Julekaktusen skal ikke ha det for godt

Foto: Kow d.e. 21092011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Julekaktusen er pottet om og har fått fire "barn".

Vi har flere zygokaktuser som blomstrer til forskjellige tider.
Om de er forskjellige arter, eller om de bare er ulikt tidsinnstilt, vet vi ikke.

Ikke for godt
I et blad jeg fant på et venterom, leste jeg at julekaktusen blomstrer rikest dersom den ikke har det for godt.
Den bør settes ut på et skyggefullt, så vidt mulig kjølig sted, om sommeren.
Som lest, så gjort.
Den ene av våre gamle kaktuser har i år tilbrakt sommeren ute. På nordsiden av huset.
Der har den hatt besøk av snegler og vært utsatt for vind og vær.
Og masse regn.

Nye planter
Vinden, regnet og snilene har forsårsaket at mange blader er falt av.
Disse har jeg satt i vann og senere plantet i grupper i fire ikke altfor store potter.
Jeg har plantet langs kanten.
Det skal plantene visstnok like - uvisst av hvilken grunn.
Forhåpentlig får vi etter hvert fire nye, frodige kaktus med masse blomster.

Bare røtter
Moderplanta har jeg pottet om.
Den har fått større potte og jord omkring føttene.
Fra før var det bare røtter. Ingen jord igjen.
Så får vi se om den setter pris på oppholdet i fri luft og på jorda og den forbedre næringstilførselen.
Og om den takker med enda større blomsterrikdom enn vanlig når jula stunder til.
Det er ikke lenge igjen nå.
Om tre dager er det 1. oktober allerede.

Klokkebusken tar en æresrunde

Foto: Kow d.e. 21092011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Klokkebusken - eller Weigela hybrida som den heter - har satt nye blomster og blomstrer i september slik den pleier å gjøre.



Ikke like mange blomster som i juni-juli da den er oversådd med rosa klokker, men likevel et kjærkomment blomsterinnslag i en høstlig hage.

Weigela blomstrer i juni-juli sier faglitteraturen.
Og det er riktig. Våre to Weigela busker er praktfulle når de midt på sommeren står fulle av rosa klokker.

Remonterer
Det faglitteraturen som regel glemmer å opplyse, er at Weigelaen også blomstrer om høsten.
I alle fall gjør våre busker det. Årvisst. Så det er ingen tilfeldighet.
Blomstringen om høsten er mer sparsom, men kjærkommen i en tid hvor hagen er i ferd med å gå i dvale.

Feil plass
Som tidligere nevnt, står våre klokkebusker ytterst på plenkanten, direkte i trekken og blåsten fra Oslofjorden.
Det er så galt som det kan få blitt, i følge ekspertisen som mener at "vokseplassen skal være beskyttet mot vind".
Våre Weigelabusker ser ikke ut til å ha vondt av vinden.
De har stått i trekken fra fjorden i mer enn 25 år, og har hittil blomstret rikt hvert eneste år.
Og altså til og med tatt en liten "æresrunde" på høsten.

Foryngelse
Men herligheten vil vel ikke vare evig.
Før eller siden trenger de to buskene sikkert en kraftig tilbakeskjæring for å kunne komme med nyere ved med mer blomstringskraft.
Det ideelle ville være å skjære ned den ene mens den andre fikk dekke for været og glede oss med sine vakre, rosa klokkeblomster om sommeren - og høsten.
Men jeg er - som sagt flere ganger tidligere - en svak og ømhjertet person som ikke har hjerte til å utsette friske busker og trær for hardhendt beskjæring.
Det blir nok til at den radikale nedskjæringen må vente til blomstringen avtar merkbart - eller opphører.
Vi får se.
Foreløpig har begge busker kraft i seg til å blomstre to ganger om året.
Så får vi treffe en avgjørelse når vi ser hvordan det blir neste år.

Se også: http://hagekroken.blogspot.com/2009/06/weigelaen-overgar-seg-selv.html ,
http://hagekroken.blogspot.com/2009/06/klokkeblomst.html , http://hagekroken.blogspot.com/2010/06/weigelaen-klarte-fimbulvinteren-bra.html

Lite fart i fuchsia

Blomstene er fine, men få, og mange faller av ganske fort. Er det hybriden "Beacon" jeg har, mon tro?













