Fullstendig mislykket

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Planen var at rosestilkene skulle slå rot. Det gjorde de ikke.

Da jeg klipte edel-rosene i sørveggen, satte jeg noen av de mest "lovende" stilkene i vann slik at de skulle slå rot.
Det gjorde ikke.
Ikke en eneste en av dem oppførte seg slik jeg hadde håpet på.

Også eksperimenter som ikke får det utfallet man hadde håpet på, kan være vellykkede - som eksperimenter betraktet.
Så sant man trekker lærdom av fiaskoene.
Lærdommen her er lett å få øye på:
Stiklingsformering av roser er ikke den beste måten å lage nye roser på.
Det mislyktes i alle fall ettertrykkelig for meg.
Denne gangen.

Det betyr ikke, at jeg ikke forsøker igjen.
Eksperimenter, prøving og feiling - og noen ganger suksess - er noe av det mest interessante og underholdende ved hagedyrking.
Og troen på et "under", gir noen av oss aldri opp.

Maries hagebilder: Roser har torner

Foto: Enerett Marie Camilla Winther

Rynkerosenes torner er ikke gode å komme ut for.

Joda, roser er vakre.
Både edelroser og de mindre edle typene, som f. eks. Rosa rugosa.
Men de er ikke alltid like hyggelige å komme i nærkontakt med.
Jeg liker ikke å bruke hansker når jeg jobber i hagen.
Jeg bruker imidlertid tjukke skinnhansker når jeg arbeider med rosene.
Likevel blir jeg stukket.
Tornene trenger tvers igjennom.
Ikke til å undres over, når man ser det bildet Marie har tatt.
Men når rosene blomstrer, har man igjen for lidelsene.
Og nypene er god - og framfor alt sunn - mat.
Summa sumarum: Rynkerosene får nok stå, selv om forståsegpåerne mener at de er en fare for naturen og det stedegne artsmangfoldet.
Noe jeg for øvrig stiller meg tvilende til.

Maries hagebilder: Vårvortemelk

Foto: Enerett Marie Camilla Winther

 

Vårvortemelkblomsten vinner på et nærmere studium.

 

Vårvortemelk (Euphorbia polychrome) kan danne store, bladrike tuer.

Blomstene er imidlertid uanselige.

Verken formen eller fargen er oppsiktsvekkende.

De færreste stanser trolig opp for å nyte synet av vårvortemelk.

 

Men hvis man går nærmere innpå og studerer detaljene, slik Marie har gjort, ser man at vårvortemelkblomstene er verdt et nærmere studium.

Sånn er det med mange ting i livet.

Også mennesker som ved første øyekast virker likegyldige eller kjedelig, kan vinne ved nærmere bekjentskap.

Skjønnheten ligger ikke alltid i det som umiddelbart faller en i øynene. 

Egner hagedyrking seg for konkurranser?

Begge foto: Espen Solli, TV2

Deltakerne blir stadig færre. Burde ikke alle fått være med hele vegen?

Har dommerne klare kriterier å bedømme etter? Avgjørelsene virker i overkant subjektive.

Jeg er interessert i hage og hagestell.

Og jeg ser gjerne hageprogrammer på TV.

Jeg har for eksempel stor glede av det norske programmet "Grønn glede", av det finske "Hygge i Strömsö" og av diverse hageprogrammer på svensk fjernsyn.

Pernilla Månsson Colts programmer er forbilledlige - syns jeg.

Men konkurransepregede programmer hvor deltakerne stresser og maser, og blir stemt ut, liker jeg ikke.

Verken det konkurranseprogrammet som har vært sendt på svensk TV, eller det programmet som TV2 sender nå.

Hagearbeid skal være hyggelig - ikke masete.

Tidsfrister har ingen ting i hagen å gjøre.
Stress har vi nok av.

Mener jeg.

Jeg syns ikke at hageprogram etter utslagsmetoden er spennende.

Jeg syns de er anmasende.
At bedømmelsen virker i overkant subjektiv gjør ikke saken bedre.
Når en plante som av ukjente årsaker dør, forårsaker at du må forlate konkurransen og reise hjem, er det noe galt med kriteriene - hvis de i det hele tatt fins.
Og fins de, burde dommerne redegjort for dem.
Dommerne, Darren Saines og Steven Stiberg Long, kan være så velmeritterte som det går an å bli, men de har ikke overbevist meg.
Hittil.

