2. omgang

Foto: Kow d.e. 300809 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

De gule rosene blomstrer for annen gang.

Jeg vet nesten ikke om jeg tør skrive det: De gule rosene er ikke blitt spist av rådyr denne sommeren.

Første omgang fikk stå i fred og gav oss mang en skjønnetsopplevelse, og nå blomstrer de igjen. Både den inne ved veggen, og den litt mer framskutte som rådyrene nesten ikke kan unngå å få øye på og ferten av hvis de besøker gårdsplassen vår.

Og det har de tradisjonelt gjort. De har besøkt, og de har spist. Men i år har rosene fått stå i fred.

Lenge trodde jeg at rådyrene ikke vanket hos oss lenger, men det var feil.

De er observert på gårdsplassen både av husets frue og av "gartneren", men ingen skade er skjedd.

Foreløpig.

Vi krysser fingerene for at de rosene som nå folder seg ut - og blomsterertene som endelig nærmer seg blomstring - også skal få blomstre ferdig til vår glede, og ikke bli til mat i en rådyrmage.

Rådyrene kan gå i skogen og spise.

Hos oss kan de nøye seg med å spankulere og fungere som grasiøst utseende øyenslyst.

Så får roser og andre prydvekster stå i fred.

Skjønt, så enkelt er det kanskje ikke. For nå har høststormene satt inn. Det regner og blåser så rosegreinene pisker som halen på en lykkelig hund.

For 14 dager siden - da vi sist ble hjemsøkt av storm og uvær - ble en grein med flere knopper brukket.

Vi håper at de som er igjen, tåler påkjenningen.

Og at vi får glede av blomsterertene før nattefrosten og vinteren tar over.

Eller rådyrene får lyst på noe ekstra godt.

Vi krysser fingrene.

Katt og blomst

Foto: Kow d.e. 280809 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Heisann, en katt! Den skulle ikke vært med på bildet.

Egentlig skulle jeg bare ta bilde av den blomsten som i ensom majestet har valgt å pryde innkjørselen vår der den har valgt sine ekstremt nødtørftige vekst- og livsvilkår i en smal sprekk mellom belegningssteinene.

Slektningene har holdt seg der de hører hjemme, i staudebedet i nærheten, men denne blomsten har villet noe mer enn å være én i mengden.

Den er ikke redd for å stikke seg fram, og ber ikke om unnskyldning for at den er til.

Og merkelig nok har den fått stå i fred. Hittil. For skoleungene som går forbi to ganger per dag.

Jeg syntes at denne individualisten med hang til ekshibisjonisme fortjente å bli tatt bilde av.

Akkkurat i det jeg knipset, kom katten inn i bildet.

Det er ikke vår katt, og vi gir den ikke mat, for vi har allergiske barnebarn og er reserverte mot nærkontakt.

Men katten holder seg her hos oss. Ruller seg på steinbelegningen, later seg på gressplenene og stryker seg kjælent inn till beina våre.

Men den vil selv bestemme grensene.

En gang falt jeg for de kjærlige tilnærmelsene og strøk den vennlig over ryggen.

Den fant seg i et par stryk, så brukte den klørne.

Kanskje likte den ikke intimiteten. Kanskje gikk det på integriteten løs?

Jeg snakket da hardt til den og ba den skamme seg, fordi de den først var innbydende, for så å avvise alle tilnærmelser.

Sånn gjør man bare ikke!

Men min harme og kalde skulder har ikke stanset tilnærmelsene. Den er stadig like kjælen, og da bildet ble tatt, ville den være med.

Uten å be om lov. Den bare trådte inn i bildet med største selvfølgelighet.

Så derfor bruker jeg bildet. På tross av at det ikke er teknisk vellykket. Snarere uklart og dårlig. Og blomsten som var det egentlige motivet, kommer ikke til sin rett.

Men katten er nå kommet på bloggen.

Det var vel det den ville.

Sniler spiser blomkarse!

Foto: Kow d.e. 280809 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Blomkarsens blad bærer tydelig preg av snilebesøk.

Nederst: Snile ivrig på veg mot blomkarse og pelargonium.

Ryktene vil ha det til at sniler ikke liker blomkarse. Men det vet ikke snilene.
Introduskjonsnummeret av bladet "BoligPluss" fra juli/august 2007 inneholder litt av hvert av interesse for kjøkkenskrivere og hageinteresserte, så det har jeg tatt vare på.

Bl.a. skriver spaltisten Hege Saxebøl Moum om hvordan vi skal bli kvitt snilene. Eller hvordan vi skal innrette oss slik at plantene får stå i fred for snileangrep.

Hun mener f.eks. at vi bør velge planter som iberiasnilene - eller brunsneglene som hun kaller dem - ikke liker, og nevner roser, fuksia, begonia, petunia, blomkarse, løvemunn, valmuer og rododendron som eksempler på planter som får stå i fred.

