Rododendronknoppene venter på varme

Foto: Kow d.e. © 
Klikk på bildene for å se større versjon

Rododendron-buskene er fulle av knopper som har klart seg gjennom vinteren, og som nå venter på varme slik at de kan folde seg ut mot sollyset.

Blomsterknoppen er dannet der blomsterrestene er fjernet. På den greinen hvor blomsterrestene fortsatt sitter på, er det kun en vekstknopp, ingen blomsterknopp.

I natt har det vært kuldegrader igjen. 
Det var rim på takene, og rododendronbuskenes hang som ukuperte hundeører. 
Blomsterknoppene lot seg ikke merke med kulda.
De pekte demonstrativt i været som om de ville si: Her står jeg og viker ikke inntil varmen kommer og forløser med fra vinterens favntak. 

Vi har to rododendron catawbiense ved inngangspartet.
De står trangt med lite jord mellom en skiferbelagt sitteplass og en et par meter høy fjellskrent.
Før vi i fjor gikk over til kunstig juletre, ble i alle år barnålene fra juletrærne tømt i rododendronbedet.
Slik har vi forsøkt å skape et surjordsbed ved hjelp av naturlige midler som vi har for hånden.

I fjor hadde de to rododendron-buskene en fantastisk blomstring.
Vi talte til 111 blomster.
Så mange kan vi nok ikke vente i år, men det er mange friske, struttende knopper. 

Noen steder har jeg lest at blomsterrestene - dvs. frøanleggene - bør fjernes etter blomstring for å få flere blomster året etter.
Andre steder står det at det å fjerne blomsterrestene, ikke gjør noen forskjell.
For å teste teoriene har jeg fjernet en del blomstrrester, men latt andre stå.

Resultatet er entydig
Det er ingen blomsterknopper der blomsterrestene sitter igjen. 
Alle blomsterknoppene er kommet der blomsterrestene er fjernet.
Derimot er det vekstknopper ved de fleste av blomsterrestene.
Konklusjonen må derfor være at vil man ha blomster, bør man fjerne restene av blomstene etter blomstring.
Det er en jobb - spesielt der hvor det er vanskelig å komme til uten å ødelegge - men det betaler seg i form av større blomsterprakt det påfølgende året. 

 

Jacmaniiklematis, gullklematis og kaprifolium beskåret

Foto: Kow d.e. 23032016 © 
Klikk på bildene for å se større versjon

Frøhodene på gullklematisplantene syns best, men her er også jackmaniiklematis og kaprifolium.

Gullklematisfrøene er mange, utrolig spirevillige og sprer seg med vinden. Hvis de ikke blir klipt av før "vårstormene" setter inn, får man gullklematisplanter over alt.

I enden på hver dunlette fnokk sitter det et frø som har spirevillighet på linje med løvetann.

Gullklamatis, jackmaniiklematis og kaprifolium ferdig beskåret. De har allerede vist seg levedyktige og fått skudd.

Jeg rakk det akkurat.
Jeg fikk plukket av frøhodene på gullklematisplanetene før vinden eskalerte, fòr gjennom landskapet og røsket og slet i busker og kratt.
Hadde jeg vært for seint ute, ville gullklamatisfrøene vært ut over hele hagen.

Nå ligger frøhodene vel forvart i en plaspose i søppeldunken.
Med den spireevnen de har, kan de ikke kastes i komposten - verken i den private eller på kommunens hageavfallstomt.
Da ville både Frogn og Nesodden blitt dekket med gullklematis etter hvert.

Både gullklematis og jackmaniiklematis har erfaringsmessig godt av kraftig beskjæring.
Da blir de frodige og tette med mange blomster.
Hos oss vokser de tett sammenflettet.
Det ser de ikke ut til å ha vondt av.
Snarere tvert i mot.
Når de blomstrer får vi en herlig blanding av blått og gult.

