Dompapene rydder

Dompapene har ordenssans.
De rydder blant de frøene og frøskallene som er falt på bakken i vinterens løp.

Eksotisk besøk
I mange år savnet vi dompaper på foringsplassene i hagen.
Hos venner av oss i nordre Frogn var det mange av dem, men hos oss glimret de med sitt fravær.
I år dukket de opp.
Både herr og fru dompap.
Og de har fortsatt å komme.
Det setter vi uendelig stor pris på.
Både den vakre, men noe mer uanselige fru dompap, og den fargesterke herren i familien utgjør et eksotisk innslag i hagen.

Spiser på bakken
På og ved fuglematerne utenfor kjøkkenvinduet er det imidlertid sjeldnere å se.
De har vært der - flere ganger - og har spist solsikkefrø fra sylinderne og talg med frø fra talghjertet som henger der, men ganske raskt hopper de ned på bakken og spiser av solsikkefrøene som har havnet der selv om sylinderne med frø langt fra er tomme.
Kjøttmeis, blåmeis, toppmeis, granmeis og spettmeis - og pilfink og gråspurv - har ikke samme ordenssansen.
De spiser av det som er hengt ut.
Når det en sjelden gang er tomt fordi vi ikke har rukket å fylle på, sitter de forvirret og ser på de tomme sylinderne og skjønner ingen ting.

Naturens gang, men ...
At dompapene spiser på bakken, er vel og bra.
Så lenge de ikke blir spist selv.
Vi har ikke katt.
Det betyr ikke at det ikke er katter i hagen.
7-8 stykker vanker hos oss.
I dag lå det en svart og hvit en, som vi aldri har sett før, og koste seg på verandarekkverket i solsteken.
Det er derfor ikke ufarlig for små fargerike og iøynefallende fugler og hoppe ivrig opptatt rundt på bakken for å plukke frø.
Noen fugler dør i vår hage i løpet av sesong.
Etter noen finner vi fjør og dun - eller et helt skjellet eller et kranium.
Det er vemodig, men tegn på at naturen går sin gang.
Dompapene er imidlertid sjeldne gjester som vi nødig vil miste.
Nå når de tydeligvis har bestemt seg for at de hører til her hos oss.

Snilekampen venter

Brunskogsnilene er en pest og en plage.
Hver vår håper jeg at vinteren har fart riktig hardt med dem slik at det er færre av dem når de fristende planteskuddene vokser fram.
Men i likhet med så mye annet i naturen, lager snilene frostveske som hjelper dem til å tåle kulda.
Man må derfor regne med at mange overlever.

Hard vinter
Årets vinter bør imidlertid ha tatt livet av en del.
Lange perioder med barfrost og kulde har forhåpentlig gjort innhogg i snilebestanden.
Riktignok kom det snø etter hvert, og vår hage er fortsatt dekket med et tjukt lag av ishard snø, men er vi heldige, har mange bukket under.
Både de store brune, de med hus på ryggen og de små grå.

Saks best
Likevel må jeg nok gå mine morgen- og ettermiddagsturer med saksa kommende sommer også.
Jeg foretrekker nemlig saks når snilene skal bøte med livet.
Jeg klipper dem i to - og noen ganger i tre eller fire deler.
Da er de døde og lider ikke.

Nei til dyreplageri
Jeg kjenner ikke snilenes følelsesliv og evne til å føle smerte, men dyreplageri er jeg under enhver omstendighet motstander av.
Også når det gjelder brunsniler - selv om hevntanker kan dukke om når planter er ødelagt.
Derfor gjør jeg kort prosess.
Å legge snilene i salt eller vaskepulver er jeg motstander av.
Jeg er redd det er seigpining.
Dessuten forurenser det hagen.
Å legge snilene i fryseren sammen med maten kommer ikke på tale.
Uansett innpakning.

Virkningsløse bekjempningsmidler eller ...?
Jeg har lagt ut bekjempningsmidler beregnet på sniler, men har ikke registrert merkbar nedgang i bestanden.
Utenfor Molde bor det imidlertid en snilebekjemper som mener at han har klart å gjøre nabolaget snilefritt ved hjelp av nematoder.
Han tar utgangspunkt i at snilene er "kannibaler" - og altså spiser egne artsfrender - forer noen sniler med nematoder, dreper dem og satser på at friske sniler spiser de befengte, at de får i seg nematoder og dør, og at de spises av nye sniler som dør osv.