Jeg kan dessverre straks konstatere at blomkarse ikke hører rettelig hjemme i den opplistingen.

Snilen på det nederste av bildene ovenfor, var f.eks. på veg til - og nesten framme ved - beplantningen på det øverste bildet da den ble observert, fotografert og avlivet.

Og at enten den, eller andre sniler, har vært der før, bærer enkelte av blomkarsebladene tydelig bud om.

Nei, snilene er ikke kresne. De har nok en mye mer omfattende meny enn ryktene vet å fortelle.

Svartsurbær

Foto: Kow d.e. 170809 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Fine bær som gjerne blir fuglemat. Men i år skal vi ta oss sammen og bruke dem.

Vi har en buske med svartsurbær. Trolig Aronia melanocarpa.

Norsk Hageleksikon sier riktig nok at Aronia melanocarpa blir "opptil 1 m høy", men vår buske er nok nærmere 2.

Kanskje skyldes det at den har stått relativt mørkt, slik at den har måttet strekke seg både oppover og utover etter lyset før de tunge, saftige bærene bøyde greinene mot bakken.

De første årene bar busken overdådig. Men så tok nabobuskene - alperips, mispel og spirea - overhånd.

Antall bær var i noen år minimalt, inntil jeg i år hjalp surbærtreet fram i lyset ved å klippe naboene tilbake.

Det virket, og i år er det såpass med bær at vi regner med å lage saft.

Det blir ikke mye, men en smak. Full av antioksidanter, skal vi dømme etter den dypt blårøde fargen.

Når vi har tatt bærene, skal vi nyte høstfargene. De er like flotte hvert år og overgår til og med den fineste berberisen.

Aronia er sjelden plantet i Norge, sier Norsk Hageleksikon.

Det stemte nok da boka ble utgitt i Norge i 1982, men ikke nå lenger. Bare i vårt nabolag er det flere svartsurbærbusker tunge av mørke bær, og et boligsameie ikke langt unna, har en hel hekk inntil gangvegen som går forbi.

Men bærene blir ikke plukket og brukt. Verken av eierne - eller forbipasserende.

De skulle bare visst hvilken antioksidantbombe de går glipp av.

Selv om bærene, som navnet sier, er sure - eller aller helst bitre.

Korianderen og dillen borte

Foto: Kow d.e. 240809 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

I forkant av bildet ses restene av korianderen. Dillen er sporløst borte. Men timian og rosmarin får stå. Det er jo noe.

Vi kjøpte en korianderplante i potte og plantet den ut sammen med andre urter i kjøkkenhagen.
Korianderen er nå borte.
Nei, vi har ikke brukt den opp. Vi fikk sant å si ingen glede av den i det hele tatt.
Men det må snilene ha hatt. Først tok de bladene - så tok de stilkene. To ynkelige stilker er alt som står igjen.
Et lite stykke unna satte vi ut en dillplante. Også den fra potte.
Den er også vekk. Ingen ting står igjen og forteller hvor den stod. Tabula rasa.
Derimot har basilikumplanta i umiddelbar nærhet fått stå. Det er spist av den også, men det er nærmest for smakebiter å regne.
Rosmarinen og timianen har snilene ikke gitt seg på. Sansen for finere krydderurter er altså så som så.
Også løpstikken har klart seg merkelig bra. Tatt i betraktning hvor velsmakende den er og hvor myke, saftige plantedeler den har.
I det samme bedet og i bedet ved siden av sådde vi mangold, portulakk, rødbeter og pastinak. Alt ble spist etter hvert som det kom opp.
I bedet ved siden av står rabarbra og pepperrot med hullete blader.
Det er trolig ikke de store, brune, svarte eller hvite, grådige snilene som har vært på ferde her.
Altså ikke iberia-, skog- og åkersniler - og ikke boasniler. Selv om alle disse sikkert er innom og forsyner seg av og til.
De som står for mesteparten av ødeleggelsene i kjøkkenhagen, er de små og opp til 3 centimeter lange grå snilene som gjennomhuller jordbærene og spiser det som er av grønne vekster som egentlig skulle vært brukt i vår matlaging; alt fra koriander og dill til blomkarse. Og jordbær.
De er små, men de er mange.
Og de er grå som jord og leire og vanskelige å få øye på.
Men resultatet av deres iherdige fråtsing er ikke vanskelig å se.
Disse snilene - som er de samme som man finner på nedfallsfrukt - lever tilsynelatende for en stor del under jordoverflaten, så nå er vi spent på hvordan de potetene som vi satte i det tidligere jordbærbedet, er.
Er de også gnagd på og gjennomhullet?
Må vi ty til nematoder eller gift for å få slutt på ødeleggelsene?

