Vakre, sølvgrå "pusekatter"

Foto: Kow d.e. 27012012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

"Pusekattene" står i vann. Når de har sprunget ut, kan de gjerne stå tørt. Da beholder de "pusekattstadiet" lenger.

Blomstrende forsythia på bar kvist er et oppkvikkende element i stua vinterstid.
Det bærer bud om kommende vår.
Men blomstene står ikke så lenge.
Nå har årets første framdrevne gule blomster takket for seg og blitt erstattet av silkeglatte, sølvgrå "pusekatter".
Får de stå i vann lenge nok, blir de til gule gåsunger.
Men da drysser de gjerne og er ikke så dekorative som de er i pusekattstadiet.
Etter vår smak.
Vår erfaring er at "pusekattstadiet" kan forlenges ved at kvistene får stå tørt etter at "pusekattene" er sprunget ordentlig ut.
Mens "pusekattene" pynter opp i stua hos oss, står kvister av kirsebærtre til driving i vaskekjelleren hvor varmekabler sørger for at det er varmt.
De har allerede begynt å bli grønne.
Men vil de bære blomster?
Det skal bli spennende å se.
Inntil videre nyter vi synet av pusekattene.

1, 2, 3, mange ...

Foto: Kow d.e. 11012012 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Fuglene lider av Greta Garbo-nykker. De motsetter seg å bli fotografert - og telt.

Lørdag og søndag skulle vi telle fugler. Jeg prøvde. Uten særlig hell.

Mye å ta av
I vår hage har vi mange foringssteder.
Vi har foringshus, hengende foringsautomater, opphengte meisboller og kokosnøtter - og to etter hvert så godt som snauspiste fuglenek.
Jeg har tidligere skrevet at fuglene ikke ville ha dem, men det endret seg.
I tillegg til meisboller og kokosnøtter forer vi med fett, solsikkefrø og brød.
Noe av brødet er hengt ut som hele skiver i dertil innrettede rammer og sylindere, og noe er kuttet i smått og lagt ut i foringshusene som er foringsbrett med tak over.

Avhengig av maten
Vi har daglig besøk av mange fugler, men ikke av så mange arter.
Hvem som kommer, er avhengig av maten. Stort sett.
Skjærene prøver seg på alt.
De skal også ha mat, så egentlig er de velkomne.
Problemet er at de hamstrer, plukker med seg mer enn de kan spise og deponerer maten som de mindre fuglene kunne hatt nytte og glede av, rundt omkring på bakken.
Meisene dominerer der tilbudet er frø, mens pilfinkene tydeligvis foretrekker brød.
Ellers er de ingen kostforaktere noen av dem.
De prøver seg på det som er.
Det samme gjør de andre spurvefuglene.
Og en og annen trost - både svart og grå.
For ikke å snakke om flaggspettene - for nå er det to av dem.

Vanskelig å telle
Jeg er redd tellingen lørdag og søndag ble så som så.
Fuglene sitter ikke stille og venter på å bli telt.
Mens noen av dem henter seg mat, sitter de andre i buskene og spiser det de har hentet, eller de venter på tur.
Slik får man et ganske mangelfullt bilde av antall og mangfold ved å telle dem som er på foringsstedene til enhver tid.
Og hvor mange det er i buskene, er umulig å si.

Arter
Antall arter er det lettere å skaffe seg en viss oversikt over.
Vi har stadig besøk av hakkespettene og den rødstrupen som holder til her.
Den skulle ha trukket sørover nå når det verken er mark eller insekter å finne, men kanskje er det den milde vinteren som har lurt den.
Heldigvis er det fortsatt bær på trærne etter at sidensvansene har vært og tatt det meste.
Fra tid til annen stikker også en dompap eller flere innom.
Tidligere i uka så jeg to dompaphunner i skjærsminbusken i nærheten av det ene fugleneket, men ingen hannfugl var å se.
Av meiser er det flere slag som stadig dukker opp her.
De mest tallrike er kjøttmeisene, men en annen meis, som trolig er granmeis eller løvmeis, opptrer også i stort antall.
Mange blåmeiser er faste gjester, mens det vanligvis har vært én spettmeis å se.
Nå er det imidlertid altså to.
Forhåpentlig "mann og kone" som overlever og øker bestanden når våren kommer.
Det må gjerne bli flere av denne flotte, aerodynamiske akrobaten.
Den norske faunaens flotteste fugl, spør du meg.

