Takk for i år

Foto: Kow d.e. 311209 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Årets siste solnedgang over Oslofjorden. Med en gnistrende kald og snørik kveld går året 2009 ut. Hva vil det nye året bringe?

Så går året 2009 ugjenkallelig mot slutten.
Det er snaut tre timer igjen.
Deretter må vi finne fram en ny kalender.
2009 var på mange måter et godt år for nordmenn flest.
Ingen generasjoner før oss har hatt det tilnærmelsesvis så godt.
For 100 år siden kunne ingen drømme om at den jevne nordmann skulle få en slik materiell velstand som den vi nå har.
Da hadde vi et ubarmhjertig klassesamfunn med nød og savn og store sosiale forskjeller.
De fleste i vårt samfunn har idag en levestandard som overgår alt det våre mest optimistiske forfedre kunne drømme om.
Og vi har ikke bare materielle goder.
De aller fleste av oss har trygghet. Trygghet fra ufred og krig. Trygghet for dagen i morgen.
Det betyr ikke at vi er forskånet fra sykdom. Eller ulykker. Eller personlige eller kollektive tragedier.
Men det betyr at de aller fleste av oss kan leve våre liv i frihet - også tankens og handlingens frihet - og uten materielle bekymringer.
Vi kan leve våre liv i forvissningen om at både vi og våre nærmeste kan leve uten frykt for dagen i morgen.
Det finnes riktignok skyer i horisonten.
Klimamøtet i København var ikke oppløftende.
De av oss som er opptatt av naturen, vet at klimatruslene må tas på alvor.
At balansen i naturen er viktig.
Vi kjenner ikke hele sannheten om hva som er menneskeskapt, og hva som er naturens gang. Men vi vet nok til å kunne fastslå at endringenes art, omfang og tempo virker faretruende.
Vi som dyrker våre hager, vet at naturen har en iboende balanse og likevekt som vi ikke kan forstyrre uten at det får konsekvenser.
Og at vi må være føre var.
Fordi etterpåklokskap ikke er til noen hjelp. Verken for oss - eller våre etterkommere.
Når året nå går mot sin slutt, ønsker jeg leserne av denne bloggen, og alle andre hageinteresserte, et godt nytt, naturbevisst år.
Et nytt år med mange gode, grønne opplevelser.
At mange flere av verdens innbyggere får det like godt som oss.
Og at vi - dvs. menneskeheten - tar vare på naturen.
Som vi har til låns.
Og skal overdra til våre etterkommere.

Matknipe for store og små

Foto: Kow d.e. 281209 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Jeg liker uberørte snøflater og snøskulpturer som naturen selv har laget, men for å skaffe fuglene adgang til matfatene, måtte jeg ut og grave fram nek og matingshus.

Midten: Rådyrene smyger seg langs husveggen for å unngå snøfonnene.

Nederst: Men ikke alle rådyr er like praktisk anlagt. Her har de tråkket gjennom der hvor jeg legger snøen som jeg måker vekk fra innkjørselen. Også jeg tråkker gjennom der. Med de tynne "pipestilkene" sine må rådyrene ha stått i snø til opp på magen før de kom seg fram.

Kulda er bitende, og snøen ligger dyp.

Både to- og firbente har problemer med å klare livhanken.

Vi legger og henger ut mat til fuglene og forsøker å sørge for at maten er tilgjengelig.

Kornbandene snødde ned i jula og måtte graves fram. Det måtte også "fuglebrettene" - enda de har tak som skal sørge

for at maten ikke dekkes av snø eller ødelegges av regn.

Nå er både meisboller, solsikkefrø, brødsmuler og brødskalker og nek tilgjengelige.

Hvor er dompapene?

Gulspurvene fråtser i nekene, mens pilfinkene konkurrer med meisene om meisboller, frø og smuler.

Dompapene har ikke vært å se i år. Verken hunnfugler i "hverdagshabitt" eller hannfugler i stasdrakt.

De gjenværende bærene på cotoneasterbuskene er tydeligvis fortsatt fristende. Skjønt, de vel er hardfrosne nå.

Men det avskrekker verken sidensvansene - som stadig er innom - eller den ene svarttrosten og den ene gråtrosten som tydeligvis kamperer sammen og stadig - med langsomme bevegelser - er å se på jakt etter bær i våre trær og busker.

Overlever de "fimbulvinteren" takket være det vi har å by på, er vi glade for det.

Rådyrene sulter

Rådyrene er det verre med.

Egentlig skulle de ikke være hos oss, for de gjør så mye ugagn i hagen.

Ikke akkkurat nå, riktig nok.

Nå kan de uten å anrette særlig skade, gnage ned rosene og annet som skal beskjæres til våren likevel.

Men blir de vant til å finne føde her, kommer de stadig igjen. Til alle årstider.

Men akkurat nå har vi medfølelse med dem. Vi må innrømme det.

Sporene viser at de stadig tråkker omkring og forsyner seg av det som faller ned fra julenekene.

Og det er ikke mye. Noen frø og litt halm. Det er ikke mye å mette seg på for så store dyr.

Likevel: Til nå har vi motstått fristelsen til å legge ut mat.

Vi satser - som Darwin - på "survival of the fittest".

Og på at andre forer dem slik at de ikke blir vant til å oppfatte vår hage som sitt private matfat.

Vi er derfor standhaftige.

Men må innrømme at det holder hardt.

Sidensvansene har ikke reist

Foto: Kow d.e. 261209 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Noen av sidensvansene har samlet seg i bjørka i bakkant og venter på klar bane. Så snart jeg har trukket meg vekk, kommer de i samlet flokk og slår seg ned i cotoneasterbuskene hvor det fortsatt henger saftige bær.

Tidligere har sidensvansene i flere år kommet sent på høsten, ribbet trær og busker for bær og dratt sin veg.

I år har de tydeligvis blitt værende i nabolaget.

Om det skyldes klimaet, at det er ekstra rikelig tilgang på bær eller andre forhold, er vanskelig å ha noen formening om.

Men det henger fortsatt bær på trær og busker.

Og det er de tydeligvis klar over.

Flokken slår seg ned i hagene i nabolaget, letter samlet og finner en ny hage. Og plutselig kommer de til oss.

Da jeg hadde vært ute og måkt snø et par timer eller mer, slo de seg helt uventet ned i cotoneasterbuskene like ved innkjørselen hvor jeg holdt på.

Det kunne nesten se ut som om de betraktet meg som en del av naturen.

Men når jeg måtte tippe snøen like ved dem, fløy de.

Da dette hadde gjentatt seg et par ganger, hentet jeg kameraet.