Syre fra egen hage

Foto: Kow d.e. 230809 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Engsyre på plenen. Blomst- og frøstilkene er fjernet for å gi mer grokraft til røttene og bladverket.

Da jeg var gutt, tygde vi på syre.
Både engsyre, som vi på Hafslund i Sarpsborg der jeg vokste opp, bare kalte syre, og skogsyre som vi sa, men som noen kaller surkløver fordi bladene minner om kløverblader.
Skogsyre er en velsmakende, syrlig, vever, liten plante med hvite blomster. Den trives best på skogbunn og er kanskje ikke så lett å få til i hagen.
Hvis man da ikke har skogstomt. Hva vi for vår del faktisk har en del av. Men så var det å finne noen planter som uten skade kan omplasseres, da.
Syre var friskt og godt å nappe opp og putte i munnen. Det var det vi gutter gjorde. Men jeg hørte aldri om at den ble brukt i matlagingen. Selv om matlagingslitteraturen kan fortelle at bruken av syre har meget lange tradisjoner i det norske kjøkken.
Vi gutter – og kanskje jentene også, for det jeg vet – satte pris på den. Det hendte vi gikk på tur i skogen bare for å plukke syre. For skogsyre ble så avgjort foretrukket.
Det er mange år siden jeg sist så eller smakte skogsyre, men de senere årene har det dukket opp engsyre her og der på vår tomt. Bl.a. på plenen, rundt stubben etter et tre vi har felt.
Denne syren tar jeg vare på.
Når jeg slår plenen, passer jeg på at syren ikke blir ødelagt. Gresset mellom syreplantene klipper jeg med kjøkkensaks slik at de ikke skal bli overgrodd av gress og kløver som tar all næringen og fuktigheten.
Så mye arbeid legger jeg i å bevare denne kulinariske lekkerheten.
For det er det den er.
Før høsten er omme, har jeg sannsynligvis flyttet noen av plantene til kjøkkenhagen hvor de skal få enda bedre vekstforhold og mulighet til å utvikle seg.
Jeg håper bare at jeg ikke feilberegner deres behov og krav.
Jeg bruker syreblader i grønne salater. Oksalsyren, som syreplantene i likhet med rabarbra, inneholder en del av, er skadelig i store doser, men noen blader som gir innslag av syrlig, pikant smak i salaten, er neppe farlig. Verken for mage eller nyrer. Men overdrivelser er ikke å anbefale.
”Hjemmets store grønnsakbok” (Hjemmets bokforlag, 1978) foreslår syre til supper, omeletter, salater – og til saus til fiskeretter.
Det siste har vi prøvd. Det kan anbefales.
”Alt om urter” (Ekstrabokklubben, 1985) lanserer i tillegg til disse bruksområdene, en egen ”Syre-, egg- og potetsalat” - samt å bruke syreuttrekk mot uren hud. Blandet med valurt eller fiolblad skal engsyre dessuten egne seg som munnvann.
Bruksområdet er m.a.o. stort.
Kanskje det er på sin plass og på tide å innføre syre i norske kjøkkenhager og gjeninnføre den i den norske matlagingen?

Fin hortensia i skyggen

Foto: Kow d.e. 170809 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Hortensiaen er grønn og fin og blomstrer villig trass i noe karrige vilkår.

Ved gårdsplassen har vi blant mye annet hortensia (hydrangea). Både klatrehortensia og den sorten som vi har lært å kjenne som "skyggehortensia".

En del av "skyggehortensiaene" står i skyggen. Det vil si at de står slik til at sola først når fram et stykke ut på ettermiddagen.

De øvrige har sol og lys lenger.

Det samme gjelder for så vidt klatrehortensiaene.

Men mens de sistnevnte ser ut til å trives like godt i både skygge og sol, har de "skyggehortensianene" som står i skyggen, avgjort det mørkeste og frodigste bladverket og de fleste og største blomstene.

Det framgår også av bildene.

Her har vi tydelig med en plante å gjøre som godt kan stå på nordsiden - eller andre skyggesider - av huset og trives der.

For så vidt stikk i strid med opplysningene i deler av hagelitteraturen. Norsk Hageleksikon foreskriver f.eks. fuktig og næringsrik jord. Noe våre hortensiaer så avgjort ikke har.

Om det bare er sol og lys som er avgjørende for resultatet hos oss, er imidlertid usikkert.

Egentlig er det merkelig at så vel klatrehortensiaen som "skyggehortensiaen" finner næring, vokser og blomstrer i det hele tatt, for de har meget karrige vekstvilkår.

Hvor de finner næring er et mysterium. Også på det området trosser de ekspertisen.

Et par-tre av klatrehortensiaene deler riktig nok en surjordsgrop med to rhododendronplanter, men de øvrige og samtlige skyggehortensiaplanter står i en smal og grunn stripe jord mellom en fjellknaus og den steinbelagte gårdsplassen.

