Vått er godt?

Det sies at våt høst gir frodig vår.
Da er det bare å begynne å glede seg til våren.
Våtere høst har vi ikke hatt på 140 år leste jeg et sted.
Uansett, nedbørsrekord eller ikke - høsten er så våt og mild at selv de mest vannhungrige plantene i  hagen, og i naturen ellers, nå har måttet få alt det vannet de er i stand til å ta til seg.

På våre kanter - dvs. på østsida av Oslofjorden - har vi ikke vært plaget av flom og ødeleggelser.
Slik sett har vi vært heldige.
Likevel syns vi at vi har fått nok nedbør for en stund.
Familiens gartner har mye han skulle ha gjort i hagen før vinteren kommer og setter stopp for hagesyslene.
Men han nekter å jobbe ute i regnet.

Det er mulig at det ikke fins dårlig vær, men bare "dårlige" klær.
Men vær og klær er ikke bare et praktisk spørsmål.
Det er like mye et spørsmål om velbefinnende - altså om å trives.
Og jeg trives ikke i regn!
Derfor ser jeg helst at naturen skrur igjen krana nå og lar oss få noen klare, solfylte høstdager før vinteren overtar.

Og skulle naturen se seg i stand til å kopiere fjorårets vinter, vil jeg personlig ikke ha så veldig mye i mot det.
Jeg har barnebarn som venter på kuldegrader og snø, og jeg unner dem en god gammeldags vinter.
Men personlig kan jeg klare meg godt uten både kulde, snø og hålke.
Jeg må innrømme det.

Ny PC

Den stasjonære PC-en min er i ferd med å gå av med pensjon.
Jeg har derfor skaffet meg en ny.
En Laptop denne gangen.

Både tastaturet og programvaren skiller seg fra det jeg er vant til.
Det tar derfor tid å finne fram og få noe gjort.

I en overgangsperiode kommer jeg til å bruke begge maskiner.
Foreløpig har jeg ingen trådløs kontakt med internett.
Jeg bruker derfor kablene til den stasjonære maskinen for å få liv i den nye, slik at jeg kan gjøre meg kjent med den.


Akkurat nå har jeg derfor ikke adgang verken til bildearkivet mitt eller til annet stoff som ligger på den gamle maskinen.

Jeg ber derfor om at dere har tålmodighet med meg.
Husk: Det er vanskelig å lære gamle hunder å sitte!

Rik bjørnebæravling

Foto: Kow d.e. 07072014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Slik så bjørnebærene ut tidlig i juli. Nå er de plukket og syltet, frosset ned eller spist.

Modne bjørnebær ser innbydende ut. Venter man med å spise dem til de er myke - dvs. ordentlig modne - er de søte og gode. Er de derimot harde, er de sure selv om de har fin farge og ser modne ut.

I fjor trodde jeg at den harde vinteren og barfrosten hadde tatt knekken på bjørnebærene.
Buskene så ikke bra ut - mange greiner var døde, og måtte klippes bort.
Og avlingen var minimal.

I år har bjørnebærbuskene tatt sitt monn igjen.
Buskene har vært frodige med god tilvekst - og båret masser av kart som er blitt til store, blåsvarte, myke, søte bær.
Mange liter er blitt til syltetøy.
Noen er frosset ned hele.
Noen er blitt til bjørnebærgrøt.
Og en god del har havnet i magen - på barnebarn og på familiens "gartner".

Et vanlig problem er at mange av bjørnebærkartene ikke rekker å bli modne før frosten kommer.
I år er det ikke slik.
Nå er så å si alle bærene modne og plukket.
Bare et og annet kart her og der henger igjen.
Fortsetter det fine høstværet, blir de sikkert modne de også.

Den opprinnelige bjørnebærbusken som vi plantet, var uten torner.
Noen få greiner er fortsatt uten torner, men de aller fleste nye årsskuddene er rotskudd som kommer nedenfor podestedet.
Disse greinene har "illsinte" torner som river opp hendene og ødelegger klærne hvis man ikke er forsiktig.

Både "edle" og "ikke-edle" kvister bærer like rikelig, og bærene er like store og velsmakende på begge.
Vi lar derfor de tornete greinene være i fred for beskjæringssaksa.
Noen stikk her og der er til å leve med når utbyttet er så rikelig og smakfullt.

Stillheten slutt

Det har vært stille lenge.
Jeg har ikke skrevet på denne bloggen siden 17. juli.
Hele sommeren er m.a.o. passert uten livstegn fra meg.
Likevel har mange av dere stadig vært innom bloggen.

Vi har hatt sykdom i familien.
Operasjoner er foretatt, og rekonvalesensen har krevd sitt.
Det er ikke familiens gartner som har vært syk, men han har hatt andre ting enn blogging å tenke på - og ta seg av.

Som om ikke dette skulle være nok, har datamaskinen kranglet.
Noen dager har jeg måttet starte maskinen og logge inn 4-5 ganger for å få inn internett og kunne laste ned e-post.

Og noe tid har jeg jo brukt i hagen.
Bl.a. på å berge det som berges kunne fra de lange tørkeperiodene med nådeløs sol fra høy, blå himmel.

Å skrive blogginnlegg er det blitt lite tid til.

PC'en jeg bruker, er etter hvert blitt omlag 10 år gammel.
Du kan ikke vente mer av en så gammel maskin, sier forståsegpåerne.
Og det har de vel rett i.
Men selv er jeg 77.
Kanskje er det ikke bare PC'en som er utdatert?

Vel, vel.
I går "krøp jeg til korset" og kjøpte ny PC.
En lap top denne gangen.
Soft-varen har jeg ikke fått ennå, så fortsatt bruker jeg den gamle.

Trolig vil alt gå raskere og bedre når den nye er "innkjørt", men i en overgangsperiode vil det sikkert oppstå problemer.
Jeg er altså ikke borte fra nettet for godt.
Det er tvert i mot grunn til å tro at jeg kommer sterkere tilbake.
Når overgangen til ny maskin er klar.

I mellomtiden gjør jeg så godt jeg kan.
Jeg håper at dere følger med!

Maur og vann ødelegger

Foto: Kow d.e. 21062014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Et felt med belegningsstein er tatt opp, og singel av størrelse "2-6" er lagt ut. Singelen skal stå seg bedre mot vann enn det sand gjør, og ikke virke så innbydende på maur.

Steinene er lagt tilbake. Laget er ikke rett, men tilpasset det lett ujevne belegget omkring. Etter at bildet ble tatt, er mosebelegget mellom det "nye" feltet og vegen utenfor fjernet. Det hjalp på helhetsinntrykket.

For om lag 25 år siden la vi et belegg av sementstein i innkjørselen og på gårdsplassen.
Det lå pent lenge, men etter hvert begynte underlaget å gi etter her og der.
Årsakene var delvis at rennende vann undergravde steinene på noen særlig utsatte steder, og at myriader av små maur flyttet sanden som steinene skulle hvile på.
Store felt ble undergravd, steinene sank, og belegget ble ujamt.

Stort søkk ved kummen
Særlig ille var det ved drenskummen i innkjørselen.
Der gikk vannet og maurene sammen om ødeleggelsene.
Etter hvert var det der et søkk som var godt og vel 30 cm dypt, og som stadig ble større i omfang.
Biler på veg ut og inn kom stadig bort i kumlokket.

Ved hjelp av sønn og barnebarn
Etter lange overveielser bestemte familiens gartner og anleggsarbeider seg for å gjøre utbedringsjobben sjøl.
Med hjelp av familiens voksne sønn og hans tilhenger ble singel kjøpt inn og kjørt på plass.
Far og sønn tok opp steinen på den delen som skulle utbedres, og avrettingsmassen "2-6" trillet på plass og jevnet ut.
Husets anleggsarbeider tok så den omstendelige jobben å rense steinene for mose og sand og legge dem på plass slik at de best mulig ble tilpasset ujevnhetene i belegningen omkring.
Når alt var lagt, støpte barnebarnet Marius på 12, en kant mellom steinene og kumlokket.

Vil det vare?
Vil opprettingen vare?
Det blir spennende å se.
Forhåpentlig vil vannet sige mellom singelen og ikke skylle den med seg.
Og forhåpentlig vil maurene velge andre steder å slå seg til i stedet for å gå til kamp mot gruskorn som er fra 2 til 6 mm store.
Vi tar imidlertid ikke noe for gitt.
En ting har imidlertid erfaringen lært oss: Sand er totalt uegnet som underlag for steinsett der det er vannsig og maur.
Skal du legge stein, så tenk deg om før du velger sand som underlag.

Orientvalmuer

Foto: Kow d.e. 02062014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

De oransje-røde valmuene, de blå og gule irisene og de gule liljene danner en fin visuell helhet i staudebedet.

