Karse i bomull

Foto: Kow d.e. 110409 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Påskeavlingen av karse er gjerne vintersesongens siste.

Karse sådd på bomull gir et utmerket tilskudd av vitaminer og mineraler i en årstid hvor naturen ellers tar seg en hvil.

Karse er en populær vekst i barnehager og på skoler, men egner seg selvsagt like godt på kjøkkenet hjemme.

Den er utmerket som "krydder" på tomat og kjøttpålegg - ja, til det meste - men egner seg dårlig til varmebehandling.

Den bør spises rå.

Dyrket på bomull er den ren og delikat, og kan spises i sin helhet.

Mange klipper av de grønne toppene og bruker dem, men går da glipp av mye smakfullt kryddergrønt.

Frøposene er merket med "siste salgsdag", og man bør ikke kjøpe frø som er gått ut på dato, men skulle du ha gammelt karsefrø et eller annet sted, så ikke kast det.

Vårt frø er merket "Sep. 07", men spirer fortsatt så godt som 100 prosent.

Nå lar vi gressløk og pepperrot og andre utendørs urter overta og sette smak på maten, men når vinteren kommer, er det fram med karsefrøposen igjen.

Venter på vindstille

Foto: Kow d.e. 240409 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Gullklematisen bør ikke klippes når det blåser.

Det blåser en del på våre kanter.

Vinden står rett inn fra Oslofjorden.

Det lufter deilig når sola steker, men når man skal gjøre våronna, kan det være en ulempe.

Når man skal klippe ned gullklematisen for eksempel.

Gullklematisen er full av frø fra året før.

Den har en mengde små frø med relativt store, velfungerende fnokk som frakter frøene over lange avstander.

Og spirevilligheten er det ikke noe å utsette på.

Gullklematis spirer og gror på det tynneste jordlag og den skrinneste jord.

Den kan mest treffende sammenliknes med løvetann - både når det gjelder frøenes beskaffenhet, frøhodenes utseende og spirevilligheten.

Nedklipping og vårfrisering av gullklematis må derfor foregå på en vindstille dag hvor avklippet, inklusiv frøhodene, havner rett i esken som vi frakter avklippet i.

Gullklematisen havner ikke i vår private kompost som vi har både varm- og kaldutgave av.

Avklippet kjøres til kommunens oppsamlingsplass for hageavfall hvor det blir kvernet og kompostert.

Det damper og ryker fra det kvernede materialet, så forhåpentlig tar varmen knekken på frøene.

Vi krysser fingrene og håper det beste.

Pelargonium: Årets stiklinger

Foto: Kow d.e. 050509 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Øverst: Ut utvalg av årets stiklinger som forhåpentlig skal gi nye, livskraftige planer.

T.v.: Disse er plantet minst 14 dager etter stiklingene på bildet ovenfor, men har hatt det varmere og lysere hele tiden.

Vi setter pelargoniumstiklingene i vann i omtrent et døgn, og venter altså ikke på at de skal sette røtter. Erfaringen har lært oss at det er mindre sjanse for at stiklingene råtner når man gjør det på vår måte.

I år har vi imidlertid måttet erkjenne at det ikke er blitt noe av om lag 2/3 av de stiklingene vi satte. Forklaringen er trolig at de stod for kaldt til å begynne med og ikke "rotet seg". De som stod varmest, kom alle sammen. Også de som ble plantet sist.

De stiklingene vi tok av "Dronning Ingrid" har vi ikke vært heldige med. De så meget lovende ut, men stengelen har råtnet. To lever fortsatt, men viser svakhetstegn.

Morplanta har imidlertid overlevd vinteren og utvikler seg som forventet.

Hvorfor stiklingene ikke vil, skulle det vært interessant og visst.
Som bildene viser, er det et par av stiklingene som blomstrer. Blomstene burde vært knepet av, men det har vi ikke hatt hjerte til. Det kan dessuten være interessant å se om plantene både orker å sette rot, vokse seg til og bære fram blomsten.

Hvis de stiklingene som har klart seg hittil, overlever og utvikler seg, får vi omlag 15 nye "planter".

Flere av "plantene" består av flere stiklinger i samme potte og burde bli frodige og blomsterrike ut over sommeren så fremt de oppfører seg som de plantene vi formerte i fjor. De ble særdeles vellykkede.

Så nå får vi se.

Pelargoniene kommer for fullt

Foto: Kow d.e. 050509 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Fire frodige eksemplarer som viser at pelargoniene fra i fjor kommer som de skal.