Der konkurrerer de til og med om næringen med orientvalmuer, et par blå iris, skyggesildre og en mindre mispel.

Vi har ofte overveid å bedre forholdene, men det har blitt med tanken.

Ikke ser det ut til å være nødvendig heller.

"Skyggehortensiaene" kommer opprinnelig som rotskudd fra mine foreldres hage i Sarpsborg hvor "morplantene" i mange år har prydet et bed ved den nesten solløse, nordsiden av huset.

Klatrehortensiane kom som rotskudd fra hagen til moren til den av mine svigersønner som er fra Ski.

I tillegg til sin prydverdi har plantene derfor også affeksjonsverdi.

Roseknoppens omveg til lyset

Foto: Kow d.e. 170809 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Ut og opp vil jeg. Ut og opp i lyset.

Naturen har sine luner.

Et av dem ser vi utslag av rett utenfor vårt vindu.

Rosestammen vokste opp langs veggen, og da den kom til vannbrettet fortsatte den bare.

Akkurat som enkelte mennesker. Kjørte bare på uten evne til å tilpasse seg.

Derfor havnet den i uføret; oppe under vannbrettet hvor det var mørkt og trangt og hvor den ikke kunne utvikle seg videre.

Og ikke kunne blomstre som dens mål var.

Der, i mørket under vannbrettet, kunne den endt. Men heldigvis viste den evne til å besinne seg, til å bøye av og til å søke mot bedre utviklings- og vekstvilkår.

Nå har den funnet seg selv igjen, satt knopp - og om kort tid vil den slå ut i full blomst.

Et morsomt naturens påfunn.

Og noe å lære av for noen og enhver.

Hvem skal bestemme?

Foto: Kow d.e. 170809 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Kuletistlene sprer seg hemningsløst, men er dekorative. De fleste vil få stå. Dette staudebedet er et bed på "plantenes premisser".

Midten: Sølvarven tar overhånd og fortrenger andre planter. Det kan den ikke få lov til.

Nederst: Gravmyrten er nest inn til ustyrlig. Den fortrenger til og med en så ekspansiv plante som Oregano, som til gjengjeld sprer sine frø omkring i hagen og etablerer seg hvor som helst.

Hvem skal bestemme i hagen? Plantene eller husets frue og "gartneren"? Svaret er ikke entydig. Noen planter får spre seg som de vil. Andre må begrenses. Med hard hand.

Husets "gartner" gleder seg ikke, men nå må han nok til pers. Fram med spade, hagesaks og arbeidshansker for å fjerne uønsket vegetasjon i blomsterbedene.

Det dreier seg ikke om ugress i tradisjonell forstand, men om planter som ikke vet å spre og utbre seg med måte.

Sølvarve og gravmyrt er de to verste. Deres ekspansjonstrang kjenner ingen grenser.

Og dessverre er det ikke lett å bli kvitt dem der de er uønsket.

Tilsynelatende går det lett, men man skal ikke la seg lure.

Rotdeler sitter som regel igjen, og det skal ikke mye til for at en ny plante skal dukke opp der man har luket og spadd og gjort klart for andre vekster.

Snakk om livskraft. Og remonteringsevne.

Så her må spaden fram, og det må graves dypt. Litt roting i overflaten har så å si ingen hensikt.

Noen spredningskåte planter får imidlertid stå. Eller de blir spadd opp og flyttet.

Vi trenger ikke kjøpe verken kuletistel, rosespirea, honningknoppurt, kjempekonvall, lammeøre - eller gullklematis. Vi er selvforsynte.

Men gravmyrt, sølvarve - og i noen grad purpurjonsokkoll - må vi begrense, om det så skal krøke vår gamle rygg.

Og det gjør det.

Spaden er ikke lenger det hageredskapet vi elsker høyest, men må vi, så må vi.

Så når veden for vinteren nå bare er båret inn, står de uregjerlige plantene for tur.

En hageier er aldri opprådd for noe å gjøre.

Svartelistede C-vitaminer

Foto: Kow d.e. 140809 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Rynkerosens blomster er omdannet til C-vitaminpotente nyper. Men nå er denne planten uønsket i norsk natur har myndighetene bestemt.

Vi har Rosa rugosa i hagen, og har aldri følt oss som miljøforbrytere av den grunn. Men det får vi øyensynlig revurdere.

For rynkerosen er en uønsket art i norsk natur. Det har myndighetene bestemt.

Nettstedet Miljøjournalen som lages av Norges Naturvernforbund, har lenke til en oversikt over arter som er uønsket, og som myndighetene vil ha hjelp til å bekjempe.