Denne sorten orientvalmuer har tunge hoder og har vanskelig for å holde seg oppreist. Vi lar dem følge sin "natur" og lar dem ligge der de legger seg.

Valmuene er sprer sine frø vidt omkring og har imponerende spireevne. Hvert år dukker de opp på nye steder. Vi lar dem bestemme hvor de vil stå. Her kanter de staudebedet langs innkjørselen. De har funnet vegen dit selv.

Dette er et annet slag. Dette slaget har stilk som makter å holde hodet oppe, og det sprer frøene sine med større forsiktighet.

Denne valmuen er usedvanlig vakker. Den står dessuten lenge og tåler regn uten å legge seg over ende. Den er rett og slett en pryd for staudebedet.

Hagen lever sitt liv i sykluser.
Ikke bare i form av årstider.
Våren, sommeren og høsten er alle inndelt i perioder hvor noen planter dominerer for så å forsvinne og overlate dominansen til andre.

Valmuenes tid
I slutten av mai og begynnelsen av juni er det valmuenes tid i vår hage.
Vi har sommervalmuer.
Og vi har orientvalmuer - altså stauder.
Av orientvalmuer har vi to sorter.
De blomstrer ikke samtidig.
Vi har derfor blomstring lenger enn vi ellers ville hatt.

Bestemmer selv
Når valmuene står i blomst preger de hagen med de oransje og røde hodene sine.
De står over alt - uten orden og system.
De står der de selv har valgt å stå.
Valmuer har en imponerende evne til å spre frøene sine - og en overveldende spireevne.
Noen steder må vi dessverre fjerne dem, men stort sett får blomstene i vår hage lov til å vokse der de velger å slå seg ned.
Noen vil kalle det uorden.
Husets gartner kaller det frodighet.

Remonterer
Nå er valmuesesongen over for i år.
Stort sett.
Men de staudene som blomstret tidligst, kan noen ganger få en ny blomstring hvis gartneren har vært flink til å fjerne blomsterstilker og visne blad etter den første blomstringen.
Og hvis været er gunstig utover høsten.
Den som lever, får se.

Godt år for Jackmannii-klematisen

Foto: Kow d.e. 18052014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Clematis Jackmannii - vakker blomst og vakre knopper.

Frodig, frisk og fin pynter Jackmannii-klematisen opp på vestveggen sammen med gullklematis med gule blomster og grå oldinghoder. 

Vi kjøpte den vakkert blå Jackmannii-klematisen for mer enn 20 år siden da EPA i Sarpsborg solgte ut restbeholdningen av planter.
Planta som bar merket Sønflor, har gitt oss mange gleder i årenes løp - og en del bekymringer,
Etter som årene gikk, ble den stadig sterkere angrepet av meldugg.
Blomsterprakten avtok, og bladene var et trist syn.
Vi plukket og plukket blader og kronblader og kastet i søpla.
I komposten ville vi ikke ha de melduggbefengte bladene.
Enkelte år har det vært så sparsom tilvekst, at vi har trodd at den kanskje var i ferd med å dø.

Men så.
I år er den friskere og frodigere enn på lenge.
Bank i bordet, men det er ingen meldugg å spore - så langt.
Kronbladene sitter på lenge, og bladene er friskt grønne.
Jeg antar at været har sitt å si.
Nå håper vi bare at klematisen vil fortsette å være frisk og blomstre sesongen ut.
Kronbladene som faller av når blomstene visner, kaster vi fortsatt i søpla.
For sikkerhets skyld.
Det er dumt å ta sjanser.

Fra svarthyllsaft til vin?

Foto: Kow d.e. juni 2014 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Safta begynte å gjære allerede før den kom på flasker. Kan den bli til vin hvis den får gjære seg ferdig uten unødig innblanding?

Svarthylltreet har fått anselige dimensjoner etter hvert. Det har betydelig årlig tilvekst. I fjor klipte vi kraftig ned for ikke å hindre TV-signalene i å nå fram til naboens parabol-tallerken. I år har treet tatt igjen det tapte og vel så det.

Svarthylltreet er fullt av store, hvite blomsterskjermer, men det blir få bær. Skal man ha glede av avkastningen, må man bruke blomstene.

Disse blomstene gikk med til å lage safta - eller vinen - på bildet ovenfor. De tre sitronene ble skåret opp og lagt sammen med blomstene.

Jeg har i flere år hatt planer om å lage saft på blomster fra svarthyll (Sambucus nigra).
I år ble tanken endelig omsatt i handling.
Men alt gikk ikke etter planen.

Oppskrift i Allers
Oppskriften på styrkedrikk laget på svarthyllblomster fant jeg i Allers fra 2006.
Ingredienser: Omlag 40 klaser hylleblomster, 2 liter kokende vann, 2 kg sukker, 60 g vinsyre og 3 sitroner.
Framgangsmåte: Blomstene skylles og legges i en passende stor bolle, sitronene skjæres i skiver og legges i, sukker og vinsyre tilsettes. Et tynt håndkle legges over bollen som settes kaldt. Blandingen står og trekker en ukes tid. Man rører i blandingen fra tid til annen. Safta siles og helles på flasker som oppbevares kjølig. Er blandingen sterk, kan den spes ut ved servering.

Sunt 
Svarthyll har lenge vært brukt for å bedre helsa.
Allerede "legekunstens far", Hippokrates, brukte svarthyll i avførende, urindrivende og gynekologiske legemidler.
Alt i følge Allers.
Svarthyll er rik på A- og C-vitaminer og styrker - i følge dem som mener å vite sånt - immunforsvaret.
Den hjelper mot forkjølelse og influensa - sies det.
Det er friske blomster som etter sigende skal virke avførende.
Mens tørkede blomster virker svettedrivende.
Godt å vite forskjellen.

Giftig
Rødhyll er giftig.
Av den bruker vi verken blomster eller bær!
Men også enkelte deler av svarthyllbusken skal man passe seg for.
Svarthyllbladene er f.eks. giftige.
Det samme er barken.
Det er altså bare blomstene og bærene vi bruker til mat.
Blad og bark kan man gni andre planter med for å holde utøy borte - hevder Allers.
Hvor effektivt dette midlet er, lurer jeg på for vårt svarthylltre er fullt av blåsvarte lus ut på sommeren.

Vin?
Under bryllupet i Kanaan gjorde Jesus vann til vin, forteller Bibelen.
Et liknende under ser ut til å være i emning hos oss.
Svarthyllsafta gjæret allerede før den ble silt.
I stedet for å helle den ut, satte vi den bort til fortsatt gjæring.
For lenge siden lagde vi vin på løvetannblomster.
Den fikk stå og godgjøre seg i mange år.
Da vi endelig drakk den, var den frisk. sprudlende og god.
Så kanskje - dersom vi bare er tålmodige - får vi god hylleblomstvin i stedet for saft.
Det skal vi kunne leve med.

Ikke størrelsen det kommer an på?

Foto: Kow d.e. 26052014 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Hvordan er jordbærene blitt så store, og hvordan holder de seg friske så lenge? Naturlig størrelse eller kjempestore og ekstra holdbare som resultat av genmanipulering?

Vi har kjøpt jordbær.
Utenlandske.
Såvidt jeg kunne forstå av emballasjen var de belgiske.
Eller kanskje var de bare pakket der.

Store og lekkert røde var de.
Smaken var så som så.
Noen smakte jordbær, andre smakte ingen ting.
Etter at de hadde fått "ettermodnet" litt, ble smaken litt bedre.

Det som bekymrer meg mest, var forresten ikke mangelen på smak.
Den største bekymringen var at de tålte å ligge lagret så lenge, og at mange av bærene var "kjempestore".
Hvordan var de blitt slik?
Ideelle vekstbetingelser?
Mye gjødsel?
En spesielt storvokst og holdbar sort?
Eller hadde de fått kjemisk-biologisk hjelp?
Til å vokse seg imponerende store.
Og til å tåle lang lagring?
Var de m.a.o. genmanipulerte?

Da jeg fikk se kjempebærene, dukket bildet av forvokst belgisk kjøttfe opp på netthinnen.
Beskylder jeg produsenten for genmanipulering?
Nei.
Men jeg spør.
Fører Mattilsynet kontroll med at importerte jordbær ikke er "dopet"?
Farge og eksteriør er det ikke noe å si på, men hva inneholder kjempebærene?
Kan de spises uten at vi får i oss vekst- og holdbarhetshormoner?

