Men Rocambole var ikke død

Det smeller stadig vekk i vinduene.
Fuglene ser seg ikke for.
Eller de klarer ikke å se forskjell på luft og vinduer.

I dag smalt det kraftig i vinduet mot terrassen da jeg satt og spiste.
Jeg kunne se at det dypt nede i den løse snøen utenfor lå et eller annet som kunne minne om en fuglevinge.
Jeg regnet med at fuglen var død,  så jeg spiste ferdig før jeg gikk ut og sjekket.

Da jeg feide og gravde vekk snøen med handa, fikk jeg meg en overraskelse.
Fuglen var ikke død.
Da den ble gravd fram, slo den ut med vingene, kvitret og sluttet seg til sine artsfrender som satt i skjærsminbusken og holdt øye med meg.

Sannelig godt at jeg ikke slo meg til ro med at den måtte være død, og lot den ligge der dypt nede i snøen.
Der hadde den utvilsomt blitt kvalt - eller frosset i hjel.
Eller blitt mat for en av løskattene som frekventerer vår tomt.

Fra min lesehungrige barndom husker jeg romanhelten Rocambole som stadig utsatte seg for dødbringende farer og tilsynelatende omkom under strabasene.

Men forfatteren Pierre Alexis Ponson du Terrail  gjorde leserens fryktsomme antakelser til skamme.
Det viste seg gang på gang: Rocambole var ikke død.

Jeg kom til å tenke på min barndoms romanhelt da gulspurven mot alle odds lettet fra snøfonna.
Rocambole var ikke død denne gangen heller.
Heldigvis.
La oss håpe at den lært noe av tildragelsen og er mer forsiktig heretter.

Under en dyne av snø

Foto: Kow d.e. 16012014 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Rosene hviler under en dyne av snø. Forhåpentlig overlever de vinteren.

Så snart det har falt litt snø, er jeg ute med skuffa og lemper så mye snø som mulig opp i rosebedet.
Nå hviler rosene under en dyne av snø.

Mesteparten av det løvet jeg dekket rosebedet med tidligere i vinter, blåste bort.
Nå er jeg spent på om rosene overlevde de kalde dagene og nettene vi tross alt hadde før nyttår.

Det er rådyrspor i nysnøen.
Sporene viser at dyrene har gått rundt og undersøkt litt her og litt der.
Noen av sporene går langs rosebedet, men jeg kan ikke se at de har forsynt seg.
Om de gnager av de greinene og stammene som står igjen etter fjorårets sesong, gjør det ikke så mye.
Rosene skal beskjæres i alle fall.

Likevel er jeg ikke så glad i disse besøkene.
Finner rådyrene noe å spise, kommer de tilbake.
Før snøen kom gnagde de av og nappet opp scilla og perleblomster i skråningen ved garasjen.

Nå er staudene dekket av snø, men rosene stikker opp av snøen.
Det er det ikke noe å gjøre med.
Klippe dem ned til bakkenivå kan jeg ikke, for da stimuleres de til å vokse før tele og nattetemperaturer ligger til rette for det.
Jeg får heller leve med den nattlige trafikken av firbente på jakt etter noe å sette tennene i.
Men jeg liker det ikke.

Fuglenes matvaner

Foto: Kow d.e. 16012014 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Et dårlig bilde - tatt gjennom vindusruta - viser hvem som bruker kornneket. Det er gulspurvene og pilfinkene - og forøvrig en og annen kjøttmeis. 

Da kulda kom, begynte fuglene så smått å spise av kornneket.
Da snøen kom, ble det fart i sakene.
Neket er som regel "fullt", mens de som ikke kommer til, eller nettopp har forsynt seg, sitter i skjærsminbusken like ved og venter på tur.

På julekort er det dompapene som sitter i neket.
Hos oss er det i all hovedsak gulspurvene.
De er flest, og det er de som bestemmer.
Gulspurvene er sjelden på foringsbrettene eller ved foringsautomatene der de kan finne brød, solsikkefrø, villfuglfrø og peanøtter.
De foretrekker åpenbart havrekorn.

Pilfinkene er også flittige gjester i nekene.
Men de er også de ivrigste på de andre foringsplassene.
Som sin frende gråspurven, er pilfinken altetende.

