Gressløken i fryseren

Foto: Kow d.e. 24092013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Gressløkplantene står i skyggen på nordsiden av huset, og jorda er leirete, men det hindrer ikke at gressløktuene vokser og forsyner oss med frisk gressløk hele sommeren, og gir rikelig som kan klippes inn og fryses ned om høsten.

Hva gjorde folk før fryserens tid?
Gressløken, hvordan tok de f. eks. vare på den?
Lot man den bare stå - slik man gjør med purre - og klipte inn så lenge det var mulig å komme til?

Fryses
I våre dager kan vi høste den, porsjonere den og emballere den i glass eller plastposer, for så å fryse den ned.
Gressløken tåler godt å bli frosset.
Den blir litt "klissen", når den blir tint, men smaker like bra som om den skulle være fersk.
Nå kan vi ha gressløk til matlagingen hele vinteren.

Glass med lokk
I likhet med sin slektning purreløken, lukter gressløk sterkt.
For at den ikke skal sette lukt og smak på det den ligger sammen med, bør den emballeres godt.
Glass med tett lokk er erfaringsmessig det beste.
Bruker man plastemballasje, kan det være lurt å tre både to og tre poser utenpå hverandre.

Avling nummer 2
Gressløk vokser raskt og stiller så å si ingen krav til jordsmonn og vekstbetingelser.
Den kan beskattes hele sommersesongen og likevel gi stor høstavling - som altså kan fryses ned.
På grunn av sprøyting mot maur, klipte vi ned all løken til rota på forsommeren, og kastet alt sammen i komposten.
Det gjorde vi med tungt hjerte, men vi kunne ikke ta sjansen på å få i oss sprøytemidler.
Løken vokste imidlertid opp igjen, og gav den avlingen man ser på bildet ovenfor.
Nå ligger denne avling nummer 2 i fryseren.
Bortsett fra en liten tue som vi fortsatt klipper av når vi skal ha fersk gressløk til maten.
Til rødbeter f. eks.

30 år i huset i skogkanten

Foto: Kow d.e. 26092013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

I år er det 30 år siden vi flyttet inn. Mye har skjedd på de årene - både på vår egen tomt og på naboeiendommene.

Vi bor i det brunbeisede huset i bakgrunnen.
Sett fra denne synsvinkelen ser det ut som om vi bor i svarteste skogen.
Men det gjør vi ikke.
Men det er mange trær rundt oss.

30 år
Vi bygde i 1982 og flyttet inn i 83.
Da var det ingen vegetasjon på nabotomtene som var gjort klare for bygging.
Trærne på skogdelen av vår tomt stod der, men de fleste var små.
Nå er de store, og noen av dem har vi måttet felle.
Med tungt hjerte, men det har ikke vært til å unngå - av hensyn til naboene og delvis av hensyn til oss selv, eller rettere sagt av hensyn til huset som ikke har godt av alt for nærgående trær.

Utsikt til sjøen
Vi har utsikt til sjøen.
Det har noen av naboene også - hvis vi som bor foran dem holder vegetasjonen nede.
Sjøutsikt er en trivselsfaktor som gir livskvalitet.
Vi forsøker derfor å holde vår egen vegetasjon så lav at den ikke fratar noen utsikten eller sjenerer på annen måte.
Står de i vegen, må trærne vike.
Vår egen utsikt blir dessverre stadig mindre fordi noen lar de trærne som var små - eller ikke engang plantet for 30 år siden - vokse uhemmet.

Utveksling av planter
Mikromiljøet endrer seg med årene.
Der hvor det for tre tiår siden var åpent og trekkfullt, men lyst, er det nå vegetasjon som tar av for vinden og danner lune litt mørkere voksesteder som gjør det mulig å dyrke planter som fordrer annet klima og andre vekstforhold enn i "nybyggertiden".
Dessuten får vi stadig vekk nye planter - både blomster og ugress, busker og trær.
Noen sprer frøene sine fra nabohagene ved egen hjelp, og noen får hjelp av fuglene.
En del av dette tar vi vare på.
Slik endrer hagens innhold stadig karakter.

Hageglede og mosjon
Nå er familiens gartner 76 år.
Mange av de jevngamle opprinnelige naboene har flyttet i leilighet.
Vi har "holdt ut".
Hagearbeidet gir fortsatt betydelig glede - selv om det blir stadig vanskeligere å få gjort alt som bør gjøres.
I tillegg til hagegleden gir hagearbeidet mosjon.
Man blir ikke sittende foran TV-en og forfalle.

