Frodig gullklematis

Foto: Kow d.e. 03072012 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Ingen tvil om hvem som er "högsta hönset" i denne "hønsegården" akkurat nå. Gullklematis undertrykker både Jackmani-klematis og kaprifolium.


Gullklematisen er både frodig og flott.
De gule blomstene og det grønne bladverket danner fine kontraster til den mørke bakveggen.

Jackmani
Sammen med klematisplanta til høyre, befinner det seg en Jackmani-klematis.
Den blomstrer ikke ennå og kan nesten ikke ses akkurat nå.
Trolig - og forhåpentlig - tar den sitt monn igjen litt seinere.
Den pleier å være plaget med meldugg.
Vi får håpe at flere somrer med meldugg ikke har satt den så sterkt tilbake at den ikke orker å bære fram blomster.

Kaprifolium
Innunder alt løvverket til gullklematisplanta til venstre, skjuler det seg en kaprifolium.
At den finner seg i å spille annenfiolin er overraskende.
Tidligere er det den som har vært størst og kraftigst, og som har hevdet seg på gullklematisens bekostning.
Den vokste imidlertid så kraftig og fikk så lange greiner, at jeg i våres klipte den ekstra kraftig tilbake.
Trolig er det denne hardhendte behandlingen den ikke helt er kommet over.
Men det er ennå tidlig på sommeren og ikke for seint til at kaprifoliumen - som forøvrig er en villplante som  stammer fra en hyttetomt på Vesterøy på Hvaler - tar igjen det tapte.

Grå hoder
Gullklematisen er fin når den blomstrer.
Nesten like fin er den når den står full av sølvgrå hoder og minner om et møte i pensjonistforeningen.
Gullklematis sprer sine frø med vinden og har en formidabel spireevne.
Vil man begrense oppkomsten av nye planter på alle mulige - og egentlig umulige - steder, må man knipe av et betydelig antall grå hoder før frøene får spredd seg.
Synd og skam, selvfølgelig, så flotte som de er.
Men det fins ingen annen råd hvis man vil begrense utbredelsen.
Og om man kniper noen - ja, mange - er det alltid nok igjen å hvile øynene på.
Sier min erfaring.