Nå er norske bær kommet på markedet.
Jeg tar som gitt at de foretrekkes framfor de importerte og langreiste.
Men når jordbærsesongen her hjemme er over, er med all sannsynlighet de importerte i butikkhyllene igjen.
Jeg sender derfor bekymringsmeldingen til Mattilsynet.
Hvis det kan gi meg et beroligende svar, er ingen ting bedre enn det.
For handel over landegrensene har jeg ingen ting i mot.
Hvis den gir meg trygg og sunn mat.

Drøbak - en blomst i Norden

Foto: Kow d.e. 18052014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Drøbak har mange idyller. Disse sitteplassene finner man utenfor kirken. I bakgrunnen er hagen til Drøbak Hospital. Både kirken og hospitalet er gitt av Niels Carlsen og hans familie.

Magnoliatrærne i Hospital-hagen er et vakkert skue når de står i full blomst.

Drøbak har mange fine hager og vakre idyller.
Hageinteresserte finner derfor mye å glede seg over i Drøbak.
Både private hager og kommunale beplantninger.

Like ved Badeparken ligger Drøbak kirke og Drøbak Hospital.
Navnet Drøbak kommer formodentlig av det gammelnorske Drugbakkr - altså drøye bakker.
Utenfor kirken og i hospitalhagen kan man slå seg ned, ta en pust i alle bakkene og nyte vakre trær og blomster.
Eller man kan søke svalende skygge under Badeparkens mektige trær.

I Badeparken ser oberst Birger Eriksen over mot Oscarsborg hvor han 9. april 1940  gav ordren som senket invasjonsskipet Blücher.
Og i Drøbaks vel bevarte gamle varmbad har kunstforeningen utstillinger.
Her er det m.a.o. mulighet til å nyte både natur og kultur.

Kjært barn har mange navn, heter det.
Drøbak er ikke noe unntak.
Stedet er kalt "Norges nordligste sørlandsby" og "rosenes by" - blant mye annet.
På 70- og 80-tallet kjørte vi rundt med dekaler - dvs. klistremerker - som viste at vi var fra "Drøbak - en blomst i Norden".
Det er en betegnelse Drøbak forsvarer den dag i dag.
Og tror du at jeg i overdreven patriotisme tar vel hardt i, kan du jo ta en tur i løpet av sommeren og se selv.
Velkommen skal du være!

"Evighetsblomster" - III

Foto: Kow d.e. 25052014 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Fin? Denne planta som prydet "verandakassa" i fjor, har ligget ute i vinter med minimalt med jord omkring røttene - og blomstrer nå som aldri før. Det må man vel kunne kalle "evighetsblomst"?

Stemorsblomster tåler det utrolige.
Kulde bukker de f.eks. ikke under for.
I alle fall ikke alle.

Den frodige, riktblomstrende planta på bildet ovenfor er fra i fjor.
Men bildet er tatt i dag.
Den lever i beste velgående.

Jeg skrev om den 11. januar under tittelen "Evighetsblomster", og  under tittelen "Evighetsblomster - II" den 8. april.

Stemorsblomster er hardføre.
At jeg skulle klare å holde liv i denne planta, var jeg egentlig ganske sikker på.
Hadde den klart seg gjennom vinteren, ville den nok fortsette å leve når den kom i ny jord og i potte.
At den skulle blomstre så rikt og bli så flott, var jeg imidlertid ikke forberedt på.

Av dette trenger jeg følgende lærdom: Man skal tenke seg vel om før man kaster planter.
Fins det minste håp, bør de få nok en sjanse.
Kanskje takker de for sjansen ved å overraske med generøs blomstring slik stemorsplanta på bildet ovenfor har gjort.

Nå er spørsmålet: Hvor lenge vil den fortsette å glede oss med et vell av vakre blomster?
Holder den sommeren ut dersom den får vann og gjødsel?

Villige, varige "vipeegg"

Foto: Kow d.e. 18052014 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

"Vipeegg" og primula konkurrerer med grantrærne om fuktighet og næring - og ser ut til å klare seg bra.

Da jeg delte "tusta" med Fritilaria Meleagris, eller vipeegg, i fjor, plantet jeg noen av løkene i staudebedet under grantrærne ved gårdsplassen.
Jeg tenkte det var en sjanse å ta, for grantrærne sender sine finmaskede rotnett ut i det lette og næringsrike jordsmonnet og forsyner seg grovt av både fuktighet og næringsstoffer.
Men vipeeggene ser ut til å like plassen de er blitt tildelt.
De blomstrer frodig - og blomstene står lenge.
Mye lenger enn de løkene som fortsatt står i den solrike vestveggen, og de jeg plantet på andre steder hvor de står i direkte sollys.

Også primulaene som krever mye fuktighet hvis de ikke skal tørke og dø ut, er frodige og fine med mange blomster der de står i det lett skyggefulle bedet under grantrærne.

Jeg har selvfølgelig ikke overlatt alt til tilfeldighetene.
Jeg har vannet et par ganger i løpet av våren.
Regnet har det også gjort, men det skal regne mye før det blir skikkelig vått under greinene med tett granbar.

De andre staudene i bedet ser også ut til å få den næringen og den fuktigheten de trenger.
De er friskt grønne og har god tilvekst.
Det viser at man ikke skal være redd for å prøve løsninger som i første omgang ikke virker fornuftige.
Naturen har sin egen logikk.

Mose

Foto: Kow d.e. 09052014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Hvem river mosen av steinene på tomta? Dyr med nebb eller dyr med klør? For et dyr er det vel?

Snart dekker mosen hele steinen. Det er vakkert - etter min smak.

Her var det et fint, mykt, grønt heldekkende lag av mose, men i nattens mulm og mørke har noen vært der og flekket mosen av og laget stygge sår.

Her er en "step stone" som har fått være i fred. Foreløpig. Et vakkert skue, syns jeg.

På inngangstrappa og på trinnet opp til sitteplassen ved inngangen er mosen revet eller hakket av i små "mosedotter". Flere steder på gårdsplassen er det likedan. Hvem gjør dette? Og hvorfor?

Jeg syns mose er vakkert.
Jeg vil ikke ha den over alt, men mange steder er den mer enn velkommen.
Ikke en gang mose i plenen er jeg frenetisk motstander av - selv om jeg sprer vedaske der og håper på gress.
I mangel på levedyktig gress er mose både myk og god å gå på for små barneføtter - og grønn og pen å se på.
Folk som skaffer seg maskiner og river opp mosen for å få en lytefri gressplen, har jeg ingen sans for.

På øst- og nordsiden av huset vokser mosen frodig - på bakken, på fjellet, på steiner, ja, stort sett over alt.
På østsiden av huset er det en "skogteig" som vi eier.
På nordsiden er det skyggefullt og mye furunåler.
På disse to sidene er nok "miljøet" og jordsmonnet surt.
Og mosen vokser villig.

I stedet for å betrakte den som en fiende som må bekjempes, har vi valgt å se på og behandle den, som en venn.
Et dekorativt innslag i hagen.

Vi blir derfor både lei oss og irritert når "noen" ødelegger.
Hvem denne "noen" er, vet vi ikke.
Men vi går ut fra at det er et dyr.

Er det fugler?
Eller er det firbente dyr?
Er det grevlingen?

Og hva er hensikten?
Mat?
Hva skjuler seg i eller under mosen som dyr kan være interessert i å fjerne mosen for å få tak i?
Når jeg ser nærmere etter, finner jeg ingen ting.
Verken der mosen er fjernet, eller når jeg forsiktig løfter på moseflak som foreløpig har fått ligge i fred.

Jeg følger utviklingen med spent oppmerksomhet i håp om å avsløre synderen.
Ødeleggelsene ser imidlertid ut til å finne sted om natta.
Da sover jeg.
Men jeg vet om ødeleggelsesmester som er aktiv da, og som har endevendt bringebærlandet og plenen vår tidligere.
Er det grevlingen som har vendt tilbake?
Og: Er ødeleggelsen av mosen bare et forvarsel om hva vi har i vente?

Vi krysser fingrene og håper det beste.

... deilige bjørnebær

Foto: Kow d.e. 09052014 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Bjørnebærbuskene ser ikke ut til å ha tatt skade av årets vinter som jo var usedvanlig mild. Ennå er det for tidlig å si hvor mye det er liv i, men det ser bra ut.

I fjor trodde jeg at den harde vinteren hadde tatt knekken på bjørnebærbuskene.
Alt så tørt og dødt ut.
Men noen av stamme hadde greid seg, og nye vokste fram i løpet av sommeren.
Riktignok var bærhøsten sist sommer minimal, men at buskene hadde overlevd, var tross alt det viktigste.
Når ser det riktig bra ut - med friske, grønne skudd tett i tett på stammer og grener.
Holder buskene hva de lover, kan vi se fram til nok et år med masse store, svarte, søte bjørnebær.
Hvis det er slik at bærene er sunnere jo mørkere de er, må bjørnebærene i vår hage være rene helsebombene.

