Humlenes liv og død

Foto: Kow d. e.  23082015©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Humlene liker åpenbart reinfann.

Humlene og de andre biene må ha hatt det bra i vår hage i sommer.
Plenen stod uklipt og full av blomster et par måneder.
Og det har vært mye blomster på trær, prydbusker, stauder og sommerblomstplanter.
Og det er ikke brukt gift i vår hage denne sesongen.
Vi har sluppet det.
Det vil glede oss om vi har trukket vårt strå til stakken og bidratt til at humler og honningbier har overlevd og formert seg.

"Matfatet" må bort
I vår hage har vi et felt med reinfann som har sådd seg selv.
Det har snart overtatt hele den delen av staudebedet som ligger inn mot gårdsplassen.
Sånn kan det ikke være.
Reinfannplantene må bort.
Og det må skje før de setter frø.
De vil nok bli savnet av humler og bier og andre insekter som har funnet et velfylt "matfat" der.

Bare dronningene overvintrer
Hos humlene er det bare dronningene som overvintrer.
De blir paret om høsten, overvintrer på et skjermet sted, og anlegger nye humlebol våren etter.  . Arbeidere og hanner dør i løpet av sensommeren og høsten.
Da jeg tømte isbokser med oppsamlet regnvann i dag tidlig, fløt det åtte døde humler i de forskjellige boksene.
Det var antakelig arbeidere og hanner.
Hvorfor de har dødd i vannet, kunne være interessant å vite.

Se artikler om humler på Wikipedia, Store norske leksikon og Artsdatabanken:
https://no.wikipedia.org/wiki/Humler
https://snl.no/humler
http://data.artsdatabanken.no/pages/160179

Bare blårbær

 

Foto: Kow d. e.  17072015©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Mia Marthe plukker blåbær i hagen til Fama og Moff.

Utbyttet ble slett ikke verst. Og det er masse bær igjen på risene.

 

Hagen vår består av en dyrket del og av skog.

Ja, vi regner skogen som en del av hagen.

I skogsdelen vokser det blåbær.

 

Blåbærene liker åpenbart forholdene i skogen vår.

Når været ikke er for tørt, slik at ris og bær tørker inn, blir det store fine bær.

Og relativt mange.

Og gode.

Hvis det da ikke har regnet for mye.

For da smaker det bare vann.

Årets avling har vært god.

 

Vårt barnebarn Mia Marthe plukket omtrent en liter på en kort stund.

Og enda var det mange bær igjen.

De har vi dessverre ikke fått plukket.

Først hadde vi andre gjøremål som vi måtte ta oss av.

Så var det for varmt.

Og så kom regnet. 

Vi har ikke fått sjekket om det kraftige, harde regnet har slått de gjenværende bærene av riset.

 

Vi setter stor pris på å ha ville skogsbær på egen tomt.

Det gjelder både markjordbær, villbringebær - og altså blåbær.

Barnebarna våre setter også pris på bærene.

Etter vårt skjønn gir skogdelen med de ville bærene en ekstra kvalitetsdimensjon til hagen.

Det samme gjør den øvrige vegetasjonen der.

Plener, kjøkkenhage og blomsterbed er fint å ha.

Men alt bør ikke være striglet og sirlig.

Myk skogbunn og ville vekster er også bra. 



Urner og potter med pelargonium

Foto: Kow d. e.  24082015©
Klikk på bildene for å se større versjon.

 

Ved inngangsdøra står denne sammenplantingen av kjøpt lobelia, egenprodusert pelargonium og blomkarse avlet fram fra frø som er innsamlet fra planter som tidligere har prydet hagen.

De hjemmeavlede rødblomstrete pelargoniumplantene lyser opp på gårdsplassen og i hagen. De må stadig plukkes for å holde seg pene, men er verdt strevet.

Pelargonium og blomkarse kjemper om plassen i den tranghalsete urna som står ved trappa opp til øvre plen.

