Hengehoder

Foto: Kow d.e. 02062012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst:  Valmuene har valgt å stå på gresskanten utenfor tomta. 
Midten: Der lever de et farlig liv. Vegen er "skoleveg" og de mest klåfingrede blant skolebarna kniper av blomsterknoppene eller river opp hele planter.
Nederst: Vakkert skue når de får stå i fred, men blomstene står akk så kort tid.


Orientvalmuene sprer seg voldsomt.
Noen av dem har funnet ut at de skal pynte opp i kanten mellom tomta og vegen.
Men der står de utsatt til, for skolebarna kan ikke la dem stå i fred.
De kniper av knopper og river opp planter.

Hengehoder
Egentlig ville det kanskje vært mest "ordentlig" å la gressklipperen gjøre kort prosess om våren før blomstringen begynner.
Men det har jeg hittil ikke hatt hjerte til.
For de er jo vakre - så lenge de blomstrer og får stå i fred.
Og noen klarer seg som regel helskinnet gjennom blomstringstiden.
Men ranke og staselige er de ikke.
De oransjerøde fargebombene er for tunge til at de spede stilkene orker å bære dem.
De fleste tar derfor horisontalen, og noen ligger med hodet på bakken.

Øker i antall
At noen unngår skolebarnas hardhendte behandling og når fram til frøstadiet, fins det klare bevis på.
Plantene blir flere og flere for hvert år.
At noen frø faller til jorda, og at nye planter vokser opp nær de gamle, er lett å forstå.
Men hvordan forflytter valmuefrøene seg over større avstander?
Hvordan kommer de fra bedet inne i hagen og ut til kanten langs vegen?
Og hvordan er de kommet til hekken som skiller vår tomt fra naboens?
Er det fuglene som frakter frøene?
Kan vi takke maurene for spredningen?
Eller forflyttes frøene med vind og vær?

Plantene bestemmer
Når det gjelder innredningen av hagen, og hvilke planter som skal stå hvor, har jeg en viss tiltro til "naturmetoden".
Plantene får i høy grad bestemme selv.
Orientvalmuer har vi nå både her og der.
Også på steder hvor de står ubeleilig til og hindrer framkomsten.
Blomstringstiden er så kort at det bærer vi over med.
Det største aberet er vi må plukke opp kronbladene som drysser ut over.
De fleste er lette å få tak i, men inne mellom tornefulle rosebusker og bjørnebær er det verre å få tak i dem uten å få hendene fulle av pigger.
Og så må vi klippe av de fleste frøhodene, før de blir modne og sprer frøene i øst og vest.
Det er synd, for frøhodene er dekorative.
Så noen lar vi så.
Trolig alt for mange.