Klikk på bildene for å se større versjon
Karpatklokkene (Campanula carpatica) trives i sørveggen.
Hver enkelt blomst visner fort, men når de blomstrer "etter tur" varer ikke blomstringen så verst lenge.
Etter noen år dukket det opp hvite blomster blant de blå.
Jeg har flyttet noen av de hvite, og nå danner de selvstendige hvite tuer i bedet.
Karpatklokkene er fine på denne tiden.
Både de blå og de hvite.
De sår seg selv og legger beslag på en stadig større del av enden av rosebedet og det tilstøtende staudebedet.
Det ser nok litt rotete ut der de står, men blomsterprakten er upåklagelig så vi bærer gjerne over med at bedet ikke framtrer så striglet som noen i familien kanskje skulle ønske seg.
Blomster blir gjerne finest hvis de får stå på steder de selv har valgt.
Slik også med karpatklokkene.
De finner seg en flekk med bar jord og sprer seg i bedene.
Der får de stå.
Og de vokser opp i fugene mellom belegningsteinene på gårdsplassen.
Der får de ikke stå.
Utover på gårdsplassen får de kun stå til de er store nok til å bli priklet ut.
Da drar vi dem forsiktig opp og planter dem i potter eller i diverse blomsterbed.
Som regel følger rota med uten å bli skadet.
Karpatklokkene visner fort.
Knoppene springer imidertid ikke ut på en gang, men blomstrer litt sånn pø om pø".
Blomstringstiden blir dermed ikke altfor kort.
Etter blomstring er det bare for husets "gartner" å sette seg til med saksa og klippe av frøhus og blader.
Noen ganger rekker de nedklipte plantene å vokse til igjen, og blomstre nok en gang.
Som oftest ikke så rikelig som første gang, men tross alt med nye blomster.
Det krever en del arbeid, men når karpatklokkene "remonterer", glemmer man arbeidet som ligger bak.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar