Sølvarve til glede og bekymring

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Sølvarven er vakker når den blomstrer. Den bestemmer selv hvor den vil stå. Her har den slått seg ned mellom belegningssteinene i innkjørselen.

Akkurat nå får jeg ikke slått gresset på kanten langs vegen, samt foran postkassestativet. Sølvarven må få blomstre ferdig først.

Søppelkassa er ikke av de største og mest dominerende, men likevel ingen prydgjenstand i hagen. Det hjelper med litt vakker, hvit sølvarve omkring.

Sølvarven (Cerastium biebersteinii) sprer seg uhemmet.
Den har kvekeliknende røtter og er ikke lett å holde styr på.
Sammen med gravmyrt har den bemektiget seg en del av skråningen ved innkjørselen.

Området er egentlig avsatt til Pink Grootendorst-roser.
Og de står der de også.
Men det virker rotete og uordentlig med all bunnvegetasjonen.
Selv om sølvarvens sølvfargede bladverk er fint også når plantene ikke blomstrer.
Hvert år bestemmer jeg meg for å fjerne sølvarven og gravmyrten mellomrosebuskene.
Det blir imidlertid aldri noe av.

Våren er kort.
Det er det ene.
Dessuten har rosebuskene "illsinte" torner.
Selv om rosebuskene blir klipt ettertrykkelig ned hver vår, er det nok tornefulle greiner og rester igjen i bedet til at jeg gruer meg til - og utsetter - jobben.
Og for det tredje: Sølvarven er vakker når den blomstrer.
Selv om den er på feil plass.

Jeg kunne fjerne den - eller i det minste begrense den - etter at den har blomstret, selvfølgelig, men da ville jeg brekke roseskuddene som vokser opp og skal gi oss et rosa blomsterflor om en måneds tid.

Derfor blir nok sølvarven værende i år også.
Denne sommeren får jeg dessuten et flere ukers ufrivillig avbrekk i hagearbeidet.
Jeg skal på sykehus.
Når jeg kommer hjem derfra, blir det formodentlig mest å spasere rundt i hagen og se på alt som burde vært gjort.
Sølvarven overlever nok derfor denne sommeren også.