Kaprifoliumplantene ser også ut til å like det tette naboskapet.
I fjor blomstret de ekstra rikt.

Nå er de alle gjort klare til årets vekstsesong.
Så får vi se om de vil blomstre like rikelig som i fjor.
Eller om de tar seg en hvilepause etter fjorårets voldsomme utladning.

Reddiker gått i frø

Foto: Kow d.e. 28032016 © 
Klikk på bildet for å se større versjon

Frøskolmene har ligget ute i hele vinter. Noen frø trenger et kuldesjokk for å bli spiredyktige. Vi får håpe at reddikfrøene er blant disse. Våre frø skulle nå være behørig "stratifiserte".

Jeg er trolig Norges  dårligste reddikdyrker.
Reddikrøttene klumper seg ikke, men forblir tynne som fyrstikker - eller enda tynnere.

Det ble altså ingen reddiker sist sommer, men reddikplantene bød på vakre, hvite blomster som senere på høsten gikk over i frøbelger.
I stedet for å rive dem opp, lot vi dem stå ute vinteren over.
Nå har vi klippet dem ned og frigjort frøene som har overvintret inne i belgene. 

Om frøene er spiredyktige vet vi ikke, men i jorda skal de.
Dårligere resultat enn i fjor kan det ikke bli - uansett. 
Dessuten sår vi fra pose. 
Vi gir med andre ord ikke opp.

Tvert i mot. 
Jeg skal følge rådet fra hageentusiasten Villrose og legge et bunnlag av kugjødselkompost  som reddikene kan strekke seg mot.
Forhåpentlig skjønner de da at de skal vokse nedover og ikke bare legge seg makelig oppe på jorda.

Hvert år er entusiasmen stor og håpet lysegrønt.
Når sommeren og høsten kommer er skuffelsen - og forundringen - som regel like stor.
Kommer "det grønne skiftet" i vår hjemlige reddikrabatt denne sommeren?
Kanskje lykkes vi med hjemmedyrkede frø?
Det ville vært ekstra morsomt.
Skjønt, la oss ikke legge lista urealistisk høyt.
Enhver velutviklet reddik, er en seier!
 

Krokusens "hemmelige" liv

Foto: Kow d.e. 23032016 © 
Klikk på bildet for å se større versjon

Vi liker krokus. Det gjør rådyra også.  Disse vakre blå blomstene har klart seg - hittil.

Vår krokus lever sitt "hemmelige" liv blant busker og kratt. 
De springer ikke i øynene.
Man må nesten lete for å finne dem.

Det har den fordelen av heller ikke rådyra slipper så lett til. 
Skjønt, rådyra forserer gjerne både tette buskas og rosebusker med skarpe torner for å få tak i det de har lyst på.
Men foreløpig har både krokusen på bildet og flere andre i samme sørvendte skråningen, fått stå fred for gnafsende muler.

Nå venter vi på de andre lavtvoksende løk- og knollplantene som er spredd rundt i blomsterbed og beplantede skråninger.
Scilla, perleblomst og påskeliljer har kjempet seg fram i dagslyset, men viser foreløpig ingen tegn til blomster.
Vi får glede oss over krokus og snøklokker inntil videre.
 

Hagepåske

Foto: Kow d.e. 23032016 © 
Klikk på bildene for å se større versjon

Snøen ligger fortsatt på plenen. Kanskje vi skulle sette en hagestol på snøflekken og prøve å få litt påskefarge på den vinterbleke huden? Refleksen fra snøen gjør gjerne underverker.

Her har vi lempet snøen når vi har måkt. Denne hardpakkete "isbreen" må nok sola slåss med en stund til.

Folk drar på fjellet i påska for å komme til snø og kulde.
Vi trivs best i hagen.

På plenene og i kjøkkenhagen på nordsiden av huset, ligger det snø ennå.
Ikke mye, men nok at vi forstår at våren ennå ikke er kommet for alvor.
Det er kaldt om natta, og man kan ikke utelukke temmelig sure dager både i resten av mars og i april.
Man må derfor ikke la seg friste til å gå for fort fram med våronna.

