Rosene er beskåret

Foto: Kow d.e. 22042010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Rosene er beskåret.

Slik så det ut før rosesaksa hadde vært i funksjon.

Når det gjelder vårbeskjæring av roser, er det viktig å ha is i magen.

Jeg bryr meg aldri om hva kalenderen sier, men bedømmer vær- og temperatur.

Beskjæring lokker fram tilvekst, og spede skudd kan ta skade i kalde netter.

Men den 22. april lot jeg det stå til. Etter som bedet er plassert i sørveggen. Og veggen trolig magasinerer en del varme som den avgir ut over natta.

Hittil ser det ut til å ha gått bra, men de ytterste delene av planta til høyre i bildet - som forøvrig er rådyrenes favorittrose - ser ut til å tørke inn.

Men også den har knopper. Lenger nede på stammene.

Ødeleggelser

Det var en del brekkasje.

Det er min egen skyld. Jeg legger snø forsiktig rundt rosene og lemper deretter på snø i mange lag slik at den står et stykke opp på veggen.

Det skal verne rosene mot kulde.

For et par av rosene har belastningen tydelig blitt vel hard. Men det ser ut til at de kommer helt nederst. Ovenfor podepunktet.

Best der snøen har vært

Den klatrerosa som har stått under snø i den verste kuldeprioden, er grønn og fin i veden og har mange knopper.

Naboen er det verre med. Også den har frisk ved og masse knopper nederst, men det partiet som ikke har vært dekket av snø, var brunt og tørt tverst igjennom.

Dekking ser m.a.o. ut til å "betale seg".

Ikke rørt jorda

Jorda i rosebedet har jeg ikke gjort noe med ennå.

Jeg regner med at kulda har bearbeidet den, og at den nå er porøs og fin. Og dessuten holder bedre på fuktigheten hvis jeg ikke spadvender og lufter.

Men snart skal jeg "spa" med håndspaden for ikke å ødelegge røttene og fylle på kompost og litt mer jord som jeg forsiktig blander inn.

Og så vanner jeg med oppløste hønsegjødselpellets tre-fire ganger i løpet av sommeren.

Så får vi se om rosene setter pris på strevet og takker med blomstring.

Plantejord

Foto: Kow d.e. 23042010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Fire sekker plantejord til 25 kroner sekken er forhåpentlig nyttig for plantene og verdt prisen.

Hvert år kjøper jeg tre-fire sekker plantejord. Hagejord kjøper jeg ikke.

I år ble det fire sekker fra Coop OBS. På tilbud. Til en samlet pris av 100 kroner.

Jorda er av svensk fabrikat. Som nesten alle andre jordforbedrings-midler som er på markedet.

På sett og vis erobrer vi altså Sverige. Sekk for sekk. Noe jeg ber mine svensk-norske og norsk-svenske lesere merke seg.

Om prisen avspeiler kvaliteten, er jeg usikker på.

Varedeklarasjonen forteller at jorda er laget av middels omdannet hvitmosetorv, har en surhetsgrad på 5,5 til 6,5 pH og er tilsatt kalcium, kalium, fosfor, nitrogen, kalkstensmel og N*P*K 11-5--18.

Det siste forteller meg ikke så mye, men de øvrige tilsetningene virker betryggende. Det er stoffer jorda og plantene trenger.

Noe av jorda bruker jeg i potter, krukker og kar. Det skal jeg komme tilbake til.

Og noe benyttes som toppdressing i blomsterbedene. Og litt på plenene.

Sammen med hjemmeprodusert kompost myker den etter hvert opp den litt tunge, lett leireholdige, jorda som danner basis på vår tomt hvor nesten all jord ble tilkjørt i 1983 da huset ble bygd og hagen etter hvert ble anlagt.

Forhåpentlig tilfører sekkejorda også stoffer som plantene forbruker, slik at den bidrar til å holde næringsbalansen ved like.

Og forhåpentlig er den fri for ugressfrø. Jeg kjøpte en gang jord med innblanding av russisk torv, og den gav meg et ugress som minte om vassarve. Men den har jeg heldigvis blitt kvitt igjen.

Helt risikofri er m.a.o. kjøp av jord i sekk ikke.

Etter som planterester fjernes og komposteres - eller kjøres på kommunens oppsamlingsplass for hageavfall - må næringsstoffene føres tilbake ved hjelp av kompost - og litt "kjøpejord".

Når man kan få den på tilbud til 25 kroner sekken, er jo investeringen overkommelig.

Og gunstig for resultatet. Håper jeg.

Beskjære eller ikke beskjære nå?

Foto: Kow d.e. 22042010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Hekken trenger stell, men det er ikke bare å klippe.

Hekken mot vegen består av berberis, rynkeroser villroser - og spirea.

Dvs. spireaen skulle ikke vært der.

De tre brudespireabuskene står i gruppe på plenen på oversiden, men de har strukket flere, lange, livskraftige greiner inn i hekkbeplantningen langs vegkanten.

Hekken trenger å bli klipt.

Men det er ikke bare bare.

For jeg har ikke hjerte til å beskjære spireabuskene nå.

Ikke behandle omgivelsene slik at jeg ødelegger greinene og reduserer blomstringen heller.

Brudespirea blomstrer om våren på gammel ved, og klipper jeg de greinene som er på vidvanke ute blant hekkplantene nå, går jeg glipp av en stor del av årets blomstring mot vegen.

Men beskjærer jeg ikke, får jeg heller ikke beskåret rynkerosene og berberisen så tidlig som jeg burde.

Av erfaring vet jeg jo at beberberis - og det gjelder vel egentlig rynkeroser også - kan klippes når som helst, men de blir tettere og penere jo tidligere og mer radikalt de blir satt tilbake.

Etter mye tenking fram og tilbake har jeg løst dilemmaet ved å bestemme meg for å klippe rynkeroser og berberis nå så godt jeg kan uten å ødelegge spireaen, men ta en ny omgang når spireaen har blomstret.

Da får jeg beskjære den også. Slik jeg i fjor etter blomstring beskar de tre buskene på de sidene som vender mot hagen. Men av en eller annen grunn altså overså behovet for radikal tilbakeskjæring av de mer enn tre meter lange greinene som vender mot vegen.

Kom ikke å si at hagearbeid bare er fysisk utfoldelse.

De intellektuelle utfordringene er nesten like krevende.

For en svak, vankelmodig sjel.

Vinteren borte

Foto: Kow d.e. 22042010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Den siste gjenstridige "snøbreen" er nå smeltet, og stokken som skulle holde bjørnebærbuska oppe, ligger brukket på bakken.

Nå er hagen fri for snø.
Endelig.
Natt til i går gikk siste rest.
Merkelig nok. For det var kuldegrader da jeg stod opp.
Men snøen var borte, og jeg kunne utover dagen endelig komme til å få beskåret bjørnebærbuska og få klipt av og fjernet de visne restene fra staudene i skråningen.
Denne bjørnebærbuska er et rotskudd fra en vennligsinnet innkjøpt buske uten pigger. Men selv har den pigger så det forslår.
De er både mange og skarpe og ikke gode å ha med å gjøre.
Jeg har lurt litt på hvor radikalt jeg skal gå til verks med hagesaksa for å kunne pleie stauder og busker i nærheten, men der kom brekkasjen meg til hjelp.
Under tonnevis med snø som er fylt over den av en iherdig snømåker som har forsøkt å holde gårdsplassen og innkjørselen farbare, har de største greinene brukket både her og der.
Det var derfor bare å klippe dem av nedenfor det nederste bruddstedet.
Nå er det to lange, kraftige fjorårsgreiner igjen.
Tilbakeskjæringen betyr nok, dessverre, radikalt redusert avling.
Bjørnebær bærer som kjent på skudd "utvokst året i forveien" som Norsk Hageleksikon uttrykker det.
Leksikonet forteller også at skuddene kan bli opp til 8 meter lange.
Så lange har de ikke vært hos oss, men 5 meter har de nok vært.
Dessverre brakk også den gamle trestammen som vi har bundet bjørnebærgreine til, under snøtyngden.
Hvordan jeg skal få bundet opp de gjenværende greinene - og de nye etter hvert som de kommer - har jeg ikke funnet ut ennå.
Fem - og i ekstreme tilfelle åtte - meter lange greiner krever kraftig støtte.
Men opp fra bakken må både gamle og nye skudd.
Ellers blir det umulig å ferdes i området.
Tornete - og uvvenlige - som de er.

Pelargonienes vekst og liv

Foto: Kow d.e. 21042010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Pelargonier i glaset: Det er flere enn Engerdølene som har blomstrende pelargonier i glaset, slik Gjermund Engen sang om. De to pelargoniene i vår vinduskarm blomstrer. Bildet er tatt gjennom vinduet fra utsiden. Derfor refleksene.

Nesten ubeskåret, men frodig: Denne planta er tett, frodig og fin selv om den bare ble sparsomt beskåret. Den står på nederste peishylle i stua. Litt for mørkt, etter som persiennene foran de store, sørvendte vinduene som oftest er trukket for.

Ny omgang med saksa: De to pelargoniene til venstre ble ikke pene. De har derfor nylig fått en ny og langt mer hardhendt omgang med saksa. De står i entreen fordi de blir båret ut i lys og frisk luft når temperaturen tillater det.

Den 31. mars skrev jeg om pelargoniene som ble beskåret til ulik tid og ulikt hardt. Se Fram fra gjemselen.

Allerede nå kan jeg konstatere at resultatet og erfaringene var blandede.

De som ble beskåret hardt, er i ferd med å bli frodige med mange nye skudd helt fra bunnen.

Et par av dem som bare ble stusset litt, og ellers fikk beholde den tilveksten de hadde skaffet seg i løpet av vinteren, er også frodige og fine med relativt kraftige stengler og mørk grønt bladverk.

Men tre-fire som ikke ble klipt særlig radikalt i første omgang, er blitt ulenkelige og åpne med lange vasne skudd og har måttet få en ny omgang med saksa.

Nå er jeg spent på hvordan disse reagerer på denne gjentatte nedklippingen.

Et par av dem som nesten ikke ble berørt av saksa i første omgang, har stått i karmen ved et vindu som ligger litt skyggefullt til.

De er nå i blomst.

Så gjenstår det å se hvordan de forskjellige tåler å komme ut i frisk luft.

Vil de som er beskåret lite, tåle vinden? Som gjerne kommer i kast og kan være uvørent frisk her hvor den står på rett inn fra Ytre Oslofjord.

Det er begrenset i hvilken grad vi overkommer å flytte planter i ly.

Noen skal forresten plantes i bakken. Ikke alltid der forholdene er mest gunstige, men der hvor vi ønsker at de skal pynte opp. Og der hvor det er ledig plass.

Der får de klare seg - eller la være.

Sånn er livet i hagen.

Blomster eller bare blader?

Foto: Kow d.e. 22042010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Som alltid ser pinseliljene friske, frodige og fine ut, men blir det blomster?

Som leserne av denne bloggen kjenner til, kan vi ikke ha hva som helst i hagen.
Det sørger rådyrene for.
Spesielt vårblomstene er utsatt. På denne tiden er menyen begrenset. Så det meste går med.
Men pinseliljene får stå i fred.
Det er derfor dobbelt synd at de er så sparsommelige og blomstrer så lite.
De fleste knoppene skrumper - eller tørker - av en eller annen uforklarlig grunn inn.
Jeg har kjent på jorda. Den er god og fuktig.
Og jeg vanner jevnlig og rikelig. Både før og under blomstringssesongen.
Men resultatet er like nedslående. År etter år.
Nå er jeg spent på årets "avling".
Blir det noe mer enn tre-fire blomster på hver av de tre tustene i år?
De står i sørveggen. Godt og varmt. Og får - som sagt - vann.
Modnet kompost som vendes inn i toppskiktet av jorda får de også. Og litt gjødsel. Dvs. hønsegjødsel oppløst i vann.
Men ikke mye.
Mye gjødsel gir nettopp mye bladverk og lite blomster da plantene ikke ser noen "hensikt" i å sette blomster og utvikle frø med sikte på formering og overlevelse, når næringstilgangen er god.
Det har de til felles med enkelte mennesker.
Som det står i skriften: Liljene på marken har ingen bekymringer for dagen i morgen.
I alle fall ikke våre.
Hadde de hatt det, hadde de sørget for blomster og frø.
Men det gjør de altså bare i altfor beskjeden utstrekning.

Potetene forberedes

Foto: Kow d.e. 21042010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Årets settepoteter ligger til groing. De 17 med lange groer er Beate. De fem øvrige heter Folva.