Pelargonium er en fin sommerplante.
Den er lett å formere.
Og den blomstrer villig - ofte overdådig.

Redder ettersommeren
Når mange av sommerblomstene og staudene har gjort sitt for sesongen, står pelargoniumplantene i sitt flotteste flor.
Vi har to slag.
Den lett rosa dronning Ingerid blir lett stygg av regnet, og bør kanskje helst stå under tak når været er ustadig.
Men den røde varianten - som vi ikke vet navnet på - tåler det meste.
D. v. s.: Den mister kronblader, og kan bli litt rufsete, men den setter stadig rikelig med nye knopper som springer ut.
Den ser derfor stadig ny og frisk ut.

Stiklinger
Når jeg klipper ned pelargoniumplantene om våren, lager jeg stiklinger og etter hvert nye planter.
Vi har derfor mange pelargonier - både rosa dronning Ingerid og den røde varianten.
Flere av dem har vi i urner, enten solitært eller sammen med andre planter.
De vi ikke har urner til, står i potter.

For å overdrive litt: Vi har pelargonier over alt.
Ikke ulike, spennende og sjeldne sorter, men alle like som kloner.
Det lyser friskt rødt - eller svakt rosa - i alle kriker og kroker.

Må stadig knipes og plukkes
Det er med pelargonier som med roser: De må pilles og plukkes stadig vekk.
Ellers ligger det røde kronblader ut over.
Og de syns.
Dronning Ingrid er mer påholden enn den røde varianten.
Hun kaster ikke kronbladene så lett.
Hos begge varieteter visner de eldste blomstene og blir sittende i blomsterstanden sammen med friske blomster og knopper som ennå ikke har sprunget ut.
Klipper man av hele blomsterhodet, fjernet man mange knopper.
Blomsterstanden må derfor plukkes for visne enkeltblomster for å gi plass til de knoppene som venter på tur.
Først når alle knopper er sprunget ut, fjerner vi hele blomsterstanden.

Hadde det ikke vært for pelargoniumplantene, ville hagen sett ganske fargeløs ut på ettersommeren.

Mor og barn begonia

Foto: Kow d. e.  24082015©
Klikk på bildene for å se større versjon.

 

Morplanta har mange blomster. Her er den flyttet fram i lyset for fotografering.

Denne har vi avlet fram fra stikling. Først vokste den og satte blomst i toppen. Nå fyller den på med blader fra bunnen.

Nærbilde av blomst på den egenproduserte planta.

Hva slags begonia vi har, vet jeg ikke.
Men fine er de.
Både morplanta og avleggeren.
Morplanta har vel gledet oss i tre somre - hittil.

Begonia har knoll.
Vi var derfor i tvil om det ville være mulig å få en fullverdig plante med alle egenskapene i behold, ved å sette en stikling.
Eksperimentet har imidlertid lykkes over all forventning.
I løpet av sommeren har stiklingen blitt til en frodig, livskraftig plante som blomstrer med fyldige, vakre blomster.
Fargen på blomsten er den samme som hos morplanta.
Den egenskapen har i alle fall gått i arv.

Begonia har sprø, vannholdige stengler som lett knekker.
For å unngå å måtte bære den ut og inn alt ettersom det blåser eller er stille, har vi plassert morplanta i le litt i skyggen av andre planter ved trappa.
Den er dermed kommet til å stå mørkere enn den kanskje egentlig burde.
Dette er trolig forklaringen på at den har utviklet særdeles lange stengler.
Den har formodentlig strukket seg mot lyset.
Den litt mørke plassen har imidlertid ikke begrenset blomstringen.

Se også: http://hagekroken.blogspot.no/2015/05/begonia-formert-ved-stikling.html og http://hagekroken.blogspot.no/2015/05/begoniaen-forbereder-seg-pa-utelivet.html

Bare på den ene siden

Foto: Kow d. e.  16082015©
Klikk på bildet for å se større versjon.

