Primulaen blomstrer

Foto: Kow d.e. 19042012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 


Primulaen tar ikke hensyn til den vankelmodige våren, men utfolder seg i all sin prakt uansett temperatur.

Er det vår, så er det vår, "tenker" primulaplantene.
De heter ikke primula for ingen ting.
Uanfektet av sure dager og kalde netter, blomstrer de og hilser våren.

Mange slag
Det fins, etter det som sies, mer enn 500 arter av primula.
Ikke alle blomstrer like tidlig - eller like villig - på våre breddegrader.
Men mange har sitt utspring på den nordlige halvkule, og utgjør et kjærkomment blomstrende innslag i vårhagen i et ofte hustrig Norge.

Forsvinner
Jeg har hatt flere slags primula i årenes løp.
Ikke bare hvite som de jeg har nå.
Jeg har hatt gule, røde og rosa.
De fleste med enkle blomster - og noen med kulehoder.
Alle har de det til felles at de er kommet fra hagen ved mitt barndomshjem.
Og alle har de hos meg forsvunnet etter et par-tre sesonger.
Spesielt har de lave, røde - trolig primula juliae, dvs. Kaukasusnøkleblom - hatt en tendens til å bli borte.
Trolig som følge av vanskjøtsel.
Får ikke primulaplantene nok fuktighet når sommersola steker, sier de snart takk for seg.

Hvite mer hardføre?
De hvite har jeg bedre erfaringer med.
De ser ut til å være mer nøysomme, men må selvfølgelig også ha vann.
Men kanskje har de større evne til å ta seg igjen hvis de først får vann etter at sola har stekt på dem en lang sommerdag.
Hva disse hvite primulaene heter, vet jeg ikke.
De vi har i år, ble hentet i barndommens hage før barndomshjemmet ble solgt i fjor sommer.
De har altså overvintret i hagen her og har sin første vår i hagen hos oss.
Disse plantene skal vi ta godt vare på.
Både fordi de har affeksjonsverdi - og skjønnhetsverdi.
Og fordi de skaper liv i vårhagen, mens de øvrige staudene ennå nølende venter på sol og varmere dager - og netter.

Stor hageinteresse i Drøbak

Foto: Kow d.e. 25042012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Foredragsholder Helen Fredholm sammen med et av de mange bildene hun viste av de vakre rosene hun har i hagen på Toten. 

 I halvannen time fortalte Helen Fredholm engasjert om sin vakre, frodige hage. Tilhørerne tok til seg hvert ord med begjærlighet.

Etter foredraget var det mange som ville ha gode råd og svar på spørsmål.

Frogn kommune har mangfoldige klimaforhold. Toril Skog fra Hageland i Drøbak gav gode råd om plantevalg og plantestell . I bakgrunnen: Møteleder Hanne Dølheim.


Her er en av hagens popstjerner, sa møteleder Hanne Dølheim da hun presenterte kveldens foredragsholder, Helen  Fredholm, for nærmere 60 forventningsfulle hageentusiaster som var samlet i kantinen "Kaspers mage" i Frogn rådhus.
Helen Fredholm viste seg som en engasjert og engasjerende forteller.
Men så har hun da også et usedvanlig interessant tema å snakke om.

Hyggehagen
Hagen på Fredholm er en såkalt "Cottage Garden".
En uformell, ikke-striglet" hage hvor man kan drive "haging" i eget tempo - og for fornøyelsens skyld.
Målet er ikke å ha en hage som er finere enn naboens, men å skape en hage etter eget forgodtbefinnende.
En hage hvor man kan ha det hyggelig mens man driver på - og mellom "slagene".
Nå må ingen forledes til å tro at hagen på Fredholm er et villnis.
Helen Fredholm og familien er hagedyrkere med sans for skjønnhet, og estetiske verdier.
Og med arbeidslyst - og arbeidsglede.
Noe de mange vakre bildene av hagen bar bud om.

Ta noen sjanser
Jeg er glad i det som er stort og frodig, sa Helen Fredholm, som mente at planter måtte få rom til å utfolde seg.
I hennes hage fikk planter som frødde seg og fant seg voksesteder på egen hånd, stort seg lov til å bli der de hadde slått seg ned.
Planter som sprer seg ved egen hjelp, viser at de passer på stedet.
Noen planter klarer seg imidlertid ikke, men  dør.
Det gjelder f. eks. roser.
Da må vi bare prøve noe annet som kanskje er mer herdig mente hun.
Når planter dør, gir det oss mulighet til å prøve noe nytt.
Hun kunne ellers fortelle at hun og familien lager 60-70 prosent av plantene i den rikholdige hagen sjøl fra frø og stiklinger.