Jeg ser på programmet, men liker altså ikke konseptet.
Sluttproduktet - dvs. alle de ferdige hagene ved sesongens slutt - burde vært grunnlaget for bedømmelsen og tildelingen av ærestittelen "Norges Hagemester".
Da hadde vi som ser på - og trolig deltakerne også - kunnet lære noe av programmet.
Både av det som viser seg å være vellykket, og av det vi ikke bør etterligne.

Nå forsvinner den ene deltakeren etter den andre.
Det må bli temmelig stusselig når bare to deltakere står igjen for å kjempe seg i mellom om tittelen.
Og hvordan går det med alle taperhagene?
Får vi se noe mer til dem?
Eller blir de demontert fortløpende?

Ekorn-cirkus på nært hold

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e. (bilde 1) og Marie Camilla Winther (bilde 2).

Ekornet turner og spiser solsikkefrø.

Bildet er tatt gjennom glassruta fra spisekroken på kjøkkenet. Ekornet bruker forlabbene som "hender" og  holder maten mens det gnager skallet av solsikkefrøene før kjernene havner i ekornmagen.

Da vi felte det store edelgrantreet utenfor kjøkkenvinduet, regnet vi med at ekornet som pleide å boltre seg i greinene, ville bli borte.
Der tok vi feil.

Nå besøker ekornet i stedet fuglematingshuset som henger vel en halv meter fra kjøkkenvinduet.
En slik anledning til å studere den vakre akrobaten på kloss hold, har vi aldri hatt tidligere.

Da vårt barnebarn, Marie Camilla, besøkte oss sist onsdag kjørte ekornet full forestilling for oss mens vi betraktet det fra våre plasser rundt kjøkkenbordet.
Og i dag holdt det på å klatre og henge og sitte og "skrelle" og spise solsikkefrø hele tiden mens vi spiste frokost.
Den så åpenbart at vi satt innenfor glassruta og så på, men var ikke redd.
Den flyktet i alle fall ikke før den hadde forsynt seg grovt av matfatet.
Og maten var det vel unt.
Det var rimelig betaling for underholdningen.

Det er imidlertid en ting jeg ikke forstår: Hvordan kommer ekornet opp på huset?
Hopper det fra den om lag 170 cm høye stubben som står om lag to meter unna?
Vil ikke da huset få  en voldsom sving?
Eller firer det seg ned fra taket i snora som matingshuset henger i?
Vi har sett og hørt at det romsterer på taket over det stedet der matingshuset henger.

Vel, enten forklaringen er slik eller slik: Faktum gjenstår.
Ekornet kommer seg opp - eller ned - til huset og turner dristig og spiser begjærlig rett utenfor vinduet vårt.
Det er litt av en cirkus-forestilling det byr på.
Hele familien Winther er takknemlige tilskuere.
Og håper på mer.

Maries hagebilder: Vårkjærminne

Foto: Enerett Marie Camilla Winther

Vår kjærminne (Omphalodes verna) lyser opp i vårhagen med sin vakre blåfarge.

Mange hagedyrkere ser på vårkjærminne som et ugras.
Og den er, når sant skal sies, vanskelig å holde styr på.
Den sprer seg villig - og fort.
Men den er lett å begrense ved luking.
Blomstene med den vakre blåfargen forsvarer derfor sin plass i staudebedet.
Eller i plenen hvor plantene med sannsynlighet rekker å blomstre før gressklipperen kommer for å gjøre gressmatta striglet og presentabel.

Pink Grootendorst-rosene klipt

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

 

Ikke akkurat vakkert. Gravmyrt, sølvarve og Pink Grootendorst-roser dekker skråningen langs innkjørselen. Her må det ryddes.

 

 

Ryddingen i skråningen langs innkjørselen er - slik jeg har nevnt tidligere - ikke noe jeg gleder meg til.

Spesielt den delen hvor Pink Grootendorst-rosene står, byr på utfordringer.
At roser har torner, er en kjent sak.
Jeg tviler på at noen har flere og skarpere torner enn Pink Grootendorst.
De setter seg fast i alt de kommer nær.
Til og med arbeidshanskene av skinn trenger de igjennom.

Men nå er jobben gjort.
Fjorårets greiner er klipt ned - og klipt opp.
Nå befinner de seg i en stor eske og venter på å bli kjørt til den kommunale gropa hvor vi kaster hageavfall.
I den hjemlige komposten vil jeg ikke ha dem.

I år klipte jeg helt nede ved rota.
Jeg er ikke sikker på om det er bra for rosene, men det er bra for meg som nå skal fjerne gravmyrten og sølvarven som har spredd seg uhemmet i ly av  de tornefulle buskene, og som nå forsyner seg grovt av den fuktigheten og næringen som rosene skulle ha.
Så får jeg håpe at været og helsa tillater at jeg gjør jobben ferdig.

