Skjærene bygger fortsatt

Foto: Kow d.e. 19032014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

"Gå først, du." Av erfaring vet skjærene at det er mat å finne på foringsbrettet, men det gjelder å være forsiktig. En vet aldri hva menneskene kan finne på. Men den som intet våger intet vinner. Og her er det mye å vinne.

Hva er den på jakt etter? Mens de andre hentet mat på foringsbrettet og fløy av gårde med, stod denne skjæra på plenen og hakket og hakket. Hva var det som var så interessant der?

Det må være et større byggeprosjekt skjærene har på gang.
Det var flere uker siden de begynte å samle kvist, og de holder på ennå.

Kaprifolium i skjærereiret
Skjærene henter byggemateriale fra bjørka til naboen - og fra våre prydbusker.
Skjærsminbusken på den øvre plenen er ofte besøkt.
Det samme er trærne på skogdelen av tomta.
For et par dager siden så jeg ei skjære som satt i kaprifoliumbusken og strevde med å få løs en ganske stor kvist.
Det var åpenbart frisk ved som gjorde motstand, men til slutt måtte kvisten gi etter, og skjære fløy av gårde
med sitt bytte.
Forhåpentlig tar verken foreldrene eller skjæreungene som klekkes ut etter hvert, skade av kaprifoliumveden som ikke er kjent for å være særlig sunn.
Bærene er i alle fall giftige.
Og altså treverket også - så vidt jeg vet.
Men kanskje ikke for skjærer?

Hakket i naboens plen
Forleden dag satt jeg og så på en skjære som hakket i naboens plen.
Den hakket løs store tuster med gress.
Jeg tenkte at den kanskje skulle ha det tørre gresset som foringsmateriale i reiret, men den kastet gresset rundt seg, og tok det ikke med seg da den lettet og fløy bort med noen av stammefrendene i flokken.
Ren lysthakking så det ut til.

Hakket i vår plen
Også på vår plen satt en skjære forleden og hakket og hakket.
De andre forsynte seg av maten på foringsbrettet, fylte nebbet og vel så det, og fløy avgårde med fangsten.
Skjæra på plenen brydde seg ikke om maten på brettet, men fortsatte å hakke uten at vi kunne se at den fikk noe igjen for det.
Den spiste i alle fall ikke.
Og ikke fløy den avgårde med noe.
Merkelig.
Hva driver disse frenetisk hakkende skjærene med?

Hår til isolasjon
Jeg er kortklipt.
5 millimeter over det hele - dvs. der hvor det er hår å klippe.
Det er min kone som klipper meg.
På denne tiden av året legger vi det avklipte håret ute, slik at fuglene kan bruke det i reiret.
Hvis de skulle ønske det.
Om småfuglene tør ha menneskehår så tett innpå seg, er kanskje tvilsomt.
Men skjærene er neppe redde.
Og skulle håret bli liggende ubrukt, er ingen større skade skjedd.
Det dreier seg ikke om så store mengdene - lenger.

Atsjooo!

Det sies at ingen er så syke som mannfolk når de er syke.
Underforstått: Menn tåler mye mindre enn kvinner - og gir seg fortere over.

Bare tøys, selvfølgelig.

Vi mannfolk er ingen pyser, men når vi er syke, så er vi syke.
At andre - i tilsynelatende samme situasjon som oss - ikke er så syke som vi er, kan ikke vi gjøre noe med.
Vi lider!
Dermed basta.

La meg bruke meg selv som eksempel.
Når jeg blir forkjølet, blir jeg som regel helt utslått.
Ikke fordi jeg tåler mindre, men fordi jeg er hardere angrepet - og lider mer.
Logisk, ikke sant?
Den som lider mest - fysisk og psykisk - er sykest.
Det er selve definisjonen på det å være syk.

Jeg har ryddet i staudebedet.
For en drøy uke siden satt jeg ute og klippet opp planterestene fra i fjor og stappet dem i sekker som jeg kjørte til kommunens mottak for hageavfall.
Jeg frøs der jeg satt.
Uheldigvis ble jeg sittende - for å få gjort mest mulig når jeg først var i gang.
Jeg viste altså utholdenhet trass i vedvarende ubehag.
Og så snakker man nedsettende om menns evne til å utstå lidelser.

Resultatet lot ikke vente på seg.
Jeg ble forkjøla.
Skikkelig forkjøla!
Med hosting, nysing, rennende nese, vondt over panna og med en skiftevis glovarm og hutrende kald kropp som reagerer som om den skulle være mørbanket.
Vondt over alt.
Jeg orker ingen ting.
Jeg prøver å gjøre litt nytte for meg innendørs.
Jeg støvsugde et halvt golv.
Så var det slutt på kreftene.
Så syk er jeg.