Pottene er like og har samme innhold, men bare Pelargoniumplanta i potta på venstre side av krakken blomstrer. Nå har vi byttet om for å se hva som skjer.

Det står en værslitt benk i hagen.
Den flankeres av to like potter med pelargonium i.
Dessuten har vi puttet i to-tre blomkarsefrø.

Vi har hatt samme arrangementet i flere år.
Resultatet er det samme.
Planta i potta på venstre side av krakken i sitteretningen blomstrer.
Planta på høyre side setter knopper, og noen springer kanskje ut langt om lenge, men blomstringen er påtakelig beskjeden i forhold til kollegaen på den andre siden.

Plantene står tilsynelatende like lyst, får samme stell og har etter alt å dømme, samme mikroklima.
Men de oppfører seg forskjellige.

Nå har vi byttet om på plantene for å se hvilke virkninger det eventuelt får.

Det er en kompliserende faktor i saken: Rådyrene!
De beiter på begge planter.
De har vært og forsynt seg allerede og kommer sikkert igjen.
Det reduserer verdien av flytteeksperimentet.

Vi venter likevel med spenning.
Blir det mer fart i den planta som ikke har blomster, nå når den er kommet på den andre siden av krakken?
Og i så tilfelle: Hvorfor det?
Hva består forskjellen i?

Den som har hage - og er av det nysgjerrige slaget - har alltid noe å undres over.

Gjest i hagen

Foto: Kow d. e.  16082015©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Hagen er til å kose seg i. Det har katten forstått.

Katten ruller seg, slikker seg og koser seg. Kattevask er ikke overfladisk. Og ikke gjort i en fei.

Vi har ikke katt.
Det forhindrer ikke at vi stadig har kattebesøk i hagen.

Oftest har vi besøk av en stor brannete katt som hører hjemme i nabolaget.
Den føler seg åpenbart hjemme hos oss - selv om vi aldri har gitt den mat eller drikke.
Den sitter eller ligger på de oppvarmede belegningssteinene på gårdsplassen eller driver akrobatiske øvelser på plenene.

Kattepus er for så vidt velkommen hos oss.
Den må gjerne fange mus - og rotter.
Men den har fått klar beskjed om at den skal la fuglene være i fred.
Og om at den ikke skal skite og grave i blomsterbedene.

Kattegjesten er imidlertid en luring.
Og neppe til å stole på.
En gang strøk den seg kjærlig inntil beina mine og mol innsmigrende.
Jeg bøyde meg da og strøk den kjærlig medhårs over ryggen for å vise at tilnærmelsen var forstått og akseptert.

Det skulle jeg ikke gjort.
Katten freste til og brukte labben med klørne ute.
Som takk for vennligheten fikk jeg striper etter katteklør over handa.

Seinere har vi omgått hverandre på respektfull avstand.
Katten jages ikke.
Den får spasere eller kose seg som den vil, men noe mer nærkontakt blir det ikke - fra min side.

Mislykkede reddiker

Foto: Kow d. e.  16082015©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Spiselige reddiker ble det ikke, men blomsterprakten er upåklagelig.

Stod reddikene for tett? Disse ble priklet ut, men det ble ikke noe av dem heller.

Her er et utvalg reddiker fra årets avling. Ikke mye å knaske på her.

Den som ikke klarer å dyrke reddiker, bør overveie å legge asfalt i hagen, sa programlederen for hageprogrammet "Grønn glede".

Jeg føler trang til å bekjenne: Jeg klarer ikke å dyrke fram spiselige reddiker.
Hos meg blir det som oftest bare strantne planter uten knoller.
Og lar jeg plantene, i ren frustrasjon, stå sommeren igjennom, blir det blomster.

Hva jeg gjør galt, skjønner jeg ikke.
Jeg bearbeider jorda godt så den ikke er for fast og hard.
Jeg forestiller meg at hard jord vil vanskeliggjøre knolldannelsen.
På den løse jorda strør jeg frø.
Forsiktig dytter jeg frøene litt ned i jorda før jeg strør et lag med jord over.