Grovt overslag
Som sagt, jeg kan ikke by på noe eksakt antall besøkende fugler fra de to telledagene.
Jeg kan imidlertid gjøre et anslag basert på observasjoner.
Jeg var fraværende midt på dagen lørdag. Tellingen er derfor mest systematisk og pålitelig på søndag.
Pilfinker - og kanskje en og annen gråspurv: 25-30 på lørdag og omlag 50 på søndag.
Andre spurvefugler: Gulspurv 10-12 hver dag.
Meisefugler: Blåmeis: 8-10. Kjøttmeis: 30-40 på lørdag. 50-60 på søndag. Gran- og/eller løvmeis: 8-10 på lørdag, omlag 20-25 på søndag. Toppmeis: 2 søndag. Spettmeis: 2 lørdag og 2 søndag.
Trost: 1 svarttrost lørdag.
Skjære: 4 lørdag og 4 søndag.
Kråke: 1 lørdag.
Økningen i antall på søndag skyldes formodentlig påfyll av mat søndag morgen.
Det er formodentlig med villle fugler som det er med høner, at de får ny appetitt når det kommer ny mat.

Se også Nationens intervju med østfoldingen Rune Aae om fugler og fugletelling.

Vår i stua

Foto: Kow d.e. 16012012 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Gullbuskblomster som er drevet fram i romtemperatur, er dekorative og gir en forsmak på en vår som stadig kommer nærmere.

I mitt barndomshjem satte vi alltid kvister til driving.
Som oftest brukte vi bjørkekvister, men vi tok også inn kvister fra andre viltvoksende løvtrær - og fra forsythia, eller gullbusk som den kalles på norsk.
Det er et dekkende navn.
Driving for å påskynde våren og for å få et aldri så lite innslag av friske blomster og grønt i stua mens det ennå er vinter og kaldt ute, er en skikk jeg har tatt med meg.
Først driver jeg forsythia.
Da slår jeg to fluer i ett smekk.
Jeg får klipt busken på den siden som vender mot innkjørselen, slik at bilene som passerer ut og inn av gårdsplassen ikke blir ripet opp, og dessuten får vi et vakkert vårlig innslag i stua.
Når gullbuskkvistene har blomstret av - de står dessverre ikke så lenge før de begynner å drysse - så er det seljas og bjørkas tur.
Seljekvister skal vi ta inn allerede i morgen og sette til driving i vaskerommet hvor det er varmt. Bjørkekvistene venter vi med til begynnelsen av februar.
Slik har vi stadig grønt og en kontinuerlig følelse av at våren er i anmarsj.
Uansett hva kalenderen og gradestokken sier.

Se også: http://hagekroken.blogspot.com/2011/04/gullbusken-har-blomstret-av.html

Vårdag i januar

Foto: Kow d.e. 11012012 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

I solveggen har sola gjort underverker. Is og snø har tint som på en "ordentlig" vårdag.

Vi har hatt en fantastisk "vårdag" på våre kanter med strålende sol og flere varmegrader i solveggen.
Det tiner der sola får best tak, og det går an å gå ut etter posten uten å kle seg som om man skulle ut på polferd.
Skjønt, man må gå med forsiktighet for sola gjør snøen og isen glatt og lunefull.
Derfor bruker vi brodder når vi skal gå de vel 20 meterne fra trappa til postkassa.
Og derfor går vi ikke tur.
Selv om været så avgjort innbyr til det.
Og kroppen trenger det etter julefeiringa.
I går måkte familiens "gartner", "ornitolog" og altmuligmann snø.
Det var ikke noe dypt lag, men det var snø, og det som var, ble plassert i rosebedet og staudebedene.
Der skal den tjene som et beskyttende lag hvis januar eller februar skulle finne på å skru på kuldemaskinen og by på tosifrede kuldegrader - slik disse månedene vanligvis gjør.
Og blir det ingen kulde, men tvert i mot varmegrader, slik meteorologene mener, tjener den smeltende snøen som vannreservoar og bidrar til at plantene som hviler i bakken, ikke tørker ut.
Når "sola i bakkane blenkjer", kan selv den eldste gamle gubbe bli våryr og få lyst til å begynne våronna.
I alle fall inne.
Det gjelder imidlertid å smøre seg med tålmodighet og holde seg i ro.
"Hastverk er lastverk," sa min mor alltid.
Det hadde hun lært av sin mor, som i sin tur hadde lært det av sin mor, Emilie Birgitte, som før hun giftet seg og stiftet egen familie, arbeidet i huset hos Roald Amundsens onkel, Carl.
Etter som det er Amundsen-år i år, synes jeg at jeg ville nevne det.
Selv om forholdet selvfølgelig er fullstendig irrelevant for vårens komme og bloggerens hagearbeid så vel som for polarheltens erobring av sydpolen.
Relevansen til denne uhøytidlige sludringen på en meget tidlig "vårdag", måtte eventuelt være at det ikke er usansynlig at mange av de fyndige uttrykkene som er gått i arv i familien etter Emilie Birgitte, skriver seg fra tiden i Amundsen-familiens tjeneste.
Der begynte hun nemlig da hun var 16 år gammel.
Nåja, "det var inte det jag skulle tala om", som Evert Taube skriver.
Det var vinteren som var temaet.
Og vårfornemmelser som må holdes i sjakk.
Eller rettere sagt: Vinteren som nesten ikke var noen vinter men vartet opp med solrike dager, brånende snø og is, og høye temperaturer som nesten kunne friste til et opphold i solveggen i januar.
Og begynnende vårforberedelser inne.
Blir det mange slike dager framover, tror jeg nesten at jeg skal holde ut til den "ekte" våren kommer.
For: Allerede om 50 dager er det mars!