Men da kom de ikke igjen, men satte seg i bjørketreet bak naboens hus og ventet på klar bane.

Der satt de til en skjære - som trolig følte at de fremmede fuglene hadde trengt inn på dens område - fløy skrattende og med god fart rett mot treet hvor de satt.

Da lettet de og forsvant.

Men de er fortsatt i området.

For i dag var noen - men riktignok ikke så mange som ellers - på plass i cotoneasterbuskene igjen. Hvor det fortsatt er røde saftige bær.

Bare bærene nå ikke har gjæret.

Har de det, kan vi komme til å få rene fyllekalaset i hagen.

Og det er neppe sunt nå i kulda.

Vi er lovet ned mot 20 minusgrader de nærmeste dagene.

Skjønt, kommer man fra den russiske taigaen eller tundraen, er minus 20, kanskje ikke så avskrekkende.

Julesnø så det rekker

Foto: Kow d.e. desember 2009 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Det er vakkert når snøen kler trær og busker, og når gårdsplassen utgjør en hvit, ubrudt snøflate. Men det betyr også jobb og slit. Skal bilen på vegen, må det brøytes. For hånd.

Øverst t.v.: Finere pynt kan trærne ikke få. Når mørket faller på kommer lysene til sin rett i alt det hvite.

Nederst t.v.: 1. juledag. Gårdsplassen er ferdig måkt, og snømåkeren tror at han kan slappe av etter velgjort jobb. Men dengang ei.

Spådommen slo til.

Vinteren hadde en overraskelse på lur.

Snøen har lavet ned over oss, og julaften var vi snødd inne.

Vi skulle vært hos vår eldste datter og hennes familie, men måtte la bilen stå i garasjen.

Selv om jeg stod i i timesvis, rakk jeg bare å måke gårdsplassen før helga satte inn.

Utkjørselen var uframkommelig. Det samme var vegen utenfor.

1. juledag fullførte jeg måkejobben.

Våt som ei bikkje av svette og våt snø, gikk jeg i dusjen.

Da så gårdsplassen ut som vist på de minste bildene ovenfor.

Vår eldste datter ringte og innbød oss til lunch 2. juledag. Som kompensasjon for julaftenfeiringen som falt bort.

Men allerede da hun ringte ut på ettermiddagen, hadde snøen igjen bestemt seg for å gjeninnta gårdsplassen, innkjørselen og vegen.

Morgenen 2. juledag var alt på ny dekket av et tykt snølag. Minst 50 nye centimeter.

Eller mer sannsynlig, vel 60.

Så da var det bare å sette i gang på ny. Fram med skyffel og snøskuffe.

Men: Ny skuffelse.

Nok en gang måtte vi ringe avbud.

Jeg rakk å måke innkjørselen, men gårdsplassen orket jeg ikke. Det var for mye. Og for tungt.

Så da måtte bilen bli i garasjen. Nok en gang.

I dag har jeg måkt resten.

Nå ligger både gårdsplass og innkjørsel nymåkte.

Og i nattens mulm og mørke har brøytemannskapene gjort vegen farbar.

Så i morgen håper vi å kunne kjøre igjen.

Men da er helgedagene og selskapeligheten over.

For denne gang.

Det ble en hjemmehjul i år. Det sørget snøen for.

Og kanskje var det like greit at vi holdt oss "ved teltene", som det heter.

For etter dager med time etter time i våt og kald kamp mot snøen, var vi - eller i alle fall jeg - ikke akkurat i festmodus.

"Ingen ting er så stille som sne ...", heter det.

Stille, ja.

Men kranglevoren og vanskelig å ha med å gjøre.

Nå gjelder det bare at den holder seg i tømme, og ikke finner på noen lumske triks i løpet av natta slik at jeg må til med snøskuffa og skyffelen i morgen igjen.

Da har jeg annet å gjøre.

Men det bryr værgudene seg trolig lite om.

Så vi krysser fingrene.

For himmelen ligger blyfarget og truende over fjorden og Hurumlandet.

Vi frykter det verste.

Mot lysere tider

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Det går mot lysere og varmere dager. Tiden for hagegleder nærmer seg - sakte, men sikkert.

To nederste bilder: Vinteren har vært "snill" hittil, men fortsatt kan den ha overraskelser på lur.

Slik som forrige vinter. Da var vinteren nærmest grønn til jula var passert, men så kom snøen. Slik så det ut hos oss i februar i år. En stund var vi redd for at snøen skulle ligge til St. Hans.

Så er det verste unnagjort.
I går hadde vi vintersolverv. Årets korteste dag.

Nå går det mot lysere tider.
Sakte, riktig nok, men tross alt den riktige vegen.
Fortsatt ligger hagen i dvale, men om tre måneders tid våkner naturen til liv igjen.
Det ser jeg fram til.
Våren og sommeren er strevsomme årstider for en hageentusiast.
Planene er som regel mange.
Av dyrekjøpt erfaring vet vi imidlertid at bare en brøkdel av dem blir realisert, og at alt som burde vært gjort, men ikke blir gjort, vil gnage på samvittigheten og skape uro i sinnet, misnøye og frustrasjon.
Sånn sett er det roligere nå. Om vinteren. Når alt hviler.
Likevel.
Jeg foretrekker de varme årstidene og venter utålmodig på sol, lengre dager, varme – og på natur og kultur i full utfoldelse.
Så derfor er vintersolverv en av årets høytidsdager for meg.
Vinteren er på langt nær over.

Det er jeg klar over.
Forrige vinter holdt vi på å drukne i snø på nyåret.
Naturen har sikkert noen overraskelser i ermet i år også.
Men dem skal vi nok tåle.
For jeg vet hva som venter.
Mange og lange dager i hagen.
Med arbeid og rekreasjon, irritasjon og gleder i en salig blanding.
Jeg kan nesten ikke vente.

Rådyr på verandaen?

Foto: Kow d.e. 071209 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Hvem har gått her? Rådyr? Eller katt? Oftest sier sporene klart i fra hvem som har vært på besøk, men noen ganger er sporene tint så mye, og blitt så utydelige, at identifikasjon er vanskelig. Det gir næring til fantasien.