Vi har ryddet i et par av staudebedene og i undervegetasjonen i rosebedet, men rosene har fått stå i fred.
Flere av dem har lovende skudd, men beskjæringen venter vi med.
Klematis og kaprifolium klipte vi imidlertid ned i går.
Hortensiaplantene på den relativt lune gårdsplassen har vi også beskåret i år i håp om å få tilvekst fra rota og dermed tettere og mer lubne planter.

Det er fortsatt tele i bakken.
Og snøen ligger fremdeles her og der i staudebedet langs innkjørselen.
Hele bedet har vært brukt som opplagssted for snø som er brøytet vekk fra innkjørselen og gårdsplassen.
Andre steder å legge snøen har vi ikke.
Det forsinker våren og våronna, men nå er det ikke lenge igjen før vi kan gå i gang med å rydde i det store staudebedet.
Hvis det da ikke skulle komme nytt påfyll "från oven".

Vi har vært ute i det relativt varme, solrike vårværet vi har vært velsignet med de seneste dagene.
Nå er det slutt, sier meteorologene.
Nå blir det skyer og kanskje til og med nedbør.
La oss håpe at det er regn det er snakk om.

Og la oss håpe at sola og varmen raskt kommer tilbake.
Vi har så mye vi skulle ha gjort.
Våren er erfaringsmessig altfor kort.
Vi håper derfor på optimale forhold slik at vi slipper å gå ute og fryse og bli syke.
Det har vi ikke tid til nå!

Det "skyter" i bedet

Foto: Kow d.e. 11032016 © 
Klikk på bildet for å se større versjon

Diverse planter dukker fram i bedet langs sørveggen. Våren er ikke langt unna.

Vi er kommet over midtvegs ut i mars.
Er vi heldige kommer det ikke mere snø.
Nattefrost - og en og annen dag med minusgrader - må vi imidlertid være forberedt på.
Det skal vi nok holde ut.

Snøen ligger ennå hard og hvit over de fleste blomsterbedene.
Det skyldes at vi legger snøen der når vi måker gårdsplassen og innkjøringen.
Slik forsinker vi våren.
Det er upraktisk, men ikke noe å gjøre med.

Bedet langs sørveggen er imidlertid bart.
Der tiner snøen først.
Som jeg skrev for noen dager siden, er snøklokkene kommet, og nå dukker det fram stadig flere andre grønne skudd.
Bl.a. scilla, perleblomst og hyasinter.

Hyasint er en vårblomst.
Vi planter ut løker som først har blomstret inne.

Vi planter ut om sommeren eller høsten.
Løkene tåler godt å  stå i jorda utendørs om vinteren.
Eneste "problemet" er at blomstene blir mindre enn ved første gangs blomstring.

Hvis blomstene i det hele tatt får tid til å utvikle seg før de blir spist.
Rådyrene elsker tydeligvis både scilla, perleblomst og hyasint.
De gnager av alt det grønne som har dukket opp over bakken.
Plantene fortsetter å vokse, men både blader og blomster bærer umiskjennelig preg av å være beitet på.
Vi krysser fingrene og håper på blå scilla og perleblomster samt på blå, hvite og rosa hyasinter mellom rosebusker og klematis som ennå hviler og ikke har begynt å sette skudd.

Snøklokkene varsler vår

Foto: Kow d.e. 11032016 © 
Klikk på bildet for å se større versjon

Snøklokkene i rosebedet inntil veggen har dukket opp med lovende knopper. Vil de rekke å slå ut i blomst før de blir spist?

De fleste av våre snøklokker (galanthus nivalis) er fotsatt dekket av dyp, hard snø.
De står i et av bedene hvor vi har deponert snø når vi har måkt gårdsplassen. 

