Parkslirekne

Vårarbeidet er begynt!
I går måtte de høye, tørre, bambusliknende "stammene" fra fjorårets parkslirekne i bakken.
Jeg klipper dem av helt nede ved bakkenivå, fjerner alle side-greiner og tynne topper, og legger den tjukkeste delen av stammene til tørk sammen med annet fra hagen som jeg bruker til opptenningsved.
Sidegreiner og topper kjører jeg til kommunens mottaksplass for hageavfall.

Alt er dødt.
Det er ingen fare for at jeg ved dette sprer det plagsomme og bannlyste "ugresset" til andre gjennom den komposten som lages av hageavfallet på mottaksplassen.

Parkslireknen vokser et par-tre meter i været i løpet av vekstsesongen.
Den vokser enten været er sånn eller slik.
Vi plantet den i sin tid for at den skulle skygge for sola fra vest slik at det ikke ble uutholdelig å sitte på verandaen.
Og den har gjort jobben sin - i mange år.

Likevel kunne vi - eller jeg som har ansvaret for at den ble plantet hos oss - ønske at den aldri var kommet inn i vår hage.
Den har nemlig et ustyrlig rotverk som brer seg flere meter utover og får uvelkomne skudd til å stikke opp over alt hvor vi ikke vil ha dem.
I åpen jord lar de seg ikke be to ganger, selvfølgelig, men også i de nåletrange fugene mellom hellene på terrassen søker de lykken.

Jeg klipper ned skuddene etter hvert som de kommer, eller jeg prøver med Roundup, men de lar seg ikke stanse.
Det vil si: De skuddene som får Roundup på seg, dør, men det tar ikke lang tid før nye skudd kommer på samme sted.
Rota ser altså ut til å ha tålt plantegiften.
Og bare sjelden kan man ane at giften har nådd fram til hovedrøttene.
Noen blader blir gule og faller av, men det varer ikke lenge før de er friske og grønne som aldri før.
Skal man fjerne røttene, må man bruke gravemaskin.
Så dypt stikker de.

La deg derfor ikke friste!
Parkslirekne vokser fort, tåler alt og dekker godt, men hører ikke hjemme i hagen - eller i norsk natur i det hele tatt.
Den er svartelistet.
Med god grunn.