Løvetann - ugress, mat og medisin

Foto: Kow d.e. 04062012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Vakkert dandert ugressfrø. Blås ikke av alle fnokkene med ett pust. I følge folketroen dør da den du sist har tenkt på.

Løvetann på plenen og i blomsterbedene er en pest og en plage.

Men den er vakker - og nyttig til mange ting.

Utrydningstruet i England?

Det sies at løvetann er i ferd med å bli utryddet i England.

Stakkars englendere.

De kan komme og få noen av meg.

Helt gratis!

Med godt rotsystem og det hele.

Dessuten kan de ta med seg frø - i mengder.

Her er nok å ta av.

Og frøene er spirevillige.

Det kan jeg garantere.

Det var visstnok under krigen at løvetannen på de britiske øyer ble så hardt beskattet at den aldri er kommet til hektene igjen - og nå altså står i fare for å dø ut.

Hvis ryktet taler sant, da.

Det lyder nesten for usannsynlig.

Under krigen ble løvetann brukt til produksjon av kautsjuk, altså gummi.

Dessuten ble størstedelen av planta brukt til mat.

Og som medisin.

I Norge får planta i dag gro som den vil og stå urørt og ubrukt mens vi går i butikken og kjøper dyre erstatninger som rukola og andre mer "eksotiske" vekster til matlagingen.

Løvetannblomster i maten

De solgule løvetannhodene kan man bruke i salater - eller legge vin på.

På 70-tallet laget jeg en løvetannvin som er noe av det beste jeg har smakt i den vegen.

Som smakfullt og fargerikt innslag i grønne salater fungerer de gule kronbladene utmerket.

Vi river dem løs fra blomsterbunnen og drysser dem i salaten.

Nye knopper kan stekes og f.eks. brukes i pannekakerøra, sies det.

Det har vi ikke smakt.

Derimot bruker vi ikke altfor grove blader i salat.

Det gir en lett bitter og pikant smak, og er billigere og bedre enn rukola.

Og ferskere - etter som bladene kan plukkes friske rett fra planta.

De store, "treene" bladene får kaninene til to av våre barnebarn, å kose seg med.

Vil vi ha ekstra sprø, milde og velsmakende blader, setter vi en bøtte over planta. 

Etter et par uker har vi den fineste, sprø og lett bitre salat som piffer opp salatbollen.

Hvis ikke snilene har forsynt seg først.

Også de har forstått at bleket løvetann er en lekkerbisken.

Kaffeerstatning

Blomsterstilkene bruker vi ikke.

Røttene derimot burde vi kanskje bruke.

Under krigen ble de brent og brukt til kaffeerstatning.

Kanskje burde vi prøve denne gamle teknikken selv om det i dag ikke akkurat er vondt om kaffe i de forskjelligste former og smaksvariasjoner.

Hvem vet.

Kanskje er løvetannkaffe en lekkerbisken som vil appellere til det moderne, bereiste mennesket som har vent seg til å smake på både det ene og det annet?

Løvetannsuppe?

Jordskokk er spesielt godt egnet til suppe.

I boka "Urtehagen på Knatten" skriver Annemarta Borgen at løvetannrota inneholder opp til 24 prosent inulin, et stivelsesemne som også fins i jordskokker.

Kanskje inneholder løvetann bitteremner og annet som gjør den mindre egnet til råstoff for suppe, men det vet man jo ikke før man har prøvd.

Finner man løvetannrøtter på steder der det ikke har vært brukt ugrasdreper eller "voks-deg -i -hjel"-hormoner, kan et suppeprosjekt være verdt å prøve.

Leontodon taraxacum

Mange lurer på hvorfor planta på norsk heter løvetann.

På dansk heter den "fandens mælkebøtte", på fransk "pis en lit", altså "tiss i senga" - og på svensk "maskros" - eller også "kopiss"; altså "kupiss".

Det var faktisk den svenske botanikeren Linné som kalte planta "Leontodon taraxacum". 

Leontodon betyr løvetann og henspeiler på de takkete bladene som kan minne om en løvekjeft. 

Taraxacum skriver seg visstnok fra øyesykdommen taraxais som løvetann etter sigende skal virke legende på.

Som flere av betegnelsene sier, virker løvetann vanndrivende.

Den er derfor blitt brukt som medisin mot nyresykdommer.

I tidligere tider ble uttrekk av løvetannblader forøvrig brukt som vitamindrikk.

Kanskje noe å tenke på neste gang du lurer på om du skal gå i helsekostforretningen og kjøpe dyrt vitaminstilskudd med tvilsom effekt?