Nå har jeg ikke vært i hagen på vel en uke.
Flere dager - som i dag - har været vært strålende.
Akkurat nå er det 15,2 varmegrader på skyggesiden av huset.
Altså: Ideelt vær for hagearbeid.
Men familiens gartner må holde seg innendørs.
Der tar han tran og Sanasol og hostemiksturer for tørrhoste og slimhoste, og drikker varm melk med honning.

Om det hjelper?
Tvilsomt.
Jeg må nok fortsette å lide og holde meg innendørs, mens våren stormer fram der ute.
Det er så mye jeg skulle ha gjort.
Jeg har egentlig ikke tid til dette.

Når jeg holder meg inne mens vårsola baker, og stauder og prydbusker venter på å klipt og delt og omplassert, da er jeg syk.
Veldig syk.
Atsjooo!

Midlertidig vinter stopper våronna

Foto: Kow d.e. 19032014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

I går var det vår, og jeg ble halvveis ferdig med å rydde staudebedet til venstre i bildet. Jeg skulle fortsette i dag, men det har snøen satt en stopper for.

Vinteren har et kortvarig tilbakefall, og plenen ligger dekt av snø. Nå hadde det passet å kaste på kalk, men ...

I går ryddet jeg i staudebedet og beskar villrosene ved postkassa.
Vinden var sur, men det var opphold, bart og vårlig.
I dag er det minus 1 grad, og snøen ligger over landskapet.

Staudene har ikke kommet med nye skudd ennå.
Jeg kunne derfor bruke den elektriske kantklipperen for å "barbere" bort de visne planterestene fra i fjor.
Det gjør arbeidet betydelig lettere.
Men batteriet gikk tomt, og jeg hadde planer om å fortsette arbeidet i dag.
Det ble det ikke noe av.
I dag er det 1 minusgrad, og bedet er dekt av snø.

Så jobben får vente.
Det er lovt høyere temperaturer de kommende dagene.
Forhåpentlig kan jeg derfor fortsette dugnaden i staudebedet før årets skudd stikker opp og tvinger meg til å gå forsiktigere fram.

Når snøen dekker plenene og kjøkkenhagen burde jeg benyttet sjansen til kaste på kalk.
Da ville den løst seg raskere opp og lettere blitt fraktet ned i jorda.
Det er bare det at kalken står aller innerst i garasjen - innenfor hagemøbler, hageredskap, urner og potter og annet som er oppbevart innendørs gjennom vinteren.
Så kalken får jeg ikke tak i før møbler og annet hageutstyr er flyttet ut.

Nå har plenene, kjøkkenhagen - og også deler av staudebedet - fått kalk i løpet av vinteren.
Vi fyrer med ved, og treaska strør vi i hagen.
Den gir både gjødsel og kalk på én gang.
Har man hage, er treaska ikke plagsom søppel, men en gratis ressurs som man bør ta vare på og bruke.
Men hold den unna surjordsplantene.

Meteorologen har lovet opphold og flere plussgrader utover kvelden.
Forhåpentlig er snøen borte i morgen.
Jeg klør etter å komme i gang med staudene igjen.
Når bedene er ryddet, skal jeg spa opp irisrøtter som er nærmere en meter i diameter, og som er "gått ut" i midten, og fjerne villbringebærplanter som har slått seg til å staudebedet.
Jeg håper bare ryggen holder.

Stratifiserte bønner?

Foto: Kow d.e. 12032014 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Fem prydbønnebelger har tilbrakt vinteren ute. I forkant ligger tre frø. De ser helt normale ut. Vil de spire, og vil plantene vokse?


Noen prydbønnebelger med frø i hadde skjult seg inne i mellom gullklematis og kaprifolium.

De ble derfor hengende ute vinteren over.

Når jeg nå klipte ned klatreplantene, kom bønnebelgene til syne.

Til min overraskelse inneholdt de bønner som ser helt friske og fine ut.

Noen frø bør stratifiseres før de sås.

Å stratifisere er å gi frøene forhold som etterligner de forholdene frø som overvintrer ute, har i naturen. 

Det fremmer spireevnen ved at frøskallet mykes opp produksjonen av hormoner begynner.

Stratifisering er altså å "narre" frøene til å tro at de har opplevd vinterlige forhold, og at de har fått den hvileperioden de trenger - og som de på naturlig måte får ved å ligge i frossen eller kald jord om vinteren.

Stratifisering kan gjøres på forskjellige måter.

Noen frøsorter kan stratifiseres ved at de får et opphold i fryseboksen.

Er de prydbønnene - altså frøene - som har tilbrakt vinteren utendørs, stratifisert ad naturlig veg?

Har de overlevd vinteren og beholdt spireevnen?

Jeg skal så de overvintrede bønnene.

