Reinfann - en tradisjonsbærer

Foto: Kow d.e. 31072013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Reinfann er kanskje ikke hagens vakreste staude, men har en lang historie i norske hager. Her danner den bakgrunn for en Agapanthus som skjuler den litt rufsete nederste delen av reinfannplanta.

Reinfann (chrysanthemum eller tanacetum vulgare) er en av våre eldste stauder.
Den vokser i all slags jord og under nær sagt alle slags forhold.
Den fins viltvoksende over så å si hele landet.
Den fins så langt nord som i Finnmark.
Og på fjellet i over 1000 meters høyde.

Og den sår seg selv.
Slipper du den inn i hagen, må du være forberedt på å luke bort nye planter som dukker opp der du ikke vil ha dem.

Har du, som jeg, en viss forkjærlighet for tradisjonsbærerne blant staudene, tar du med glede den vesle ekstrajobben det er å fjerne planter som dukker opp på steder hvor de ikke kan få stå.
Liker du ikke å luke, bør du kanskje tenke deg om to ganger før du gir reinfannen plass i hagen din.
Passer du ikke på, fortrenger den snart andre planter og overtar staudebedet.

Og ikke bare staudebedet.
Planta på bildet har på egen hånd funnet seg en plass i sprekken mellom den liggende kreosotinnsatte lysstolpen og belegningssteinene som danner øverste trinnet i trappa ned til den nederste plenen.
Inntil stolpen har maurene dratt opp litt sand som skulle være under steinene, og det er nok for reinfannen som der har utviklet et kraftig rotsystem, kraftige stengler og store, dekorative blomster i det magre og sparsommelige "jordsmonnet".

Reinfann har den "uvanen" at de nederste bladene visner og blir brune ut over sommeren.
Planta gjør seg derfor best dersom den står bak andre planter, eller f. eks. bak en urne, som skjuler den visne delen.
Reinfann blir over meteren høy så den drukner ikke i mengden selv om den ikke står fremst i bedet.

Reinfann er giftig og bør ikke spises.
I folkemedisinen har reinfann imidlertid bl.a. vært brukt som middel mot innvollsorm.
Det ville jeg ikke prøvd.
Ellers har den sammen med abrodd og malurt vært anvendt som middel mot møll.