Klikk på bildet for å se større versjon
Jeg vet nesten ikke om jeg tør skrive det: De gule rosene er ikke blitt spist av rådyr denne sommeren.
I forkant av bildet ses restene av korianderen. Dillen er sporløst borte. Men timian og rosmarin får stå. Det er jo noe.
Engsyre på plenen. Blomst- og frøstilkene er fjernet for å gi mer grokraft til røttene og bladverket.
Da jeg var gutt, tygde vi på syre.
Både engsyre, som vi på Hafslund i Sarpsborg der jeg vokste opp, bare kalte syre, og skogsyre som vi sa, men som noen kaller surkløver fordi bladene minner om kløverblader.
Skogsyre er en velsmakende, syrlig, vever, liten plante med hvite blomster. Den trives best på skogbunn og er kanskje ikke så lett å få til i hagen.
Hvis man da ikke har skogstomt. Hva vi for vår del faktisk har en del av. Men så var det å finne noen planter som uten skade kan omplasseres, da.
Syre var friskt og godt å nappe opp og putte i munnen. Det var det vi gutter gjorde. Men jeg hørte aldri om at den ble brukt i matlagingen. Selv om matlagingslitteraturen kan fortelle at bruken av syre har meget lange tradisjoner i det norske kjøkken.
Vi gutter – og kanskje jentene også, for det jeg vet – satte pris på den. Det hendte vi gikk på tur i skogen bare for å plukke syre. For skogsyre ble så avgjort foretrukket.
Det er mange år siden jeg sist så eller smakte skogsyre, men de senere årene har det dukket opp engsyre her og der på vår tomt. Bl.a. på plenen, rundt stubben etter et tre vi har felt.
Denne syren tar jeg vare på.
Når jeg slår plenen, passer jeg på at syren ikke blir ødelagt. Gresset mellom syreplantene klipper jeg med kjøkkensaks slik at de ikke skal bli overgrodd av gress og kløver som tar all næringen og fuktigheten.
Så mye arbeid legger jeg i å bevare denne kulinariske lekkerheten.
For det er det den er.
Før høsten er omme, har jeg sannsynligvis flyttet noen av plantene til kjøkkenhagen hvor de skal få enda bedre vekstforhold og mulighet til å utvikle seg.
Jeg håper bare at jeg ikke feilberegner deres behov og krav.
Jeg bruker syreblader i grønne salater. Oksalsyren, som syreplantene i likhet med rabarbra, inneholder en del av, er skadelig i store doser, men noen blader som gir innslag av syrlig, pikant smak i salaten, er neppe farlig. Verken for mage eller nyrer. Men overdrivelser er ikke å anbefale.
”Hjemmets store grønnsakbok” (Hjemmets bokforlag, 1978) foreslår syre til supper, omeletter, salater – og til saus til fiskeretter.
Det siste har vi prøvd. Det kan anbefales.
”Alt om urter” (Ekstrabokklubben, 1985) lanserer i tillegg til disse bruksområdene, en egen ”Syre-, egg- og potetsalat” - samt å bruke syreuttrekk mot uren hud. Blandet med valurt eller fiolblad skal engsyre dessuten egne seg som munnvann.
Bruksområdet er m.a.o. stort.
Kanskje det er på sin plass og på tide å innføre syre i norske kjøkkenhager og gjeninnføre den i den norske matlagingen?