Det er også kjøttmeisen.
Det sies at kjøttmeisen - også kalt talgtitten eller talgoksen - foretrekker fett, bl.a. fettholdige peanøtter og solsikkefrø.
Det er mulig at den mener at "jo fetere desto bedre", men den spiser bevislig alt.
Også havrekorn rett fra kornneket.
I neket sitter den selv om peanøtter, solsikkefrø, kokosnøtt og meisboller befinner seg like i nærheten.

Hos oss spiser dompapene helst solsikkefrø.
Både hanner og hunner tar fra tid til annen en snartur innom foringsautomatene utenfor kjøkkenvinduet.
Men helst plukker de frøene på bakken ser det ut til.
Det er fint at de rydder så mus og rotter ikke får så mye å spise, men de lever farlig.
Som tidligere fortalt er det mange katter her.

Når vi setter så stor pris på dompapenes - og svarttrostens! - ryddeaksjoner, skyldes det at det havner ikke så rent få frø på bakken.
Det sørger spettmeisen for.
Den spiser ikke hva som helst, men feier unna det den ikke vil ha, for å komme fram til godbitene.
En riktig rotekopp er den.
Men den er fin å se på - så da bærer vi over med mye.
En ting må imidlertid sies: Bordskikk har den ikke!
Man kan lure på hva slags hjem den kommer fra.

Dekorative kjuker

Foto: Kow d.e. 10012014 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Vakre hvite og grå kjuker på "patinerte" stubber av rogn.

Kjuker er interessante sopper.
De fins i mange former og fasonger - og farger.

For et par-tre år siden kuttet vi ned tre rognstammer.
Greinene og bladverket stod midt i sjøutsikten til en av naboene.
Og sjøutsikt er en så vesentlig bo-kvalitet, at da måtte rogntrærne ned.
For nær husveggen stod de også, så det var ikke noe stort tap.

Av en eller grunn ble trærne kuttet slik at 60-70 centimeter lange stubber ble stående igjen.
Inne i disse stubbene - og i de overjordiske røttene - har mycelene til soppen silkekjuke nå tatt plass.
I løpet av sommeren og den våte høsten og vinteren har kjuker dukket fram og utviklet seg.
Nå sitter de tett i tett og utgjør sammen med stubbene en dekorativ og interessevekkende naturlig skulptur som vi selvfølgelig lar stå inntil stubbene er så råtne og utmagrede at de faller over ende av seg selv.

Jeg har spurt på "Spør en biolog" hva slags kjuke det kan dreie seg om.
Ekspertisen mener at det trolig er silkekjuke.
Og det er det nok.
"Vår" kjuke har tegninger i kremhvitt og nyanser av grått, og er riktig flotte.
Nå er vi spent på hvor store de rekker å bli før vertsstammen råtner bort eller faller over ende.

Noen av kjukene vil nok forøvrig bli plukket nennsomt av, lagt til tørk innendørs og brukt i juledekorasjoner og liknende.
Ingen grunn til å handle langreiste dekorasjonsmaterialer når vi har så flotte kjuker i vår egen hage.

Sjokkbehandling

Foto: Kow d.e. 10012014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Soppene trodde det var vår - eller kanskje høst. Så lenge mildværet varte, vokste de så man kunne se at de ble flere og større uke for uke. Så kom kulda.

Rødhyllen tok våren på forskudd og utviklet vekst- og blad-knopper. Det samme gjorde klatrehortensiaen i bakgrunnen og flere av trærne og staudene i hagen. Nå prøver knoppene å overleve i 12 kuldegrader.

Plantene som lot seg forlede av det milde og våte været, har fått seg en overraskelse.
Det seneste par døgnene har kvikksølvet i gradestokken sunket til tosifrede tall.
Temperaturen har i alle fall vært nede i vel minus 12 grader.
Nattetemperaturen har trolig vært enda lavere.

Plantenes evne til å tåle lave temperaturer varierer.
Noen - som f.eks. rododendron - produserer frostveske som hindrer celleveggene i de eviggrønne bladene i å fryse i stykker.
Andre er forsvarsløse.
De tåler ikke kulde.
De sukkulente - dvs. de med stort vanninnhold - er spesielt utsatt.
Vann har staudene fått rikelig av i vinter.
Og trolig er det sånn, at jo mer vann de har tatt til seg, desto mer utsatt er de for kulde.
Da virker kulda i bokstavelig forstand som sprengkulde.