Innvandret Asiat

I følge oversikten er Rosa rugosa svært vanlig i Norge. Den stammer fra Asia, nærmere bestemt Japan og Kina, men er invasiv og finnes ikke bare i hager, men også forvillet. Den utgjør en høy risiko for norsk natur fordi den fortrenger norske arter. Særlig i strandsonen. Den er et alvorlig problem i mange naturreservater, mener myndighetene som i følge oversikten svartelistet rynkerosen i 2007.

Bannlysning eller kontroll
At rynkerosen ikke er genuint norsk har vi aldri vært i tvil om. Vi regner med at minst 90 prosent av plantene i vår hage - og i andres hager - har fremmed opphav. Trolig mer.

Men at den av den grunn skulle være så faretruende at den bør bannlyses, har vi ikke forestilt oss. Vi har vel ment at den måtte kunne holdes i sjakk. Bl.a. ved at den fjernes fra områder der den er uønsket. F.eks. som strandvegetasjon.

Og at spredningen hindres - eller i alle fall begrenses - ved at hageiere ikke dumper hageavfall med nyper i naturen, men enten komposterer, bruker spesielle returplasser - eller rett og slett kaster nypene i søpla. Til destruksjon.

Hva er norsk i hagen?

Vi lurer forøvrig på hvilke norske arter som fortrenges. I utmarka, på strendene - og i hagene. For norsk hva er det? Er ikke hele naturen - både mennesker, dyr og vegetasjon - en herlig miks av gener med varierende opphav?

Egentlig er vel spørsmålet om nasjonalitet et spørsmål om naturalisering?

Men rynkerosen er altså uønsket har myndighetene bestemt. Det skal utsetttes for "etnisk rensing".

"Hagesentrene må slutte å selge invasive fremmede planter med én gang. Fremmede arter står for en stille revolusjon i norsk natur, og den skjer med rakettfart," sier seniorrådgiver Øystein Størkersen i Direktoratet for naturforvaltning (DN) i følge Miljøjournalen, som kan fortelle at direktoratet i fjor ba gartner- og hagesenterbransjen slutte å selge ti særlig skadelige fremmede arter, blant dem rynkerose, lupin og platanlønn, men siden den tid har svært lite skjedd.

De fleste artene på DNs fy-liste er lett tilgjengelige. Trolig kan alle skaffes. Slår Miljøjournalen fast.

Overdramatisert?

Kanskje forklaringen er at hagesenterne og hageierne synes at klassifiseringen og stigmatiseringen av f.eks. lupiner og rynkerose, er overdramatisert? At direktoratet ikke er i takt med "fokeviljen". At folket vil beholde artsmangfoldet, men bekjempe uhemmet spredning og utbredelse til områder hvor slike omvendt domestiserte arter vil være et fremmedelement? Som f.eks. i skogen og på enkelte strandområder? Men må den derfor ut av hagene?

Er myndighetene her rett og slett i ferd med å slå ungen ut med badevannet?

Herlige C-vitaminer

Mens myndighetene og gartnerbransjen arbeider videre med saken, har vi tenkt å ta vare på en del av de velsmakende, C-vitaminrike nypene som våre Rosa rugosaplanter nå er fulle av. Den som har nyper, behøver ikke bruke penger på dyre C-vitaminpreparater, og inntil videre plukker og nyter vi våre nyper med god samvittighet.

Og frøene - eller "lusene" som de kalles - går i søpla.

Så bidrar i alle fall ikke akkurat de til uønsket spredning av noe vi trodde var en "naturalisert nordmann", men som i følge myndighetene viser seg å være en "uønsket utlending" som formerer seg mer enn vi setter pris på.

Trompet

Foto: Kow d.e. 150809 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Engletrompeten (Brugmansia ) gror så man kan se det. Vi ser spent fram mot neste vår.

Vi har fått oss trompet.

Neida, ingen av oss skal begynne å spille. Det er ikke en slik trompet det er snakk om, men om en engletrompet, altså en Brugmansia.

Vi har fått den av vår svigerdatter som fikk noen rotskudd av sin tante på Sørlandet i sommer.

Vi har hatt den en tre ukers tid.

På den tiden har den utviklet fine røtter. Da husets "gartner" pottet den om for en times tid siden, hadde røttene allerede begynt å gå rundt jordklumpen langs potteveggen.

Det blir ingen blomster i år, men klarer vi å overvintre den, har vi håp om store, dekorative, velduftende trompetliknende blomster fra neste vår.

Vi har aldri hatt brugmansia tidligere.

"Gartneren" leser derfor det han kan komme over - både i bøker og på nettet.

Noe av det første han fant, var en advarsel fra Helsedirektoratet om at engletrompet er giftig og opplysninger om hva man bør gjøre dersom noen - f.eks. barn - får i seg noe av planta

Her er lenke til noen få av de mange nettsteder som inneholder opplysninger, råd og vink om dyrking av potet- og tomatslektningen Engletrompet (Datura (Brugmansia) suaveolens):

Nettsidene til hagesenteret Bakker, nettbutikken Hageglede, nettsiden "Brugmansia - Engletrompet", Wikipedia og Haveskriver. Det finnes mange flere.