Engletrompeter i skammekroken

Foto: Kow d.e. 09052014 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Fem engletrompetplanter er satt ut på terrassen. I "skammekroken" så å si. De ser ikke spesielt vitale ut. Men de får en sjanse.

Tirsdag i denne uka skrev jeg om engletrompetplantene som ikke blomstrer, og som nå får sin siste sjanse.
De er i alt sju stykker.
De fem på bildet ovenfor, en med en stor og tung urne som ennå ikke er flyttet, og en ny av året som står i garasjen for å slå rot.
Den store skal stå i avskjæringen på bildet.

De to som står i svarte plastpotter, er omplantet denne våren.
De har fått større potter og ny jord.
Jorda er en blanding av hagejord fra sekk og kugjødselkompost.

Plantene i den brune plastpotta og keramikkrukka skal også få ny jord bare jeg kan gjenoppta utearbeidet.
Den vesle planta i den gule plastpotta er dyrket fram fra en stikling som jeg satte i fjor.
Den har holdt seg grønn, og har hatt blader, gjennom vinteren.

Da jeg har forstått at mangel på gjødsel kan være forklaringen på den uteblitte blomstringen, har jeg allerede begynt å vanne med gjødselvann med Blåkorn.
Heretter skal plantene få hønsegjødsel, dvs. hønsemøkkpellets oppløst i vann.

Det er mange eksperter der ute.
Hvis de som leser denne bloggen, mener å hvite hva jeg gjør galt, vil jeg gjerne vite det.
Når plantene har utviklet blader, har de hittil mistet bladene igjen etter kort tid.
Hvordan unngår jeg dette?
Og hvordan får jeg plantene til å blomstre?

Agapanthus og engletrompeter under åpen himmel

Afrikaliljene - dvs. agapanthus - og engletrompetene har jeg flyttet ut allerede.
De har stått ute døgnet rundt i et par uker allerede.
Forhåpentlig har de ikke hatt vondt av det.

For flere år siden glemte jeg å ta inn agapanthus-plantene om høsten.
De stod ikke i krukker, men var plantet i jorda.
Til min overraskelse greide de overvintringen uten problemer.
De blomstret rikt.
Jeg er derfor ikke redd for at det har vært - eller skal bli - for kaldt for dem.

Engletrompetene er jeg mer usikker på.
Vi har nå sju stykker som vi har formert ved stiklinger.

Engletrompetene lever farlig.
De par siste årene har de ikke blomstret.
Blomstrer de ikke denne sommeren heller, havner de på komposthaugen.
Vi har ikke vinteropplagsplass til planter som bare byr på problemer og ikke gir oss glede tilbake.

Joda, vi har skiftet jord og gitt dem større potter.
Men kanskje har vi gjødslet for lite.
Denne sommeren skal de få gjødsel nok.
Hjelper ikke det, er deres tid i vår hage ugjenkallelig over.
Så vi får se.
Enten blir det blomster, ellers blir det komposthaugen.
Dommen kan ikke appelleres.
Nå er det enten eller.

Vårregn

Det regner.
Livgivende vårregn som plantene sårt trenger.
For det var i ferd med å bli faretruende tørt.

Soldager er hyggelige.
Men evig sol gir ørken.

Naturen trenger både sol og regn slik den svenske poeten Martin Koch så treffende skriver:

"Men det ska vi lära av allt som vi se:
Om jorden ska bära små blommor som le
och mogna med frukter av alla de slag,
så måste på sol følja regn någon dag."

Og frukter og blomster vil vi jo ha.
Derfor er regnet særdeles velkomment.
Selv om det kanskje ikke er populært hos dem som må være ute.

Selv tar jeg min antibiotika og betrakter været og naturen som nyter regnet, gjennom stuevinduet.
En liten ekstra innsats har jeg gjort på morgenkvisten.
Jeg har båret noen av "inneplantene" ut i regnet.
Det dreier seg om fuksia, noen få pelargonier, diverse slyng og klatreplanter i potter samt spanske og hvite margeritter og bacopa.
Forhåpentlig har de godt av regnet.
Når kvelden kommer, lar jeg dem stå slik at jeg slipper å ta de våte plantene inn i gangen og i garasjen.
Jeg krysser fingrene og håper på at natta ikke blir for kald.
Jeg er ikke noen utpreget "risk taker", men noen sjanser må man ta.
Ellers blir det for tungvint.

1. mai - arbeidernes dag, Gaukmesse, "Maigreve" og Valborgsmesse

1. mai er en mangfoldig dag.

Fra 1889 har 1. mai vært arbeidernes internasjonale kamp- og demonstrasjonsdag.
Ikke "arbeidets dag" som enkelte gjerne vil ha det til.

I europeisk historie har den første dagen i mai imidlertid vært en merkedag lenge før arbeiderbevegelsen tok den i bruk som kampdag.

Mai ble i gammel tid ofte kalt såmåned eller blomstermåned.

Gaukemesse
På primstaven er 1. mai avmerket som Gaukemesse.
Den faller midt i Gauke-"måneden" som strekker seg fra midten av april til midten av mai.

Fra Gaukemesse kunne man vente å høre gjøken eller gauken.
Når gjøken gol, var det et tegn på sommer.
Men det var viktig å legge merke til hvilken himmelretning lyden kom fra.
Man tolket gjøken slik:

Nord någauk,
syd sågauk,
vest viljagauk,
aust giljagauk.

Nordgjøk varslet sykdom og snarlig død, sørgjøk varslet godt år, vestergjøk varslet at man skulle få det som man ville, og østergjøk at man ville ha hell i kjærlighet.
Hvis man klarte å stille seg under treet der gjøken satt og gil, ville man få oppfylt tre ønsker.

Da jeg var gutt, burde man ikke bade før man hadde hørt gjøken.
Ellers ville man bli syk.
Noen mente at å høre gjøken ikke var nok.
Gjøken skulle gale tre ganger før man uten fare kunne gå i vannet.
Kanskje hadde det sammenheng med at vi badet i Glomma som gjerne gikk stri av smeltevann på denne tiden av året.

Maigreve
I middelalderen samlet man seg 1. mai i det tyske kulturområdet til skyteøvelser, kappestrid og festligheter og valgte Maigreve.
Maigreven ble i triumf ble ført inn i landsbyen som tegn på at vinteren var overvunnet, og at den grønne årstid hadde tatt over.
Kåringen av Maigreve var en stor folkefest.
I "Hansabyen" Bergen skal innbyggerne visstnok ha praktisert denne tradisjonen langt oppover mot vår tid.

Valborgsmesse
I katolske land feiret man 1. mai "Festum Valburgis Virginis" - dvs. Valborgsmesse - eller Walpurgisnacht som tyskerne sier.
Den hellige Walpurga - altså Valborg - var en angelsaksisk kongsdatter som levde på 700-tallet.
I følge folketroen skal steinen på gravstedet hennes ha utsondret en helbredende væske.
Mange førkristne skikker og vårritualer er blitt knyttet sammen med den katolske feiringen av Valborg og Valborgsmesse.
Det gjelder trolig også svenskenes dans rundt mai-stången.
Ordet mai-stång har ikke noe med måneden mai å gjøre.
Mai-stång heter den fordi den er pyntet - utmajad - med løv osv. som en hyllest til våren.

Potetene i jorda

Jeg har hatt noen poteter liggende lyst slik at de har kunnet utvikle herdige groer.
Det dreier seg om noen litt store Belana og en del mindre Ringerikspoteter.
Nå er Belana-potetene og halvparten av Ringerikspotetene - til sammen omlag 20 stykker - kommet i jorda.

"Potetjordet" er ikke det beste.
Det ligger skyggefullt til på nordsiden av huset.
Området skulle være kjøkkenhage, men ble for mørkt - og surt.
Nålene fra furuene i skråningen mot nabotomta, gjør jordsmonnet til reneste surjordsbedet.
En real dose aske som jeg spadde ned, minsker forhåpentlig surhetsgraden.
Er det en vekst som erfaringsmessig ikke er kresen når det gjelder jordsmonnet, så er det potet.
Derfor gir vi dem en sjanse til å vise hva de duger til i den sure jorda i skyggen.

De 12 Ringerikspotetene som ennå ikke er satt, skal få plass i nabobedet.
Men våronna må tas i porsjoner.
Formen er ikke på topp.
Og temperaturen er ikke mye å skryte av, den heller.
Akkurat nå er det 12 grader på nordsiden av huset, men om natta er det farlig nær null.
Så lenge poteter og groer ligger beskyttet i jorda, gjør ikke den kjølige lufta så mye, men når nye vannholdige stengler og blad skyter opp, skal det ikke så mye til før de fryser i stykker.
Derfor kan det være greit å vente med å sette noen poteter.