Flere av de flerårige plantene var i ferd med å sende optimistiske "vårskudd" opp av jorda da kulda kom.
Vi får håpe at de ikke tar skade av kuldesjokket.
Det samme gjelder rosene.
Flere av rosene har utviklet vekstskudd på stammene i løpet av den forlengede høsten som vi har hatt til nå.
At disse skuddene fryser, er vi forberedt på.
Forhåpentlig går det ikke ut over for mye av de overjordiske plantedelene fra forrige sesong - og ut over røttene.
Vi mistet at par roser i fjor.
De fleste klarte seg, men to-tre stykker var så ynkelige, og hadde så liten vekstkraft, sist sommer, at vi tviler på at de tåler nok en hard vinter med barfrost.

Den sjokkbehandlingen hagen har fått de siste par dagene, kan vi styre vår begeistring for.

Kaninmøkk

Foto: Kow d.e. 07012014 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Sagflispelletsene går raskt i oppløsning når de blir våte. Sammen med kaninmøkk - og dynket av urin - brytes sagmuggen raskt ned til næringsrik kompostmasse som kan spres i hagen.

Neida, "kaninmøkk" er i dette tilfellet ikke et skjellsord.
Jeg har ingen ting i mot kaniner.
Tvert i mot.
Kaniner er "all righte" dyr.
Kaninmøkk, urin og sagflis fra kaninburet er dessuten utmerket tilskudd til komposten.

Det er min sønn og hans familie som har kaniner.
Små, søte sosiale løvehodekaniner med langhåret pels omkring hodet.
Men om kaninene er små, og spiser beskjedent, skiter de mye.

Selv om min sønn og hans familie bruker av kaninmøkka i egen hage, har jeg tilbudt meg å være avtaker av den kaninmøkka og brukte sagflisa som de kan avse.
Møkka går i komposten.
Der setter det fart på nedbrytingsprosessen , og vil - sammen med planterester, treflis og annet som ligger der - bli til næringsrikt jordforbedringsmateriale.

Urinblandet sagflis og kaninmøkk kunne nok uten skade vært tømt direkte over blomsterbed og i kjøkkenhagen.
Det ville blitt brutt ned ganske raskt, forbedret jordstrukturen og tilført jorda næring.
Men under nedbrytingsprosessen forbrukes stoffer som plantene trenger.
Jeg foretrekker derfor å gå vegen om komposten.
Det er ingen omveg.
Heller en snarveg.
Til bedre jordstruktur - og til friskere, større og mer frodige planter.

"Evighetsblomster"

Foto: Kow d.e. 07012014 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Ikke dårlig til å være i januar. Blomkarsen bærer ingen merker av å ha ligget ute i minusgrader, plussgrader, snø, sludd og regn.

Vi har hatt en usedvanlig mild vinter hittil.
At stemorsblomstene fra verandakassa ligger i kjøkkenhagen og blomstrer på denne årstiden, er likevel mer enn vi kunne vente.

Da jeg tømte potter og urner og ryddet bort for vinteren, tømte jeg verandakassa på et bed i kjøkkenhagen.
Da jeg tømte kassa, var jorda en stivfrosset jordklump.
Der har jord og planter ligget siden.
Oppe på bakken - uten stell av noe slag.
Det har vært dager - for ikke å nevne netter - med flere minusgrader, men for det meste har det vært plussgrader - og lange perioder med regn.

Det har de avdankede stemorsblomstene åpenbart satt pris på.
Fortsatt har de ikke takket for seg.
De er friske og grønne.
Og de gule blomstrene er like fine.
Nå mangler det bare at det kommer nye blomsterknopper.

Skjønt, nå kommer kulda skal vi tro meteorologene.
Så da er vel vekstsesongen over - også for de seiglivede blomkarsene.
Eller?

Fuglene kan ikke klage

Foto: Kow d.e. 10012014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Fuglene kan ikke klage på oppdekningen. Det hvite og svarte fuglematerhuset fikk jeg til jul av de to barnebarna som jeg er farfar til. Det trehvite i forkant fikk jeg til jul for et par-tre år siden. Snorene skal hjelpe meg å senke og heve fuglematerne slik at jeg slipper å bruke stige for å nå opp når materne skal etterfylles.

I treet utenfor kjøkkenvinduet henger det fuglematere på rad og rekke. Sammen med dem som henger fra takskjegget rett utenfor vinduet, utgjør de et assortert utvalg. Det er ingen grunn til å fly sulten herfra.