Snø er et spennende underlag.
Når vi titter ut av vinduet om morgenen, er det som oftest en rekke spor i snøen. Det er tydelig at det foregår litt av hvert i hagen om natta.
Ja, ikke bare i hagen. Helt opp på verandaen går sporene.
Noen ganger er sporene etter kattepoter tydelige.
Andre ganger kan det se ut til at andre dyr har besøkt oss - på trappa eller på verandaen.
Gårdsplassen snakker vi ikke om. Der er det rene dyretråkket fra tid til annen. På plenene også.
Rådyrene setter ofte umiskjennelige avtrykk etter kløver.
Nå når rosene ikke har friske, fristende skudd lenger, kretser rådyrsporene omkring de "husa" hvor vi gir fuglene mat.
Men der er det ikke mye å hente. Husa står for høyt. Dessuten er det tverrgående sperrer både her og der for å hindre skjærene i å stikke av med maten. Skjæra - som også avsetter tydelige spor i snøen - sitter ikke på foringsplassen og spiser, men fyller nebbet og flyr bort med maten som den gjemmer. F.eks. ved å grave den ned.
Så fra disse fugleforingsplassene må nok rådyrene gå med uforrettet sak. Men det vet de jo ikke før de har prøvd. Noe sporene forteller at de gjør.

Fugler i hagen

Foto: Kow d.e. 031209 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Vinteren er kommet i hagen. Rim og snø skaper stemning, men gjør det vanskeligere for småfuglene. I vår hage kan de imidlertid stagge den verste sulten.

De fuglene som tyr til vår hage, lider ingen nød.

I tillegg til det naturen byr på, legger og henger vi ut mat.

Solsikkefrø, kokosnøtter, meisboller, brød - og noen ganger nøtter.

Det blir sikkert satt pris på, for det går med.

I treet utenfor kjøkkenvinduet har vi diverse "remedier" med forskjellige godsaker.

Ikke bare vi voksne, men også barnebarna, liker å sitte og studere småfuglene - og noen ganger hakkespetten eller ekornet - som mesker seg med den uthengte maten.

Og ute i hagen har vi to "matebur" med tak over.

Der går det mest i solsikkefrø og brødsmuler.

Jeg liker skjærer. Skjæra er en flott fugl å se på.

Men den er grådig. Dessuten hamstrer den.

Den fyller nebbet, flyr bort og "gjemmer" det den har hentet, og kommer tilbake etter nye porsjoner. Sånn fortsetter den til det er tomt.

Jeg har derfor måttet sette opp "sperrer" som gjør det vanskeligere for skjæra å komme inn i "matehusene". Så nå blir det litt mat på de mindre fuglene også.

Men vi sørger for at skjærene også får sitt. På dertil egnede steder.

Noen understreker nytten av å ha fugler i hagen.

Den vil vi absolutt ikke undervurdere.

Men for oss er kosen og hygga viktigst.

Når de minste barnebarna vil sitte på fanget og se i fuglebøkene, har vi det godt.

Og tenker at vi - både store og små - er heldige som har hage.

Med planter og bær og småfugler.

Hele året rundt.

Blomsterhage eller beitemark?

Foto: Kow d.e. 251109 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Rådyra tar det grønne som er å finne uten hensyn til eiendomsforhold eller "gartneren"s strev og følelsesliv.

Er det ikke rosene, så er det noe annet.

Rådyra tar det grønne som er å finne. Til alle årets tider.

Ikke minst på denne årstiden. Når det er lite av det. Selvfølgelig.

En frodig grønn plante i bedet ved garasjen har tatt feil av årstiden. Den vokste seg stor og fin og frodig i løpet av oktober og november.

Jeg husker ikke hva det er. Kanskje perleblomst. Kanskje scilla. Eller kanskje - skjønt mindre sannsynlig - fritilaria meleagris, dvs. "vipeegg".

Uansett. Nå er den nedgnagd.

Rådyra er ikke kresne.

De bryr seg ikke så mye om teksten på menyen, men ser stort på det, og tar det som er å finne.

Uten hensyn til "gartneren"s strev.

Denne gangen var tapet kanskje ikke så stort. Planta ville vel frosset og visnet ned "okke som".

Like godt da, kanskje, at den har gledet en firbent før den gav tapt for kuldegradene.

Men jeg frykter vanens makt.

Jo, mer "snask" rådyra finner, jo oftere kommer de trolig igjen.

Og er de først på vår gårdsplass og i vår hage, tar de - som sagt - for seg.

Uten hensyn til stell og skjøtsel.

Derfor liker jeg dem best på avstand.

Jeg må innrømme det.

Bladene på plass i kompostbingene

Foto: Kow d.e. 241109 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Bingene for kaldkompost er fulle. De var ikke tomme da jeg startet, men høstens blader fyller godt opp.

Nederst: Siste rest av det som skal i komposten. De våte bladene råtner nok fort når temperaturen stiger.

Så er det gjort.

Endelig fikk vi en dag med opphold slik at jeg kunne gå ut og rake løv og fylle opp bingene for kaldkompost.

Men nå er høstens blader der hvor de skal bli til ny, næringsrik jord.

Det vil si: De bladene som er friske og ikke drar med seg uønsket sykdom og sopp og forurenser den framtidige jorda, er lagt til kompostering.

Vi har noen blader som ikke egner seg til kaldkompostering også. Blader fra sibirkornell og kirsebær.

Kirsebærbladene er kjørt på kommunens fyllplass for hageavfall for lengst, og kornellbladene følger etter så snart været tillater det.

Jeg går ikke gjerne ute og raker løv i regnværet.

Jeg har lurt på om det er riktig å levere løv og kvister med sykdom på kommunens oppsamlingsplass.

Når jeg har gjort det, skyldes det at det nok er mye annet som heller ikke er helt "sterilt" der, og at omdanningsprossen foregår under høy varmeutvikling. Det ryker og damper av den oppkvernede biomassen, så det er en fornøyelse å se.

Men kan man være sikker på at sporene til sykdomssoppene dør og ikke sprer sykdommer til dem som bruker den komposterte massen? Hvem nå det kan være?

Burde det sykdomsbefengte hageavfallet vært kastet i søpla?

Men hvor hadde det da havnet?

Ville det blitt destruert ved brenning? Eller ville det blitt gravd ned og likevel kompostert på en måte? Utenfor all kontroll?

Og hva ville renovatørpersonellet si til å få soppbefengt høstløv og trevirke i søppelsekken?

Disponeringen av løv og andre planterester fra syke planter er et dilemma.

Hva mener "ekspertisen", mon tro?

Sidensvansene er her

I dag var sidensvansene (bombycilla garrulus) her igjen.
De har vært her noen ganger nå.
Men flokkene er små. Ikke som tidligere år. Da har det "drønnet" i lufta når de har kommet og slått seg ned. Eller tatt av.
Nå er det "bare" mellom 10 og 20 individer i flokken.
I vår hage er det hovedsaklig de røde bærene på de forskjellige mispelbuskene som trekker.
Men fortsatt er det mange bær igjen. Fuglene kan derfor gjerne bli her en stund. For vår skyld.
Vi nyter synet der vi står i skjul inne i stua.
Får fuglene øye på oss, stikker de av.
De er utrolig sky.
Med utgangspunkt i mine erfaringer gjennom flere år, er det ufattelig at Bokklubbens Naturhåndbøker (J. W. Cappelens forlag 1994) i bindet om fugler kan skrive at sidensvansen er "Selskapelig, oftest lite sky".
Å ta bilde har jeg måttet oppgi. Foreløpig.
Jeg har stått på lur med kameraet klart. Ute. Inne. Og i døråpningen. Men fuglene lar seg ikke overliste.
Noen ganger kommer flokken elegant svingende inn mot trærne der bærene henger, og vi tenker: Nå. Bare de kommer nærme nok, skal det endelig lykkes å få tatt et bilde.
Men nei.
I siste liten svinger de elegant unna og lander i stedet hos naboen lenger nede i vegen .
Der får de trolig være i fred for innpåslitne kameralinser. Og nysgjerrige, truende iakttakere.

Første advarsel

Foto: Kow d.e. 141109 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Lørdag 14. november var den første "skikkelige" vinterdagen hos oss. Da så det sånn ut da vi våknet.

Midten: Mennesker og dyr avleverer spor i snøen.

Nederst: Foreløpig bærer rododendron-buskene snøen uten problemer. I fjor lå de flate under dyp og tung snø et par måneder, men kom som ved et mirakel, fra det uten særlige skader.

Nå er vi advart.

Og minnet om hvordan det trolig kommer til å bli framover.

Jeg både gleder og gruer meg.

En del vekster har utvilsomt nytte av snøen som - når den er tykk nok - bidrar til å hindre altfor sterk frost i det jordlaget hvor røttene er.

På den annen side representerer snøen - i alle fall den våte og tunge - alvorlige påkjenninger på de delene av plantene som befinner seg over bakken.

Forøvrig er snøen vakker. Der den ligger uberørt på plenene, over staudebedene, i kjøkkenhagen - og på sommerens sitteplasser.

Eller sirlig brøytet rundt gårdsplassen.

Jeg måker for hånd, og ser på måkingen som en del av arbeidet med å holde hagen - og gårdplassen - pen.

Grundig måking. Og rette kanter.

Det kan bli temmelig slitsomt for en gammel rygg. Men jeg velger å se på det som mosjon.

Når snøen er tung, det er ekstra mye av den, og når det må måkes raskt for å få bilen på vegen til nødvendige oppdrag, hender det imidlertid at savnet av en snøfreser er følbart.

Men foreløpig er garasjen full. Vi har derfor ikke plass til en tilvekst til maskinparken.

Så den gamle ryggen må nok krøkes i år også.

Hvis det blir noe snø å snakke om i år da.

Foreløpig er vi blitt spart.

Med unntak av sist lørdag, da.

Men da var vi ikke hjemme. Og dagen etter hadde naturen selv ryddet opp.

Og i dag er det nærmere 6 plussgrader. Og regn.

Så vinteren lar vente på seg.

Men vi er, som sagt, advart.

Bladene er falt

Foto: Kow d.e. 111109 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Bildene: Løvtrærne hadde fine farger. Nå har de kastet bladene og står med nakne greiner som tusjtegninger mot en grå høsthimmel.

Det var vakkert så lenge bladene satt på trærne.

Riktig fargeglade var de.

Men så kom frost og kulde. Og da falt bladene av.

Ikke alle. Men det aller meste. Og peneste.

Nå ligger de på bakken og bidrar til vår dårlige samvittighet.

Vi burde ha rakt løv. Men har ikke orket. Det har vært for hustrig. Så vi har prioritert innendørs gjøremål.

Men vi må nok til pers. Vi slipper ikke unna.

Skjønt noe lar vi ligge.

Alle de små bladene under spireabuskene og bladene under duftskjærsminen f.eks. Og alt som faller i blomsterbeddene. Og i hekkbeplantingene i skråningen fra vegen inn mot gårdsplassen.

Egentlig er det bare på plenene og gårdsplassen vi fjerner løvet. Eller mesteparten av det.

Det vi raker sammen og bærer bort, plasserer vi i kaldkompostbingene.

Det blir utmerket jord etter hvert.

Har vi potter med planter som tåler en norsk vinter, og kan overvintres ute, graver vi dem godt ned i løvhaugen. Ikke fordi det er frostfritt der, men fordi vi forestiller oss at det ikke er så kaldt der som på bar mark.

Vi vet ikke. Men det meste pleier å klare seg når det står sånn.

Kirsebærtreet har vært uten blader lenge. Det har monilia. Bladene derfra har vi kjørt på kommunens plass for hageavfall hvor biomassen kvernes opp og hvor gjæringen holder høy temperatur -hvis vi tolker røyken og dampen fra de gjærende massene rett.

Vi regner derfor med at soppen blir destruert. I motsatt fall ville vi kjørt disse bladene på søppelfyllinga.

Før i tiden brente man slike ting. I dag tar vi mer hensyn til miljøet. Og til naboer som muligens ville blitt plaget av sur røyk.

Så kommunens anlegg for hageavfall - eller søppelfyllinga - blir stedet for blader og planterester som vi ikke komposterer selv.

Enten i kaldkompostbingene. Eller som "tørrmasseinnblanding" i varmkomposten som fortsatt jobber og gjærer og produserer varme.

Vi får se hva det blir til neste uke.

Akkurat nå er det hvitt på bakken. Men snølaget er beskjedent. Så snart snøen går, skal vi rake løv.

Før vinteren kommer for alvor. Og tar overtaket.

Enslig karpatklokke

Foto: Kow d.e. 111109 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

En enslig karpatklokke utgjør blomstring nummer to på de nedklipte tustene ved sørveggen.

Første blomstring var som vanlig flott.

Den 17. juli klipte jeg ned karpaklokkene for om mulig å få en blomstring til.

Det lyktes til en viss grad forrige sommer.

Men ikke i år.

I år bestod blomstring nummer 2 av èn blomst.

Det er ikke så lenge siden den sprang ut. og den varer ennå.

Uanfektet av korte mørke dager og minusgrader.

At "etterblomstringen" ikke ble større, er i grunnen overraskende.

Vi klipte ned tidligere i år enn i fjor. Plantene skulle altså hatt bedre tid enn tidligere til å sette nye knopper og blomster.

Dessuten pleir det å bli veldig varmt og tørt i det sørvendte bedet inntil veggen ut på sommeren.

I år sørget stadig regn for naturlig vanning. Selv her inne under takskjegget.

Bladverket vokste godt.

Men blomster ble det altså ikke.

Unntatt denne ene. Som ser like "sprek" ut ennå.

Vi får glede oss over den. Og forsøke å tenke ut hva som kan ha gått "galt".

Uansett om vi finner en plausibel forklaring. Eller ikke. Prøver vi nok på neste sommer.

Hvis vi lever og har helsa.

Mispel - fin om høsten

Foto: Kow d.e. 051109 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Røde blader og røde bær. Mispelen er en riktig fargebombe i den snart avblomstrede og mer og mer fargefattige høsthagen.

Cotoneaster - eller mispel som vi vel sier på norsk - er en mangfoldig slekt.

Vi er heldige og har en del forskjellige.

Noen har vi plantet. Andre er kommet av seg selv. Eller trolig ved hjelp av fuglene.

Fra mitt barndomshjem fikk jeg et par rotskudd med merkelig form.

Det ene så ut som en litt lang og altfor tynn spaserstokk med overdrevent langt håndtak.

Det har i tidens løp utviklet seg til en kraftig, frodig buske ved innkjørselen.

Det andre var en rett, tynn 30-40 cm lang stamme.

I dag - godt og vel 20 år senere - er denne en fin, solitær buske med utoverhengende grener inn mot gårdsplassen under en av syrinbuskene.

Det er den vi ser i høstskrud på bildet overfor.

Dvs.: Det er en del av den vi ser. Resten av greinene har funnet vegen fram gjennom det tette buskaset av snøbær- og diverse spirea - samt syrin - som den er omgitt av, og lever sitt eget liv i skråningen mot hagenivået nedenfor.

Sånn lar vi det være.

Vi kunne beskåret og klippet og hjulpet til med å holde orden og skaffe lys, selvfølgelig, men foreløpig har buskene klart seg godt på egen hånd.

Mot gårdsplassen er mispelbusken riktig flott på denne årstiden.

Elegante greiner og fine farger.

De røde bærene burde vært spist av sidensvansene nå, men dem har vi ikke sett noe til i år.

Så da får de bare ha det så godt.

Bærene henger der, røde og lekre.

Men hvis fuglene med pønkersveisen forsmår, skal ikke vi nøde dem.

Vi har å by bort, men ikke å krysse bort.

Som min mor bruker å si.

Mer om roser i november

Foto: Kow d.e. 051109 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Klatrerosa med de røde blomstene tar ingen notis av at kalenderen sier at det er november. Den blomstrer ufortrødent.

Midten: Også de rosa stilkrosene setter nye knopper og folder ut nye blomster selv om kvikksølvet i gradestokken har krympet merkbart.

Nederst: Pink Grootendorst-rosene står utsatt til, men fortsetter å sette stadig nye knopper og blomster.

I går skrev jeg et innlegg om de av rosene i vår hage som blomstrer i november.

Men det bildet jeg hadde, var vel 14 dager gammelt.

Jeg gikk derfor ut i går og tok nye bilder. Av Pink Grootendorst-rosene i skråningen langs innkjørselen og noen av stilk- og klatrerosene tett inntil sydveggen inne på gårdsplassen.

Som bildene viser, blomstrer de som om vi skulle være inne i en langt varmere årstid.

Grootendorst holder ut

Foto: Kow d.e. 171009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Pink Grootendorst-rosene - som har en og annen mørkere rød inne i mellom - blomstrer fortsatt.

Det er kaldt og grått, og det snør så smått - selv om det er langt mellom snøfnuggene - med Pink Grootendorst-rosene holder ut.
De setter stadig nye blomster.
Bildet ovenfor er riktignok vel 14 dager gammelt, men det er fortsatt roser - og knopper - i bedet.
Så "den blomstertid" som våre naboer og venner i øst synger om, er ennå ikke over.
Under ikke altfor ugunstige vær- og temperaturforhold kan blomstringen holde på til juletider.
Det gjelder klatrerosene og stilkrosene i sørveggen også.
Husets frue hadde nylig jubileum, og vi kunne den 30. oktober klippe inn roser fra egen hage til å pynte bordet med.
Så kalenderen bryr våre roser seg lite om.

Besøk på kjøkkenbordet

Foto: Kow d.e. 271009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Marihøna gikk og gikk rundt og rundt på kanten av salatbollen. Slik vi vel alle går rundt kanten på livets salatbolle. Uten påviselig mål og mening.

Da jeg satte meg ved kjøkkenbordet for å lage salat, fikk jeg besøk.
Den besøkende slo seg ned på kanten av glassbollen jeg skulle ha salaten i.
Uten å røpe hvor den kom fra.
Den bare var der. Plutselig.
Og der lot jeg den sitte.
Det vil si: Den satt ikke. Den gikk. Utrettelig. Runde etter runde.
Uten å la seg skremme av at jeg fylte opp bollen med ingredienser.
Verken grønne salatblader, røde tomater, paprika, eller fetaost og tranebær, skremte - eller lokket - den plutselige gjesten ned fra bollekanten hvor den ufortrødent gikk og gikk.
Slik vi vel alle gjør, når det kommer til stykket.
Går og går rundt livets salatbolle. Uten påviselig mål og mening.
Kanskje hadde den holdt til i salathodet.
Og var mett. Men trengte å røre på seg litt.
Mosjon er sikkert sunt for Marihøner også.
For det var det det var. En Marihøne. Som mosjonerte på kanten av en glassbolle. På vårt kjøkken. En litt hustrig dag i slutten av oktober.
Men hvor skulle jeg gjøre av den?
Jeg satte den på et grønt salatblad og plasserte den forsiktig og omtenksomt i varmkompostbingen.
Hvor den enten kan oppholde seg i varmen fra gjæringsprosessen.
Eller kan stikke av. Etter eget forgodtbefinnende. Og ved egen hjelp. Hvis den foretrekker et noe kjøligere oppholdssted.
En hyggelig fransk visitt og påminnelse om sommeren, var det i alle fall.
Nå som hageaktivitetene er innskrenket til det ubetydelige.

Mange dråper små ...

Foto: Kow d.e. 281009 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Skjult i humleplantenes frodige blader går regnvann-"slangen" fra veggen, via den overgrodde espalieren - eller kanskje rettere sagt, pergolaen - til tønna som er diskret plassert mellom naboen store furuhekk og våre bærbusker, humpleplanter og vårt svarthylltre. Hit har ingen innsyn, så her sjenerer den ingen.

T.v.: Plasttønna er tømt og snudd for vinteren. Om sommeren bidrar den til miljøvennlig, temperert vanning ved å samle vann fra taknedløpet. Vi har shingel på taket, og det følger en del asfaltpartikler med, men de faller til bunns og blir ikke spredd i kjøkkenhagen eller på blomster, busker og trær.

Mange bekker små, gjør en stor å, heter det.