Lar snilene ligge 
Mange fjerner snilekadavrene.
Jeg gjør ikke det.
Jeg lar dem som snilebekjemperen ved Molde, ligge og bruker dem til åte.
Jeg samler dem på noen steder der de ikke er til sjenanse.
Steder hvor det er skyggefullt og fuktig for eksempel.
Når nye sniler kommer for å ha herremåltid på restene av sine døde artsfrender, klipper jeg dem også.

Smitte
Min metode passer ikke over alt og under alle omstendigheter.
Brunskogsnilene er ikke bare en trussel mot hagens grønne vekster.
De er også smittebærere.
F.eks. er den farlige listeriabakterien funnet på brunsniler.
Der hvor småbarn ferdes fritt i hagen, bør man derfor fjerne snilekadavrene og anbringe dem på et sted hvor de ikke gjør skade.
Mindre barn bør heller ikke ha tilgang til de redskapene og det utstyret som brukes under snilefangsten.

God fangst!

Skjærene setter bo

Skjærene er travelt opptatt om dagen.
De skal både tømme foringsbrettene, gjemme maten de tar med seg så godt at de knapt finner den igjen selv, og sette bo.

Bygger nytt
Det er flere reir - både på vår tomt og i nabolaget.
Noen av skjærene bygger imidlertid nytt.
Kanskje fordi de gamle er opptatt - eller fordi de unge skjærene ikke er fornøyde med arkitekturen eller standarden.

Friske kvister
Skjærereir flest ser ikke ordentlige og striglete ut.
Jeg har derfor tenkt at skjærene ikke er så nøye på hva de bygger av, men rasker sammen det de kan finne.
Den oppfatningen er jeg parat til å revurdere.
Det er masse tørre kvister i furuene som kan ses fra vårt kjøkkenvindu.
Tørre kvister som er lette å få tak i og få med seg, er imidlertid ikke noe for "våre" skjærer.
De skal ha frisk ved.

Bjørk og Weigela
De går løs på naboens bjørk og vrikker og vrir og haler og drar til de har fått løs friske kvister.
I dag var det Weigela-buskene i vår hage som fikk unngjelde.
To skjærer slo seg ned der og gav seg ikke før de hadde fått brukket av to kvister som de var fornøyde med.
Så fløy de av gårde for å legge kvistene på plass i det nye hjemmet.

Fine fugler
Jeg liker skjærene.
De har fine fargesjatteringer og er fine å se på - og de er elegante i lufta.
Riktignok skiter de ned rekkverket på verandaen hvor de av en eller annen grunn slår seg ned, enda det er massevis av trær med fine greiner i passende dimensjoner å sitte på.
Dessuten roter de på foringsbrettet slik at brødrester og frø havner på bakken.
Men jeg er tilbøyelig til å bære over med dette.
De skaper liv i hagen.
Til og med skvatringen når kattene nærmer seg, finner jeg sjarmerende.
Det er nesten ikke måte på hva man kan tilgi og bære over med, når det kommer fra noen man liker.

Om å overaske hagen

Jeg har fyrt med ved i hele vinter.
Aska har jeg strødd ut i hagen.
Mest der jorda erfaringsmessig er surest.
F.eks. der hvor det vokser mose som jeg gjerne vil bli kvitt.
Vedaske har høy pH og erstatter på mange måter bruk av kalk som surhetsregulerende middel.

Næringsrik
Vedaske inneholder også diverse næringsstoffer.
Når det vokser, tar treet opp mineralnæring.
Den delen av næringen som ikke forbrenner, blir igjen i aska.
Det gjelder f.eks. kalsium, kalium, magnesium og fosfor.
I tillegg inneholder aska kobber, molybden og sink.

Ikke alt like bra
Er man ikke så nøye med hva man putter i ovnen, bør man tenke seg om før man sprer aska i hagen.

Ja, til og med ren vedaske kan inneholde giftige stoffer, f.eks. tungmetaller som kadmium, kvikksølv og bly. 

Bruken av aske skal derfor ikke overdrives, men mengdene skal være store for at de skal være skadelige.

Impregnert virke skal ikke brennes.

Hvis det likevel skjer, skal aska behandles som spesialavfall.

Næring gir aske

I følge ekspertene er det slik at jo mer næringsinnhold et tre har, desto mer aske blir det. 

Askeinnholdet varierer fra treslag til treslag, og de ulike delene av treet har ulikt næringsinnhold og avgir derfor ulik mengde aske.

Barnåler inneholder mye næring og har et høyt askeinnhold. 

Fyrer man med juletreet, kan det derfor lønne seg å strø ut aska i hagen i stedet for å pakke den inn og sende den av gårde med søpla.

Det virker jo unektelig bakvendt å sende bort de næringsstoffene man har, for så å kjøpe nye i dyre dommer.