Vi har ingen stor potetåker.
Det er et nordvendt urtebed med plass til 16-17 knoller. Her skal jeg ha Beate.
Dessuten planter jeg 5-6 poteter i en stor plastpotte.
I potta skal jeg ha Folva. En potet jeg ikke har kunnskaper om eller erfaringer med.
Ærlig talt, så har jeg ikke en gang hørt om den tidligere.
Bedet er mørkt fordi det ligger under et svarthylltre med betydelig bladvekst.
Plastpotta pleier jeg å ha stående lyst i ytterkant mellom rips- og stikkelsbærbuskene.
Som regel blir det poteter begge steder. Små. Men gode. Som spises med skallet på. Straks de er tatt opp. Da er de best.
Men først må potetene få gode groer.
Og så må jorda bli gunstig. Dvs. varm nok.
Og faren for nattefrost må være over slik at potetene ikke stikker riset opp slik at det fryser.
Selv med god hypping, er de vassholdige spirene omtålelige.
Når 1. mai er passert er det vel på tide å få potetene i jorda.
Noen sjanser må man ta.
Når man leker bonde.

Det snør, det snør ...

Foto: Kow d.e. 03042010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Neida. Dette bildet er, som datoen ovenfor sier, ikke tatt i dag. Men tross alt for bare 18 dager siden. Nå er snøen borte fra bakken. Og noe påfyll vil vi ikke ha!

Det snør!

Ikke mye. Og den smelter straks den når bakken.

Men det som kommer ned, er hvitt.

Det er kaldt nok til det.

Både i lufta høyt der oppe, tydeligvis, og her nede hvor vi befinner oss.

0,2 grader hevdet den elektroniske gradestokken klokka 0610 i dag tidlig.

Den - dvs. føleren - henger riktignok på nordveggen.

Nå - rundt regnet fem timer seinere - påstår den at det er 5,1.

Mens de to gammeldagse - én på sørveggen og én på nordveggen - sier at det er ca 4.

De er ikke så nøyaktige. Og kanskje heller ikke like pålitelige.

I går var det minusgrader ved alle målepunkter da jeg stod opp.

Så vinteren er avgjort ikke over.

Det har jo ikke vært 1. mai ennå.

For ikke å snakke om 17. mai . For et par år siden, var det så kaldt på nasjonaldagen her hos oss, at ungene holdt på å fryse helsa av seg i finstasen.

Ja, ikke bare ungene forresten.

Det der med "badebyen" er ikke alltid like treffende.

Nei, mye kan nok skje ennå.

Både med mennesker og planter.

Det gjelder å være tålmodig.

Selv om det er lettere sagt enn gjort.

For planter som forveningsfullt stikker de spede grønne vårskuddene opp i det kalde vårværet.

Og for en utålmodig trippende hagedyrker som skulle ha klipt og beskåret hekk og busker. Spadvendt staudebedet. Og litt av hvert annet.

Men å stå ute og bli kald og våt orker jeg ikke.

Så i dag blir det innearbeid i stedet.

Og det skal jo gjøres det også.

Agapanthus i god vekst

Foto: Kow d.e. 26032010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Denne planta var fin og grønn med frodig bladverk, men blomstret ikke i fjor. Vil den bære fram blomster i år, mon tro?

Nederst: Rotklumpen ble saget i tre deler. Slik så den ene av delene ut etter omplantingen.

Sin vane tro, blomstret Agapanthusen rikelig i fjor. Som i forfjor.

Men en av plantene fikk ikke blomster.

Nå er jeg spent på om den tar sitt monn igjen i år.

Eller om den fortsetter å "streike".

Den har blomstret flere år tidligere. Så den er ingen debutant.

Og den har det trangt.

Det skal visstnok fremme blomstringen.

Men det finnes selvfølgelig naturlige grenser.

I fjor lurte vi fælt på hvordan vi skulle få en av plantene ut av en altfor liten potte slik at vi kunne dele rotklumpen og få flere nye planter.

Det problemet løste seg av seg selv.

Den sprengte potta.

Klumpen har tilbrakt vinteren i et plastkar uten jord rundt føttene. Men den har fått litt vann nå og da.

For omlag tre uke siden tok jeg mot til meg og delte rotklumpen i tre deler med stikksaga.

Hver del ble umiddelbart plantet i hver sin krukke - eller urne.

I dag har alle tre masser av friske grønne blader, og er i god vekst.

Planta på bildet ovenfor har min svigerdatter fått.

Men den er i pensjon hos meg inntil videre.

Jeg vil oppdra den og hjelpe den gjennom oppveksten før jeg sender den ut i livet.