Jeg har i hvert fall kommet i gang.
Og godt begynt, er halvt fullendt, sier man jo.
La oss håpe at det er noe i det.

Maries hagebilder: Gul forsythia mot høy himmel

Foto: Enerett Marie Camilla Winther

Forsythia-busken er praktfull akkurat nå.
Spesielt kommer den til sin rett mot den skyfrie, blå himmelen.

Maries hagebilder

Foto: Enerett Marie Camilla Winther

Marie og kameraet.

Vårt barnebarn, Marie, tok en selfie via speilet i gangen etter at hun hadde gått i hagen med kameraet og tatt bilder av planter og annet som hun fant interessant. 
Bildene legges ut på bloggen etter hvert.
De taler for seg og krever ikke mye forklarende tekst.

Salvien klarte vinteren - igjen

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Salvie-buskene har overvintret og overlevd for andre gang.

Salvien pleier å fryse hos oss.
I fjor greide den seg.
Det har den gjort denne vinteren også.

I fjor klarte de to plantene seg i den store plastpotta på terrassen.
Da var vinteren spesielt mild.
Før sist vinter tok jeg ikke sjansen, men gav dem vinteropphold i kjøkkenhagen på nordsiden av huset der de kunne stå dypt i beskyttende jord.
Dessuten fikk de et tjukt lag av kompost om røttene.
Heldigvis klarte de seg denne gangen også.

Nå skal de to 2-årgamle plantene tilbake i plastdunken i solskinnet på terrassen hvor de kan nyte sommeren i jord som er "anriket" med matavfallkompost og kugjødselkompost.
Der - i solskinnet - skal de få selskap av andre krydderurter, reddiker, sukkererter og andre lettdyrkede grønnsaker.

Største motstands veg

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Prydbønna til høyre vokser rett opp av dorullhylsa. Men se på bønneplanta til venstre. Den har valgt å vokse ut gjennom hylseveggen.

Om du legger et frø litt forkjært i jorda, "retter det seg opp" selv.
Det vil si: Skuddet søker korteste veg opp i lyset.
Det tror vi i alle fall.

Men naturen har sine luner.
Et av prydbønnefrøene som vi har plantet i dorullhylser, valgte å vokse til siden - rett ut gjennom hylseveggen.
Det kan man kalle trang fødsel.

Da skuddet møtte den harde veggen, burde det i følge naturens lover bøyd av og vokst oppover langs veggen til det møtte lyset.
Men det gjorde det altså ikke.
Det gav seg ikke for motstanden, men vokste tvers i gjennom.
Her har vi åpenbart med en individualist å gjøre.

Ingen stor og viktig sak.
Men interessant likevel.
Jeg får si som Herman Wildenvey:
"Dette vil ergre de store,
men noen små vil det more."

Forhåpentlig.

Ryddet halve staudebedet

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Restene etter fjorårets vekstsesong endelig fjernet, men det er bare begynnelsen.

Våren blir alltid for kort.
Det er så mye man skal rekke.
Og plutselig er tiden gått fra en.

Jeg har hatt planer om å rydde i staudebedet i et par-tre uker nå.
Men jeg har prioritert andre gjøremål.
Det straffer seg.

For å unngå at man ødelegger nye skudd, bør staudebedet ryddes før veksten er kommet altfor godt i gang.
Det er for eksempel lite hyggelig å fjerne det gjenstride, visne "graset" på irisene når nye, skjøre skudd blir ødelagt i prosessen.
Enkelte stauder er lette og takknemlige å rydde fordi de gamle bladene sitter løst, og fordi blomsterstilkene er sprø og kan knekkes for hånd.
Men liljer og iris f. eks. har en sånn mengde, gjenstridige gamle blader, at "kantklipperen" må tas i bruk.
Og da går det hardt ut over både gammelt og nytt.

Jeg er forresten ikke ferdig.
Verken med "enden" av staudebedet  som snart er overtatt av villbringebær, eller med skråningen med rosespirea, ulvespirea, Pink Grootendorst og kvede.
Å beskjære Pink Grootendorst-rosene og å luke mellom buskene, er en veritabel slåsskamp som man aldri kommer usåret fra.
Når - eller hvis - jobben blir gjort, sitter man igjen med torner og tagger både her og der.
Uansett om man bruker både hansker og ekstra kraftige bukser og solid fottøy.