Så bruk aska - hvis den er ren - men hold den unna surjordsplantene.

 

Rikt fugleliv i hagen

For et par dager siden kom fru dompap på besøk.
Maken var ikke å se.
Så - i går - dukket han opp.
Lenge satt han i furua utenfor kjøkkenvinduet og koste seg i sola slik at jeg kunne nyte synet av den vakre lille skapningen, før den forsvant ned på gangstien inntil veggen under vinduet, der jeg ikke kunne se den.
Der ligger det solsikkefrø som har falt fra fuglemateren som henger rett utenfor vinduet.
Det er bra at det blir ryddet opp.
Jeg håper bare at den vesle rødbrystede sjarmøren og hans vakre, men noe mer anonyme kone, passer seg for kattene - for dem er det mange av.

Massevis av fugler
Vi har flere foringsplasser i hagen.
Det har vært et rikt fugleliv på dem alle i hele vinter.
Vi forer med brødsmuler, solsikkefrø og annet frø på to fuglebrett, samt talgboller, talghjerte, tørre brødskiver i ramme med netting, solsikkefrø i ulike former for beholdere og kokosnøtter hengende rundt omkring i trærne.
Og to fuglenek.
Den ene av frøautomatene henger kloss innpå kjøkkenvinduet.
Det tok litt tid før fuglene ble fortrolige med den, men nå ikke bare henter de frø der.
Noen er til og med så modige at vi to som bor her - og barnebarn som er på besøk - kan studere fuglene på kloss hold mens de spiser rett utenfor vindusglasset.

De vanligste
I følge en oversikt som Norsk Ornitologisk Forening står bak, er kjøttmeis den vanligste fuglen i norske hager.
Blåmeisen følger hakk i hel.
Det bekreftes av de observasjonene vi selv har gjort.
Ellers er det mange andre arter her også.
Som f.eks.grønnfink og gulspurv i nekene.
Men gråspurv har vi nesten aldri besøk av.
Derimot er pilfinken en hyppig - og velkommen - gjest.
Er innrapporteringen av gråspurv og pilfinkforekomster til å stole på?
Vet folk forskjell?

Svarttrost
Svarttrosten spiser for det meste mark, snegler, edderkopper, insekter bær og frukt.
Slik føde finner den ikke mye av i norske snødekte hager om vinteren.
Likevel er det mange av dem som blir her i stedet for å reise sydover - som de i følge læreboka skal gjøre.
Vi har hatt tre-fire svarttrost på fuglebrettene i hele vinter.
De er der ennå og har altså klart seg - så langt.
Svarttrostene lever i en slags symbiose med skjærene.
Når skjærene på sin uvørne, grådige jakt etter mat har valset rundt på foringsbrettet slik at frø og brød har havnet på bakken, venter trostene til det er klar bane og så kommer de og rydder opp på bakken under foringsbrettet.
Selv om nebbet deres ikke er laget for det, spiser de altså brød og solsikkefrø.

Skjærer og ekorn
Skjærene er et kapittel for seg.
Det skal de også få.
Det samme skal ekornet som også jevnlig gleder oss med sine turnøvelser for å få tak i maten som henger i treet utenfor kjøkkenvinduet.

Hvor blir våren av?

Det så lovende ut.
I flere dager har vi hatt sol og varme.
Men i dag er det grått - og kaldt.
Det har til og med kommet litt snø.
Ikke mye, men for mye.
For nå vil vi ikke ha mer.
Kuldegrader midt på dagen kan vi dessuten godt være foruten.
I dag ble det imidlertid ikke varmere enn minus 3 grader.

Vil ha vår
Nå vil vi ha vår!
Varmegrader døgnet rundt slik at snøen i hagen tiner.
Og slik at den harde, speilblanke isen som får innkjørselen til å likne en førsteklasses curlingbane, smelter og forsvinner så jeg kan hente aviser og post i postkassa uten å måtte bruke skistav og brodder.
Jeg er en gammel mann.
Jeg vil ha bare veger, fortauer og gangstier slik at jeg kan gå turer uten å risikere knall og fall.
Og jeg vil jobbe i hagen.

Mer kulde
Men det må jeg vente lenger med, skal vi tro meteorologene.
Som varsler mer kulde.
Å håpe på at de tar feil - slik de ofte gjør - har lite for seg.
For når det er noe negativt på gang, blir det nok som de har sagt.
Vi får vente med å pakke bort stillongsen og vottene.
Og smøre oss med tålmodighet.
Det skal vel gå.
Men det holder hardt.
Veldig hardt!