Snøbærbusker som formklipt hekk

   Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Hekken trimmes med den batteridrevne hekksaksa. Jobben går raskt unna og resultatet blir en fin, jevn hekk.

 

 

Ved sørenden av terassen har vi en hekk på toppen av skråningen ned mot gårdsplassen. Den må holdes nede ellers hindrer den utsikten mot Oslofjorden.

 

Hekken er egentlig ikke en hekk, men snøbærbusker plantet med ikke altfor stor avstand. 

 

"Familiens gartner" liker best at busker og trær har form som nettopp busker og trær. I mange år klipte vi derfor buskene med sekatøren og lot dem ha form som busker. Etter som de vokste sammen og dannet en hekk, stusset vi dem i høyden for ikke å miste utsikten mot fjorden, men lot dem utfolde seg i bredden uten for mange og harde inngrep. Resultatet var at vi fikk en rufsete hekk som var grønn og frodig på toppen, en åpen med stammer uten blader nederst. 

Da vi i fjor våres gikk til anskaffelse av batteridrevet hekksaks, gikk vi hardere på denne forsømte hekken av snøbærbusker. Vi kuttet den på toppen slik at utsikten til fjorden ikke ble forstyrret, og vi trimmet den på siden for om mulig å få den tettere og grønnere.

Denne operasjonen gjentok vi tre ganger i fjor.

 

I år har vi klipt hekken en gang. Vi har nå en tett, grønn og jevnt høy vegg som avgrenser terassen mot skråningen ned til gårdsplassen, uten å hindre utsikten til fjorden.

 

Snøbærbusker er vel egentlig ikke egnet som formklipt hekk. Dessuten har de den ulempen at de sender ut rotskudd og prøver å etablere nye planter på steder hvor de aldeles ikke er velkomne.

 

Skulle vi plantet i dag, hadde vi nok valgt en annen hekkplante. Men når snøbærbuskene først stod der, lot vi dem altså stå. Og formklipte dem i strid med deres egentlige natur. 

Resultat: En tett, grønn, fin, ikke altfor høy begrensning av terassen mot syd. Og en grønn, tett vegg som gir ly til plantene i de svarte plasdunkene som utgjør en del av familiens kjøkkenhage.