Mellom de "illsinte" rosebuskene har gravmyrt og sølvarve slått seg til.
Får de fortsette å utvikle seg, kan vi trolig snart vinke adjø til rosene.
De bunndekkende plantene må derfor vekk.
Eller i alle fall tynnes kraftig.
Jeg gleder meg ikke!

Forsythia-avklippet blomstrer

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Greinene som ble kuttet av i fjor, ligger og blomstrer.

I fjor høst beskar jeg den store forsythiaen.
Jeg fikk imidlertid ikke tid til å fjerne de greinene og stammene som jeg hadde kuttet av.
De har derfor ligget ved foten av treet til nå.
I vinter har de tidvis vært dekket av snø som jeg har måkt fra innkjørselen og deponert i skråningen hvor greinene har ligget.

Nå har jeg imidlertid hatt en ryddesjau for å gjøre klar til en ny vekstsesong.
Til min forbauselse er flere av de forsythia-greinene som jeg kuttet av i fjor, friske med nyutsprungne blomster.
Blomstene på de avkuttede greinene som har ligget vinteren over uten røtter eller kontakt med jord, er like store og friskt gule som de som kommer på treet.

Hvor tar blomstene kraften og fuktigheten fra?
De tilsynelatende nokså tørre, avkuttede greinene som ikke har noe sted å hente ny næring fra, inneholder åpenbart vekstgrunnlag nok til å blomstre like frodig som mortreet.

Naturen har mye å by på for en vitebegjærlig amatørgartner som lett lar seg begeistre.

Hvem ødela mosen?

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Jeg liker naturstein med mose eller lav. Leca-steinene i bakgrunnen er step stones foran varmkompostbingen. De er også fine med "grønt flosset teppe".

 

 

Denne steinen hadde et tjukt, grønt fløyelsmykt mosedekke. Så en dag så den sånn ut.

 

 

Når det er varmt og tørt over lengre perioder, vanner jeg natursteinene i hagen for å gi mosen best mulig levekår.

Jeg liker nemlig mose - når den er på de rette stedene.

Den flate steinen i blomsterbedet på nordsiden av huset, har lenge vært særlig fin.

 

Jeg ble derfor både skuffet og ergerlig da mosedekket en dag var fullstendig ødelagt.

Hvem hadde gjort det?

Jeg innrømmer at mistanken rammet både den ene og den andre.

Hadde min gamle uvenn grevlingen vært på ferde?

I for høst besøkte den bringebærbedet like ved.

Bringebærbedet er nå dekket av granbar og tømmerstokker fra edelgrana som vi felte for en tid siden.

Har grevlingen lett etter mark under mosen fordi den ikke kom til i bringebærbedet?

 

Eller er det rådyrene som er de skyldige?

Det er flere av dem.

De beiter ned flere av plantene våre.

Selve perleblomsten får stå igjen, men bladverket knaskes som råkost.

Rådyrklover kan ha ødelagt mosen.

Men hva har rådyrene i så tilfelle lett etter?

 

Det er skjæra som er den skyldige, sa en hagedyrker som var hos meg og fikk noen pepperrot-planter forleden.

Han var ikke i tvil.

Skjæra - eller skjærene, det er ti stykker av dem -  har hakket av mosen for å finne mark.

 

Jeg må innrømme at jeg har vært inne på tanken selv også.

At skjærene som vi steller så pent med, skulle lønne oss så  ille, var litt vanskelig å forsone seg med.

Men noen særlig takknemlighet kan vi vel ikke vente fra den kanten.

I naturen gjelder det å overleve.

Og skal man overleve, må man finne noe å spise.

Så får hageeieren heller håpe på at mosen vokser ut igjen.

Jo, det er nok skjærene.

Mat må de jo ha.

Det er ikke det.

Men fordømt ergerlig er det.



Rabarbraen liker komposten

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Rabarbraen ble "druknet" i kompost. Det ser den ut til å like.

Rabarbraen har vært frodig og fin med mange stilker i mange år.
I fjor var avlingen tydelig mindre enn vanlig.
Det var færre stilker, og de som kom, så ikke ut til å like seg noe særlig.
Etter at vi før St. Hans hadde høstet det vi skulle ha, var etterveksten liten.

Da jeg i fjor sommer tømte varmkompostbingen, helte jeg noen bøtter med "fersk" kompost over rabarbraplantene.
Kompost rett fra bingen skal ikke brukes direkte på planter, men ligge og "godgjøre" seg først.
Ny kompost rett på planter kan bli for kraftig kost.
Når jeg likevel dekket rabarbraplantene med kompost rett fra bingen, skyldes det at jeg tenkte at det får bære eller briste.
Slik rabarbraen er nå, kommer vi ikke til å ha særlig glede av den i alle fall.
Vi får se om en riktig "hestekur" hjelper.

Og det har det tilsynelatende gjort.
Fine, frodige skudd skyter fram av komposten.
Holder plantene hva skuddene lover, vil rabarbraavlingen bli både rik og frisk og fin.
Ødelagt av den "ferske" komposten er rabarbraplantene i hvert fall ikke blitt.
Det skal bli spennende å følge utviklingen.

Gjenbrukte svibler

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Først gleder sviblene oss inne. Så gleder de oss ute.

Vi kaster ikke "brukte" blomsterløker.
Løkene til sviblene som har gledet oss inne ved juletider, får en ny sjanse i blomsterbedene ute.
Blir de plantet ut før de ha ligget bortglemt og råtnet eller tørket helt inn, blomstrer de på ny - uten unntak.
Blomstene er ikke så fyldige som ved første blomstring etter driving, men dekorative nok til at de forsvarer sin plass i bedet.

De tre sviblene på bildet ovenfor ble plantet ut i fjor.
De har altså overvintret ute.
Det har de - som det framgår - ikke hatt vondt av.

Den milde ettervinteren lurte dem til å stikket "hodet" fram før kulda egentlig hadde gitt seg.
Vi fryktet at kulde - og snøvær - skulle ødelegge dem, men det skjedde ikke.
Sviblene holdt stand, og nå har de blomstret i flere dager.

Vi nyter synet og krysser fingrene.
For det er flere som liker de vårlige løkplantene i vår hage.
Rådyra beiter av både blomster og grønt etter hvert som plantene kommer fram.
Egentlig er det bare påskeliljene som får stå i fred.
Men vi krysser fingrene og banker i bordet.
Hittil har sviblene fått stå i fred.
La oss håpe at det fortsetter sånn!
Det er fint å ha noe vakkert å hvile øynene på mens vi venter på at resten av de tidlige plantene skal manne seg opp til å møte våren.

Stadig besøk av dompapene

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

I treet utenfor kjøkkenvinduet hengte vi ut fuglemat av diverse slag. Etter at treet ble felt, har vi bare "frøautomatene" som henger fra takskjegget. Men fuglene fortsetter å komme.

Dompapene er blitt faste gjester hos oss.
Det er et par - altså en hunn og en hann - som besøker oss jevnlig.
Tidligere besøkte de som oftest fuglematstasjonene i treet utenfor kjøkkenvinduet.
Nå - når treet er borte - sitter de og forsyner seg av "frøautomatene" som henger like utenfor vinduet.

Helst sitter de på kanten av det svarte og røde huset.
Der sitter de og ser på oss som sitter eller arbeider inne på kjøkkenet.
Herr dompap er mer urolig, men fru dompap sitter tålmodig og spiser og ser på oss lange stunder om gangen.
Hun godtar at vi beveger oss og strekker oss over bordet, eller går rundt inne på kjøkkenet.
Men tar vi fram kameraet, letter de begge to.
Bilde vil de ikke være med på.
Der går grensen.
Dessverre.

Vi har imidlertid ikke gitt opp.
Kameraet ligger parat.
Skulle vi lykkes, skal vi straks legge ut resultatet på bloggen og dele det med dere.

Lavendelen frisert

 Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Lavendelen har klart vinteren bra. Hvis den ikke skal vokse over alle grenser, må den beskjæres om våren.

Slik ser den ut etter beskjæring. Betydelig kortere og litt "rufsete" i fasongen. Buskvekster bør klippes slik at de beholder sin "naturlige" form. Syns jeg.

Jeg har flere lavendelbusker.
Jeg lager noen nye planter hvert år.
Et par planter jeg i egen hage.
De øvrige gir jeg bort.

"Morplanta" står ved sørveggen.
Den har stått der noen år, og blitt stor og frodig.
Jeg klipper den kraftig tilbake hvert år.
Den ser ikke bra ut når den er nyklipt, men den blir grønn og fin og får masser av blomster ut over sommeren.

Også i år har jeg stukket noen av de kvistene jeg har klipt av, i potter med sand.
Kanskje slår de rot og utvikler seg - kanskje ikke.
I løpet av våren har vi felt tre store grantrær.
To ved ett av blomsterbedene ved gårdsplassen, og ett ved "skyggebedet" på nordsiden av huset.
Blir det noe av årets stiklinger, vet jeg hvor jeg skal ha dem.