Vi setter ikke poteter for å spare penger og skjøte på husholdningsbudsjettet.
Økonomien i prosjektet er heller tvilsom.
Men det er morsomt - og litt spennende.
Både for familiens "gartner" og for de mindre barnebarna som gjerne engasjeres i høstingen når den tiden kommer.
Vi plukker - og spiser! - alle de potetene vi finner.
Uansett størrelse.
Også dem som er små som erter.
Helt ferske, men grundig vaskete og uskrelte går de ned.
Jo, mindre, desto morsommere.
Syns både barnebarna og "gartneren".
Så nå er det bare å vente.

Så mye som skulle vært gjort

Det var så mye som skulle gjøres.
Og så lite som ble gjort.

I midten av mars ble jeg forkjølet.
Jeg ble sakte bedre.
Men så tok vi en handletur til Sverige.
Det var mer enn jeg tålte.
På vegen hjemover begynte jeg å fryse.
Det var godt og varmt i bilen, men det brydde ikke kroppen seg om.
Jeg frøs så jeg hakket tenner.
Hjemme gikk jeg rett til sengs.
Det var 13. april.
Siden har jeg vært syk.

Influensa og lungebetennelse har holdt meg innendørs.
Påskedagene forsvant ut i ingen ting.
Strålende vårdager med sol og varme måtte jeg betrakte gjennom vinduene.
Derfra har jeg sett hvordan trær, busker og stauder har tatt våren i besittelse uten min medvirkning.
Ulvespireaen i skråningen langs innkjørselen står uklipt.
Det samme gjør Pink Grootendorst-rosene.
Og mellom spirea og roser vokser sølvarve, gravmyrt, kveke og annet ugress.
Her skulle jeg vært med hagesaks, spade, hakke og rive.
Men i stedet for å kjempe mot ugress, forsøker jeg ved hjelp av antibiotika å få bukt med lungebetennelsen som tapper meg for krefter og overskudd.

Litt har jeg fått gjort.
Når sola har gjort gradtallet tosifret, har jeg den siste uka plantet om en del planter og forsiktig begynt å fylle jord i urner og kar som det skal plantes i når nattetemperaturen holder seg på trygg avstand fra frysepunktet.
Men det er bagateller.
I forhold til alt som burde vært gjort på dette tidspunktet.

Gamlinger som meg burde selvfølgelig sørge for å la seg vaksinere.
Det gjorde jeg tidligere.
Men så ble jeg nok overmodig.
Når jeg ikke ble syk, tenkte jeg at det går vel bra - uten vaksine.
Men det gjorde det ikke.
Jeg hanglet i fjor.
Og fikk meg en ordentlig smell i år.

Alle årstider er viktige for en hageentusiast.
Men våren er den viktigste.
Den har jeg snart mistet.
Det har jeg ikke råd til å oppleve flere ganger.
Hvis det fortsatt er aktuelt, blir det vaksine neste år.
I år er det for sent.
Skaden er allerede skjedd.

Antibiotikakuren er nå gjennomgått.
Fortsatt er jeg tafatt og uten krefter.
Forhåpentlig kommer overskuddet og tiltakslysten tilbake.
Før hele våren er tilbakelagt - i uvirksomhet.

Venter på å komme ut

Foto: Kow d.e. 08042014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Pelargoniene venter på å komme ut. Disse står lyst og har holdt seg "lubne" vinteren igjennom.

Også disse står lyst og er frodige. 

Disse plantene står derimot innerst i rommet og bærer tydelig preg av å ha det for mørkt. Noen av dem skal beskjæres før de settes ut.

Vi har mange pelargonium-planter.
Både den lett rosa "Dronning Ingerid" og diverse røde.
Felles for dem alle er at de tilbringer den kalde årstiden innendørs og den varme utendørs.

De fleste pelargonium-plantene som vi har idag, har vi dyrket fram fra stiklinger.
Vi har derfor flere titalls planter - noen ganske store og noen mindre.

Mange av plantene har overvintret i rom med "oppholdstemperatur".
Noen av dem har stått tett inntil vinduene og har hatt det relativt lyst.
Andre har hatt det mørkere.

Atter andre har overvintret i vedskjulet - dvs. et kjellerrom hvor temperaturen har vært relativt lav, men ikke i nærheten av frysepunktet.
I vedskjulet er det forholdsvis mørkt.
Plantene som har stått der, er ganske langt etter de plantene som har stått varmt, i utviklingen.

Noen pelargonier blir beskåret relativt hardt.
Andre mer forsiktig.
Og noen ikke i det hele tatt.
Det skyldes at jeg ønsker planter med ulike fasonger, og planter som blomstrer til ulike tider.
Det som klippes av, blir nye planter.

Problemet med de plantene som ikke beskjæres - eller som beskjæres lite - er at de får tilvekst som blir relativt "sprø" og tåler lite.
Når de kommer ut i fri luft, blåser eller regner de i stykker.
Plantene bør derfor settes ut om dagen slik at de kan bli herdet.
Selv om det er et omfattende arbeid å bære plantene ut og inn, ser jeg fram til å komme i gang med herdingen.
Jeg håper derfor på noe høyere dagtemperatur og ikke altfor sterk vind.

"Evighetsblomster"- II

Foto: Kow d.e. 30032014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Stemorsplanta som ble kastet etter fjorårets hagesesong, har overlevd vinteren. Kanskje fortjener den nok en sesong som prydplante?

Den 11. januar i år skrev jeg om stemorsblomstene fra verandakassa som lå ute i kjøkkenhagen og blomstret etter at de var blitt kastet.
Da var det varslet kulde, og jeg regnet med at de seiglivede plantene ville bukke under.
Men neida.
Enda de ligger oppe på bakken og bare har et tynt lag med jord om røttene, har de overlevd vinteren.
Nå møter de våren med friske, grønne blader og med blomster og knopper.
Vinteren har ikke vært av de hardeste, men likevel.
At stemorsblomster overlever med røttene trygt plantet i dyp jord, har vi opplevd før.
Men disse har så å si overlevd på luft og kjærlighet.
Kanskje de forsvarer en plass i verandakassa enda en sesong?

Godt med regn

I dag regner det.
Det siler jevnt og trutt.
Jeg får ikke gjort noe ute, for jeg liker ikke å bli våt.
Men jeg klager ikke.
Hagen trengte regn.

For noen dager siden skrudde jeg på vannet i "hagekrana" - som står i garasjen - koblet til hageslangen og vannet rosebedet langs husveggen samt det staudebedet som befinner seg under grantrærne i utkanten av gårdsplassen.
Rosebedet tørkes fort opp av sol og vind.
Og staudene under grantrærne konkurrerer med grådige trerøtter om næring og fuktighet.
De trenger stadig påfyll.

Hele hagen trenger forøvrig vann.
Ikke bare de bedene som står utsatt til.
Prydplanter og nytteplanter - altså både stauder, urter, busker, hekk og gressplen - trenger å få drikke seg "utørste" nå før vårsola tar til å varme for alvor.
Nødvendigheten av å tilføre planetene nok fuktighet om våren, blir ofte undervurdert - eller endog oversett.

Jeg kan ikke si det med sikkerhet, men det skulle ikke forundre meg om det er flere hagevekster som dør av mangel på vann om våren enn det er planter som fryser i hjel om vinteren.
Vann må til.
Regnet er derfor velkomment.
Også fordi det bidrar til å frakte all den treaska som jeg har strødd ut i vinter, ned i jorda hvor vekstene kan nyttiggjøre seg den kalken og de næringsstoffene som aska inneholder.

Men om en dag eller to vil jeg gjerne ut i hagen igjen.
Våronna er langt fra ferdig.

Barn i hagen

På nettsiden til boligmagasinet VI I VILLA fant jeg en artikkel om hvordan barn kan hjelpe til i hagen.
Artikkelen heter "La barna slippe til i hagen - det skaper glede for både ung og gammel".

Hageglede skapes gjennom kjennskap. Ingen kan bli glad i noe man ikke kjenner til.
Eller har erfaring med.

På den annen side:
Tvang og pliktarbeid blir ingen glade av.
Mange hageentusiaster har med sikkerhet effektivt ødelagt yngre generasjoners hageglede ved å pålegge barna oppgaver som de ikke har hatt lyst til å utføre.
Hagearbeid skal ikke være plikt.
Ikke for voksne - og ikke for barn
Det skal være lyst.
Entusiasme.
Og glede.
Derfor må man inspirere.
Ikke tvinge!
Tvang kan føre til livslang avsky.