Holder på
Gartnerens mor holdt det gående i hagen til hun var sånn cirka 95 år.
Så vi får se.
Før eller siden tar det slutt.
Men foreløpig foretrekker jeg ikke å tenke på det.
Nå står vinteren for døra.
Om jeg kan gå i gang igjen neste vår, vil vise seg.
Den tid den glede - eller sorg.

Kan dette gå, da?

Foto: Kow d.e. 24092013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

De to nye, friske bladene har "stiklingen" utviklet etter at den ble stukket i jorda?

Som nevnt tidligere, har jeg det sånn at jeg ikke kan la være å stikke "stiklinger" i jord for å se om de slår rot og gror.
Så da vinden brekte en av "stammene" på begoniaen, ble den stukket ned i en potte med jord, plassert på nordsiden av huset - og glemt.
Inntil jeg fikk øye på den, og til min overraskelse fikk se at den hadde fått to nye blader.
Har den slått rot?
Eller suger den opp nok fuktighet og næring direkte gjennom stengelen slik at den klarer å utvikle blader?
Og: Utvikler den rotverk slik at den blir i stand til å oppta nok fuktighet og næring til at den kan beholde bladene?
Jeg trodde i min uvitenhet at planter som vokser fra knoller, måtte formeres på andre måter enn ved stiklinger.
Har jeg tatt feil?
Nå er planta tatt inn.
Klarer den å utvikle seg videre nå når den er kommet i romtemperatur?
Det blir spennende å se.

Frosten er her

Foto: Kow d.e. 27092013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Den øvre plenen er dekket av rim klokka 7 i morges. Selv om sola varmer midt på dagen, er det ikke lenger tvil om hvilken årstid vi er inne i. Krakken står ennå ute og minner om sommeren som svant.

Takene til naboene supplerer gradestokkene. Når vi tar en titt ut om morgenen og ser at takene er hvite av rim, vet vi at vi må ta på en varm jakke når vi skal hente avisene i postkassa.

 

Da jeg stod opp ved halv 7-tiden i morges, viste den elektroniske gradestokken 0,2 grader, men det har nok vært kaldere for isen på vannet i karene som plantene har stått i, var ganske tjukk.

Folk som bor ikke så langt unna oss, har skrapt is flere morgener allerede.
Vi skjønte derfor at nattefrosten var på veg til oss også.
Mange planter i potter og urner står nå i garasjen, men ikke alle.
Både fordi familiens gartner ikke er kommet så langt, og fordi det ikke er plass til alle sammen.
I garasjen har plantene konkurrert om plassen med bæreposer med småved av kvister og greiner som vi fyrer med nå i overgangstiden - og ellers bruker til opptenningsved.
Men i dag tidlig ble veden ryddet unna.

Frostskadet?
Nå kan derfor flere potter og urner med planter flyttes innendørs i løpet av dagen.
Fuksiaene som akkurat nå står i sin fagreste blomstring, satte jeg heldigvis inn for 2 dager siden.
Men mange pelargonier står fortsatt ute.
Det samme gjelder de mange agapanthusplantene - som forøvrig ikke er så ømtålelige for kulde.
Da er jeg mer bekymret for engletrompetene.
Som jeg har tenkt å gi en sjanse til, selv om de ikke har blomstret i år heller.

Nede ved bakken
Jeg forutsetter at bakken magasinerer en del varme i løpet av dagen.
Varme som den avgir om natta slik at de plantene som står i ly på bakken kanskje ikke har det like kaldt som de plantene som er direkte utsatt for kald natteluft.
Men det er ikke nødvendig å ta flere sjanser.
Værmelderne sier at det skal bli klarvær de nærmeste dagene, og da kan nattetemperaturen erfaringsmessig krype lenger under null enn den gjorde i natt.
Så nå er det bare å aksle ulltrøya og arbeidshabitten og komme seg ut og få planetene i hus.
Sommeren er så avgjort over for denne gang.

Knutekål - den egentlige kålrabi

Foto: Kow d.e. 24092013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Lite kjent og altfor lite brukt. Knutekål bør hjelpes inn i norske kjøkken.

Det er ikke så mange folk i verden som kaller kålrot for kålrabi.

Vi nordmenn skiller oss ut der. 

I Sverige og Tyskland - og delvis også i Storbritannia -  bruker de ordet kålrabi som betegnelse på knutekål.

Lokalt

Søndag var vi på et marked som ikke heter noe mindre ambisiøst enn "Friske, frodige, fantasifulle Frogn".