Vi har to hjemmesnekrede fuglebrett som dette. De har vært i bruk i mange år. Dessuten har vi ett som er kjøpt. Samt talgboller og diverse annet hengende i treet ved gårdsplassen. Det burde være noe for enhver smak - og nok til alle.

Vi liker småfuglene.
"Vi" omfatter både min kone, meg selv og de sju yngste av barnebarna våre.
Derfor har vi flere "matestasjoner" utenfor kjøkkenvinduet.
Noen henger i takskjegget, og noen henger i treet som står der.
Et tre som burde vært tatt vekk, men som hittil har fått stå der av hensyn til fuglene - og ekornet som stikker innom av og til.

Å sitte ved kjøkkenbordet og se på småfuglene, er fra tid til annen mer underholdende - og interessant - enn å se på TV.
Ikke bare fordi fuglene er vakre, men fordi de utfolder et sosialt liv som minner mye om forholdet mennesker i mellom.
Den vesle hissigproppen blåmeisen, jager de større fuglene bort fra godbitene.
Den er så opptatt av å jage andre at den nesten ikke får tid til å spise.
Blant de andre meisene må det være en rangordning.
Noen flytter seg når andre kommer, mens andre hardnakket holder på sin plass og sine rettigheter.
Spettmeisen utfører sine akrobatiske klatreøvelser uten hensyn til tyngdekraften og naturens øvrige lover.
Den står med hodet ned og forsyner seg av peanøttene i frøbeholderen uten å ta notis av de andre, mens pilfinkene og andre spurvefugler skyndsomt henter solsikkefrø eller brødsmuler og flyr bort i naboens furuhekk for å spise det de har fått tak i.
Stikk i strid med det ryktet de har, er spurvefuglene tilsynelatende ikke så modige.
De tar ingen fight, men opptrer smidig og er raske - og får seg mat.

Noen ganger dukker hakkespetten opp.
Den er ingen kostforakter, men sitter og hakker og hakker.
Om den svelger unna etter hvert, eller bare hakker løs for å ta med seg, kunne vært interessant å vite.
Plutselig flyr den og blir borte en stund før den kommer tilbake og hakker videre.

Det er mange skjærer hos oss.
Jeg har flere ganger telt ti stykker samtidig.
De gjør ofte rent bord på de andre foringsbrettene, men besøker aldri matestasjonene utenfor kjøkkenvinduet mer.
Tidligere flakset og bakset de og gjorde alle slags krumspring for å få tak i maten utenfor vinduet, men fikk øyensynlig lite ut av det.
Det kan se ut som om de har gitt opp.
De eldre har antakelig videreformidlet kunnskap om de dårlige erfaringene til nye generasjoner.
Og det er greit.
Småfuglene må også ha et sted hvor de er "konge på haugen".

Fra tid til annen kommer, som nevnt, ekornet på besøk.
Det er ekstra hyggelig.
Ekornet spiser solsikkefrø, peanøtter og kokosnøtt, men ser ut til å foretrekke brød.
Brødet ligger bak netting, og kan ikke være lett å få tak i, men ekornet gir seg ikke så lett.
Det henger lange stunder om gangen etter bakbeina i greinen ovenfor og gnager fram brødbiter gjennom hullene i nettingen.
Til stor glede for oss som sitter innenfor og ser på.

Dyrelivet er den viktigste hagegleden på denne tiden av året.
Og det er ingen liten glede.

Treet brent og barnålene på plass

Foto: Kow d.e. 07012014 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Rododendronbuskene har fått årets dose av barnåler fra juletreet.

Som fortalt er juletreet høstet.

Jeg ser at noen gjør forretning på å hente brukte juletrær og kjøre dem på fyllinga der de blir kvernet til kompostmasse.
En fin ordning for folk som ikke har vedovn eller hage.
Og langt mer ressursvennlig enn å samles for å brenne trærne på bål ute i naturen.
Man sløser med ressursene, fyrer for kråkene, grunnen svies av og aske i tjukke lag og forkullede trebiter blir gjerne liggende og skjemme landskapet.

Men minst naturvennlig er det å bare kaste ut treet og håpe på at det skal forsvinne "av seg selv".