Juletreet resirkulert

Sånn, så er juletreet ute.
Jeg vet at vi verken har nådd fram til 13. dag eller 20. dag jul, men treet drysset så fælt at vi ikke kunne ha det lenger.
Greiene bøyde seg til og med slik at noe av pynten falt av.
Et gammelt fint arvestykke av en kule falt i gulvet og gikk i knas.
Det var derfor bare en ting å gjøre.

I en sekk
Vi høster juletreet ved hjelp av hagesaksa.
Først fjerner vi selvsagt pynt og lys, men så klipper vi og putter de avklipte greinbitene direkte opp i en sekk.
Når treet er skikkelig tørt - som i år - drysser barnålene av og havner i sekken.
Det blir en del barnåler på gulvet mens vi holder på. Dem anbringer vi også i sekken.

Aska gjør jorda mindre sur
Til slutt står vi igjen med en stamme som er ren for kvister.
Den er ikke så tørr at den kan gå rett i ovnen, så den kappes opp og legges til tørk.
De tørre kvistene og greinene - som etter en litt røff behandling er neste fri for barnåler - går i ovnen og blir til varme og aske.
Aska strøs i hagen der jorda er for sur.

I surjordsbedet
Barnålene derimot har den motsatte funksjon.
De tømmer vi derfor i rododendronbedet hvor de skal bidra til å gjøre jorda så sur at de kresne surjordsplantene trives og viser takknemlighet ved å bære blomster.

Total resirkulering
Slik kommer hele juletreet til nytte.
Ingen ting går til spille, og ingen ting blir slengende rundt som søppel.
I stedet inngår treet som et element i det store kretsløpet som hagen er en del av.
Ikke alle bor slik at de kan kvitte seg med juletreet på denne måten.
Men de som kan, bør gjøre det.
Det vil både miljøet, hagen og hageierne profittere på.

Fuglene ved kjøkkenvinduet

Foto: Kow d.e. 26122011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Ikke akkurat vakkert, kanskje, men uhyre praktisk hvis man vil slippe å bruke stigen hver gang materen trenger påfyll.

Vi har mange steder på tomta hvor vi legger eller henger ut mat til fuglene.
Fuglene har like stor glede av dem alle, men vi har utvilsomt mest glede av de "matstasjonene" som befinner seg like utenfor kjøkkenvinduet.
Vi, det er fruen i huset, familiens "gartner" og "ornitolog" - og barnebarna når de er på besøk.

Brød og frø
Fra kjøkkenvinduet ser vi en kokosnøtt, tørre brødskalker, meisboller og et hus med solsikkefrø.
Ingen av lekkerbisknene henger stor mer enn halvannen meter fra vinduet, et par av dem langt nærmere.
Kokosnøttene og solsikkefrøene kjøper vi.
Meisbollene får Moff - altså "ornitologen" - av barnebarna til jul.
Og brødskalkene tigger Moff i kolonialforretninger som har brødskjæremaskin.
Som regel får han ja når han spør.
Bare OBS-varehuset i Rygge/Moss har sagt nei.
Der mente de at personer som ba om brød til fuglene, egentlig prøvde å lure med seg brød til eget bruk.

Nærmest mulig vinduet
Men Moff spiser ikke opp maten som fuglene skal ha.
Tvert om.
Han forer på harde livet - hele vinteren igjennom - og håper ved det å berge livet på flest mulig av sine små fjørkledde, bevingede, overvintrende venner.
Og på å lokke dem nærmest mulig vinduet slik at han, husets frue og barnebarna kan sitte innenfor og nyte synet av fuglene når de flyr, turner og boltrer seg i foringsautomatene for å få tak i maten.
Det er mer å se på når fuglene er på det mest aktive utenfor kjøkkenvinduet, enn det er på TV.

Fugleneket blir avvist
Fuglenek har Moff også satt ut.
Men det kunne han øyensynlig ha spart seg.
For hittil har ikke en eneste fugl vært å se i nekene.
Som ble satt opp lille julaften.
For noen år siden var det på samme måten.
Da var nekene etter sigende "beiset".
I de mellomliggende årene har fuglene i praksis spist nekene tomme - uansett vær og "føreforhold".
Men i år vender de altså nekene foraktfullt ryggen.
Det skyldes neppe mangelen på kulde og snø.
Fuglene er ikke kostforaktere.
Og det skorter ikke på frøspisere her hos oss.
De spiser frø om det så er midt på sommeren.
Men frø fra våre nek vil de altså ikke ha.