Noen av pelargoniene fra i fjor og forfjor har overvintret i det frostfrie, men kjølige "skjulet".
Andre har stått i et rom inne hvor det ikke har vært fyrt, men hvor døra har stått åpen til et varmt rom.
Plantene i "skjulet" har fått lite vann.
Plantne som har stått "inne" er blitt vannet relativt hyppig.
Uansett hvor de har stått, og hvor mye vann de har fått, har alle klart seg.
Etter at de for vel en måned siden ble beskåret, plassert i varmen og lyset og gjødslet, er alle kommet omtrent like langt.
Med unntak av én som står i en stor urne.
Den har vi med hensikt, og for eksperimentets skyld, ventet med å ta fram for om mulig å forhale blomstringen en fjorten dagers tid.
Hvis det bare ikke blåste så kraftig hele tiden, skulle vi nå flytte plantene ut til akklimatisering.
Det bør gjøres før de blir altfor store, for å unngå at de knekker når det kommer et vindkast.
Vind fra sjøen er noe plantene må venne seg til og tilpasse seg på våre kanter.

Poteter i kar og bed

Foto: Kow d.e. 150409 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Poteter til driving.

I år skal vi øke arealet for potetdyrking vesentlig.

De tre-fire siste årene har vi satt 5 poteter i et litt stort plastkar.

Det skal vi gjøre i år også.

Men i tillegg skal vi sette poteter på "jordbæråkeren".

Den er drøyt én meter bred og 2,5 m lang.

Jordbærene skal få en noe lysere og mer solrik plass der de små og litt større, grå snilene uten hus, forhåpentlige ikke er så hissige og aktive.

De vil sikkert gå på potetene også, men de gir forhåpentlig noe mer "tyggemotstand".

Nå har vi 21 poteter av mellomstørrelsen liggende til driving.

Skulle vi få bruk for mer enn 21 settepoteter - f. eks. ved at vi tar i bruk nok en dunk - får vi ta fram knivem og dele de største.

Det går som regel bra, bare det er groer på begge halvdelene.

Og det sies at de minste settepotetene gir de største potetene.

Det vil ikke være så dumt, for noen av dem vi har avlet hittil, har vært mer på størrelse med nøtter enn poteter.

Men spist er de blitt - med skrellet på - og gode har de vært.

Vi gleder oss til høsten allerede.

Parkslirekne - venn eller fiende?

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Slik så Parkslireknen ut etter vinteren. Alt fjernes. De tynneste delene blir kompost. De tykkeste er gjerne fulle av vann. Vi klipper dem i passe biter, tørker dem og fyrer med dem.

Og slik ser Slireknen ut om sommeren. Den vokser fra rota hvert år.



Her starter en ny vekstsesong - på bar bakke, så å si.



Hvis du ikke har Parkslirekne i hagen, men føler deg fristet til å anskaffe noe som vokser fort og dekker godt, så fall ikke for fristelsen.
Du blir neppe kvitt den igjen.
Rotverket går dypt, og rotskudd skyter opp både her og der.
Vi skulle gjerne sett at vi aldri hadde gitt den innpass i vår hage, men gjort er gjort.
Til og med den øverste, synlige delen av rotverket er det vanskelig å få has på. Vi har prøvd med både, øks, spade og spett uten at det har gitt ønskede resultater.
Roundup har vi også brukt på skudd som stikker opp på steder hvor vi absolutt ikke vil ha dem.
Skuddene visner, men kommer igjen, og "morplanta" viser ingen tegn på at giften har nådd fram til den.
Det er bare én fordel ved Parkslirekne: Den gir oss et skyggefullt løvverk som gjør det mulig å nyte livet på verandaen når sola er på det hissigste.
Og så vokser den fort.
Foreløpig er de nye skuddene bare 2-3 cm lange, men det varer nok ikke lenge før de er både halvmeteren og meteren høye.
En utrolig livskraft.
Men hold den altså unna hagen.

Den er en uvelkommen inntrenger.
Kanskje du tror at du kan tukte den, men det kan du ikke.

Ekornets familieliv

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Hvorfor er han eller hun alltid alene?