Har man vedovn, bør greiner og kvister fyres opp.
Litt ekstra jobb og bryderi er det, men det får man igjen i form av varme i huset.
Og har man hage, bør aska brukes der.
Strødd utover slik at regn og smeltevann kan frakte nyttestoffene ned i jorda.
Da tar man både vare på den varmen som treverket gir, og de næringsstoffet som treaska inneholder.
Og så sparer man naboene og naturen for forurensende og skjemmende avdankede juletrær.

Aska etter vårt juletre er nå strødd på mosebelagte partier i hagen.
Og barnålene er tømt rundt røttene på rododendronbuskene.
Stammen står til ytterligere tørking før den kuttes til ved.
Ingen ting blir søppel.
Det gir litt bedre samvittighet.

For selvfølgelig er det et gigantisk sløseri å kutte ned små trær for å ha dem inne i stua en drøy ukes tid, før man kaster dem ut igjen.
Egentlig burde vi gått over til gjenbrukstrær av plast.
Men det er vanskelig å lære gamle hunder å sitte.
Og så er det kulturtradisjonen, da.

Så vi får se.

Det regner og regner og blåser og blåser

Foto: Kow d.e. 07012014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Søppeldunken er en slags vindmåler. Når den blåser over ende, blåser det kraftig, og vi må sikre løse gjenstander. Den står på en liten pall for ikke å fryse fast, men sjansen for at det skal skje i år, er ikke stor. Akkurat nå er det 6,8 varmegrader.

Det er et merkelig vintervær vi har.
Gradestokken forteller om temperaturer langt over null.
Akkurat nå er det 6,8 grader her.
Og skiftende regn som det vel heter på meteorologisk.
Altså ikke styrtregn, men yr og regnbyger som skifter på jobben med å holde fuktigheten oppe og gamle folk inne.
Dessuten blåser det.
Ikke storm i dag, men vinden kommer i kast som tar godt tak.

Steinen hindrer at vindkastene river av taket og hiver det rundt omkring. Noe som har skjedd et par ganger før steinen kom på plass.

Det har regnet - mer og mindre - i flere uker nå.
Hadde all denne nedbøren kommet som snø, hadde vi nå hatt snø til oppunder mønet.
Så selv om vi ikke liker det stadige regnet, er vi takknemlige for at det ikke er enda verre.
Jeg husker noen sterke inntrykk fra min barndom.
Vi hadde ikke TV den gangen som brakte bilder av nyhetene inn i stua til folk, men avisene hadde bilder av folk på Sørlandet som ikke kom ut eller inn av inngangsdøra.
Snøen lå så høyt at folk måtte krype ut og inn av vinduet i annen etasje.
Reportasjen var illustrert med bilde av en kjent skiløper - jeg tror han hette Reidar Andreassen - på veg ut av - eller inn gjennom - et vindu.

Hadde alt regnet i vinter kommet som snø, hadde vi trolig hatt det på samme måten.
Så vi får være takknemlige over at snøen kommer "ferdig måkt" - som folkevittigheten uttrykker det.

Plenen er en fylling av leire og jord på toppen av store steiner fra utskytingen av byggegruven. Plenen har holdt stand i 30 år, men tåler den alt regnet?

Vi får bare håpe at jorda er i stand til å "håndtere" alt vannet.
Vi bor i en skråning.
Vannet renner derfor av ganske raskt.
Men den øverste plenen er egentlig en "fylling".
Ikke av søppel, men av store steiner med et ganske tjukt leirelag med jord på toppen.
Skulle alt regnet forårsake at leira og jorda for alvor begynner å sige ned mellom steinene i steinfyllinga, ville vi få det "morsomt".

Dette søkket holder vi øye med og etterfyller med jord. Vi har fylt på og jevnet ut flere ganger, men det synker åpenbart fortsatt. Alt regnet gjør det neppe bedre.

Foreløpig har vi kun sett små antydninger til at jorda blir borte, men vi holder nøye øye med utviklingen.
Og fyller etter med jord der det danner seg søkk.
Når sant skal sies, kjenner vi en viss uro når nye regnværskyer trekker inn over landskapet og øser sin syndflod av vann ned over vår hage.
Mildvær er bra for en gammel mann, men regn har vi fått nok av for en stund.
Og skal vi tro meteorologene, er "høstværet" langt fra over.
Så da kan vi ikke gjøre annet enn å krysse fingrene.