Vakkert bladverk
Blomster er vakre.
Det synes også Helen Fredholm.
Hun  kunne imidlertid fortelle at hun setter nesten like stor pris på vakkert bladverk som på blomster og viste bilder av planter med dekorative blader, som hadde sin selvfølgelige plass i hennes hage.
Også planter som f.eks. lammeøre og andre vekster som sprer seg uhemmet og fortrenger annen vegetasjon, blir forsøkt temmet akkurat så mye at de kan bli værende og bidra til å sette sitt preg på den "uformelle" hagen.
Hva som er ugress kan diskuteres.
Det er et spørsmål om personlig oppfatning.

Inspirasjon
Hageinteressen i Drøbak - og i det øvrige Frogn - er stor.
Det bærer de mange fine hagene tydelig bud om.
Interessen ble neppe mindre etter Helen Fredholms interessante og inspirerende "hagevandring".
Hun ble takket med langvarig bifall, og underveis og etter foredraget måtte hun svare på mange spørsmål.
Skal jeg trekke noen slutning ut fra salget av trykksaker som hun har gitt ut, vil ideer fra hagen på Toten, bli å finne igjen i mang en Frogn-hage når bare våren tillater at hagearbeidet kommer i gang for alvor.
Inspirasjon skulle det i hvert fall ikke skorte på.

Fjorårets påskeliljer

 
Foto: Kow d.e. 19042012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Ikke kastet, men plantet ut. "Avdankete" kortstilkete påskeliljer fra tidligere år lyser opp i hagen.

Folk er fæle til å kaste.
Når vi besøker den kommunale komposteringsplassen hvor folk kan anbringe hageavfall, ser vi hva som kastes.

Påskeliljer
Ikke sjelden ligger løker fra avblomstrede påskeliljer sammen med kvist og kvas og annet hageavfall.
Det dreier seg om påskeliljer som selges i potter og samplantinger for en slikk og ingen ting.
Hvordan folk tenker, vet jeg ikke.
Easy come, easy go, kanskje.
Eller kanskje tror de at det dreier seg om "engangsplanter"?

Gjenbruk
Men det gjør det så avgjort ikke.
Løkene etter avblomstrede, kortstilkede påskeliljer kan brukes på ny akkurat som alle andre blomsterløker og knoller.
Graver man dem ned etter at blomstringen i potter og kar er overstått, overlever de med all sannsynlighet vinteren og betaler tilbake med gule blomster og grønne stilker fra tidlig på våren når hagen ellers er på det minst frodige.
De er altså både hardføre og villige.
Og dekorative!
De pynter opp i hagen på en tid av året hvor de fleste andre planter fortsatt er opptatt med underjordiske forberedelser.

Ikke avfall
Så kast ikke blomsterløkene.
Sett dem i jorda.
Både påskeliljer, hyasinter og andre løker og knoller som er solgt til "innebruk", er egentlig "uteplanter".
Så gi dem en ny sjanse.
De er ikke avfall.
På "dynga" hører de derfor ikke hjemme.

En kaskade av gult

 
Foto: Kow d.e. 19042012 © 
Klikk på bildene for å se større versjon 


På denne tiden er gullbusken nesten alene om å smykke hagen med blomster.

 
Rotskuddet som er fraskilt og plantet for seg selv, blomstrer på de fleste kvistene.

Akkurat nå er det gullbusken som setter sitt preg på hagen.
Den er praktfull der den blomstrer på bar kvist og utfolder seg i en kaskade av gult mot en mer eller mindre blå himmel.
Gullbusk (trolig: Forsythia Suspensa) er en takknemlig busk som ingen bør være redd for å prøve.
Den tåler det meste.
Stikk i strid med hva hagelitteraturen sier, ser den ut til å trives i all slags jord og på utsatte steder hvor vinden får godt tak.
La deg derfor ikke skremme fra å prøve.

Finest som solitær
Det finnes flere ulike arter forsythia i Norge.
Felles for dem er at de kan brukes både solitært og i samplantinger.
Vår gullbusk er - som nevnt - trolig en hengegullbusk.
Den blir godt over to meter høy.
Finest blir hengegullbusken hvis den står slik til at den kan få lov til å vokse litt "uvørent".
Det gir de lange, slanke kvistene mulighet til å henge utover og danne et preg av "fossefall".