Markedet lever opp til navnet.

Det er mye å se - og kjøpe.

Både lokalt håndarbeid, lokal bakst og lokalt dyrkede blomster og grønnsaker.

Vi kjøpte oss en rød-fiolett, fin, fristende knutekål fra Thoresen gartneri som holder til i Havsjødalen i Nordre Frogn.

God grønnsak
Knutekål (Brassica oleracea gongylodes) er en god og anvendelig grønnsak

Den minner litt om både nepe og kålrot, men er litt mildere i smaken.

Utenpå kan knutekål være rød-fiolett eller grønn.

Inni er den hvit.

Etter at den er skrelt, kan den spises rå, kokt eller stekt.

Knutekål passer til alt det kålrot passer til - og litt til.

Altså både til fisk og kjøtt.

Eller den kan spises som snacks.
Knutekål er etter sigende rik på C-vitamin, men har få kalorier.

Ikke for store
Når noe selges til stykkpris, kan det være fristende å velge et stort eksemplar.
Når det gjelder knutekål, er det ikke sikkert at det er så lurt.
Store knoller kan være treene.

Mye ut av en knoll
I dag skal vi dele vår knutekål i tre og spise til lettsaltet torsk.
En tredel skal vi raspe.
En tredel skal vi dele i staver og smørdampe.
Og en tredel skal vi skjære i terninger og steke.
Forsiktig.
I tillegg skal vi ha poteter - og altså fisk.
Det holder til to voksne, relativt finspiste personer.

Myriader av sølvfargede insekter

Foto: Kow d.e. 21092013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

På undersiden av bladene sitter det tett i tett med mikroskopiske, sølvfargede insekter som svermer ut ved berøring eller bevegelse.

De mikroskopiske hvite "flekkene" er insekter som fløy ut da vårt barnebarn Marie ristet på kaprifoliumbusken.

Jeg la først merke til dem for et par år siden da jeg uforvarende kom borti en av skogskjeggplantene.
Da kom det en sverm med små hvite insekter flygende ut fra planta.
Ved nærmere ettersyn, viste det seg at de satt i store mengder på baksiden av bladene.
Jeg klipte ned plantene og stappet bladene i en sekk.
Mange av insektene fulgte med, men slett ikke alle.

Ikke bare skogskjegg
Den seneste vinteren var hard mot mye, men de sølvfargede, mikroskopiske insektene overlevde.
Nå fins de ikke lenger bare på skogskjeggplantene.
På kaprifoliumplantene liker de seg tydeligvis ekstra godt.
Både de kaprifoliumplantene som ligger som markdekkere i en skråning på nordsiden av huset, og den store flotte som klatrer på vestveggen, er fulle av sølvfargede, bitte små insekter.
Også andre vekster har fått besøk.
Selv ikke bringebær og humle har gått fri.

Gode råd?
Hvordan bli kvitt disse ubudne - og meget uvelkomne - gjestene?
Hva slags insekter er det?
Og hva skal vi gjøre for å bli kvitt dem?
Jeg har hatt hage med blomster, nyttevekster og prydbusker i flere tiår, men aldri sett slike insekter før for et par-tre år siden.
Og i alle fall har jeg ikke hatt problemer med dem.
Men nå er de en plage.
Er det noen som har gode råd og gi?

Sent sådde sukkererter

Foto: Kow d.e. 05092013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Sukkerertene fikk fint klatrestativ, men det brydde de seg ikke om. De la seg heller som en "klamp om foten".

Den forkrøplete voksemåten ser ikke ut til å ha hemmet veksten og avlingen. Resultat: Mange fine sprø, velsmakende, sunne erter.

Jeg har bladd gjennom min 7. sans, men finner ingen opplysninger om når jeg sådde sukkerertene.
Det var ikke i våres, men langt ut på sommeren.
Jeg husker at jeg lurte på om det var umaken verdt, og om de ville rekke å gi avling.
Det var en unødvendig bekymring.
Avlingen har vært rikelig, og vi har høstet fine ferske erter over relativt lang tid.
Stadig kommer det en og annen ny blomst som blir til spiselige erter.

Klatret ikke
For at plantene skulle ha noe å klatre i, laget familiens gartner et pyramideformet klatrestativ av lange greiner fra svarthylltreet.
Det var ingen suksess.
For plantene klatret ikke.
De brydde seg ikke om de loddrette pinnene, men la seg til i en klase på toppen av urna de var plantet i, og nabourna.
Trolig savnet de klatrehjelp i horisontalplanet.
Det var det da også meningen at de skulle få, men sommeren ble for kort.
Så langt nådde gartneren aldri.
Kanskje neste år?