Snøklokkene som står i rosebedet ved sørveggen, har imidlertid meldt sin ankomst. 
Der smelter snøen først, så der er det bart. 
Snøklokkene har imidlertid ikke sprunget ut ennå.
Men de har lovende knopper.

Vi krysser fingrene, og alt som krysses kan, for at de skal få stå i fred, slå ut i blomst og glede oss en stakket stund.
Men de lever farlig.
Snøen som fortsatt dekker deler av gårdsplassen, viser at rådyrene tråkker rundt for å finne noe å spise. 

Snøklokkene er giftige.
De inneholder et stoff som kan gi mennesker brekninger og diare.
Om sultne rådyr lar seg stanse av dette, er jeg usikker på.
De gnager vellystig på mange planter som er giftge for mennesker.
Vi krysser derfor fingrene og håper det beste.  
 

Forsmak på våren

Foto: Kow d.e. 11032016 © 
Klikk på bildet for å se større versjon

Forsythiaen skaper påskegul stemning med blomster på bar kvist.

Helt siden jeg var gutt, har jeg drevet fram vekster tidlig om våren før naturen går sin gang utendørs.
Helst har jeg drevet fram bjørkeløv og selje.
Det er det slutt på.
Vi har barnebarn med allergi.

Men forsythia volder ingen skade.
De sterkt gule blomstene liver opp i stua.
Bare synd at de står så kort før de begynner å drysse.
Men de gir oss stor glede så lenge de står med blomstene på.

Det er jo dessuten mulig å forlenge gleden ved å drive i flere omganger. 
Etter avblomstring havner blomster og kvister i komposten.
Kvistene klippes i mindre biter.
Da går formultningen raskere.

Solgte på dørene

Jeg nevnte at jeg drev fram bjørkeløv og selje allerede som gutt.
Jeg hadde avskjæringer med greiner i vaskekjelleren. 
Når løvet og seljeknoppene hadde sprunget ut , buntet jeg dem i buketter som jeg gikk rundt og solgte på dørene.
Dette var på 1940- og begynnelsen av 1950-tallet - altså like etter krigen.
Folk flest satt ikke så godt i det, men tok seg gjerne råd til en bukett med nyutsprunget løv eller "pusekatter" som de grå seljeblomstene hette på våre kanter.
 

Småsporven kjem i neket

Foto: Kow d.e. 03032016 © 
Klikk på bildene for å se større versjon

Denne spurven var modigst. Det fikk den betalt for. En av gulspurvene skimtes i bakgrunnen i overkant av bildet bak snora.

Ikke bare å forsyne seg. Snøen gjemmer maten.

Ser man godt etter, ser man to gulspurver i furutreet i bakgrunnen. I høyre bildekant sitter det en fugl som kan likne en dompap-hunn. Midt i matfatet sitter en gråspurv - eller hva det nå kan være - og bekrefter riktigheten av uttrykket: "Den som intet våger, intet vinner." For ikke å si: "Den som våger, den vinner."

Enkelte ganger spør jeg meg selv hvorfor jeg setter opp fuglenek.
Besøket er ofte heller sparsomt.

I dag fikk jeg imidlertid "svar på tiltale".
Plutselig var neket og trærne i nærheten fulle av spurv.

Innen jeg fikk hentet kameraet, var de fløyet sin veg.
Ikke langt, men langt nok til at de ikke lot seg fotografere.
Først etter lang og utålmodig venting, kom noen av dem tilbake.

Den første flokken som kom, bestod alt overveiende av gulspurv.
Og de var mange.
Da de kom tilbake, var det de andre spurvene som var modigst.
Gulspurvene ble sittende i trærne på god avstand fra matfatet, mens gråspurv og andre spurver ikke lot seg be to ganger.