Plantene spirer og gror.
Det er ikke det.
Men det blir ingen knoller.
Hva er årsaken?
Frøene er kjøpt og er ikke gått ut på dato.

Reddikbedet er en stor plastdunk som står lyst på terrassen.
I nabodunkene er det krydderurter.
Noen er overvintret.
Andre - som dill og koriander - er innkjøpt og plantet ut i år.
De vokser og er friske og fine alle sammen.

Men reddikene blir det ikke noe av.
Jeg har fått til reddiker tidligere, men slett ikke alltid.
Som regel blir det ingen knoller, men bare tynne "pinner".
Bør jeg gå over til asfalt?

Livskraftig humle

Foto: Kow d. e.  15082015©
Klikk på bildet for å se større versjon.

Se nøye på dette bildet. Humlen henger ikke bare på espalieret i forkant , men dekker hele svarthylltreet i bakgrunnen, som den bruker som klatrestativ.

Det er ikke alle humler som er utryddingstruet.
Noen oppviser en overveldende livskraft.
Det er riktignok ikke humler av den flygende sorten.

I vår hage har vi to humlebusker på espalieret  på nordsiden av leveggen ved terrassen.
De klatrer på - og dekker - store deler av espalieret, men nøyer seg ikke med det.
De sender sine lange liane-liknende  greiner ut i svarthylltreet ved siden av, ut i rips- og solbærbuskene og opp i naboens dvergfuruer stå bekler skråningen ved tomtedelet.

I løpet av sommeren beskjærer vi humlebuskene flere ganger.
Vi drar dem ut av bærbuskene og klipper av, men ikke mange dagene seinere er de på veg inn i buskene igjen.
Vi haler også ned mange meter lange lianer fra naboens furuer og vår egen svarthyll.
Beskjæringen hjelper en stakket stund, men det varer ikke lenge før nye greiner er oppe i trærne.

Enkelte har dårlige erfaringer med humle som er ødelagt av uhyre - altså plagsomme smådyr -, sopp og visnesyke.
Bank i bordet, men det har vi ikke vært plaget med.
Våre humler er friske og grønne.

Hos oss står humleplantene skyggefullt på nordsiden av leveggen ved terrassen og med trær og busker rundt omkring.
Kanskje det er det de liker.
De oppviser i alle fall en livskraft som vi nesten ikke har sett make til.

Plenen ikke klipt siden før St. Hans

Foto: Kow d. e.  11082015©
Klikk på bildet for å se større versjon

Til glede for bier, humler og andre insekter har blomster og kløver dominert plenen fra før St. Hans.

Plenen er ikke klipt siden uka før St. Hans.
Så var de også der etter.
Fulle av kløver og sommerblomster av diverse slag.
Og rotskudd fra ville bjørnebær som vokser i tomtedelet.

St. Hansaften foretok jeg en større operasjon.
Siden har jeg vært rekonvalesent med forbud mot tunge løft og andre anstrengelser.
Men nå er rekonvalesensen over - regner jeg med.
De par siste dagene har jeg benyttet oppholdsværet og slått plenene samt gresskanten mot vegen.

Det var litt av en jobb - både for gressklipperen og for meg.
Oppsamleren gikk full flere ganger og måtte bæres til kaldkompostbingene for tømming.
Nå ser plenene ut som plener igjen.
Kortklipte, striglete og fri for ugress og stikkende bjørnebærskudd.

Nå håper jeg at gress og ugress tar det litt med ro slik at jeg ikke må klippe dem igjen med det aller første.
Gasshendelen på slåmaskinen gikk i stykker da jeg stadig måtte regulere turtallet for å få bukt med det gjenstridige ugresset.
Hvordan det går i å få start på maskinen neste gang gjenstår å se.

Villbjørnebær i hagen

Foto: Kow d. e.  09082015©
Klikk på bildet for å se større versjon

De ville bjørnebærene nærmer seg modning.