Små bilder: Vakre blomster, men spinkle og lite frodige planter.

Min tante, Marit Otilie Winther - altså min fars søster - hadde et eget lag med fuchsia - eller tåre som hun kalte dem.
Langs sidene på verandaen i annen etasje hadde hun balkongkasser med store, fine tårer som blomstret overdådig og hang utover kanten som Babylons hengende hager.
Om vinteren oppbevarte hun plantene i gråsteinskjelleren under huset.
Kjelleren var mørk med lett fuktig luft, men det så plantene ikke ut til å ta skade av.
Når de om våren kom opp i lyset, og fikk sitt stell av tante Marits kyndige hender, ble det liv i dem, og de prydet balkongen år etter år.

Spinkle
Trolig skriver min interesse for fuchsia seg fra opplevelsen av blomstervellet på Solvang - som min bestefar, Karl, kalte huset da han bygde det i 1905.
Men mine fuchsiaer blir ikke som fuchsiaene på Solvang.
Stiklingene jeg lager, slår rot, men det blir liksom ikke særlig fart i veksten.
Når jeg planter, eller potter om, får plantene med seg en god "matpakke" på vegen.
I vekstsesongen får de ekstra næring av og til.

Burde vært "toppet"
Fuchsia som trives, skyter lett i været.
Skal de bli noe mer enn en lang pinne, må de "toppes".
Det man kniper av, lager man lett nye planter av, ved at man setter stiklingen rett i jord.
Man skal være meget uheldig for at den skal unnlate å slå rot.
Jeg har toppet mine planter, men trolig ikke brutalt nok.

Vinden som gartner
Selv om jeg har hatt hjelp av vinden som et par ganger har brukket av greiner.
Disse greinene som har hatt både blomster og knopper, har jeg plantet.
Blomstene har fortsatt å blomstre, knoppene har sprunget ut, og stiklingene har slått rot slik at antallet planter er blitt mer enn fordoblet i sommerens løp.

Regnet
Men særlig frodige er ingen av dem.
Trolig fordi jeg ikke har toppet dem ofte nok og hardt nok, men også fordi det ustoppelige regnvannet nok har vasket næringsstoffene ut av jorda.
For at de ikke skal lide drukningsdøden, har fuchsiaene stått uten skåler.
Dermed renner regnvannet - og næringsstoffene - rett igjennom.

Tas inn
Fortsatt står fuchsiaene ute, men nå skal de tas inn.
Kanskje allerede i morgen.
Og så skal vi sakte, men sikkert redusere vanningen etter hvert som temperaturen i oppholdsrommet synker.
Så får vi se.
Er vi heldige, overvintrer de plantene vi har laget de siste par årene.
Og når våren kommer, kan vi - hvis lykken står oss bi - lage nye planter av de stiklingene vi får når vi beskjærer plantene for å forberede dem for en ny vekstsesong.
Vi krysser fingrene og håper at været blir gunstigere og plantene frodigere da.

Ikke alle potetene har druknet

Foto: Kow d.e. 21092011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Ikke store, men mange - og gode! - hjemmeavlede, økologiske poteter.

Jeg har fem store plastpotter.
I stedet for å la dem stå tomme, fyller jeg dem med en hjemmelaget jordblanding med mye egenprodusert kompost, og setter poteter i dem.
Jeg fyller i et relativt tynt jordlag, setter fem-seks poteter med så god avstand som det er mulig å få til, og fyller på med et tynt lag med jord.
Etter hvert som plantene titter fram, fyller jeg på mer jord i flere omganger inntil jordlaget står omlag 10 centimeter fra kanten.
Blir det for tørt, vanner jeg.
Det har ikke vært nødvendig i år.
Potetriset visnet tidlig, og jeg fryktet at alt skulle råtne bort.

Fra 0 til mange
I det siste plastkaret som jeg plantet i, var det ikke en eneste potet. Settepotetene lå som en klissete masse.
I den jeg beplantet nest sist, var det 8-10 ganske små poteter.
Begge disse pottene stod relativt skyggefullt og mørkt.
De to pottene som jeg plantet i først, og som derfor har stått lengst, gav derimot etter forholdene god avling.
Begge inneholdt mange poteter både langt nede og høyere oppe i jordlaget.
Et par hadde råteflekker, men ingen var, trass i det vedvarende regnet, gjennområtne.