Utenfor kjøkkenvinduet byr vi på solsikkefrø, meisboller og peanøtter som henger i fuglematere fra kroker i "takskjeggget".
Halvannen meter fra veggen har vi dessuten et stort hjemmelaget foringshus hvor vi legger ut brød fra de lokale forretningene og frø.
På huset har vi et vertikalt stag som vi fester fuglenek på.

Meisene, pilfinkene, en og annen gråspurv og ekornene, lar seg ikke skremme av at de må hente maten like utenfor vinduet.
Også dompapene dukker opp fra tid til annen.
De tar med seg det de vil ha, og sitter og spiser i naboens furuhekk før de kommer og henter ny forsyning.

Andre fugler er mer reserverte og tenker seg lenge om før de i full fart river med seg et frø og forsvinner.
De avspiser oss med en "fransk visitt".
Dem har vi relativt liten glede av.

Men fuglelivet som sådan, bringer oss stor glede - vinteren igjennom.
Det går med en del kilo fuglemat, så vi må tro at det vi gjør, er med på å redde en del småfugl fra å sulte og fryse ihjel.
Ved andre foringsbrett rundt omkring på tomta er det skjærene som hersker.
Utenfor kjøkkenvinduet får imidlertid småfuglene - og ekornet - være i fred.
Der har de sitt asyl.

På stedet mars

Foto: Kow d.e. 03032016 © 
Klikk på bildene for å se større versjon

Jeg hadde ikke tid og ork til å måke både innkjørselen og gårdsplassen før bilen måtte ut av garasjen i dag tidlig. Snøen lå dyp og glatt. Det holdt hardt, men vi kom ut - med et "nødskrik".

Mars er ingen vårmåned - hvis noen skulle ha trodd det. Her er det full vinter.

Snøen er tung, og det er mye av den. La oss håpe at rododendronbuskene med de ferdige knoppene tåler belastningen.

Neida, det er ingen stavefeil i overskriften.
Jeg passet på å lage et ordspill for å beskrive den gjenstridige måneden mars.
I stedet for å fortsette den gledelige utviklingen mot vår, slår den kontra og overøser oss med snø som vi absolutt ikke har bruk for eller glede av.
Dette var fullstendig unødvendig!

Snøoverfall
Man taler gjerne om snøfall.
I dette tilfellet er det mer dekkende å snakke om snøoverfall - på sakesløs person.
Hver onsdag og torsdag har vi besøk av barnebarn som overnatter.
Morgenen etter må de kjøres på skolen.
Det er derfor lite hyggelig - og særdeles lite praktisk - at gårdsplassen og innkjørselen er blitt fylt opp med tung nysnø i løpet av natta.

Morgenstund har snø i munn
Like etter klokka 0600 i dag tidlig måtte jeg ut og måke.
Brøytekanten måtte fjernes og innkjørselen måkes slik at bilen kunne komme på vegen.
Innkjørselen ble måkt, men gårdsplassen rakk jeg ikke å gjøre noe med.
Jeg måtte derfor ta "rennefart" i garasjen og rygge  over snødrivene så godt det lot seg gjøre.
Vi sluret og humpet og skjente bortover, men ut kom vi.
Og barnebarnet kom på skolen i tide - selv om det var tilløp til kaos på vegen.

Ikke tilrådelig å starte dagen med stress
Når man er 78 år, skal man ikke gå rett fra senga og ut og måke snø.
Det kan få katastrofale følger.
Jeg vet det!
På den annnen side: Har man lovt å få barnebarnet til skolen, må man få bilen på vegen.
Og da er det ingen veg utenom.
Snøen må vekk.
Eller i alle fall reduseres slik at det blir mulig å kjøre.

Snø er for de unge
Når man ser dette dilemmaet, forstår man kanskje hvorfor jeg besværer meg over tung, våt snø som ustoppelig daler ned og gjør livet tungt og vanskelig for en gammel mann.
Snø er for de unge.
Og snø i mars er utelukkende til ergrelse.
Nå bør våren komme!