Undergravende virksomhet

Foto: Kow d.e. 12092013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

"Noen" har vært på verandaen og "gravd" løs lobeliaplanta som henger på veggen. Hvem er synderen?

På veggen ved verandadøra henger det to planter.
En ildtopp og en lobelia.
Under dem står en urne med pelargonium, margeritt og lobelia.
Rundt omkring på verandaen står det flere andre planter - større og mindre.

Nå har vi hatt ubudent besøk.
Lobeliaplanta som henger på veggen er gravd løs.
Jorda som skulle vært i potta, er spredd rundt på verandagulvet.
Ingen av de andre - og langt lettere tilgjengelige - plantene er rørt.

Inngangen til verandaen er stengt med siden fra en gammel lekegrind.
Ikke engang kattene kommer forbi der.
Forøveren må derfor ha kommet luftvegen.
Det må være en fugl som har vært på ferde.

Er det skjæra?
Minst seks av dem holder til hos oss.
Er det en av de unge som har gitt etter for nysgjerrigheten?
Hva kan den ha funnet i blomsterpotta?
En mark?
En åme av et eller annet slag?

Planta har hengt der i hele sommer.
Jorda er derfor ikke ny.
Har det vært dyr der, har det - eller de - overlevd tørkeperioder og skikkelige rotbløyter når vannkanna har gjort jobben sin.

Eller har det ikke vært noe i det hele tatt?
Har en fugl - for det må det vel være; skjære eller noe annet - bare hakket i veg på måfå i tilfelle det skulle være noe å finne?
Og hvorfor har den ikke da heller forsøkt seg på en av de andre, større pottene hvor sjansen for utbytte må være langt større?
Tilfeldigheter?
Det skulle vært interessant å vite hva som foregår oppe i hodet på en sånn bevinget krabat.

Gi bort eplene

Foto: Kow d.e. 12092013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

I mange hager høstes ikke eplene. Verdifulle matressurser går til spille, og nedfallsfrukten bidrar til at sniler av alle slag spiser seg store og fruktbare slik at de kan bli enda flere enn de allerede er. 

Vi har ikke epler.
Dessverre.
Men det er det mange andre som har.
Noen har massevis av epler som de ikke bruker.
Epler som ligger på bakken og råtner og utgjør et rikholdig matfat for snilene.
Både for de brune, de små grå og hagesneglene med hus.

Gi bort!
Noen legger epler i esker, kasser - eller i trillebåra - i porten eller utenfor gjerdet, slik at forbipasserende - f.eks. skoleungene - kan forsyne seg.
Det er utmerket.
Det burde mange flere gjøre.
Og mange kunne gjøre mye mer.
Når de ikke bruker naturens gaver selv, kunne de sørge for at andre fikk nytte og glede av dem.
Ved å dele med seg i større stil og målestokk.

Selvplukk?
Hva med å invitere folk som ønsker epler, men ikke har selv, til å komme inn i hagen for å plukke?
Gratis.
Eller mot en billig penge hvis de vi ha bryderiet med regnskap, dialog med skattemyndighetene og eventuell skatt?
Sett en plakat på porten eller et annet passende sted.
Et forslag: "Vær så god! Kom inn og plukk nedfallsfrukt. Gratis. Vennligst ring på dørklokka og si i fra før du begynner."
Og hvis man tillater plukking på trærne: "Vær så god! Kom inn og plukk epler fra trærne og på bakken. Gratis. Vennligst ring på dørklokka og si i fra før du begynner."
Eller noe liknende.

Bruk selv
Hageeierne burde forøvrig bruke mer av eplehøsten selv.
Til saft, syltetøy og eplemos.
Og til bakverk og desserter.
Det er ikke så tid- og arbeidskrevende som mange kanskje tror.
Klikk på denne lenken til Dagbladets matsider og få ideer.
Her er det mye lekkert som de fleste makter å lage.

Levér til pressing
Bor du på Østlandet og ikke kan eller vil lage saft o.l. selv, kan du levere epler til Askim frukt- og bærpresseri.
Der får du betalt for eplene og bryderiet.
Du kan stikke pengene i lomma eller kjøpe eplesaft, eplegelé eller andre frukt- og bærprodukter for dem.
Har du først gjort det én gang, vil du med stor sannsynlighet gjøre det igjen.