Etter som plantene vil ha det trangt, blir det kanskje ikke blomster på de ompottede i år. Men man skal aldri si aldri.

Agapanthusene har bydd på overraskelser tidligere. Så hvem vet.

Nå tilbringer plantene nettene innendørs - noen i garasjen, og noen i entreen - og dagene ute i lys og frisk luft slik at de venner seg til utelivet og får styrket bladverket ved å måtte kjempe med vinden som stadig avlegger oss besøk. Ofte i hissige kast.

Ut- og innbæringen er ikke det morsomste man kan tenke seg. Og løftingen og bæringen tar på en gammel rygg.

Men morsjon er jo sunt. Sies det.

Og plantene blir mer lubne. Og sterkere.

Nå er jeg spent på om jeg også i år får betalt for strevet med et vell av staselige blå blomsterballer som både er dekorative og eksotiske.

For det er jo egentlig Afrikaliljer det dreier seg om.

Men geografi skjønner de seg tydeligvis ikke på.

Heldigvis.

En snile gjør ingen sommer, men ...

Foto: Kow d.e. 03042010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Snøen var knapt forsvunnet på trappa før en snile fant det for godt å presentere seg mellom oppsmuldret murpuss som frosten har forårsaket og som vi ikke hadde rukket å feie vekk.

Jeg har klipt ned visne planterester og ryddet i staudebedet.
Løv fra trærne og buskene i nærheten, og tjukke lag med visne blader fra staudene - f. eks. fra Iris - dekket jorda, skapte skygge og bevarte fuktigheten i den vårvarme solsteken.
Men ikke én snile var å se.
Enda jeg gik grundig til verks.
Det er jo oppløftende.
Det betyr imidlertid ikke at vi ikke har hatt besøk av den "brune fare".
Da jeg gikk ut for å hente avisene klokka halv sju om morgenen den 3. april - før sola hadde tatt ordentlig "tak" - lå det en brun snile på trappa mellom murpussen som frosten har løsnet fra fugene mellom skiferhellene, og som vi ikke hadde rukket å feie bort.
Hva den skulle der å gjøre, er en gåte.
Murpussen må ha vært ubehagelig å krype på, ingen føde var å finne på skiferen - og det var lang og kronglete veg til skygge og fuktighet.
Altså en tilsynelatende lite gunstig plassering.
Det slapp imidlertid inntrengeren å bekymre seg med.
Etter en kortere fotoseanse ble den framfuse, uforsiktige snila behørig klipt i to og skylt ned i do.
Nå er jeg spent på hvordan slektningene har klart seg i vinter.
"Mangelen" på sniler i staudebedet virker lovende.
Men det er ingen grunn til å ta "seieren" på forskudd.
Kjenner jeg dem rett, har snilene både den ene og den andre overaskelsen på lur.

Beskårne klatrevekster

Foto: Kow d.e. 10042010 ©
Klikk på bildenet for å se større versjon

Sånn var det.

Sånn ble det.

Klatrevekstene dominerer vestveggen.

I det høyre plantefeltet er det en Jackmani-klematis og en Gull-klematis.

I det venstre er det også en Gull-klamatis. Samt en kaprifol.

Opprinnelig var det en plante av hvert slag. Kaprifolium og Gull-klamatis til venstre og Jackmani til høyre.

Siden har Gull-klematisen formert seg.

På egen hånd har den sådd og utviklet en kraftig plante i det høyre plantefeltet. Hvor Jackmani-klematisen nå må kjempe om livsrommet.

Også til venstre er Gull-klematisen den dominerende. Kaprifolen løser sitt problem ved å klatre i høyden.

Noen år har Jackmani-klematisen rukket å sette lange, skjøre skudd før jeg har fått klippet plantene om våren. Klippingen har medført en mengde ødelagte skudd.

I år var jeg tidlig ute, og fikk forettatt klippingen før Jacmani- og Gull-klematisen kom i gang for alvor.

Bildene viser hvor radikalt jeg har gått til verks.

Noen vil sikkert mene at jeg har klipt for mye.

Andre ville kanskje ha klipt mer.

Spesielt kaprifolen kunne nok kanskje vært holdt strengere i tømme.

På den annen side kan den godt trimmes under vekstsesongens gang.

Det tåler den. Og den blomstrer ufortrødent.

Nå overlater jeg vestveggen med klatreplantene i naturens egne hender.

Så får vi se.