Plastpotter kan resirkuleres

Foto: Kow d.e. 080809 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Det blir fort for mange plastpotter. Men: De kan heldigvis resirkuleres.

Vi har et utmerket arbeidsbord på skogsiden av huset. Det er nærmeste nabo til varmkomposten. Den lukter det ikke vondt av, så det er en utmerket plass.
Men bordet blir dessverre sjelden brukt til det som det er ment til.
For som regel er det fullt av tomme plastpotter og potter med avsjelede planter som vi ikke har klart å bestemme oss for om vi skal kaste i komposten eller i søpla. Vi vil jo nødig spre sykdommer og utøy.
Plast er på mange måter en forbannelse, men har den forsonende - og dermed velsignede - siden ved seg, at den kan resirkuleres.
Det gjelder også tiloversblevne blomsterpotter. Vi har sjekket med "returmyndigheten" og mener derfor å vite hva vi snakker om.
På lørdag tok vi en skikkelig sjau.
Vi fant fram alle de pottene vi kunne finne rundt omkring i hagen, sorterte, tok vare på de største og en del mindre - og gjorde resten klar til kasting.
Selve kastingen har vi ikke fått foretatt ennå, men det skal etter planen skje når bilen er kommet hjem etter sin daglige gjerning i kveld.
Og det er best vi får det som vi skal kvitte oss med, avgårde til returpunktet, ellers kan gartneren lett komme til å gjøre en ny vurdering og falle for fristelsen til likevel å ta vare på noe av det som nå er kassert.
Gartneren er nemlig litt av et ekorn når det gjelder å samle på, ta vare på og gjemme unna ting.
Husets frue derimot, er tilhenger av å rydde unna det som det ikke er umiddelbar bruk for.
Så i kveld kjører vi nok unna flere ekstra store plastposer og sekker fulle av brukte plastpotter og andre plastgjenstander som har gjort sin tjeneste i hagen i løpet av de senere årene.
De pottene vi har igjen, har vi stablet pent unna slik at bordet ved varmkomposten nå kan brukes som arbeidsbord.
Så lenge det varer!
For kjenner gartneren seg selv rett, hoper det seg snart opp igjen. Alt sånt som burde vært kastet. Men man kan jo aldri vite hva det kan bli bruk for. Og det er jo ergerlig å tenke på at man har kastet det man ville vært glad for å ha hvis behovet melder seg.
Ikke sant?

Det glade hjørne

Foto: Kow d.e. 010809 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Hjemmeavlede pelargonier preger plantegruppen i det fargeglade hjørnet ved garasjen og har en fin kontrast i hvite margeritter og blå lobelia.

Vi har store staudebed, men har også noen planter i potter her og der. Det myker opp og mildner inntrykket av rette vinkler og steinsatt gårdsplass.

Noen av pottene står i et hjørne ved garasjen. De inneholder margeritter, lobelia og pelargonier ispedd en og annen blomkarse og en ukjent dekorativ, foreløpig blomsterløs, grønn plante som vi ikke vet hvor er kommet fra.

Pelargoniene er av egen avling.

Vi liker den sportslige utfordringen som ligger i å ta stiklinger og få flest mulig til å gro. Derfor har vi røde pelargonier i urner, i enkle plastpotter, og plantet direkte i jorda her og der.

Det medfører en del plukking av kronblader både på plantene og på bakken, men foreløpig føler vi at det er verdt bryet. Og tiden det tar.

I bakkant til venstre er lavendelen falmet og i ferd med å gå over i frø, og mot husveggen, mellom rosebuskene, klatrer en prydbønne til høyre, mens en solsikke som tilhører barnebarnet Marie, vokser pent og kontrollert til venstre.

Solsikkene - det er faktisk to av dem på ulike steder i det samme bedet - er sådd på skolen, tatt med hjem, tatt godt vare på og deretter overlatt til "Moff" som har dem i pensjon, fordi de nok står tryggere her enn i min datters hage hvor de egentlig burde høre hjemme.

Noen imponerende fart i veksten er det ikke. Blomsteranlegg er f.eks. ikke å se ennå. Så det er ikke sikkert at først Marie og så fuglene får så mye å glede seg over, men plantene har fått både vann og gjødsel i løpet av sommeren, så hvorfor de ikke er kommet lengre i utviklingen, er vanskelig å si.

Kanskje er det arvestoffet som er årsaken?

Det vedvarende regnet har fart hardt fram mot pelargonium-blomstene, men ikke gjort det unødvendig å vanne. Selv omtrent kontinuerlig regn har vanskelig for å trenge gjenom bladverket.