Ikke mat snilene
Poenget er: La ikke eplene henge eller ligge og råtne!
Spiser du ikke frukt, eller bruker du ikke naturlig saft og syltetøy, men foretrekker kunstprodukter med kunstig smak, skal jeg ikke blande meg opp i det.
Men da kan du altså glede noen andre som har annen smak, med eplene dine.
Ved nærmere ettertanke er du sikkert enig i at dét er bedre enn å mate snilene.
For det er det du gjør når eplene blir liggende.
Løft på noen nedfallsepler og ta en titt, så får du syn for sagn.

Svartsurbær: Fra buske til flasker og glass

Foto: Kow d.e. 2013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Et litt tafatt forsøk på å holde fuglene borte. Avskrekkingstiltaket virket akkurat omkring nettet, men utenfor "nettsonen" har de bevingede bærtyvene tatt mer enn halvparten av bærene.

Flotte modne svartsurbær. En kan forstå at fuglene blir fristet.

Bærene er omdannet til syltetøy og styrkedrikk. Et tredje glass med syltetøy er allerede tatt i bruk.  

Svartsurbær (aronia melanocarpa) er et utmerket bær.
Fullt av vitaminer og antioksidanter.
Vår busk er av arten Moskva.

Saft og syltetøy
Jeg høster bærene med saks.
Jeg klipper av bærklasene.
På kjøkkenet renser jeg bærene, skyller dem godt mens jeg har dem i et dørslag og koker dem opp med rikelig med vann.
Når bærmassen er godt kokt, heller jeg safta over på flasker før jeg koker bærene videre mens jeg tilsetter sukker, kunstig søtstoff og Certo.

Bitter, sur eller søt
Om safta - eller styrkedrikken - skal smake surt eller søtt er en smaksak.
Noen liker mora, og noen liker dattera.
Uten sukker blir den både sur og bitter.
Jeg drikker safta ublandet som styrkedrikk fra eggeglass eller skje om morgenen, og syns ikke at det gjør noe om den er sur og bitter.
Vondt skal vondt fordrive, heter det.
Vil man ha en noe søtere start på dagen, kan man selvfølgelig søte safta med sukker, stevia, kunstig søtstoff eller hva man har for hånden - eller foretrekker.

Bruk bærene
Når jeg går tur, ser jeg at svartsurbærene henger ubrukte på buskene - både i borettslag og villahager.
Og i offentlige beplantninger.
Det er synd.
Her går mye helse og smaksopplevelse tapt.
Trolig er det navnet svartsurbær som skremmer.
Det er ikke akkurat egnet til å skape entusiasme.
Har du tilgang til svartsurbær - eller aronia som de også kalles - så prøv dem.
Ikke spis dem rå, men kok dem og lag saft og syltetøy
Det er både godt og sunt.
Med masse vitaminer og med antioksidanter som bryter ned slaggstoffene i kroppen din.
Svartsurbær er rene helsearsenalet.

Plommer

Foto: Kow d.e. 05092013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Plommer er gode å spise og gir friskt syltetøy som ikke trenger altfor mye sukker for å bli godt.

Nykokt syltetøy på gjenbruksglass. Ytterligere to glass var allerede på plass i fryseren da bildet ble tatt. Nå har disse fulgt etter.

Vi har ikke plommer i hagen.
Men det har vår sønn og hans familie.
Plommetrærne stod der da de kjøpte huset.
Vi vet derfor ikke hva plommene heter.
Men det forringer ikke bruksverdien.

Det er to trær, og de bærer rikt.
Ja, rent ut sagt overdådig.
Min kone, som har tatt seg av plukkingen, kom hjem med to fulle spann.
Og jeg har kokt syltetøy.
Etter å ha tatt av noen av de peneste plommene til å kose seg med.

Om lag halvparten kokte jeg med litt sukker og Certo.
Ikke for mye av noen av delene.
Syltetøyet skal ikke være for stivt og søtt, syns jeg.
Man skal kjenne plommesmaken, ikke bare smaken av sukker.
Det er min kone enig i.

Den andre halvdelen kokte jeg på samme måte, men med stjerneanis.
Halvannen"anisblomst" kokte med og gav syltetøyet en anelse smak av anis.
Anissmaken gir paradoksalt nok syltetøyet en litt bitter karakter.
Som noen liker - og andre ikke.
Vi liker det.