Beskjæring etter blomstring
Forsythia tåler hard beskjæring.
Vår store forsythia står inntil innkjørselen.
Den må derfor hvert år beskjæres kraftig på den siden som vender mot innkjørselen, slik at bilene ikke blir ripet opp.
Slik kraftig tilbakeskjæring foretar jeg et par ganger i løpet av vekstsesongen.
Første beskjæring foretas kort etter at blomstringen er over.
Neste beskjæring skjer sent på sommeren eller tidlig på høsten.
De beskjæringene tåler gullbusken godt.
Året etter blomstrer den like rikelig på alle sider.

Ikke vinter eller vår
På vinteren eller våren må imidlertid ikke forsythia-buskene beskjæres.
Da fjerner man blomsteranleggene og mister blomstringen den kommende våren.
I vår kommune har vi en kommunal komposteringsplass hvor kommunens hageeiere kan kaste sitt hageavfall.
Tidlig på våren kan man der finne greiner av nylig beskårne forsythia-busker.
Formodentlig levert av hageeiere som lurer på hvorfor gullbuskene i deres hage blomstrer så sparsommelig.

Drøbak, rosenes by

Foto: Kow d.e. 29062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

For den som vil lære mer om roser og andre blomster, er Frogn Rådhus stedet onsdag kveld.

Den som tar en rusletur rundt i Drøbak, finner med all sannsynlighet mer enn gammel malerisk bebyggelse å glede seg over.
Både i sentrum og i omegnen finnes det velstelte, blomstrende hager.

Roseklubb i "Rosenes by"
Men stedet har ikke noe hagelag.
Det ble lagt ned for noen år siden.
Det betyr ikke at det ikke fins hageinteresse.
Så hva med en roseklubb?
Drøbak har historisk dekning for å konkurrere med Molde om betegnelsen rosenes by.

Nå har fire hageinteresserte fra Drøbak og det øvrige Frogn, tatt opp tanken om å starte en roseklubb i sørlandsidyllen ved Oslofjorden.
Initiativtakerne er kultursjef Pål Mørk, hageentusiastene Hanne Dølheim og Aase Winger og - i all beskjedenhet - undertegne hagedyrker og blogger.


Kommunalt "gullbryllup"
Inntil 1962 var Drøbak og Frogn to selvstendige nabokommuner.
Da ble de slått sammen.
Felleskommunen fyller i år 50 år.
I den forbindelse bør Drøbak og hele kommunen forøvrig, vise seg fra sin beste side.
Det er noe en roseklubb kan bidra til.
Onsdag 25. april klokka 1800 arrangerer de fire initiativtakerne et åpent møte i kantina i Frogn rådhus.
Der orienterer forfatteren og hagebloggeren Helen Fredholm om hager og hagestell, og den lokale hageeksperten "Drøbak Hagesenter" orienterer og gir praktisk veiledning.

Alle velkomne
Møtet er åpent for alle.
Uansett hvor man bor.
Og uansett om man har hage eller ikke.
Det man ikke har, kan man få.
Og er man over den hageaktive alderen, kan det jo være at man har beholdt interessen for det som gror og vokser, og sansen for det vakre.
Da er det bare å møte opp.
Ikke bare er adgangen gratis, men arrangørene byr også på gratis kaffe og kringle.
En givende prat med likesinnede blir det også anledning til.
Det er derfor ingen grunn til å betenke seg.
Onsdag kveld tilbringer vi i kantina på Frogn rådhus - i godt selskap.

Snileår?

Foto: Kow d.e. 11062011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon
Gir mild vinter mange sniler? Da kan vi begynne å grue oss.

Vi har hatt en mild vinter.
Det vil gi mange sniler, hevder de som mener å vite sånt.
Trolig har de rett.

Mildt og lite tele
Heldigvis har det vært lite snø.
I alle fall på våre kanter.
Den beskjedne kulda som vi har hatt, har derfor trolig trukket ned i jordlaget.
Kuldeperiodene har imidlertid vært relativt korte, og tallet på minusgrader ikke overveldende, så virkningen har kanskje vært beskjeden.
Dyp og langvarig tele har vi ikke hatt.
Mye tyder derfor på at de snilene som har gravd seg ned for å overvintre, har hatt relativt gode kår.
Det kan nok - som ekspertene sier - føre til at tallet på sniler som tror at hagen vår er et matfat for dem, blir relativt stort i år.