Vanning må til, og så får de litt gjødning "på kjøpet". Men ikke for mye. Vi vil heller ha blomster enn overdådig bladverk.

Hagebærene er høstet

Foto: Kow d.e. 050809 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Fuglene har begynt høstingen fra toppen. I går plukket vi resten.

I går ble det ikke tid til blogging.
Først plukket vi bær fra tidlig morgen. Deretter kjørte vi til Askim frukt- og bærpreeseri og byttet bærene i saft.

Det ble mange kilo bær i år. Dvs.: Mange til oss å være.

21 kilo gav kirsebærtreet - etter at både fuglene - og gartneren - har forsynt seg grådig i lengre tid.

Men nå begynte fuglene å bli for freidge - og grådige - så nå var det på tide at bærpresseriet begynte å ta i mot bær. Fuglene skal ha sitt, selvfølgelig, men det må være måte på.

Selv har gartneren diabetes, og fruen drikker ikke så mye saft, men barn - og spesielt barnebarn har stor glede av den safta vi byr på.

Bare så synd at den inneholder så altfor mye sukker. Kirsebærsaft finnes ikke i lettvariant, og selv ripssaft med "redusert sukkerinnhold" inneholder 400 gr sukker per liter råsaft. Det er for mye - både for diabetikere og barn og unge som ikke skal vennes til overdrevet, helsefarlig sukkerforbruk.

Vi kunne kokt saft selv, selvfølgelig, men Askimsafta vinner på holdbarheten. Den mugner ikke i lukket flaske. Den kan mørkne, men har en nesten ubegrenset holdbarhet og smaker like godt mange år etter "best-før-datoen". En dato som nok dessverre fører til at ubefestede sjeler kaster mye fullt brukbar mat. Også god saft.

Ripsen er også plukket og levert. Det ble flere kilo enn til vanlig. Det bekrefter at det er et usedvanlig godt bærår - også for hagebær.

Nå er ripsbuskene tomme. Jeg savner å kunne stanse ved ripsbuskene og spise friske bær rett fra buska når jeg tar morgenturen gjennom hagen med saksa parat i tilfelle uønskede sniler skulle komme i min veg.

Solbær har vi ikke levert i år. Solbærene har vi syltet selv. Fruen i huset tilsetter sukker i sin halvdel, og gartneren et minimum kunstig søtstoff i sin, men dog slik at det ikke blir så syrlig at det ikke er godt. For godt skal det være - og sunt.

De to relativt små stikkelsbærbuskene våre har også vært smekkfulle av bær. Vi kan ikke huske maken. Vi plukket noen kilo og solgte til bærpresseriet, men en del henger igjen, og det skal gartneren sylte selv og dele med husets frue. Så kan hver gjøre med sin del som vedkommende lyster.

Nå venter eplesesongen. Epletrær har vi ikke i hagen, men det er det slektninger som har, og de er bare glad til hvis vi plukker og leverer på bærpresseriet i stedet for at eplene blir liggende og råtne og tiltrekke seg mus og rotter og sniler - og slikt som vi ikke gjerne vil ha i hagen.

Og eplesaft leveres sukret eller usukret. Så der kan også diabetikeren få sitt.

Drama på plenen

Foto: Kow d.e. 050809 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Her har åpenbart en tragedie funnet sted.

I nattens mulm og mørke - eller kanskje i de meget tidlige morgentimer - har det funnet sted et drama på vår plen.

Da jeg tok en tur i hagen ved 6-tiden i dag tidlig, var tragedien allerede skjedd.

Fuglefjør og - dun fortalte sitt tydelige språk.

Her har en fugl kjempet for livet. Et basketak den neppe har kommet levende fra.

I tillegg til de megetsigende restene under kirsebærtreet, var det spor av mindre fjør og dun et godt stykke bortover plenen - til det plutselig opphørte.

Hvem som har seiret og hvem som har bukket under, er ikke godt å si, men restene kan tyde på at det er ei skjære som har vært offeret. Kanskje en skjæreunge eller en ungskjære, for dem er det en del av hos oss. De er tydelig mindre enn de voksne og nok lettere å ta der de svinser omkring.

Og hvem er forøveren?

Er det en større fugl som har sett seg lei på konkurransen om kirsebærene? At sporet på plenen slutter brått, kan understøtte teorien om at offeret kan være løftet til værs.

På den annen side: Hvilken fugl i våre omgivelser er stor nok til ta en skjære? Og fly avgårde med den? En hauk? Eller kanskje ørna fra Håøya vært på besøk?

Det siste er trolig mindre sannsynlig.

Da er det vel mer trolig at det er en av stedets mange katter som har vært på ferde, og at den f.eks. har klart å luske seg ubemerket inn på en uerfaren, vimsete ungfugl som har mesket seg med noen av de kirsebærene som har falt på bakken.