Artikkelen i VI I VILLA har ideer til hvordan man kan trekke barn i ulike aldre med i hagearbeidet.
Jeg gjengir her ideene og knytter noen kommentarer til dem.
Kommentarene bygger på erfaringer med 3 barn og 10 barnebarn.

0-2 år
Artikkelen hevder at barn i "denne alderen er for små til å utføre hagearbeid, men de kan likevel nyte hagens friske dufter, smaker og farger.
Når de blir litt eldre kan du for eksempel lære dem at det er de røde jordbærene som kan spises, mens de grønne må stå en stund til."
Her er artikkelforfatteren for defensiv.
Den skal tidlig krøkes som god krok skal bli.
1-åringen og 2-åringen kan få grave på utvalgte steder i bed og ellers på passende steder slik den voksne gjør.
Om det går "litt over stokk og stein", får man bære over med.
Vanning med egen vannkanne har 2-åringen som regel stor glede av.
Det kan til og med bli for mye av det gode.

2-3 år
VI I VILLA foreslår at 2-3-åringen kan hjelpe til med å vanne planter og å luke ugress.
 Å vanne og "dra opp" er populære aktiviteter.
Fortellinger om naturprosessene, samt mild vegledning og tilrettevisning knyttet til arbeidet, er god opplæring.
Som sitter.
Er du fingernem og praktisk anlagt kan det være morsomt å lage fuglebur sammen, sier VI I VILLA som sikkert mener fuglekasser eller foringsbrett.
Pass bare på at barna ikke blir passive betraktere mens du snekrer.
Deltakelse er viktigere enn resultat.

4-5 år
Fra fireårsalederen er barna gamle nok til å kunne hjelpe deg med å plante frø, mener VI I VILLA.
Unødvendig seint, hevder jeg.
"Plante frø" - f.eks. prydbønner, solsikker, blomstererter, blomkarse og gresskar - kan også 2-3-åringen være med på, eller gjøre på egen hånd etter å ha blitt lært opp.
Noen 2- og 3-åringer har sådd og plantet i barnehagen.
VI I VILLA oppfordrer de voksne til å fortelle barna om visse hagedyr, og hevder at "Ormer gjør jorden løs og mer fruktbar".
Artikkelen er antakelig dårlig oversatt.
På norsk heter de dyrene som gjør jorda løs og luftig, mark, f.eks. meitemark - ikke orm.
At noen dyr er velkomne i hagen fordi de spiser andre dyr som skader plantene, bør barna også lære.
F.eks. at "larvene til blomsterfluene, nettvingene og marihønene, så vel som voksne marihøner, spiser enorme mengder bladlus", og at "Tusenbein gjør nytte for seg ved å spise skadedyr".
Barna bør også lære at noen dyr - som mus, rotter, grevling, rådyr og elg gjør ugagn i hagen.
Naturen og kulturen spiller ikke alltid på lag.

6 år og eldre
Fra 6-årsalderen av bør barna kunne få en egen jordflekk, mener VI I VILLA.
Eller tidligere.
Før de får sin "parsell" bør de få dyrke i melkekartonger, potter og urner.
Det er viktig at barnet etter hvert får gjøre ting på egen hånd.
Gode råd er OK.
Masete innblanding bør unngås.
Å lære av erfaringer er nyttig.
Det gjelder også negative erfaringer.
"Husk også at ungene også trenger passende hageredskaper," heter det i artikkelen i VI I VILLA.
Ikke hvis det betyr "lekeredskaper" som bidrar til følelse av "liksomarbeid".

Farer og feller
Ikke alt hagearbeid er ufarlig.
Barna skal ikke bare få anledning til å jobbe i hagen.
De skal også bruke hagen som aktivitetsområde.
De må derfor være oppmerksom på faremomentene.
Jeg mener at familier med mindre barn ikke bør ha dam i hagen eller giftige planter.
Elektrisk utstyr, sprøytemidler, skarpe redskaper, kasser med lokk og annet som barna kan klatre opp i uten å kunne komme ut igjen, må holdes utenfor barnas rekkevidde.
Det er ikke "overforsiktighet", men sunn fornuft.
Det er for seint å være etterpåklok når skaden først er skjedd.

Lykke til med en lang og hyggelig hagesesong.

Rabarbraen kommer, men så sakte så sakte

Foto: Kow d.e. 30032014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Rabarbraen er ikke tidlig ute, og det går ikke fort å stikke nye skudd opp av jorda og utvikle stilker og blader, men nå er våren i kjøkkenhagen i gang. Omsider.

Rabarbrarøttene i nabobedet har også overlevd vinteren. Nå forbereder de seg for å utvikle saftige, sure stilker som han høstes for å bli brukt til mat fram til St. Hans. Deretter tar oksalsyra over for alvor.

Kjøkkenhagen ligger på tomtas mørkeste og kaldeste sted.
Nemlig i skyggen på nordsiden av huset der sola sjelden slipper til.
Vekstene der - f.eks. rabarbra, pepperrot, gressløk, løpstikke, timian, oregano, sitronmelisse og mynte - tenker seg derfor godt om, før de bestemmer seg for at våren er kommet, og for at årets vekstsesong kan begynne.

I mange år hadde vi rigorøse vanningsrestriksjoner.
For i alle fall å få noe til å overleve tørre somre, anla vi kjøkkenhagen på nordsiden av huset - i skyggen av nordveggen.
Noen ganger fikk vi både flerårige urter og ettårige grønnsaker til å vokse der.
Men de ettårige trivdes ikke.
Det var lett å se.
Men det gikk på et vis.

Så kom snilene.
Ikke bare de store brune skogsnilene som det er flust av, men også haugevis med små grå.
De grå var nesten verst.
De spiste spirer, skudd og småplanter, og de levde "Herrens glade dager" på rødbeteblader, mangold og salat.
Da var det bare å gi opp - og flytte kjøkkenhagen ut på den solrike terrassen.
Hvor den nå befinner seg i 6 store plastdunker.

Det som står igjen i den opprinnelige kjøkkenhagen, er de flerårige urtene som er nevnt ovenfor.
De klarer seg - stort sett.
Skjønt, sitronmelliseplantene er ikke så stabile som de andre.
De har gått ut noen ganger.

Vinteren vi nå har vært igjennom, har vært lett.
Det skal bli spennende å se om noe har bukket under.
Rabarbraen har i alle fall greid seg.
Det kan vi konstatere.
Nå ser vi fram mot en solrik varm sommer hvor de minste barnebarna kan kose seg med sure rabarbrastilker som de dypper i sukker.
Når rabarbraen kan spises, er sommeren kommet for alvor.
Men foreløpig er det bare så vidt den stikker over bakken.
Og fortsatt er det nattefrost både i kjøkkenhagen og på naboens tak når vi titter ut om morgenen.
Vi må derfor smøre oss med tålmodighet.
Men det går i alle fall den riktige vegen.

Skjærene bygger fortsatt

Foto: Kow d.e. 19032014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

"Gå først, du." Av erfaring vet skjærene at det er mat å finne på foringsbrettet, men det gjelder å være forsiktig. En vet aldri hva menneskene kan finne på. Men den som intet våger intet vinner. Og her er det mye å vinne.

Hva er den på jakt etter? Mens de andre hentet mat på foringsbrettet og fløy av gårde med, stod denne skjæra på plenen og hakket og hakket. Hva var det som var så interessant der?

Det må være et større byggeprosjekt skjærene har på gang.
Det var flere uker siden de begynte å samle kvist, og de holder på ennå.

Kaprifolium i skjærereiret
Skjærene henter byggemateriale fra bjørka til naboen - og fra våre prydbusker.
Skjærsminbusken på den øvre plenen er ofte besøkt.
Det samme er trærne på skogdelen av tomta.
For et par dager siden så jeg ei skjære som satt i kaprifoliumbusken og strevde med å få løs en ganske stor kvist.
Det var åpenbart frisk ved som gjorde motstand, men til slutt måtte kvisten gi etter, og skjære fløy av gårde
med sitt bytte.
Forhåpentlig tar verken foreldrene eller skjæreungene som klekkes ut etter hvert, skade av kaprifoliumveden som ikke er kjent for å være særlig sunn.
Bærene er i alle fall giftige.
Og altså treverket også - så vidt jeg vet.
Men kanskje ikke for skjærer?

Hakket i naboens plen
Forleden dag satt jeg og så på en skjære som hakket i naboens plen.
Den hakket løs store tuster med gress.
Jeg tenkte at den kanskje skulle ha det tørre gresset som foringsmateriale i reiret, men den kastet gresset rundt seg, og tok det ikke med seg da den lettet og fløy bort med noen av stammefrendene i flokken.
Ren lysthakking så det ut til.

