Vinteren slo fryktelig tilbake

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

I går var det vår i hagen. I dag er det full vinter. En forhutlet skjære forsyner seg av talg- og frøhjertet. Ikke lett å finne mat andre steder enn på foringsplassene i dag.

Som sagt: Mars kan man ikke stole på.
Den har som regel overraskelser i ermet.
I går var det vår her.
I dag er hele hagen dekket av et dypt lag med snø.

Greit nok, hvis det ikke var for at det blir ekstremt vanskelig for fugler og dyr å finne mat.
Har man avsluttet foringssesongen, bør man starte foringen igjen.
Ellers får småfuglene og de andre dyrene som er vant til å finne mat på foringsbrettene, problemer.

Hvis du regner med at snøen er borte igjen om en dag eller to, kan det hende du blir overrasket.
Mye tyder på at vinterværet vil holde seg en stund framover, leste jeg på dagens nettsider.
Å spå om været går ofte galt, men skulle gjetningene - eller forutsigelsene - slå til, kan vårknipa bli hard for våre bevingede venner.
La oss rekke ut en hjelpende hånd!

Hvitveisen titter fram

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

For de fleste er hvitveis et koselig vårtegn, men den har også sine mindre koselige sider.

Hvitveis (Anemone nemorosa) er en av de første plantene som blomstrer om våren.
Flere nettsider - som for eksempel nettsiden Naturfakta - oppgir blomstringstiden til april-mai.
I vår hage titter hvitveisen fram nå - i mars.

Hvitveis er en populær vårblomst.
Både blant barn og voksne.

Som kjære barn flest, har hvitveisen mange navn.
I Norge kalles den i tillegg til hvitveis, hvit- eller kvitsymre, geitsymre, geitsemmel og geitsemla, kan nettstedet Urtekildens Planteleksikon fortelle.
Danskene kaller den "hvid anemone", og svenskene sier "vitsippa".

I motsetning til andre familiemedlemmer, er jeg ikke spesielt glad i hvitveisen.
I alle fall ikke som plante i hagen.
Jeg betrakter den som et plagsomt ugress.
Hvitveisen har en jordstengel som det er svært vanskelig å fjerne uten at den går i stykker.
Selv den minste del som blir liggende igjen i jorda, gir opphav til en ny plante.
Å fjerne hvitveis fra blomster- og grønnsakbed er derfor en Sisyfos-jobb.

Hvitveis vokser ofte på moldjord i både løv- og barskoger, på enger, i kratt og en del andre steder, opplyser naturlitteraturen.
Min erfaring at den vokser på all slags jord og under alle slags forhold.
Får den stå i fred og utvikle seg fritt, danner den store tepper.
Vakkert å se på, men den tar kraft og næring fra andre planter.

Hvitveisen er ikke bare vanskelig å holde styr på i hagen.
Den er også giftig.
En hvitveisbukett i en barneneve kan gi blemmer og sår.

Fredelig sameksistens

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Talg- og frøhjertet som henger på utsiden av foringshuset er populært hos kråkefuglene. Skjærer og kaier forsyner seg i fredelig sameksistens.


Da kaiene kom i samlet flokk og inntok foringsbrettet i vinter, trakk skjærene seg unna.
De store skjærene satt tålmodig på respektfull avstand og ventet mens de mindre kaiene forsynte seg.

Inntil da var kaiene sjeldne gjester i vår hage.
Seinere har de vært her flere ganger.

Nå deler de to kråkefuglartene på maten.
De skiftes på å forsyne seg av godbitene.
Så vidt vi kan konstatere lever de i fredelig sameksistens.

Det kan se ut til at kjennskap skaper vennskap - og forståelse.
Menneskene kan ha noe å lære der.

Krokus til pynt, ikke til mat

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

 

Krokusen gjør ikke mye av seg mellom busker og ugras, men den er i det minste ikke spist av rådyrene.

 

 

Krokusen har som regel kort levetid i vår hage.

Ikke fordi den visner så raskt, men fordi den som regel blir spist.

Rådyrene som vanker her - og dem er det flere av - gnager som regel av blomstene så fort de viser seg.

 

I år kom krokusene før jeg hadde fått klipt ned Ulvespireahekken som dekker skråningen de står i.

Dermed stod krokusen litt mer beskyttet mot angrep fra de firbente.

Kanskje er det forklaringen.

 

Skjønt rådyrene lar seg neppe stanse av litt spireakratt hvis det er noe de virkelig vil ha tak i.

Bortenfor spireaen er det et felt med Pink Grootendorst-roser.

De er fulle av illsinte torner.

Det feltet går rådyra igjennom både på veg opp og ned av skråningen.

Det gjør de altså selv om det ville være mye mer behagelig å gå gjennom spireafeltet ved siden av.

Gammel vane er tydeligvis vond å vende.

 

Men for krokusen er det bra at rådyra går der de går.

I år ser det ut til at den skal få blomstre ferdig der den står.

 



Liten ekorn satt ...

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Ekornet fortsetter å komme for å spise av kokosnøttene.

Etter at vi felte edelgrana på kjøkkensiden av huset, kan vi imidlertid ikke lenger holde øye med dets gymnastiske øvelser gjennom kjøkkenvinduet. Nå må vi gå på soveværelset.