I vårt tilfelle passer det bedre å si: Mange dråper små, gir en tønne full av vann til å vanne med.

Vi samler nemlig vann.

Vi har kuttet takrennenedløpet et stykke oppe på veggen, tredd på en drenerings-"slange", og ved hjelp av den ledet vannet over i en tønne som for sikkerhets skyld, står et stykke fra husveggen.

Beveggrunnene for vannsamlingen er delvis av økonomisk og delvis av praktisk art.

Men kanskje mest fordi vi ønsker å være ressursvennlige. Og ta vare på de verdifulle dråpene som skyene lar falle ned over oss.

Vannet er dyrt i vår kommune. Vi kan vanne så mye vi vil. Men det koster. Det gratis oppsamlede regnvannet gjør utgiften litt mindre.

Vi har en tomt i flere plan. Vannkrana sitter i garasjen på midterste nivå. Når vi samler regnvann på det øverste planet, slipper vi å slepe og bære vann opp til dette nivået. Vi går gjerne. Men våre gamle knær er ikke så glade for at vi bærer tungt. Da sier de i fra.

Vi har forresten et reservoar til.

En nedgravd avskjæring i metall som vi har et lokk over.

Vannet derfra bruker vi til trær og busker som tåler litt rust i vannet.

Kanskje er det til og med sunt? Med mineraltilsetning?

Etter som avskjæringen avgir litt rust, går vi ut fra at det er jern det er snakk om. Selv om tønna som er delt, har farge som zink.

Tønna smalner mot toppen. Den tømmer vi derfor om høsten for at den ikke skal bli frostsprengt.

Avskjæringen er like vid oppe og nede. Den tåler å stå med vann i.

"Drensslangen" fra takrenna til vanntønna er lang.

Om vinteren skifter vi til kortere "slange" med godt fall til bakken.

Da slipper vi at det legger seg is i bølgene og buktningene slik at den går tett.

Vann - og is - nedover veggen og ned langs med grunnmuren, vil vi nødig ha.

Men nå er vanningssesongen over for denne gang.

Tønna er tømt.

Nå gjenstår det bare å skifte til vinter-"slange" fra takrenna på veggen.

Så kan vinteren komme.

Gullklematis - gamlehjem på veggen

Foto: Kow d.e. 171009 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Bildene: "Gammelmannshodene" til Gullklematisen er dekorative, men også akk så fertile.

Vår gullklematis (clematis tangutica) trives godt på vestveggen.
Sammen med kaprifolium - samt en annen klematis som trolig er Clematis x jackmanii, på norsk gjerne kalt storklematis, praktklematis eller jackmanklematis - kler den veggen fra vår til sen høst.
Først med gule, klokkeformete blomster, deretter med islett av grønne hoder av frø og frøbærere der de første blomstene har blomstret av, og til sist med dekorative, sølvhvite gammelmannshoder.
Ikke ett her og ett der, men tett i tett.
Nærmest som en sammenkomst på aldershjemmet.
Fordelen er at det er vakkert.
Ulempen er at den voldsomme mengden av frø har en helt usannsynlig spireevne slik at nye planter dukker opp over alt.
Ikke bare på åpen, innbydende jord, men mellom belegningstein og heller, og ellers over alt hvor frøene kan spire og slå rot.
Spireevnen er imponerende. Men upraktisk.
Hadde vi vært "lure", så hadde vi nå klipt plantene ned og fjernet mest mulig av frøene før de fikk spredd seg.
Men det har vi ikke hjerte til.
Akkurat nå - når sesongen for å sitte utendørs og nyte synet av hagens mange skjønnhetsåpenbaringer og interessevekkende rariteter er over - er disse plantene nemlig på det flotteste. Synes familiens "gartner".
De får derfor stå til våren.
Vi tar en tur ut for å beundre dem fra tid til annen.
Det er de ærlig verdt.

Rådyrene tok blomsterertene og rosene - igjen

Foto: Kow d.e. 231009 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Disse stod antakelig for høyt for rådyrene. De lavere naboene er spist. Alle som en.

Midten t.v.: Blomst og knopper er spist.

Nederst t.v.: Hva er galt med denne potterosa? Den får stadig vekk stå i fred, mens blomstertene rundt blir beitet ned.

T.h.: Rådyrene viser dårlige "bordmanerer". De søler med maten og spiser ikke opp alt.

Hagens asisterende, 4-bente gartnere har jobbet nattskift.
I Nattens mulm og mørke har de beskåret blomsterertene.
Og flere av rosene. Både de gule, mørk røde og de rosa.
Akkurat disse mørk røde har de aldri spist av før. Men det kan skyldes at det har vært vanskelig å komme til, fordi blomsterurnene med sommerblomster har stått i vegen.
Nå står imidlertid bare èn urne igjen. De øvrige er fjernet.
Og dermed har en nyutsprunget mørk rød rose havnet i rådyrmagen.
En annen, som har stått en stund, og som vi derfor har fått en viss glede av, er også spist. Men bare delvis. For flere store, sprø, lekre, røde kronblader ligger igjen på bakken.
Snakk om sløseri med naturens gaver.
Heldigvis ser det ikke ut til at rådyrene er så smarte at det gjør noe.
De roseknoppene som står for høyt, har de ikke rørt.
De kunne jo bare bitt av stilkene lenger nede, og spist knoppene.
Men det har de ikke gjort. I alle fall ikke i denne omgang.
Men de kan jo selvfølgelig komme igjen. For å spise videre.
Vi kunne ha satt opp stengsler for å hindre at dyrene opparbeider - eller befester - leie vaner. Men det får være.
Vi får ta vårt monn igjen til våren.
For "ugagnskrånene" kommer sikkert på besøk da også.

Fargerik høstberberis

Foto: Kow d.e. 171009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Høstberberis har fine farger.

Det er mye stygt man kan si om berberis.
Hos meg sitter ukvemsordene løst når de spisse taggene setter seg fast i fingrene.
For det gjør de. Uansett hvor forsiktig man er.
De stikker til og med igjennom ganske tykke arbeidshandsker som ellers motstår det meste.
Men det er også mye pent å si om berberis. Både om den mest vanlige brukte i Norge, den grønnbladete thunbergii-varieteten som på norsk kalles høstberberis. Og om den purpurfargede atropurpurea.
De er villige, ikke kresne når det gjelder jord eller vekstforhold, har god tilvekst, tåler - ja, nærmest liker - beskjæring, og har vakre høstfarger.
Noen har også klaser med dekorative, eggformete, røde bær.
Våre berberisplanter er ikke plaget med sykdom.
Bortsett fra èn plante, midt i en rekke med planter, som har meldugg. Og mister bladene. Hvert år. Men naboplantene blir ikke smittet. I alle fall er de ikke smittet hittil. I løpet av vel 15 års tid.