Om det blir nødvendig å hjelpe naturen litt under sommerens løp.

Hvem graver i naboens hage?

Foto: Kow d.e. 10042010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Rododendronbuska står ganske nær en stor stein og en fjellrabb - antakelig nærmest et svaberg som går skrått ned under jorda. Helt inntil stammen og ned mellom røttene har noen gravd et hull.

Begge bilder t.v.: Ut fra huset står det en forstøt-ningsmur. Langs denne er det gravd tre ganske like hull. Her har det stått en klatre-hortensia som nylig er fjernet.

Noen graver hull i naboens hage.
Da er det lett å mistenke grevlingen som stadig avlegger vår hage besøk og graver og roter til.
Men hullene hos naboen likner ikke dem grevlingen lager.
Ikke dem den har laget hos oss i alle fall. Og hos oss har den laget mange.
Men måten den opererer på, varier kanskje med hva den leter etter?
Nede i hullene hos naboen kan det se ut som om det går et mindre hull - omlag 2-3 cm i diameter - videre nedover på skrå.
Hvem kan være den skyldige her?
Det finnes så mye kunnskap og så mange erfaringer blant hageinteresserte.
Er det noen som har en begrunnet teori om hva dette kan være?
Legg i så tilfelle inn noen ord om saken her på bloggen, så skal jeg formidle forklaringer - eller teorier - videre.
Den hjemsøkte naboen venter i spenning.

Vinter og vår

Foto: Kow d.e. 04042010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Krokusen titter forsiktig fram og hilser våren i den sørvendte skråningen langs innkjørselen.

Staudebedet langs den andre siden av innkjørselen er fortsatt dekket av snø.

I overkant av bildet ligger snøen jeg har måkt fra innkjørselen i løpet av vinteren fortsatt hard og dyp. På plenen nedenfor er det naturens eget deponi vi ser.

Akkurat nå har vi både vinter og vår i hagen.
Plenene er fortsatt dekket av snø.
Og der vi har anbragt den snøen vi har måkt bort fra innkjørselen og gårdsplassen i vinter, ligger snøen både dyp og hard.
Kjøkkenhagen er også fortsatt dekket av snø.
Men i den sørvendte skråningen på oversiden av innkjørselen har våren meldt sin ankomst.
Overmodige gule hestehov og blå krokus har uforsiktig stukket hodene fram.
Ikke slik å forstå at jeg tror frosten vil ta dem, men det finnes andre fiender og farer. På fire bein.
Rådyrene pleier å ta krokusen så fort den kommer - og så sant de kan komme til.
Men bank i bordet!
Årets første krokus i vår hage har nå stått urørt og gledet oss i flere dager. Selv om rådyrene er på sine daglige besøk for å sjekke om noe spiselig er dukket fram.
I dag får jeg ta en tur ut med jernriva og snøskuffa og hjelpe våren litt på veg.
Det trenger den.
Selv tar den livet med altfor stor ro og forsømmer jobben sin.
Nå har vi hatt snø lenge nok.
Nå bør den bli til vann og gjøre litt nytte for seg.
Der den ligger i hardpakkede fonner er den bare til bry og i vegen for min våryre trang til å komme i gang med høyst påkrevde aktiviteter i hagen.

Tragisk utgang

Foto: Kow d.e. 03042010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Bokfinken endte sitt liv på vår veranda.

Denne gangen endte det ikke bra. Dessverre.

Bokfinken, Friugilla coelebs, fløy med et smell i glasset på vår verandadør.

Jeg fikk berget den unna kattene som vanker på verandaen.

Men livet stod ikke til å redde.

Den døde på et håndkle i en isboks i vår "kjellerstue".

Fargene tyder på at det var en hunfugl. Beskjeden fargedrakt, men med tydelig hvite vingebånd

Tynn og sped var den.

Kanskje den nettopp var kommet tilbake til Norge og Drøbak etter en strabasiøs og utmattende tur fra Middelshavsområdet eller andre europeiske land med mildere vinterklima enn hos oss.

Eller kanskje har den tilbragt vinteren i Norge og overlevd en av de tøffeste vintersesongene i vårt land på lange tider.

For så meningsløst å navigere feil og ende livet ved å fly rett i vindusglasset på vår veranda.

De minste barnebarna har fått ta den i øyesyn.

De synes synd på den vesle, vakre fuglen som ikke fikk leve videre.

Og lærer litt om livet - og døden.