vokser i all slags jord, slår seg ned der man helst ikke vil ha den - og er så å si umulig å fjerne.
De tynne røttene går dypt, og ryker lett, og der hvor det blir igjen en rotdel, vokser det med stor sannsynlighet opp en ny plante.

Advart
Folk som har vært på veg forbi, men har sett det hvite floret av blomstrende sølvarve i vår hage, har stanset opp og spurt hva det er, og om det er mulig å få en rot.
Vi har selvfølgelig delt med oss, men ikke uten først å ha advart mot uregjerligheten og ulempene.
Men vi har til gode å oppleve at noen har avstått fordi de ikke vil ha det vakre "ugresset" inn i sin hage.
Rundt omkring i vår kommune fins det nok derfor noen hager som nå har sølvarve som står i sitt vakreste flor.
Men som krever en ekstra innsats for å bli holdt på plass.

Mellom rosene
Hos oss begynte det så uskyldig.
Vi plantet nellikrosen "Pink Grootendorst" i skråningen på oversiden av innkjørselen, og avsluttet med forskjellige "krypnellikker" - bl.a. sølarve - mellom de store steinene som avslutter bedet mot innkjørselen.
Det skulle vise seg å være en særdeles lite heldig kombinasjon.
For etter hvert vokste sølvarven oppover skråningen og inn mellom de særdeles taggete rosene som selv i beskåret tilstand bryskt avviser enhver tilnærmelse fra hobbygartneren som vil befri dem fra en altfor påtrengende nabo.

Verre enn noensinne
I flere år har jeg slåss for å hindre at sølvarven overtar det hele og kveler rosene.
Men foreløpig er jeg så avgjort den tapende part.
I år er det verre enn noen gang.
Mye skulle gjøres, plutselig var våren over, og sølvarven er frodigere - og vakrere! - enn noen gang tidligere.
Så der det skulle være et velordnet rosebed, er det nå et sørgelig villnis av roser som kjemper en desperat kamp om næring, lys og luft mot en stadig grådigere konkurrent.

Får vi noen gang ryddet?
Og nå står den japanske kveden for tur.
Den har også torner eller pigger.
Man skulle nesten tro at sølvarven velger seg naboer som gjør det ekstra vanskelig å holde styr på den.
Nå begynner gartneren å lure på om han noen gang kommer til å få ryddet skråningen og brakt sølvarven under kontroll.
Ryggen er ikke god, skråningen gir kramper i leggene, rosene og kveden stikker, og arven har inngått en allianse med kveke som kommer fra oversiden, og med honningknoppurt og vårvortemelk, slik at de sammen dekker så å si hele den aktuelle delen av bedet.
Er det mulig for en gammel mann å vinne denne kampen?
Det ser ikke lyst ut.
Det er helt sikkert.
I mens jeg samler pågangsmot og krefter, gjør vi det beste ut av situasjonen og nyter det hvite blomsterhavet.
For vakker er den, sølvarven.