Hakket i vår plen
Også på vår plen satt en skjære forleden og hakket og hakket.
De andre forsynte seg av maten på foringsbrettet, fylte nebbet og vel så det, og fløy avgårde med fangsten.
Skjæra på plenen brydde seg ikke om maten på brettet, men fortsatte å hakke uten at vi kunne se at den fikk noe igjen for det.
Den spiste i alle fall ikke.
Og ikke fløy den avgårde med noe.
Merkelig.
Hva driver disse frenetisk hakkende skjærene med?

Hår til isolasjon
Jeg er kortklipt.
5 millimeter over det hele - dvs. der hvor det er hår å klippe.
Det er min kone som klipper meg.
På denne tiden av året legger vi det avklipte håret ute, slik at fuglene kan bruke det i reiret.
Hvis de skulle ønske det.
Om småfuglene tør ha menneskehår så tett innpå seg, er kanskje tvilsomt.
Men skjærene er neppe redde.
Og skulle håret bli liggende ubrukt, er ingen større skade skjedd.
Det dreier seg ikke om så store mengdene - lenger.

Atsjooo!

Det sies at ingen er så syke som mannfolk når de er syke.
Underforstått: Menn tåler mye mindre enn kvinner - og gir seg fortere over.

Bare tøys, selvfølgelig.

Vi mannfolk er ingen pyser, men når vi er syke, så er vi syke.
At andre - i tilsynelatende samme situasjon som oss - ikke er så syke som vi er, kan ikke vi gjøre noe med.
Vi lider!
Dermed basta.

La meg bruke meg selv som eksempel.
Når jeg blir forkjølet, blir jeg som regel helt utslått.
Ikke fordi jeg tåler mindre, men fordi jeg er hardere angrepet - og lider mer.
Logisk, ikke sant?
Den som lider mest - fysisk og psykisk - er sykest.
Det er selve definisjonen på det å være syk.

Jeg har ryddet i staudebedet.
For en drøy uke siden satt jeg ute og klippet opp planterestene fra i fjor og stappet dem i sekker som jeg kjørte til kommunens mottak for hageavfall.
Jeg frøs der jeg satt.
Uheldigvis ble jeg sittende - for å få gjort mest mulig når jeg først var i gang.
Jeg viste altså utholdenhet trass i vedvarende ubehag.
Og så snakker man nedsettende om menns evne til å utstå lidelser.

Resultatet lot ikke vente på seg.
Jeg ble forkjøla.
Skikkelig forkjøla!
Med hosting, nysing, rennende nese, vondt over panna og med en skiftevis glovarm og hutrende kald kropp som reagerer som om den skulle være mørbanket.
Vondt over alt.
Jeg orker ingen ting.
Jeg prøver å gjøre litt nytte for meg innendørs.
Jeg støvsugde et halvt golv.
Så var det slutt på kreftene.
Så syk er jeg.

Nå har jeg ikke vært i hagen på vel en uke.
Flere dager - som i dag - har været vært strålende.
Akkurat nå er det 15,2 varmegrader på skyggesiden av huset.
Altså: Ideelt vær for hagearbeid.
Men familiens gartner må holde seg innendørs.
Der tar han tran og Sanasol og hostemiksturer for tørrhoste og slimhoste, og drikker varm melk med honning.

Om det hjelper?
Tvilsomt.
Jeg må nok fortsette å lide og holde meg innendørs, mens våren stormer fram der ute.
Det er så mye jeg skulle ha gjort.
Jeg har egentlig ikke tid til dette.

Når jeg holder meg inne mens vårsola baker, og stauder og prydbusker venter på å klipt og delt og omplassert, da er jeg syk.
Veldig syk.
Atsjooo!

Midlertidig vinter stopper våronna

Foto: Kow d.e. 19032014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

I går var det vår, og jeg ble halvveis ferdig med å rydde staudebedet til venstre i bildet. Jeg skulle fortsette i dag, men det har snøen satt en stopper for.

Vinteren har et kortvarig tilbakefall, og plenen ligger dekt av snø. Nå hadde det passet å kaste på kalk, men ...

I går ryddet jeg i staudebedet og beskar villrosene ved postkassa.
Vinden var sur, men det var opphold, bart og vårlig.
I dag er det minus 1 grad, og snøen ligger over landskapet.

Staudene har ikke kommet med nye skudd ennå.
Jeg kunne derfor bruke den elektriske kantklipperen for å "barbere" bort de visne planterestene fra i fjor.
Det gjør arbeidet betydelig lettere.
Men batteriet gikk tomt, og jeg hadde planer om å fortsette arbeidet i dag.
Det ble det ikke noe av.
I dag er det 1 minusgrad, og bedet er dekt av snø.

Så jobben får vente.
Det er lovt høyere temperaturer de kommende dagene.
Forhåpentlig kan jeg derfor fortsette dugnaden i staudebedet før årets skudd stikker opp og tvinger meg til å gå forsiktigere fram.

Når snøen dekker plenene og kjøkkenhagen burde jeg benyttet sjansen til kaste på kalk.
Da ville den løst seg raskere opp og lettere blitt fraktet ned i jorda.
Det er bare det at kalken står aller innerst i garasjen - innenfor hagemøbler, hageredskap, urner og potter og annet som er oppbevart innendørs gjennom vinteren.
Så kalken får jeg ikke tak i før møbler og annet hageutstyr er flyttet ut.

Nå har plenene, kjøkkenhagen - og også deler av staudebedet - fått kalk i løpet av vinteren.
Vi fyrer med ved, og treaska strør vi i hagen.
Den gir både gjødsel og kalk på én gang.
Har man hage, er treaska ikke plagsom søppel, men en gratis ressurs som man bør ta vare på og bruke.
Men hold den unna surjordsplantene.

Meteorologen har lovet opphold og flere plussgrader utover kvelden.
Forhåpentlig er snøen borte i morgen.
Jeg klør etter å komme i gang med staudene igjen.
Når bedene er ryddet, skal jeg spa opp irisrøtter som er nærmere en meter i diameter, og som er "gått ut" i midten, og fjerne villbringebærplanter som har slått seg til å staudebedet.
Jeg håper bare ryggen holder.

Stratifiserte bønner?

Foto: Kow d.e. 12032014 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Fem prydbønnebelger har tilbrakt vinteren ute. I forkant ligger tre frø. De ser helt normale ut. Vil de spire, og vil plantene vokse?


Noen prydbønnebelger med frø i hadde skjult seg inne i mellom gullklematis og kaprifolium.

De ble derfor hengende ute vinteren over.

Når jeg nå klipte ned klatreplantene, kom bønnebelgene til syne.

Til min overraskelse inneholdt de bønner som ser helt friske og fine ut.

Noen frø bør stratifiseres før de sås.

Å stratifisere er å gi frøene forhold som etterligner de forholdene frø som overvintrer ute, har i naturen. 

Det fremmer spireevnen ved at frøskallet mykes opp produksjonen av hormoner begynner.

Stratifisering er altså å "narre" frøene til å tro at de har opplevd vinterlige forhold, og at de har fått den hvileperioden de trenger - og som de på naturlig måte får ved å ligge i frossen eller kald jord om vinteren.

Stratifisering kan gjøres på forskjellige måter.

Noen frøsorter kan stratifiseres ved at de får et opphold i fryseboksen.

Er de prydbønnene - altså frøene - som har tilbrakt vinteren utendørs, stratifisert ad naturlig veg?

Har de overlevd vinteren og beholdt spireevnen?

Jeg skal så de overvintrede bønnene.

Det skal bli spennende å se resultatet.

Hestehoven stikker fram

Foto: Kow d.e. 08032014 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Her under kolkwitzia-busken stikker hestehoven sine påskegule hoder opp og forteller oss at våren er på veg.

Vi har lukt grundig, men noen hestehov har klart å stikke seg bort mellom virvaret av ulvespireagreiner. Noe vi tar med fatning. Hvordan skulle vi ellers vite at våren er på veg?

Kjært barn har mange navn, sies det.
Hvis det er riktig, er hestehoven høyt verdsatt.
På latin heter den som alle vet, Tussilago farfara.
Men den har også mange lokale og dialektfargede navn.

Det mest vanlige norske navnet - i alle fall i vår del av landet - er formodentlig leirfivel.
Det sier noe om hvor hestehoven gror.
Det overrasker derfor at noen nettsteder mener at den trenger "god jord".
Min erfaring er at den er nøysom og vokser over alt.

Hestehoven er vårtegnet par excellence.
Den framkaller vårfornemmelser både hos barn og hos oss "litt eldre".