Berberis vulgaris forbudt
Det råder en del forvirring når det gjelder berberis.
Det finnes en art som heter berberis vulgaris, altså vanlig berberis. Men den er heldigvis - og trass i navnet - ikke vanlig i norske hager. Selv om den vokser vilt.
Berberis vulgaris - og en del varieteter av den - er det nemlig forbudt å plante i Norge. "Denne arten med varieteter og hybrider er vertsplanter for svartrust, en meget farlig parasittsopp på korn og gress, " forteller Norsk Hageleksikon. Som oppgir at også andre berberisarter kan være vertsplanter for denne rustsoppen.

Hindrer "gjenveg"
Vi hadde mange flere berberisplanter på vår tomt tidligere. Da hagen var nyanlagt og trengte "forsvar" mot to- og firbente inntrengere. Men etter hvert har vi desimert bestanden.
Nå har vi igjen noen planter der de fortsatt gjør nytte for seg. Som mot vegen der skoleungene går.
Uten berberis kunne vi nok snart fått "gjenveg" over tomta og besøk som vi, som er over gjennomsnittet interessert i hage og planter, ikke ville satt pris på.
Og et par steder har vi beholdt dem fordi de er så villige, dekker så godt og har så fine farger. Friskt grønne om sommeren, og med vakre høstfarger når blomstene i hagen har takket for seg.
Men barbeinte barnebarn og bereberis er en dårlig kombinasjon.
Så vi får se om vi kanskje må ofre noen til.
Til tross for de vakre høstfargene.

Snøballkrossved - vakker når den har blader

Foto: Kow d.e. 141009 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Snøballkrossvedbusken har vakre høstfarger. Når den har igjen blader nok til å vise dem.

Nederst t.v.: Høstblader fra snøballkrossved. Bladet i midten er så å si oppspist av utøy.

Nederst t.h.: Blader fra en varietet som likner på snøballkrossved, men har flatere blomsterstander og tilsynelatende noe mer flikete blader.

Vi har to krossvedbusker med hvite blomster.

Den ene er åpenbart Viburnum opulus roseum (caprifoliaceae) for den har hvite, runde, balliknende blomsterklaser. Det er den som på norsk kalles snøballbusk eller snøballkrossved.

Blomsterklasene på den andre er ikke like ballformede, men mer flate. Bladene ser dessuten ut til å være øre lite grann mer flikete.

Den mest iøyenfallende forskjellen er imidlertid at bladene på snøballbusken så å si hvert år spises opp av svarte bladlus slik at bare bladnervene står igjen. Også blomstene spises. Og de som ikke spises, er seige og nedsølte av ekskrementer fra lusene.

Den andre busken er tilsynelatende ikke fullt så populær hos de små svarte. Selv om de som regel er "mannsterkt" tilstede der også.

Begge busker har vakre høstfarger - når snøballbusken har blader igjen.

Det har den i år.

Vi har hatt begge buskene i flere år, men først i år har snøballbusken hatt flere blader enn lusene har rukket over. Det er den som er avbildet på fotografiet ovenfor.

Snøballbusken - som står i bakkant av staudebedet inne ved gårdsplassen - har vi - som så mye annet i vår hage - fått fra "gartnerens" barndomshjem.

Den andre med flatere blomsterskjermer, står ytterst mot vegen, og har bare dukket opp.

Hvordan er en gåte, for begge busker er sterile - og kanskje til og med "frigide" - og setter ingen bær, og dermed heller ikke frø. De kan formeres ved hjelp av stiklinger, men det har i alle fall ikke vi gjort.

Og andre er vel ikke så sjenerøse at de stikker stiklinger av prydbusker i vår jord.

Hvis noen på grunnlag av beskrivelsen og bildet av bladene, kan gi en mer inngående identifikasjon av den busken som har flatest blomsterstander, er vi takknemlige for å bli opplyst.

Nå må sidensvansene komme

Foto: Kow d.e. 171009 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Begge bilder: Bærene på cotoneaster-buskene og -trærne henger fristende og venter på å bli spist av glupske sidensvanser.

Vi har flere slags mispel - dvs. cotoneaster - i hagen. Både horizontalis og diverse buskformede. Også busker som er så store at de mest er for trær å regne.

Akkurat nå er de fulle - ja, noen av dem overfulle - av bær. Mest røde, men også svarte. De svarte ser ut til å være de saftigste.

Cotoneasterbærene er populære hos sidensvansene. Noen år har de tømt buskene for bær i løpet av et par dager.

Men så er de også mange. Det "drønner" i lufta når flokken kommer, eller letter.

Det er et fantastisk syn. Både den enkelte vakre fuglen med den flotte hodebekledningen, og den mektige flokken. Individet og kollektivet.

Men nå må fuglene komme. Før altfor mange av bærene havner på bakken.

Der vil vi nødig ha dem, for de har en eventyrlig spireevne, og om våren kan det være små, nye planter tett i tett.

Både i åpen jord og på plenen under bulkemispelen. For det er den som formerer seg mest grasat.

Vi har aldri sådd eller plantet bulkemispel. Til oss er den kommet luftvegen.

I dag har vi fire "busker" som hver har mange kraftige stammer, og som vokser både 3-4 meter og mer i været. Heldigvis har vi en langskaftet saks som gjør det mulig å temme toppveksten. Men det er en jobb. Som må gjentas minst et par ganger i løpet av vekstsesongen.

Nå står altså disse misplene - og flere andre og lavere utgaver - fulle av bær og venter på sidensvansene.

I fjor var fuglene her 22. oktober.

Vi håper at de er i rute, og tar seg av overskuddet.

Ikke for det: Bærene er meget dekorative der de henger, men når de havner på bakken - og det gjør de jo - blir de altså lett en plage.

Derfor ser vi fram til at de små, bevingede, glupske - men akk så sky - plukkerne skal komme og rydde opp.

Og at de denne gangen lar seg fotografere.

Det har vi aldri klart å få til hittil.

Bergknapp

Foto: Kow d.e. 131009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Bergknapp er sammen med asters blomsterinnslaget i høsthagen.

Sedum (Crassulaceae) - eller Bergknapp som disse plantene heter på norsk - utgjør sammen med ulike astersvarieteter blomsterinnslaget i vår høsthage.

Bergknapp blomstrer til frosten kommer, hevder bokserien "Alt om hagen" (norsk utgave: Allers familiejournal, 1990), men våre planter tåler mer enn som så.

De står like fine etter flere frostnetter. Både i år og i mange år tidligere.