Spesiell amaryllis - 4

Foto: Kow d.e. 03012014 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Amaryllisen gir seg ikke. Blomsterstilk nummer tre bærer nå tre klokker og to knopper.

Dette er innlegg nummer fire om vår spesielle amaryllis som blomstrer og blomstrer - og blomstrer.
Vi skrev i innlegg 3 at vi var spent på hvor mange blomster den nye blomsterstilken ville bære.
Det ser ut til å bli fem.
Tre er sprunget ut, og dessuten har den to knopper som virker lovende.
Det er ingen grunn til å tvile på at også de vil springe ut før planta går til hvile.

Nå ser det imidlertid ikke ut til å komme flere blomsterstilker.
Det får da også være måte på.

Til nå har denne amaryllisen gledet oss med 19 - eller jeg tror faktisk det er 20 - store klokkeblomster.

Og fortsatt er det god grunn til å vente enda to - altså 22 blomster fra én løk.

Det er sikkert ikke enestående - men det er fantastisk.

Amaryllis kommer fra Sør Amerika, og kom til Europa på 1700-tallet.
Den svenske trubaduren Carl Michael Bellman som levde fra 1740 til 1795, kjente blomsten.
Da han skulle finne noe vakkert å sammenlikne Ulla Winblad med, valgte han amaryllisen.
Antakelig kom blomsten til Norge på samme tid.
Men den var på denne tiden neppe en blomst for allmuen.

Vi lar gjerne amaryllisløkene stå i jord i potta og vanner forsiktig.
De fleste plantene blomstrer på ny - men sannsynligvis ikke til jul.
Planta følger sin egen tidssyklus.

Her følger et annet - mer detaljert - forslag til behandling.
Andre behandlingsmåter kan være like gode.
Men pass under enhver omstendighet på at du ikke vanner løken så grundig av den råtner.

Vinteren:
Skjær bort blomster og frøhus etter blomstring.
La stengelen visne ned.
Vann og gjødsle forsiktig ovenfra, men ikke rett på løken.

Sommeren:
Sett ut planta på en plass uten direkte sol.
Gi vann og næring.

Høsten:
Ta inn planta og la den hvile på et kjølig og mørkt sted.

Vann sparsomt uten gjødsel.

Ikke vann i september og oktober.
Når det kommer nye blomsterknopper, plantes den om og settes lyst.

For å unngå at den vender seg mot lyset og blir skeiv, bør den snus fra tid til annen.

Det er forøvrig mange råd på nettet.

Juletreet høstet for denne gang

Foto: Kow d.e. 03012014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Først tas all pynten av, deretter lysene og så blir greiner og kvister klippet av og puttet i en sekk. En taburett og en plastsekk - og juletrehøstingen kan begynne.

Greiner og kvister brennes, mens nålene blir brukt til å danne sur jord der rododendronbuskene står. 

Jeg kan ikke huske at vi noen gang har høstet juletreet så tidlig.
Det drysset egentlig allerede da vi satte det opp.
Jeg lurer på når det ble hogd.
Det var nok ikke nyhogd da vi kjøpte det.

"Trettendedag-Knut kaster jula ut," sier tradisjonen.
Noen mener til og med at man skal vente til "tjuendedagen".
Vi burde derfor ha ventet til den 13. eller i alle fall til den 6. januar, men i år høstet vi det den 3.
Da drysset treet slik at pynten falt av.

Høstingen hos oss foregår uten festligheter eller seremonier.
Vi plukker av pynten, tar av den elektriske juletrebelysningen og klipper greiner og kvister i smått og putter dem i en sekk.
Greinene og kvistene - og senere stammen - fyrer vi med.
Barnålene tømmer vi på bakken ute rundt rododendronrøttene.
Nålene gir sur jord som rododendronbuskene setter pris på.

Når "treverket" er brent, strør vi aska i hagen.
Det gjør vi forresten med all den treaska vi "produserer" i løpet av vinteren.
Spesielt gir vi mosedekte områder på plenen og andre steder en grundig "overaskelse".
Aska er basisk og gjør jorda mindre sur samtidig som den tilfører nyttestoffer som plenen - og de andre stedene som "overaskes" - har nytte av.

Først har treet gitt oss hygge innendørs, så gjør det nytte for seg utendørs.
Ingen ting går til spille.
Og ingen visne juletrær blåser rundt som "tumbleweed" i hagen eller i nabolaget.