Småpoteter
Ingen av potetene var store.
Alle var småpoteter. Noen ekstra små.
Det sies at store settepoteter, gir små poteter.
Det ser ut til å være riktig.
Men størrelsen kan jo også ha andre årsaker.

Riset visnet tidlig, trass i - eller kanskje på grunn av - regnet.
Og: Et gammelt munnhell sier at de dummeste bøndene, får de største potetene.
Så da får jeg vel være fornøyd.

Gode
Poteter er best kort tid etter at de er tatt opp.
Vi har allerede spist av årets avling.
Vi har spist dem med skallet på - selv om skallet var mer gjenstridig enn vi hadde regnet med.
Bortsett fra det, smakte potetene utmerket. Både de største, de mindre - og de aller minste.

For vått i leira?
Enda har vi poteter igjen til tre - kanskje fire - middager.
Og ennå har vi ikke tatt opp dem som - forhåpentlig - fins i de tidligere grønnsakbedene.
Der er det et leirholdig jordlag under det mer porøse topplaget.
Det skal bli spennende å se om leirjorda har klart å ta unna alt vannet som er falt ned over den i løpet av sommeren, eller om det er blitt for vått for potetene i det tunge jordsmonnet.
Når de potetene jeg allerede har tatt opp, er fortært, tar jeg opp resten.
Hvis det er noen der.

Begoniaen tas inn

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

21.09.2011: Begoniaen blomstrer ennå og lyser opp på gesimsen til utepeisen. Blomstene er imidlertid blitt færre og bladverket mer glissent de seneste ukene. De tverrgående stenglene i bakkant er bjørnebær på jakt etter mer "lebensraum".

26.07.2011: I hele sommer har begoniaen blomstrer frodig med store, fyldige blomster og tett, grønt, dekorativt bladverk. Blomstene har ikke visnet, men falt av og blitt erstattet med stadig nye.

For noen dager siden var det 4 grader da jeg gikk ut for å hente avisene ved 6-tiden om morgenen.
De siste morgenene har vi vært oppe i 7.
Basilikumplantene har jeg tatt inn, men flere andre frostømfintlige planter står ennå ute.
F. eks. begoniaen.
Som har blomstret rikt hele sommeren. Og som blomstrer ennå.
De vannholdige stenglene tåler ikke frost. Selvfølgelig.
De liker ikke altfor kjølig luft heller.
Hvor få plussgrader det kan bli, før de bukker under, er uvisst.
Derfor tar jeg inn begoniaen nå.
Jeg får heller flytte den ut og la den få noen dager i sol og frisk luft, hvis været de kommende dagene skulle tillate det.
Men nettene får den tilbringe innendørs.
Det ville være synd å tape denne flotte planta på grunn av slendrian.
Den overlevde forrige vinter innendørs i litt lav "stuetemperatur".
Det skal bli spennende å se om den klarar en overvintring til.
Jeg har hatt begoniaer tidligere som har greid seg vinteren over med jord rundt røttene og liv i stilker og blader.
Derimot har jeg både lykkes med og mistet begoniaknoller som er tatt opp av jorda og overvintret i lett fuktig avispapir.
Det er derfor ikke lett å avgjøre hvilken metode som er best.
Denne gangen velger jeg "pottemetoden".
Etter som den slo så heldig ut i fjor.
Men man vet aldri.
Det skal bli spennende å se.

Dekorativ svovelsopp

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Trangt om plassen, men det ser ut til at soppene får den næringen de trenger.














Små bilder: Besk svovelsopp sier ekspertene. Altså ingen matsopp - dessverre.

Så vått som det er nå, vokser det fram sopp både her og der.
Store fine sopper mange av dem.
Og flere med uvanlige fasonger og farger.

Mørkt og unnagjemt
Den mest imponerende forekomsten på vår tomt, finner vi imidlertid på en morken bjørkestubbe.
Den står på hagens mørkeste sted, innunder de lave, omfangsrike greinene på to frodige grantrær.
Og dessuten bak to vedstabler som stjeler det som måtte være igjen av lys.
Men her vokser tette klaser eller knipper av sopp fram på den råtnende bjørkestubben, og på røttene som stubben sender ut i flere retninger.