Til og med de tjukke bladene, som vel inneholder en god del vann, trosser naturens lover og er friske og "sprøde", og ikke myke som de vel ville vært hvis vannet i bladene hadde frosset og sprengt i stykker celleveggene.

Man skulle nesten tro at de - i likhet med en del andre planter - produserer "frostvæske" som hjelper dem til å stå i mot ikke altfor kraftige kuldeangrep.

Selv etter at de har måttet gi tapt, er bergknapplantene dekorative.

Da tørker de smått om senn og pynter fortsatt opp. Gjerne helt til våren, hvis snøforholdene er gunstige, og de ikke blir brukket ned.

Norsk Hageleksikon beskriver mange ulike arter bergknapplanter - både krypende og høyere, men ingen beskrivelse passer helt på den varieteten vi har. Om det er en Sedum spectabile eller en annen plante vet vi derfor ikke.

Hvis noen vet etter å ha sett bildet, hører vi gjerne om det.

Blomsterertenes risikable liv

Foto: Kow d.e. 141009 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Bilde øverst: Se nøye på denne blomsten. Den er en sjeldenhet. De øvrige har rådyrene spist.

Bilde nederst: Ser man godt etter, kan man få øye på flere knopper. Som rådyrene har oversett. Men vil knoppene rekke å bli blomster før frosten tar dem?



Vår hage er ikke stedet for blomstererter.
Rådyrene betrakter de rose- og blomsterbedene som vi har rundt gårdsplassen, som sitt private spiskammer.
Og blomsterertene står tydeligvis høyt oppe på favorittlista.
Vi sår likevel noe hvert år. På samme stedet.
Rådyrene behøver derfor ikke å lete. De vet hvor de finner godsakene.
Men de siste to-tre ukene har de forsømt seg.
En blomst har rukket å springe ut og stå til vår glede i flere dager.

Og flere knopper er i "kjømda". De er like friske på tross av flere frostnetter.
Blomkarsen som stod i potte sammen med en pelargonium-plante like ved, har sagt takk for seg. Men både pelar-goniumplanta og blomsterertene ser ut til å ha kommet uskadet fra det.
Så vi får se om blomsterertknoppene rekker å bli blomster før frosten - eller rådyrene - tar dem også.
I mens gleder vi oss over den ene blomsten vi har.
Den er frisk og fin. Og holder stand.
Enn så lenge.

Høst

Foto: Kow d.e. 141009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Snøballbusken og rosespireaen har ikke bare fine blomster når det er tid for det, men også dekorative høstfarger før bladene faller av. Rosa Rugosa-buskene er fortsatt grønne og produserer stadig nye blomster og nyper. Og weigelabuskene øverst i høyre hjørne blomstrer også stadig vekk. Ikke rikt som i første blomstring, men tydelig nok, selv om det ikke vises i den retningen bildet er tatt.

Det er noe melankolsk over høsten.
Synes jeg.
En sommer med alle dens hagegleder er over.
En vinter venter.
Ikke noe galt sagt om vinteren. I og for seg.
Men det er ikke så mye en person i min alder kan gjøre utendørs.
Bortsett fra å måke snø. Hvis snøen er kommet.
Jeg måker så snart det er kommet noen centimeter. Og betrakter det som mosjon.
Og så kan man gå tur.
Hvis det ikke er glatt. Men det er det jo som regel.
Så den årstiden hvor man har tid til overs, blir gjerne en "innetid" fordi man ikke våger seg ut på den lumske holka. Eller den hardkjørte snøen.
Da er høsten bedre.
Fargerik. Vakker. Frisk luft.
Og kaldt. Men man kan jo bare kle på seg.
Og så kan man med god samvittighet sette seg ned og skrive blogginnlegg.
Til Hagekroken f.eks.
Skjønt, leser folk hageblogger på denne årstiden?
Vi får håpe det, for det er jo nå vi har tid til å skrive.
Og hagen har jo ennå ikke gått til hvile.
Den er som alltid midt inne i sin evige livssyklus.

Fugleliv utenfor kjøkkenvinduet

Foto: Kow d.e. 151009 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Store bilde: Å få tak i maten inne i sylinderen byr på både intellektuelle og praktiske utfordringer.

Små bilder: Hakkespetten sitter midt i matfatet og spiser tilsynelatende konsentrert, men det skal bare en skygge eller en svak lyd til for å skremme den avgårde. Men den kommer straks igjen. Fristelsen blir for stor.

Vi har det ganske livlig utenfor kjøkkenvinduet.
Meisbollene og brødskivene har vært borte i hele sommer fordi vi ikke ville ha fugleskitt på bringebærene som står rett under foringsstedet.
Vi lurte derfor på hva som ville skje når vi hengte fuglematen opp igjen.
Ville fuglene finne tilbake? Eller hadde de glemt oss?
Det hadde de så avgjort ikke.
De var på plass nesten før vi var ferdige med å henge opp.
Faktisk flere enn det pleier å være. Stort sett de samme artene: Kjøttmeis, blåmeis, spettmeis - og noen andre meiser. Som kler seg mer i svart og grått.
Og så pilfink. Ikke minst pilfink. Dem er det mange av.
Og inne i mellom: En og annen gulspurv.
Gråspurv derimot er sjeldne. Men de forekommer. Nå og da.
Og så har vi hakkespetten: Den var en av de første til matfatet. Den prøver seg en gang i mellom på brødet, men det er tydeligvis meisbollene som er dens livrett.
Et par av meisbollene ligger inne i en sylinder - som vel er beregnet på nøtter og frø - og er ikke så lette å komme til.
Der sitter hakkespetten. Trofast. Iherdig hakkende for å nå fram. Noe som blir stadig vanskeligere etter hvert som bollene blir spist mindre.
Dette er en villet situasjon fra fuglematerens side. Problemene med å nå fram holder hakkespetten på plass utenfor ruta, lange tider om gangen. Slik at vi kan studere den fine fuglen. Grundig og lenge. På nært hold.
Når den blir lei strevet, søker den "avlastning" med bollene som henger åpent helt inne på kjøkkenvinduet.
Det tok tid før den tok mot til seg. Men nå er det der stadig vekk.
Men den er sky.
Langt mer sky enn de mindre fuglene.
Lett å fotografere er den derfor ikke.
Og glass og reflekser gjør bildekvaliteten dårlig, men når det ikke blir bedre bilder, får vi bruke det vi får.
Opplevelsen av fuglene er nå under alle omstendigheter viktigere enn dokumentasjonen.
Selv om det kunne vært morsomt å hatt et skikkelig bilde på bloggen av den elegante, velkledte gjesten.