Fortsatt rips - takket være fuglene

 

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Alt vi har av røde rips.

 

 

Og så har vi fått noen hvite.

 

Hvite rips ser umodne ut, men når de har fått et lite gulskjær, er de syrlige og gode.

 

 

 

 

Rørte hvite rips med vaniljesaus smaker fortreffelig.

 

 

De røde ripsene røres kraftig med sukker og fryses ned på glass. Til jul kommer de på bordet hvor de skal nytes til skinkesteika.

Vi hadde to prektige ripsbusker som forsynte oss med bøttevis med røde rips i mange år. Så begynte de å skrante. Utbyttet ble mindre. Flere og flere greiner døde. 

 

Nå er begge buskene borte. Men heldigvis er vi ikke uten rips. Skjønt avlingen er forsvinnende liten i forhold til tidligere.

 

Rødt og hvitt

Først dukket det opp en buske med røde rips under en edelgran på nordsiden av huset. Den står kjelkete til, har ikke de beste vilkår, men produserer røde rips - om enn i beskjeden skala. En smak får vi i alle fall.

 

Så dukket en buske med hvite rips opp ved trappa fra gårdsplassen ned til den nedre plenen. Også den står litt upraktisk til, men den har fått stå. Og den står der ennå. Og gir oss noen hvite rips som vi kan blande med de røde og røre med sukker til rørte rips som kan brukes som tilbehør til skinkesteika eller som pålegg.

 

Og sannelig har vi ikke fått nok en buske med vite rips. Denne gangen i et bed i kjøkkenhagen. Der skulle det ikke stå en bærbuske, men den får også stå. Å flytte den til et mer egnet sted - f.eks. der de døde ripsbuskene sto - tar vi ikke sjansen på.

Sannsynligvis er det fuglene som har gitt oss disse nye ripsbuskene - både den med røde bær og de to med hvite. 

Hentet hos naboer?

Buska med røde bær vokste opp mens vi ennå hadde røde rips i hagen, så fuglene har nok "stjålet" rips hos oss, sittet i edelgrantreet og spist og mistet - eller bæsjet ut ferdig gjødselede - frø som har slått rot der de har falt.

Men de hvite må de ha hentet andre steder fra. Kanskje fra noen naboer. Eller kanskje lenger borte fra.

Fuglene har i tidens løp bidratt med litt av hvert til vår hage. Både til ergrelse og glede.

 

Bulkemispel skulle vi gjerne vært foruten. Den sprer seg ustoppelig både ved fuglenes og egen hjelp og er svartelistet.

 

Sibirlønn virker interessant, men farlig lettspredd. Den har vi plutselig både her og der. Og det vet vi ikke om vi liker.

 

Men ripsen hilser vi altså velkommen. Bare synd at den er havnet på steder hvor den ikke har de beste utviklingsvilkår. For røde og hvite rips skulle vi gjerne hatt mer av. Mye mer selv om det det er en jobb å plukke.

 

På den annen side: Man skal ikke være storforlangende. Da vi mistet de store ripsbuskene, kom fuglene med gaver. Det takker vi for og nyter det vi har fått, med glede.

 

Plukket og rørt

Nå er ripsen plukket for i år. Det er varslet styrtregn, og da havner mye av ripsen på bakken. Vi har derfor vært føre var og plukket den inn slik at vi kan ha nytte og glede av den.

 

Den hvite ripsen er spist som dessert, rørt med sukker og med vaniljesaus på. Det er smaken av sommer.

 

Den røde ripsen er under "produksjon". Den er sukret og rørt, men skal røres mer og kraftigere for å bli ganske most og saftig. Nå står den i kjøleskapet. Når den er ferdig-rørt, skal den på glass og i fryseren hvor den skal oppholde seg til jul. Da skal den på bordet julaften og sette spiss på julemåltidet som hos oss er skinkesteik med surkål og rørte tyttebær - eller rørte rips.

 

Dette er en tradisjon som vi nå etter å ha mistet de store ripsbuskene, er i stand til å opprettholde takket være fuglene.