Jeg har prøvd å fjerne ugresset fra den beplantede skråningen langs innkjørselen.
Lange hestehovrøtter er fjernet i flere omganger.
Men noe må ha blitt igjen.
For fortsatt stikker gule hoder opp og varsler vår, sol og varmere tider.

Og det er bare å innrømme: Det gir en viss tilfredsstillelse å se de små gule vårtegnene i hagen.
På denne tiden av året er de ikke ugress.
Det blir de først når bladverket kommer.
Da vet vi at grådige røtter robber prydplantene for næring og vann.

Men foreløpig er tussilago farfara et velkomment innslag i en fargeløs hage som strever med å komme seg etter måneder med snø og kulde.

Skjærene bygger

Skjærene har vært meget aktive rundt foringsstedene i hagen i vinter.
Nå har de åpenbart fått annet å tenke på.

Det begynte med at to skjærer "slo seg ned" hos oss for noen år siden.
Vi har ingen kjennetegn på dem, så vi kan ikke med sikkerhet si at det dreier seg om de to samme skjærene som har vært her i flere år, men sannsynligheten taler for det.
Det virker som om de har vært her hele tiden - sommer som vinter.

Etter som tiden har gått, er de blitt flere.
Ikke ved tilflytting, men ved at de opprinnelige har fått unger som i sin tur har fått unger.
Nå er de ti.

Mens de i vinter har vært opptatt med å spise og med å terge kattene i nabolaget, samler de nå kvist og kvas og andre bygningsmaterialer til reir.
Om alle bygger, eller om de som har reir fra før, bruker disse, er vanskelig å si.
Men flere er fullt opptatt med å hente det de trenger.
Det kan vi si med sikkerhet.
Ikke fordi vi kjenner dem fra hverandre, men fordi vi ser flere av dem på én gang.

Det er ikke bare småtterier de plukker opp og flyr avgårde med.
Optimismen er stor.
Og balanseevnen og styrken imponerende.
Men noen ganger forløfter de seg og må gi opp og velge noe mindre og lettere flyttbart.

Mange misliker skjærene - fordi de skiter, fordi de skremmer mindre fugler bort fra foringsbrettene - og fordi de forstyrrer ved å skvatre høyt og vedvarende når de føler seg truet.
Eller når de morer seg med å terge kattene.
Noen ganger lokker de kattene opp i trærne, og når de først har dem der på svaiende greiner, flyr de skvatrende tett inntil katten som har mer enn nok med å holde seg fast og ikke får satt en stopper for den flygende plageånden og omdannet den til jaktbytte som katta kan sette klør og tenner i.

Kråkefuglene er intelligente og lærenemme.
De kan tydeligvis resonnere, og de lærer av erfaring.
Det gjelder også skjærene.
Som dessuten tar seg godt ut i hvitt og svart med sjatteringer i grønt.
Jeg liker skjærene.

Selvfølgelig skiter de hos oss også.
På vinduene, på verandaen, på utelampene, på markisen og på hagemøblene - kort sagt over alt hvor de kommer til.
Men det har vi vist overbærenhet med.

Hittil er de som sagt, blitt ti.
Det skal bli interessant å se hvor mange de er til høsten.
Ti skjærer kan bety fem par.
Og fem par kan bety mange unger.

Vi kan få en ganske stor lokal bestand etter hvert.
Men blir de for mange, får vi håpe at noen flytter ut og velsigner noen andre med sitt nærvær.
Skogen er forøvrig ikke så langt unna.
Der kan "befolkningsoverskuddet" slå seg ned.

Men den tid den sorg.
Foreløpig bygger skjærene bo.
Så får vi se hvor mange skjærebarn vi får besøk av etter hvert.

Hvor ble fuglene av?

Foto: Kow d.e. 29012014 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Da snøen ennå lå dyp, var det yrende fugleliv i hagen. Nå har det stilnet merkbart av. Hvor er fuglene nå?

Det har vært masser av fugler her.
På alle foringsplassene vi har rundt omkring i hagen.
At fuglene blir færre når snøen går, og det blir bare flekker på bakken, er naturlig.
Da finner de noe spiselig både her og der.
Men at de skulle bli så å si helt borte?
Den siste maten vi la ut, ligger tilsynelatende urørt på flere av foringsbrettene, og omkring fuglematerne som henger utenfor kjøkkenvinduet, er det merkelig stille.
Fugler er det, selvfølgelig, men langt fra i slike mengder som vi har vært vant til de siste ukene.
Noe har skjedd.
Har fuglene trukket inn i skogen?
Eller har de oppsøkt andre hager hvor de finner mer fristende mat?
Skjønt, hva skulle det være?
Vi byr på det samme som vi har bydd på hele tiden: Brød fra brødskjæremaskinene på OBS, peanøtter, solsikkefrø, villfuglfrø, kokosnøtt og meisboller.
Dessuten er det flere frø igen i havrenekene.
Riktignok inne i nekene, men jeg har åpnet nekene og brettet til side for at fuglene skal komme fram til maten, så helt umulig burde det ikke være.
Men gulspurvene - som dominerer nekene - har nesten ikke vært å se de siste dagene.
Heller ikke flokkene av meiser og pilfinker har besøkt oss på flere dager.
Mot all sedvane ser dompapene ut til å være de mest trofaste.
Tre hunnfugler og to hannfugler kommer stadig, sitter i buskene og spiser på bakken utenfor kjøkkenvinduet.
Den ene dompaphannen er ildrød på hele forsiden - fra øverst til nederst.
Den andre er mer avbleket i fargen som er mest framtredende øverst på brystet.
Det er ingen sak å se forskjell på dem.
Dompapene opptrer som regel i par.
Det er sjelden vi ser hannfuglen uten at hunnfuglen er i nærheten.
Den hunnfuglen som er "til overs", er trolig "enka" etter den dompapen som fløy i vinduet og endte sitt liv i vår hage.
Og så er skjærene her.
Men de er verdt en helt egen omtale.

Det spøker i Skorkebergåsen

Foto: Kow d.e. 30012014 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Dette uhyggelige spøkelset holdt i flere dager til ved vedstabelen på gårdsplassen.

Vinteren har litt av hvert å by på.
Etter som det snødde dag etter dag, kom et spøkelse til syne ved vedstabelen på gårdsplassen.
Der stod det i all sin skremmende framtoning inntil regnet kom.
Da trakk det seg skyndsomt tilbake.
Av det må vi trekke den konklusjonen at spøkelser ikke liker regn.
I alle fall ikke den sorten spøkelser som vi har i Skorkebergåsen.

Ny leieboer

Foto: Kow d.e. 01022014 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Foringshuset og havreneket ved terrassen er vanligvis gulspurvenes domene. Men nå har de fått en konkurrent. Svarttrosten har flyttet inn og etablert seg i "snøhulen".

Det er massevis av fugler som spiser av maten vi legger og henger ut.
Det er kjøttmeiser, blåmeiser, granmeiser, spettmeiser, pilfink, en sjelden gang en gråspurv, gulspurver, dompaper, hakkespetter, en liten forfrossen rødstrupe, skjærer - og en rekke uidentifiserbare - eller i alle fall uidentifiserte - småfugler som ikke sitter stille lenge nok til at vi kan fastslå hvilken art de tilhører.
Og så har vi besøk av troster.
En svarttrost - og et varierende antall gråtroster.

Svarttrosten ser pjuskete ut der den "beiter" på "bakken" - dvs. på snøen - ved foringsstedene.
Det er ikke mye som faller ned fra meisbollene, men svarttrosten plukker og plukker for å få tak i det vesle som er.
Og så besøker den foringsbrettene hvor den tilsynelatende forsyner seg av brødsmulene og villfuglfrøene.
Solsikkefrøene har den kanskje ikke det rette nebbet til å gi seg i kast med.

De siste dagene har svarttrosten tatt tilhold i foringshuset ved terrassen.
Huset er dekket av snø på tre kanter og fungerer trolig som en lun snøhule.
Der sitter svarttrosten lange stunder om gangen - seint og tidlig.
Ikke bare når den spiser.
Den kryper sammen og blåser opp fjørdrakta for å verge seg så godt den kan mot kuldegradene.
Jeg skal vokte meg vel for å Disneyfisere dyrene i hagen, men det kan se ut til at den rett og slett liker å ha tak over hodet, og vegger som den kan søke ly innenfor.
Vi følger med på hva den foretar seg og håper at den klarer seg til tøværet kommer.
En måned til nå, så kan både svarttrosten og vi så smått begynne å vente på sommeren.
Sommeren ser vi fram i mot.
Det gjør formodentlig svarttrosten også.