Foreløpig har ikke forespørselen på "Spør en biolog" gitt svar på hvordan det forholder seg med ekornets familieliv.
Flere har lest spørsmålene, men ingen har kommet med noen forklaring.
Ekornets famlieforhold er tydeligvis ikke allmennkunnskap.
2. påskedag hadde vi besøk av vår sønn og hans familie.
De kunne - uten at vi hadde brakt temaet på bane - med entusiasme fortelle at de 1. påskedag hadde hatt besøk av to ekorn i hagen og på foringsbrettet.
Det var jo et pussig sammentreff - og kanskje en del av en forklaring.
Skjønt, det er jo vanskelig å si om dette var to individer av samme kjønn som sanket føde på samme sted og benyttet sjansen til å leke sammen, eller om det var et "ektepar" som hadde familieforøkelse for øyet.
Det finnes eksperter på det meste.
Finnes det ingen ekspert som kan gi et autoritativt svar på spørsmålet om ekornets familieliv?

Har ekornet ingen make?

Foto: Kow d.e. 070409 ©

Klikk på bildet for å se størrre versjon

Vår venn ekornet besøker oss rett som det er, men er stadig sky - og alene.

Som vi har skrevet før, trodde vi en stund at ekornet var blitt mer tillitsfullt og fortrolig med oss. Men nei.
Det utfører gjerne halsbrekkende turnøvelser rett utenfor kjøkkenvinduet for å få tak i den uthengte maten, men setter seg stadig med baken til når den fortærer det den har fått tak i.
Bildene blir der etter.
Er vi ute, holder den god avstand.
Endelig - nå når vinteren i praksis er over - har den fått et vakkert gråskjær i pelsen.
Tidligere i vinter, da vernefargen kunne hatt en funksjon, var den brun som en nøtt.
Som vi tidligere har fortalt, dukket hakkespetten plutselig opp og var to.
Fuglene flyver ellers i flokk som Benny Andersen har skrevet og Poul Dissing synger.
Og rådyrene er både to og tre og flere sammen.
Men ekornet er alltid alene.
Hvorfor det, mon tro?
Har den ingen make?
Vi hadde jo håpet at den skulle formere seg slik at nye generasjoner kunne overta etter hvert.

Fortsatt vinter

Foto: Kow d.e. 090409 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Fortsatt ligger snøen dyp og hard på den nedre plenen og i størstedelen av staudebedene.

Ennå har vi "vinter" i en del av hagen.

Men noe av det er vi selv "skyld i".

Det er restene av den snøen som vi i vinter møysommelig har måkt fra innkjørselen og gårdsplassen, og plassert der den nå ligger, som fortsatt gir staudene, gresset og buskene "arktisk" klima.

Kanskje betyr det ikke så mye for plantene, som det gjør for en utålmodig hageeier som gjerne vil komme i gang med å fjerne planterester fra fjorårets sesong, dele og flytte stauder og beskjære busker som ennå ligger nedpressede under snøen.

Der hvor snøen omsider er gått, har våren resolutt slått til og overtatt styringen.

Krokusen - og en og annen hestehov - har sprunget ut, og hvitveisen inne under den uvennlige berberisen har knopper som nok snart også springer ut på tross av det skyggefulle voksestedet.

Hvordan det er med dens artsfrender i bringebæråkeren på nordsiden av huset, hvor vi helst ser at den ikke gror, vet vi ikke ennå for der ligger snøen fortsatt dyp.

Vi har vært der med jernriva og løsnet på den harde overflaten for å hjelpe på tiningen.

Men det går langsomt.

Altfor langsomt - selv om det går i riktig retning.

Krokus i sørhellinga

Foto: Kow d.e. 090409 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Krokusen i sørhellinga hilser våren.

Det tok ikke lang tid etter at snøen var gått, før krokusen tittet fram og sprang ut selv om det har vært sparsomt med sol de siste dagene.

Surt har det vært også, men krokusen lar seg ikke avskrekke.

Nå har vi hatt glede av den i fire dager.

Det er nesten utrolig at ikke rådyrene har vært og forsynt seg.

Det pleier de å gjøre.

De er i området.

Vi har sett både dyrene og stadig nye spor etter dem i snøen.

Men bank i bordet, foreløpig står krokusen i skråningen langs innkjørselen til glede for oss tobente.

Agapanthusen møter våren

Foto: Kow d.e. 020409 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Agapanthusplantene nyter årets første møte med sol og frisk luft.