Når man nyter et slikt herremåltid, er årvåkenheten kanskje ikke på topp?

Og en katt kan selvfølgelig ha brakt motstanden til opphør der sporet slutter, for så å ta fuglen i kjeften og gå av gårde med den.

Hva vet vi.

Vi kan bare bruke fantasien, og konstatere at naturen er nådeløs.

Dette vet vi jo, men det er likevel spesielt - og det setter sine følelsesmessige spor - når dagen åpner med en dyretragedie på plenen.

Skjønt, hva gjorde jeg egentlig der på plenen i en tidlig morgentime?

Jo, jeg gikk min morgentur med saksa for å ta livet av eventuelle iberiasniler. Jeg forsvarte m.a.o. vårt revir mot uønskede inntrengere.

Jeg klipper snilene i to og lar dem ligge som åte for å lokke nye sniler som jeg kan ta livet av.

Så når alt kommer til alt er kanskje jeg det verste rovdyret i vår hage.

Klematisen er fin i år

Foto: Kow d.e. 180709 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Jackmanklematisen pleier å være skjemmet av meldugg, men i år har den unngått det . Hittil.

På tross av - eller kanskje på grunn av - vedvarende regn er klematisen fin i år.

Vi har to slag:

Gullklematis (Clematis tangutica) som er fin både når den har gule blomster, og når den står i frø med grå gammelmannshoder, men som sår seg selv uten hemninger og dukker opp over alt i hagen.

Og blå Jackmani (Clematis Jackmani) - eller Jackmanklematis og Storklematis som den visstnok heter på norsk - som dessverre nesten alltid er skjemmet av meldugg. Både blomstene og deler av bladverket får sin rikelig tilmålte del.

Men i år har den - Bank i bordet! - vært forskånet for den skjemmende og ødeleggende soppen.

På grunnlag av erfaring og lesning trodde jeg at den våte sommeren ville fremme framveksten av meldugg, men slik ser det ikke ut til å være. Heldigvis.

På tross av fraværet av meldugg, gjør vi som vanlig. Vi plukker kronblader som faller på bakken, og fjerner bladverk som ser sykt ut. Det går i søpla!

Syke plantedeler vil vi nødig ha i komposten, og vi bringer det heller ikke gjerne til kommunens fyllplass for hageavfall - selv om omdanningstemperaturen der er så høy at det damper og ryker av de oppmalte massene.

Jackmanklematisen må vi hjelpe på plass og tre inn i espaliet ellers blir de lange, vaiende skuddene ødelagt.

Gullklematisen er vanskeligere å hjelpe. De tynne greinene tåler ingen ting og knekker for et godt ord. For å holde noenlunde styr og form på den - spesielt ved trappa ned til kjøkkenhagen - har vi valgt å beskjære framfor å tvinge på plass og binde opp. Den vokser raskt ut igjen. Kanskje skyver vi noe av blomstringen en smule ut i tid ved å klippe og lokke fram ny vekst og blomsteranlegg.

Mer om klematis kan man lese i bindet "Klatrere og markdekkere" i serien "Alt om hagen" og på flere nettsider, bl.a. siden Clematis i Norge.

Mørk rød rosa Grootendorst

Foto: Kow d.e. 290709 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

"Pink Grootendorst" blir "Rød Grootendorst".

Pink Grootendorstrosene er som navnet sier "pink", dvs. rosa.
Når de er i ferd med å visne, blekner de.
Men: Inne i mellom alle de rosa eller lyst røde dukker det fra tid til annen opp noen mørkere røde.
De kommer på de samme plantene som følger oppskriften og bærer de rosa klasene.
Nå er det jo mange stengler som ser ut til å tilhøre samme plante, og jeg kan ikke garantere at det ikke ligger flere røtter i nærheten av hverandre, og at nabostenglene derfor har ulike røtter.
Men det forklarer ikke fenomenet, for det er bevislig rosa og røde roser på samme stengel eller "stamme", men på hver sin avgreining.
Det tyder på at det er noe latent som bryter fram fra tid til annen. Men hvorfor akkurat der? Og da?
Fargeblandingen reduserer ikke dekorasjonsverdien. Snarere tvert i mot.
Som fenomen gjør dette Pink Grootendorstplantene enda mer spennende, interessante og morsomme å ha i hagen.
Problemet ved disse nellikrosene er at de blomstrer så altfor fort av. Både de rosa og de mørkere røde. Der er det ingen synlig forskjell.
Men heldigvis remonterer flere av dem.
Om greinene med mørkere røde blomster får samme farge ved eventuell blomstring nummer to, har vi ikke lagt merke til.
Men nå har vi merket en grein med røde blomster for å kunne holde øye med den.
Så får vi se om den blomstrer en gang til, og hvilken farge den da har å by på.
Naturen er mangfoldig - og lunefull.