Brunskogsnilene verst
Det er mange slags sniler som beiter på plantene i hagen.
Ingen bør undervurderes.
Ganske små - og litt større - grå gjør mer ugagn enn de fleste av oss tenker på.
Spesielt på nye spirer og skudd.
Også de dekorative som vandrer rundt med ulike hus på ryggen, gjør innhogg i vegatasjonen.
Åkersniler, skogsniler og boasniler er heller ikke uskyldige.
Men verst er nok brunskogsnilene - som ikke er noe kjært barn, men likevel har mange navn.
Denne brune, glupske storspiseren ble tidligere kalt "iberiaskogsnile".
Navnet passer imidlertid ikke lenger fordi forskerne nå har funnet ut at den ikke kommer fra Spania likevel, men er innvandret fra Frankrike

Drepe
Jeg liker ikke å ta livet av dyrene i hagen - verken de store eller de små.
Men snilene anretter så stor skade, at det må til.
Jeg har utstyrt meg med Ferramol.
Etter som snilene etter å ha spist giften skal grave seg i jorda og dø, er det vanskelig å fastslå virkningen.
Jeg sverger derfor til mekanisk avretting - i tillegg.
Den gir synlige resultater.
Jeg går på jakt med den den gamle kjøkkensaksa som er avsett til slik bruk, og klipper alle synlige sniler i to.
"Kadaverne" lar jeg ligge - eller jeg samler dem i små hauger i blomsterbedet.
Når artsfrendene kommer for å spise restene, klipper jeg dem også.

Kommunene svikter
På enkelte steder i Frogn kommune hvor jeg bor, opptrer brunskogsnilene i meget stort antall.
På gangstier og gang- og sykkelveger hvor jeg går tur, er det tusener av dem.
I flere andre kommuner er det likedan.
Snilene har en del naturlige fiender som fugler, pinnsvin, biller og frosk, men det disse predatorene tar, monner ikke.
Fødselsoverskuddet overgår i stort monn avgangen.
Kommunene burde derfor engasjere seg i bekjempelsen - f. eks. ved å la ungdomsskolene arrangere dager med snilejakt før skolene tar sommerferie.
Det ville begrense antall sniler som legger egg om høsten.
Hver snile legger, etter sigende, flere hundre egg, og antallet avkom som vokser opp, er stort.
Desimering av antallet vil derfor ha stor innvirkning på populasjonen.

Altetende?
Snilene spiser trolig ikke alle slags planter, men "prøv-å-unngå-disse-plantene-metoden" bør du ikke stole på.
Det heter seg at snilene f. eks. ikke spiser begonia, pelargonium, fuksia og flittiglise, men det gjør de.
Jeg har flere ganger tatt dem på "fersk gjerning".
At de bare var på uskyldig besøk på plantene, har jeg liten tro på, men det kan godt være at snilene bare spiser disse plantene på bestemte stadier i plantenes livssyklus - at de f.eks. kun spiser ferske skudd.
Du bør derfor ikke forsøke å styre unna problemene ved satse på planter fra "ikke-liker-listene" Det eneste som gir akseptable resultater er utryddelse - eller i alle fall radikal desimering av bestanden.
Men denne bekjempelsen vil nok ta tid sålenge kommunene vender det døve øret til, og tydeligvis akter å vente med å engasjere seg til skadene er uopprettelige.
Foreløpig får vi private hageiere bekjempe ondet så godt vi kan.
Forhåpentlig våkner kommunene etter hvert.

Venter på varmen

Foto: Kow d.e. 11042012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Denne delen av staudebedet må "spas om" og fornyes. Stauder må deles og villbringebær fjernes - helst slik at hele rotsystemet følger med.

Sølvarve og gravmyrt brer seg i ly av de tornefulle Pink Grootendorst-rosene og kvedebuskene. I år skal "ugraset" til pers. Selv om det koster både blod og smerte.

Det begynte så lovende, men nå står våren i stampe her hos meg.
Det er kuldegrader så å si hver natt, og de varme solfylte dagene er erstattet med dager fylt av lave temperaturer, sur vind, sludd og regn.
Selv i solskinnet er det kjølig.

Fint med fuktighet
De par-tre siste dagene har det sluddet og regnet.
Det klager jeg ikke over.
For det første var det tørt, og for det andre er det fint med rikelig med fuktighet som løser opp kalken jeg har kastet på plener og i blomsterbed.
Regnet hjelper dessuten til med å skylle aska som jeg har strødd ut på de mest mosegrodde områdene av plenen, ned i jordsmonnet hvor den forhåpentlig bidrar til noe mindre surt miljø.
Så regnet klager jeg ikke over, selv om brorparten av det kom som sludd og var kaldere enn spirene i staudebedet trolig setter pris på.
Fuktigheten trengte vi.