Ikke spiselige
I tillegg til å være dekorative, ser soppene riktig delikate ut.
Men spiselige er de ikke, sier soppeksperten Berit Nyrud, på "Spør en biolog".
Hun opplyser at det dreier seg om "Besk svovelsopp".
Bare navnet er nok til å la soppene stå uprøvde og i fred.
Vi får nøye oss med å nyte synet av dem.
Så lenge det varer.
Før de er degenerert til en svart, sleip masse.
Og i den grad de er synlige der inne i mørket under alt granbaret - bak vedstablene.

Sommerfugllarve med trafikkultur

Foto: Kow d.e. 10092011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Denne sommerfugllarven krysset vegen i fotgjengerfeltet.

Jeg liker sommerfugler.
For noen dager siden fikk jeg anledning til å gjøre en god gjerning.

I fotgjengerfeltet
På min spasertur fikk jeg for noen dager siden øye på en sommerfugllarve.
Det er ikke noe uvanlig syn på mine kanter, men denne krysset vegen.
I fotgjengerfeltet!
Den buktet seg målbevisst fram over de svarte og hvite feltene.

Farlige bilhjul
Jeg stanset og så på.
Larven hadde stø kurs over vegen, og det virket som om den visste hvor den skulle.
Hva det nå var som trakk på den andre siden.
Men den levde farlig.
Biler kom stadig opp over bakken i det kjørefeltet hvor den arbeidet seg fram.

Redningsaksjon
Så lenge larven var midt i vegbanen, gikk det bra.
Da den nærmet seg siden av vegbanen der bilhjulene rullet, hadde jeg ikke hjerte til å la den klare seg på egen hånd lenger.
Jeg løftet den opp og bar den vesle krabaten over i gresset på motsatt side.
Det var tydelig at det var dit den ville.
Hva den nå hadde der å gjøre.
Med min barmhjertige inngripen reddet jeg trolig en sommerfugl.
Som kan formere seg og skape flere sommerfugler.

Ergre de store
Var det det hele?
Ja.
En liten ubetydelig hendelse i en stor verden.
Jeg får si som Herman Wildenvey: "Dette vil ergre de store, men noen små vil det more."
Forhåpentlig.

Flotte engletrompeter i Sarpsborg

Foto: Kow d.e. 03092011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Englene liker seg åpenbart i "Skjebergbyen". I alle fall har de mange av de fineste trompetene sine der.

På begge sider av inngangsdøra står frodige, flotte engletrompetplanter på rekke og rad.

Noen blomster var kremfarget, andre var lett rosa. Vakre var de alle sammen.

I går var vi på barndommens trakter i Sarpsborg.
Da vi kjørte gjennom stasjonsbyen i Skjeberg, utbrøt min kone:
- Se på engletrompetene! De er fantastiske.
Og fantastiske var de.
Der de stod langs husveggen, tett ved vegen.
Det var både fruen i huset, de to barnebarna Mathis og Mia, og den kombinerte sjåføren, bloggeren og fotgrafen enige om.
At plantene måtte foreviges og bli presentert for det blomsterelskende og hageintereserte publikum, var det ingen tvil om.
Men hvordan få eieren i tale?
Det ble banket på dører.
Til slutt kom en mann ut nabodøra, men han kunne bare peke på seg selv og si "ikk snakk norsk" samt en masse på et utenlandsk vi ikke behersker.
Men ut fra måten han gestikulerte, trakk på skuldrene og ristet på hodet på, trakk vi den slutning at han ingen ting visste - verken om blomstene eller eierne.
Da var det bare én ting å gjøre: Ta bilder og håpe på at den anonyme eieren ikke hadde noe i mot det.
Og det har han antakelig heller ikke.
For lager du deg en sittegruppe på fortauet og setter slike flotte planter med så fantastiske blomsterskrud helt inntil alfarveg hvor alle kan se dem, har du formodentlig ikke noe i mot litt oppmerksomhet.
Derfor presenteres blomstene her.
Uten tillatelse.
Og skulle eieren få nyss om dette bloginnlegget - og om vår udelte beundring og begeistring - håper vi at han eller hun lar høre fra seg.
For det er et spørsmål vi gjerne skulle hatt svar på: Hvor oppbevares disse mektige plantene om vinteren?