Skjønnhetsåpenbaringer i hagen

Foto: Kow d.e. 31072013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

En nesten ubeskrivelig skjønnhet.

Roser er røde, fioler er blå, skrev jentene i minnebøkene til hverandre da jeg var gutt.
Men roser er så mye mer enn røde.
Og vakre er de alle sammen.

Jeg skal ikke gi meg til å rangere blomstene i hagen.
De er alle vakre - på hver sin måte.
Men rosene rangerer høyt - uansett kriterier og skala.

Selv er jeg en staudemann.
Og blant staudene foretrekker jeg tradisjonsbærerne.
De som gjennom tiden har vist seg levedyktige her oppe i det kalde nord og har opparbeidet seg plass i norsk hagekultur og skjenket skjønnhetsopplevelser til generasjoner på generasjoner med norske hagedyrkere.

Det betyr ikke at jeg ikke vet å verdsette rosens skjønnhet.
Rosen er vakker som knopp, halvt utsprunget  og som blomst i fullt flor.
Det er ikke uten grunn at rosen har en så sentral plass i hagehistorien.
Og at den på grunn av sin skjønnhet er brukt som bilde på kjærligheten og den elskede av poeter i diverse kulturer fra oldtiden til våre dager.

Mange forestiller seg et liv i skjønnhet etter døden.
Til en stad jeg er på vandring, dit hvor roser aldri dør, står det i sangen.
Roser i evig blomstring er selve innbegrepet av skjønnhet.

De er ikke verst de jordiske rosene heller.
Selv om de "blomstrer for sesongen" og både visner og dør.
For om vinteren ikke er altfor hard, kommer de tilbake.
År etter år.
Og gleder oss med sin nesten overjordiske skjønnhet.