Vi har masser av bjørnebær.
Men det er plantede "hagebjørnebær".
De bærer rikelig og forsyner oss med store, svarte bær som er naturlig søte hvis de bare får henge lenge nok slik at de blir ordentlig modne.

Nå har vi også fått "villbjørnebær" også.
De er kommet "av seg selv" og dukket opp for to-tre år siden.
Til nå har de blomstret lovende, men bær å snakke om er det ikke blitt.
Før i år.
Endelig ser det ut til at vi skal få modne, ville bjørnebær på egen tomt.
Det skal bli interessant å sammenlikne smaken med den "tamme" varianten.

De ville bærene står i kanten av plenen.
Plenen har stått uklipt denne sommeren.
Fordi familiens gartner har vært inne i en rekonvalesens-periode er ikke plenen klipt siden uka før St. Hans.
Villbjørnebærene må ha et vidt forgrenet rotsystem.
Nå dukker det opp villbjørnebærbusker på store deler av plenen.

I dag skal imidlertid plenen slås.
Vi må benytte sjansen mens det er opphold.
Så nå blir villbjørnebærene tvunget tilbake dit hvor de hører hjemme.
Nemlig langs kanten av plenen.
Der er de velkomne.
Nå venter vi spent på første smaksprøve.

Ripsen plukket og levert

Foto: Kow d. e.  11082015©
Klikk på bildene for å se større versjon

Herlig, rød rips i tunge klaser.

Ripsbuskene etter plukking. Stikkelsbærene til venstre i bildet er ennå ikke høstet.

Vi er inne i et usedvanlig godt bærår.
De to ripsbuskene våre var fulle av rips.
Vi tenkte vi skulle dokumentere den overdådige bærhøsten, men det gikk i glemmeboka.
Da vi endelig fant fram kameraet, var det bare noen bær igjen i toppen av den ene av buskene.
Nå er begge buskene renplukket.

22 kilo ble det.
Bærene er nå levert på Askim Frukt- og Bærpresseri.
Når årets saft er tappet på flasker og lagt ut til salg, kjøper vi saft og gele der.
De har utmerkede varer.
Skjønt, jeg skulle gjerne sett at safta inneholdt mindre sukker.

Jeg fyller år 29. juli.
Da pleier ripsen å være moden.
Det var den i år også - selv om blomster og frukt forøvrig ligger noe etter skjemaet.

Vi hadde et forferdelig regn i slutten av juli og de første dagene av august.
Det regnet ikke bare mye.
Det regnet usedvanlig kraftig.
Rett og slett voldsomt.

Vi regnet med - for å si det sånn - at ripsen ville bli slått av buskene, og at lite ville være igjen til oss når vi skulle plukke.
Men på bakken var det lite og ingen ting da regnet endelig gav seg, og det ble tørt nok til at vi kunne gå ut og plukke.
Ripsen hang på buskene i tunge klaser, og drysset heller ikke av når gamle fingre fomlet med å få knepet av stilkene.
Noe som blir vanskeligere år for år.

Fruen i huset og familiens gartner brukte halvannen dag på å plukke de to ripsbuskene tomme.
Det skyldtes at det var mye rips, men også at buskene står kronglete til med stikkende bjørnebær og frodig humle som nærmeste naboer på den ene siden.
Dessuten krever alderen sin rett.
Plukkerne blir fortere slitne og plaget av vond rygg enn tidligere.

Det spørs hvor lenge vi kan ha som realistisk ambisjon å plukke all ripsen for å levere på Askim.
I år gikk det i alle fall greit - selv om både armer og rygg sa tydelig ifra.
Vi får ta ett år om gangen.

Men ett er sikkert: Den dagen vi må la ripsen sitte uplukket på buskene, vil vi ha gått på et følbart nederlag.
Naturens gaver vil vi ta vare på.
Så lenge vi kan.