Klikk på bildene for
å se større versjon
Når sølvarven blomstrer for fullt i kritthvite tepper, stanser mang en forbipasserende og tar seg en titt. Noen har i årenes løp også bedt om en rot. Det har de fått. La oss håpe at de ikke angrer.
Sølvarven lar seg vanskelig temme.
Den sprer seg som den selv vil, og har underjordiske deler som er like vanskelige å bli kvitt som kveke.
Over jorda er den vakker.
I alle fall når den står i full blomsterskrud med kritthvite blomster og sølvfargede blader.
Da er den en fryd for øyet.
Sølvarve er en av de plantene som helt ser bort fra jordsmonnet.
Den vokser uansett hva slags medium den har røttene i.
I alle fall virker det sånn.
Hos oss gror den i ren sand, god matjord, tung leire - og i nesten ingen ting.
Noen steder er det vanskelig å forstå hvor den henter næring fra.
Og blomstrer gjør den.
Når blomstringen er over, luker jeg den bort med hard hand der jeg ikke vil ha den.
Mellom Pink Grootendorst-rosene f.eks.
Neste år kommer den for fullt fra røttene som er igjen i bakken, og danner sine kritthvite tepper i skråningen og mellom belegningssteinene i kanten av innkjørselen.
Hvert år bestemmer jeg meg for å gå grundig til verks og fjerne både overjordiske og underjordiske sølvarvedeler i skråningen - i alle fall der rosene og den japanske kveden står.
Men det blir aldri noe med meg.
Jeg er for bløthjertet.
Hensynet til de uskyldshvite skjønnhetene vinner over ønsket om et ryddig bed.
Det som er ugrass for noen er gull for andre. Jeg er blandt dem som synes Sølvarve er fint, selv om den kan bre seg noe uhemmet. Jeg hadde den i gamlehagen, men tok den ikke med fordi, "den er jo så enkel å få tak i". Resultatet er at jeg ikke har fått somlet meg til å få tak i den igjen, så nå har jeg hage uten sølvarve.
SvarSlettDet har du rett i, Trine. Noen liker mora, og noen liker dattera. Jeg har vel en svakhet for begge. Jeg liker altså det meste, men det er jo med planter som med mennesker: Noen er mer brysomme enn andre. Men vi ville ikke vært dem foruten.
SvarSlett