Det skal bli spennende å se resultatet.

Hestehoven stikker fram

Foto: Kow d.e. 08032014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Her under kolkwitzia-busken stikker hestehoven sine påskegule hoder opp og forteller oss at våren er på veg.

Vi har lukt grundig, men noen hestehov har klart å stikke seg bort mellom virvaret av ulvespireagreiner. Noe vi tar med fatning. Hvordan skulle vi ellers vite at våren er på veg?

Kjært barn har mange navn, sies det.
Hvis det er riktig, er hestehoven høyt verdsatt.
På latin heter den som alle vet, Tussilago farfara.
Men den har også mange lokale og dialektfargede navn.

Det mest vanlige norske navnet - i alle fall i vår del av landet - er formodentlig leirfivel.
Det sier noe om hvor hestehoven gror.
Det overrasker derfor at noen nettsteder mener at den trenger "god jord".
Min erfaring er at den er nøysom og vokser over alt.

Hestehoven er vårtegnet par excellence.
Den framkaller vårfornemmelser både hos barn og hos oss "litt eldre".

Jeg har prøvd å fjerne ugresset fra den beplantede skråningen langs innkjørselen.
Lange hestehovrøtter er fjernet i flere omganger.
Men noe må ha blitt igjen.
For fortsatt stikker gule hoder opp og varsler vår, sol og varmere tider.

Og det er bare å innrømme: Det gir en viss tilfredsstillelse å se de små gule vårtegnene i hagen.
På denne tiden av året er de ikke ugress.
Det blir de først når bladverket kommer.
Da vet vi at grådige røtter robber prydplantene for næring og vann.

Men foreløpig er tussilago farfara et velkomment innslag i en fargeløs hage som strever med å komme seg etter måneder med snø og kulde.

Skjærene bygger

Skjærene har vært meget aktive rundt foringsstedene i hagen i vinter.
Nå har de åpenbart fått annet å tenke på.

Det begynte med at to skjærer "slo seg ned" hos oss for noen år siden.
Vi har ingen kjennetegn på dem, så vi kan ikke med sikkerhet si at det dreier seg om de to samme skjærene som har vært her i flere år, men sannsynligheten taler for det.
Det virker som om de har vært her hele tiden - sommer som vinter.

Etter som tiden har gått, er de blitt flere.
Ikke ved tilflytting, men ved at de opprinnelige har fått unger som i sin tur har fått unger.
Nå er de ti.

Mens de i vinter har vært opptatt med å spise og med å terge kattene i nabolaget, samler de nå kvist og kvas og andre bygningsmaterialer til reir.
Om alle bygger, eller om de som har reir fra før, bruker disse, er vanskelig å si.
Men flere er fullt opptatt med å hente det de trenger.
Det kan vi si med sikkerhet.
Ikke fordi vi kjenner dem fra hverandre, men fordi vi ser flere av dem på én gang.

Det er ikke bare småtterier de plukker opp og flyr avgårde med.
Optimismen er stor.
Og balanseevnen og styrken imponerende.
Men noen ganger forløfter de seg og må gi opp og velge noe mindre og lettere flyttbart.

Mange misliker skjærene - fordi de skiter, fordi de skremmer mindre fugler bort fra foringsbrettene - og fordi de forstyrrer ved å skvatre høyt og vedvarende når de føler seg truet.
Eller når de morer seg med å terge kattene.
Noen ganger lokker de kattene opp i trærne, og når de først har dem der på svaiende greiner, flyr de skvatrende tett inntil katten som har mer enn nok med å holde seg fast og ikke får satt en stopper for den flygende plageånden og omdannet den til jaktbytte som katta kan sette klør og tenner i.

Kråkefuglene er intelligente og lærenemme.
De kan tydeligvis resonnere, og de lærer av erfaring.
Det gjelder også skjærene.
Som dessuten tar seg godt ut i hvitt og svart med sjatteringer i grønt.
Jeg liker skjærene.

Selvfølgelig skiter de hos oss også.
På vinduene, på verandaen, på utelampene, på markisen og på hagemøblene - kort sagt over alt hvor de kommer til.
Men det har vi vist overbærenhet med.

Hittil er de som sagt, blitt ti.
Det skal bli interessant å se hvor mange de er til høsten.
Ti skjærer kan bety fem par.
Og fem par kan bety mange unger.

Vi kan få en ganske stor lokal bestand etter hvert.
Men blir de for mange, får vi håpe at noen flytter ut og velsigner noen andre med sitt nærvær.
Skogen er forøvrig ikke så langt unna.
Der kan "befolkningsoverskuddet" slå seg ned.

Men den tid den sorg.
Foreløpig bygger skjærene bo.
Så får vi se hvor mange skjærebarn vi får besøk av etter hvert.