Syringa vulgaris - helt vanlig, vakker, velduftende syrin

te

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Dette er èn syrinbuske. I sin streben etter lys og luft, og for å komme klar av innpåslitne nabobusker, har den sendt greiner ut i alle himmelretninger. Trappa befinner seg mellom misplene til venstre i bildet.

 

 Slik ser den samme buska ut sett fra gårdsplassen. En blomsterrik grein sperrer nesten trappa, men "familiens gartner" har ikke hatt hjerte til å beskjære den. Må den tas i år?

 

 

Syrinbuska ved inngangen har stått relativt mørkt og bærer preg av det. Nå er furutreet som har skygget for den fjernet. Det skal bli interessant å se hvordan syrinen reagerer på bedre vekstvilkår.
 

 

Ut fra det tette buskaset av snøbærbusker, ulvespirea og mispel stikker syrinen en grein med massevis av tunge, lilla blomsterklaser.

 

 

  

Vakre, velduftende syriner preger hagen i slutten av mai og begynnelsen av juni.

 

Det fins så mange slags syriner. 

 

F. eks. fins det flere "foredlede" arter med store klaser i forskjellige "gilde" farger.

Disse "forbedrede" artene appellerer ikke til "familiens gartner". For ham er syrin å forstå som gammeldags, enkel gårds- eller hage-syrin", dvs. syringa vulgaris.

 

Barndommens syrin

I skoghellingen overfor hans barndomshjem stod en gedigen syrinbuske. Den var dødd ut i midten, men utkantene vokste og blomstret med et vell av lilla, velduftende blomster hvert år. 

 

Buska tilhørte husmannplassen "Grina" som lå like ved.

Når syrinbuska ved "Grina" sto i fullt flor, var sommeren og sommerferien like rundt hjørnet.

Det er formodentlig dette barndomsminnet som er årsaken til at "familiens gartner" setter ekstra pris på gammeldagse, enkle, lilla syriner.

"Familiesyrin"

Syrinene i vår hage kommer imidlertid ikke fra "Grina". De er hentet som rotskudd fra barndomshjemmet til husets frue, og er altså fra Klavestadhaugen i Skjeberg i Sarpsborg. 

 

Dit har de trolig kommet fra min svigerfars barndomshjem hvor man sikkert - slik skikken var - hadde  hentet rotskudd hos noen slektninger i nærheten.

 

Slektninger som med stor sannsynlighet ikke bare var forfedre til husets frue, men også i slekt med "familiens gartner". For Andreas Christiansen på Hafslundsmoen på Borgenhaugen i Skjeberg, som var tippoldefaren til husets frue, var også tipp-tippoldefaren til "familiens gartner".

 

Så kanskje har vår felles forfader en gang i tiden eid den syrinen som er opphavet til syrinene i vår hage.

 

I skyggen

I dag har vi to syrinbusker i vår hage. En ved terrassen ved inngangsdøra, og en i nærheten av trappa fra gårdsplassen ned til den nederste plenen. 

Syrinbuska ved inngangspartiet står trangt mellom den støpte terrassen og fjellknatten bak. Og den har stått relativt mørkt. Og gjør det egentlig ennå fordi den står inntil fjellknatten.

 

Buska ble plantet på 1980-tallet. De første årene vokste den i skyggen av en stor gran som ved hjelp av sine store, tunge greiner stengte for lyset fra sør-vest.

Da grana ble felt for omlag 10 års tid siden, vokste en furu seg høy og omfangsrik og sørget for at syrinbuska fortsatt sto ganske mørkt og måtte utvikle lange, tyne greiner som den strakte mot lyset. Slik ble den ganske "pistrete".

Nå er også furutreet borte. Forhåpentlig blir syrinbuska nå frodigere og tettere selv om den fortsatt står inntil fjellveggen og som nabo til rododendronbuskene, og har det mørkere - og trangere - enn den ideelt sett burde ha det.

Lysere, men trangere

Den andre syrinbuska står lysere. Til gjengjeld har den flere innpåslitne konkurrenter. Den er omgitt av ulvespirea, snøbærbusker, mispler, berberis - og ormestamp som vokser tett i tett mellom prydbuskene.

Syrinbuska har svart på konkurransen med å sende lange greiner ut i lys og luft i vill uorden til alle kanter. 

Og det har "familiens gartner" latt den få lov til. Resultatet er at vi i dag har en syrinbuske som med noen greiner rager skyhøyt over resten av vegetasjon den konkurrerer med, og på den annen side ligger utover og praktisk talt gjør det umulig å komme ned trappa til den nedre plenen.

Våge beskjæring?

"Familiens gartner" har kvidd seg for å beskjære - dvs. formskjære eller fornye - noen av de to buskene av frykt for at de skulle ta skade av det.

Eventuell beskjæring må skje nesten umuddelbart etter blomstring, og selv da må man passe på å ikke fjerne anleggene til neste års blomsterkvister. Disse anlegge vokser ut på eller ved årets blomsterkvist. Topping. snauing eller tilbakeskjæring er derfor noe man skal være forsiktig med på syrin.

Det beste er trolig å fjerne gamle stammer - en stamme, eller kanskje to eller tre per år.

Det er dette "familiens gartner" ikke har våget av frykt for at "innegrodde" syrinen ikke ville være i stand til å bringe fram nye stammer langt der inne i det mørke buskaset.

Men kanskje må han likevel til med saga eller saksa? 

Det må jo være mulig å komme fram. Ikke bare for smidige personer, men for personer som bærer gressklippere og andre hageredskaper.

Men hva da med blomstringen?

"Familiens gartner" er fortsatt i "tenkeboksen".