Ubehagelig kjølig
Kulda derimot - og den sure vinden - kunne jeg godt vært foruten.
Jeg har så mye jeg skulle gjort ute, men isnende vind holder meg innendørs.
Selv i sola er det kjølig.
Og jeg fryser lett.
Det er dessverre ikke sant at det bare er å kle på seg.
Når det er for kjølig og trekkfullt, går kroppen "i stå", og kler man seg for grundig, er det vanskelig å bevege seg så fritt og utvunget som arbeidsoppgavene krever.

Akkurat passe
Så nå venter jeg på at varmen skal komme tilbake.
Ikke for mye, men akkurat passe til at man trives utendørs og kan få utført de nødvendige vedlikeholdsoppgavene før veksten begynner for alvor.
Hver vår får jeg kun gjort en brøkdel av det jeg har planer om å gjøre.
I år skal det bli annerledes, sier jeg hvert år.
Men plutselig er sommeren der - og så er det for seint.
La oss håpe at jeg klarer å komme sommeren i forkjøpet denne gangen.

Mye ugjort
Jeg har mye som skal klippes og beskjæres og mange stauder som bør spas opp, deles og plantes igjen.
For ikke å snakke om purpurjonsokk-koll, sølvarve og gravmyrt som må fjernes fordi de i kjent imperialistisk stil, har bredd seg ut over andre planters vokseplasser og truer med å fordrive både sartere planter og tøffinger som nellikrosen Pink Grootendorst og japansk kvede.

Blomstergledens tornefulle veg
Rose- og kvede-bedet gleder jeg meg ikke til å gå løs på.
Begge har aggressive torner som selv ikke de kraftigste hansker klarer å holde ute.
Plantene må derfor klippes ned til bakkenivå før opprenskingen begynner.
Rosene kommer fra bakken og blomstrer på årets kvist.
Men årets blomstring på kvedebuskene er nok tapt.
Forhåpentlig berger plantene livhanken og tar sitt tapte igjen neste år.

Bloggevær
Men arbeidet får altså utstå til "kvikksølvet" har begynt å klatre i gradestokken, og utetemperaturen er blitt mer arbeidsvennlig enn den er for øyeblikket.
Foreløpig er det ideelt inne- og blogge-vær.
Jeg har litt å ta igjen der også.
For så vidt er innesittingen ikke bortkastet.
Bare våren ikke går fra meg denne gangen også.

Dataproblemer og vårfornemmelser

Foto: Kow d.e. 24032012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Mens jeg har strevet med dataproblemer, har våren kommet og hagesesongen begynt.

Det var lenge siden jeg var her sist.

Det skyldes ikke manglende interesse, men at jeg har hatt problemer med bloggen.

Blogger - dvs. Google - har innrettet det slik at jeg har måttet skifte nettleser for å kunne betjene de av bloggene mine som de er vertskap for.

Jeg har måttet installere en nettleser som Google driver, og dette tok det er tid før jeg fant ut av.

Kanskje har jeg ikke helt lært det ennå.

For jeg må også forsøke å beholde den gamle nettleseren.

Google tar nemlig ikke med seg alle de adressene, snarvegene og lenkene som jeg har lagret som favoritter på den tidligere nettleseren, så skal jeg finne igjen nettstedene mine og andre nettadresser jeg ofte bruker, uten å måtte bruke en masse ekstra tid på å søke og lete, må jeg, som sagt, forsøke å beholde begge nettlesere intakt, og lære meg å skifte fra den ene til den andre.

Dette er sikkert som fot i hose for mange av dere som leser denne bloggen, men ikke for meg.

Godt i gang

Selv om jeg har hatt uløste problemer foran PC'en, har jeg ikke unnlatt å registrere at våren har vært her.

Ja, den er her ennå, selvfølgelig, men kjører nå i et annet gear.

I flere dager hadde vi strålende sol og sommertemperaturer.

Da var det er fornøyelse å jobbe i det fri, fjerne restene etter fjoråret og beskjære busker og hekk.

Nå koster det mer å gå ut og ta fatt på alle de hagerelaterte oppgavene som venter og som skal gjøres.

Temperaturen er flere grader under null om nettene, og selv om sola skinner, blir det liksom ikke noen skikkelig varme av det.

Engletrompetene, pelargoniene og fuchsiaplantene står altfor mørkt i inngangen og i garasjen, og urnene med agapanthus som jeg hadde satt ut, og som stod ute i flere døgn, er nå tilbake i garasjen igjen.

Livstegn

Bare dette livstegnet i denne omgang.

"Aller anfang ist schwer", heter det.

Det kan jeg bekrefte.

Forhåpentlig finner jeg ut av det - etter hvert.

Som dere ser, er jeg på sporet av en løsning.

Jeg håper derfor at dere ikke gir meg opp.