Vi bruker gjerne litt Certo i syltetøyet, men langt mindre enn produsenten foreskriver.
Certo gir en lett tyktflytende konsistens - og kanskje litt bedre holdbarhet.
Syltetøyet oppbevares imidlertid på relativt små glass i fryseren så holdbarheten er egentlig ikke noe problem.
De små glassene hindrer dessuten at syltetøyet blir stående lenge etter å ha blitt tatt opp fra fryseren til bruk på bordet.

Vi bruker ikke innkjøpte hermetikkglass, men foretrekker å gjenbruke glass som har vært brukt før til andre ting.
Glassene tåler å ligge i fryseren.
Vi har aldri opplevd at et slikt glass har frosset i stykker.
Glassene brukes om og om igjen.
Det er ressurssparende og miljøvennlig.

Høsten lurer seg innpå

Høsten er på veg.
Dagene blir merkbart kortere.
Og kjøligere - selv om det fortsatt er meget behagelig temperatur årstiden tatt i betraktning.

Svartsurbærene
Alle bærene er høstet, bortsett fra svartsurbærene.
Noen svartsurbær har vært dårlig modne, men nå ser de aller fleste blåsvarte og saftspente ut.
De som ikke er fullmodne nå, får bare være sånn.
Umodne bær gir ekstra pektin til syltetøyet.
Venter jeg for lenge med å høste, forsvinner enda flere bær ned i fuglemagene.
Fuglene har tatt for mange som det er, allerede.

Staudebedet
Det har grodd godt denne sommeren.

Det er som om vekstene har villet rehabilitere seg og styrke stillingen etter den harde vinteren.

Familiens gartner har store planer.

Han tenker å tynne staudene, fjerne en del Reinfannplanter som er i ferd med å overta staudebedet, og bli kvitt de villbringebærene i staudebedet som fikk lov å stå i våres.

Så får vi se hva det blir til.

Han har forresten begynt så smått allerede.

Beskjæring

Noen trær kan beskjæres når som helst.

Andre bør beskjæres på denne tiden.

Lønnetreet er nå toppet og greinene er forkortet.

Nå tar det i alle fall ikke sjøutsikten fra naboene.

Bulkemispelbuskene - eller trærne - og forsythiabuskene skal også beskjæres før vinteren setter inn.

Det er i alle fall planen.

Luking

I vår hage står plantene så tett at det nesten ikke er plass til tradisjonelt ugress.

Men noe kveke og løvetann er det.

Særlig under krypmispelen og mellom Pink Grootendorst-rosene hvor det er spesielt vanskelig å komme til og få tak i røttene.

Å røske av bladene er det liten vits i hvis rota står igjen.

Gartneren gjør et halvhjertet forsøk fra tid til annen, men ugresset vinner som regel.

Det kommer an på været, sa jenta da hun ble spurt om dun skulle gifte seg.

Jeg ser an været jeg også.

Sniler

Kommunen har delt ut Nemaslug.

Bank i bordet, men det er ikke så mange sniler hos oss i år.

Jeg har derfor fylt et tomt hermetikkglass med brunsniler hos min yngste datter som har nok å ta av.

De nematodeinfiserte snilene skal jeg legge ut som dødbringende åte i egen hage og i hagen til min datter og hennes familie.

Så får vi se om de snilene som er i de to hagene spiser seg til døde.

Eller om vi må ut med den gamle kjøkkensaksa neste sommer også.

Løk

Krokusen står i skråningen langs innkjørselen der den alltid har stått.

Den gjør vi aldri noe med.
Kommer den så kommer den.
Og det har den gjort hittil.
Formert seg har den også gjort.

Påske- og pinseliljeløkene er i jorda mellom rosene ved sørveggen.

Tulipaner kan vi ikke ha. 

De spiser rådyrene opp.

Jobben med å sette tulipanløk er vi derfor spart for.

Løv
Vi har to slags løv.
Løv med meldugg eller fra planter som er plaget med annen sopp - som f.eks. kornell - og friskt løv fra friske planter.
Av hensyn til allergikere og miljøet brenner vi ingen ting.
Sykt løv kjøres bort.
Frisk løv brukes som dekkmateriale eller havner i komposten.
Løv er en ressurs.

Plenen
Skal plenen klippes kort eller møte vinteren uklipt og litt "langragget"?
"Ekspertene" strides.
Jeg slår.
Min erfaring er gresser vokser langt framover mot jul, og at langt, vått gress under langsomt tinende snø og is, mugner.
Frostskader i tradisjonell forstand, tror jeg aldri at vår plen har hatt.
Kanskje fordi den består av mye mose, kveke, kløver og annet "ugress" som tåler en støyt.