Krukkene med Agapanthus har tilbrakt vinteren i et mørkt rom innendørs.
For om mulig å regulere en eventuell blomstring, har vi ikke tatt fram alle på én gang, men latt det gå to-tre uker i mellom.
Som bildet viser, er de på dette tidspunktet kommet ulikt langt. Så får vi se hvordan det slår ut når plantene har fått mer tid på seg, og har fått nyte etterlengtet sol og frisk luft.
Vi skrev "eventuell blomstring".
Disse plantene har blomstret rikt, selv etter at de et år ble stående ute - riktig nok plantet i jord og ikke i krukke - men i fjor tok de seg en pause. Alle som én.
Hagelitteraturen sier at plantene skal stå "trangt" i potta, men kanskje prøver vi i år å dele den som er kommet kortest. Hvis vi får den ut av potta.
Det er ikke bare-bare. Rotklumpen sitter som støpt, og noen jord å pirke ut, er ikke å se. Alt er røtter.
Knuse krukka vil vi nødig gjøre.
Så vi får se.
Foreløpig nøyer vi oss med å flytte plantene ut i sol og luft når forholdene ligger til rette for det.
Forhåpentlig vil de takke for hjelpen med sedvanlig rik blomstring i år.

Krav om flere hageprogrammer på norsk TV!

Mange av oss som er interessert i hagearbeid, blomster og andre vekster, synes at det er for få hageprogrammet på norske TV-kanaler.
Den norske hageprogramserien "Grønn glede" på NRK 1, er både interessant og lærerik, men kanskje først og fremst beregnet på nybegynnere.
Det er for øvrig for få programmer, og de programmene som er, vises på tidspunkt da folk er fullt opptatt utendørs.
Heldigvis får jeg inn to svenske kanaler og en dansk. Der er de mye flinkere til å sende flere slags hagerelaterte program - bl.a. hageprogram fra andre land, f.eks. fra England.
Nå har en hageglad - eller kanskje vi skal si hagegal - dame fra Brandbu, Sigrid Lerud, fått i stand en underskriftkampanje med krav om flere hageprogrammer på de norske kanalene.
Jeg anbefaler at alle hageinteresserte skriver under. Du finner nettstedet ved å klikke på lenken her.
La dette bli en "folkebevegelse".
Jo flere underskrifter, desto større er sjansen for at kravet blir hørt - og innfridd.

Brukket ned av snøen

Foto: Kow d.e. © Klikk på bildene for å se større versjon

Bilde 1: Snøen har ødelagt mispelen.

Bilde 2: Dette var en frodig og fin gyvel inntil snøen la den ned.

Bilde 3: Under snøen befinner det seg rynkeroser og berberis.

Bilde 4: Våre fine brude-spireaer er presset sammen og flatet ut av snøen. Vil de gjeninnta sin fine fasong?

Snøen har tatt hardt på prydbuskene.

Mye og tung snø har presset dem mot bakken, og de som har stått i mot presset, har fått stammer og greiner brukket eller flekket av.

Alt tyder på at det blir en uvanlig travel vår, for de fleste av buskene må beskjæres, ikke bare som vanlig, men radikalt, slik at brekkasje og flekkede greiner og bark blir fjernet for å unngå sopp, råte - og ytterligere ødeleggelser.

Men det er ikke bare å klippe, for vekster som spirea og gyvel, og andre som blomstrer på fjorårets kvist, mister blomstringen hvis vi klipper nå.

For dem må vi derfor finne på andre tiltak, som oppbinding, understøttelse, tjoring i andre busker o.l.

Vi får trøste oss med at radikal beskjæring, fører til tettere og frodigere vekster, så ut over sommeren får vi forhåpentlig igjen for strevet.

Og neste år vil det trolig blomstre som aldri før - hvis da ikke neste vinter skulle bli like snørik og hard mot plantene som den vi endelig ser ut til å legge bak oss.

Pinseliljene kommer

Foto: Kow d.e. 300309

Klikk på bildet for å se større versjon

Endelig sol og varmegarder, og pinseliljene skyter fart.

Snøen ligger fortsatt meterdyp over staudebed og plen, og haugene der vi har deponert snøen vi har måkt, er ennå drøyt to meter høye, men i bedet langs solveggen er det nå vår.
Pinseliljene strekker seg etter lyset og vil ha mer livsrom.
Vi burde vel fjerne baret som vi har dekket med.
På den annen side er det vel nettopp nå, når det er varmt i solsteken om dagen, men fortsatt under null om natta, at dekkingen gjør nytte for seg.
Her står vi over for et dilemma.
Hvis det bare kunne bli plussgrader om natta, var problemet løst, og baret kunne fjernes.
Vi venter imidlertid et par dager, så tar vi det bort - antakelig.
Det kommer an på været, som jenta sa da hun skulle gifte seg, men liljene tåler jo som regel en kald overraskelse eller to.
Men en smule utålmodige er vi jo.

Så vi får se.