Vi er opptatt av dyrelivet i hagen.
Før vi felte edelgrana på nordsiden av huset, kunne vi sitte på kjøkkenet og studere dyrelivet på nært hold.
Både fugler og ekorn kom jevnlig for å spise av maten vi hengte opp i greinene.

Nå er det ikke så mange som kommer lenger.
Småfuglene henter fortsatt solsikkefrø i foringsautomatene som henger ned fra takskjegget.
Men antallet har minket.
Og ekornene er borte.
Skjønt ikke helt.
Vi ser dem hoppe på avstand i naboens furuhekk.

Og går vi på soveværelset, hender det at vi ser dem utføre akrobatiske øvelser for å få tak i noen biter av kokosnøttene vi har hengt opp i buskene utenfor.

Men det er ikke som før.
For dyrene er det formodentlig hipp som happ hvor de finner maten.
Men vi savner å kunne sitte ved kjøkkenbordet og studere dyrene på nært hold.

Vinterdag

Som jeg skrev på fredag, har vi ingen garanti for at vinteren er over.
I dag er vinteren kommet på besøk til oss.
Det er vind og snøføyke med hvit gårdsplass og hvite plener.

I går satt jeg ute på gårdsplassen i strålende solskinn og klipte opp bar fra grantrærne som vi har felt.
I dag er det ikke vær for uteliv og hagearbeid.

Temperaturen er egentlig ikke avskrekkende.
Den ligger så vidt det er, på plussiden av null.
Men det blåser surt.

I dag holder vi oss innendørs.
Vi fyrer til og med i ovnen.

Det kan ikke plantene i hagen gjøre.
De må stå der ute i snøen og kulda.
Forhåpentlig tar de ikke skade.

Vi krysser fingrene og håper at vinterbesøket ikke blir langvarig - både for vår skyld, og av hensyn til de plantene som har trodd at våren er kommet for alvor.

For tidlig ute?

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Sviblene i bedet langs sørveggen tror vårvarmen er kommet for å bli. De titter derfor tillitsfullt fram fra bladrosettene. La oss håpe at de ikke får seg en altfor kald overraskelse.

Når sviblene har blomstret fra seg inne, får de visne ned og lagre næring før de plantes ut.
Vi har "gjenbrukssvibler" i mange bed.
De blir ikke så fyldige og fine som når de blomstrer første gang, men de blomstrer.
Og de har ikke noe problem med å klare vinteren hvis de bare plantes så tidlig at de får tid til å danne røtter før frosten kommer.
Akkurat hvor kaldt vær selve blomsten tåler, vet jeg ikke.
Det skal bli spennende å se hvordan det går med de blomstene som titter fram allerede nå.
For mars er en "luring".
Og det er april også.
Ja, selv om vi bor i Norges "nordligste sørlandsby", Drøbak, har vi til og med hatt "0-føre" og snø 17. mai.
Så det kan ennå komme overraskelser.
Jeg krysser fingrene og håper det beste.
Egentlig burde jeg vel synge: "Sov du vesle spire ung, ennå er det vinter ..."

Ikke slipp Parkslirekne inn i hagen

 

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Parkslirekne lager det rene bambuskrattet. Heldigvis er stammene lette å klippe ned med en passende hagesaks. Med røttene er det verre.

Dessverre har vi Parkslirekne i hagen.
Den plantet vi for 30 år siden da huset var nytt, for å få skygge på verandaen.
I dag står Parkslirekne på miljømyndighetenes svarteliste.
Noe sånt fantes ikke den gangen vi innførte dette ugraset i hagen.
Og jeg var ikke klar over hvilke problemer jeg pådro oss.

Det største problemet med Parkslirekne, ser man ikke.
Det befinner seg nede i bakken. 
Der er det et rotsystem som er så kraftig og levedyktig at det ikke kan drepes eller fjernes med vanlige hageredskaper.

Kjemisk bekjempelse nytter ikke.
Og ikke fjerning av røtter.
Røttene går så dypt og er spredt så vidt ut over, at spade, spett og øks ikke monner.
Skal man på en effektiv måte få bukt med problemet, må man bruke gravemaskin, og grave dypt - minimum 3-4 meter til alle kanter ut fra  hovedvekststedet - for å få med alle utløpere og røtter.
Jorda bør man skifte ut.
Selv små rotdeler gir opphav til nye planter.

Vi har Parkslirekne-plantene i utkanten av en avgrenset skråning.
Nye planter fra rotskudd dukker stadig opp i skråningen - lengre og lengre borte fra morplantene.
Inn fra toppen av skråningen har vi en hellelagt plass.
Mellom hellene dukker det stadig opp nye rotskudd.
Disse tar vi livet av med Roundup.
De dør tilsynelatende, men kommer igjen.

Alt over jorda dør om vinteren.
De stammene vi skjærer ned om våren, har ingen spireevne.
De kunne vært kastet sammen med de tynneste stengeldelene, men jeg klipper opp de tjukkeste, bambusliknende stammene i passende biter og fyrer med dem.
Så gjør de i alle fall litt nytte for seg.

Mitt råd er klart:
Gi aldri Parkslirekne innpass i hagen!
Skulle du la deg fascinere av den hurtige veksten og plantenes dekkegenskaper, så tenk om igjen.
Her er det snakk om å gi en viss mann lillefingeren.
Og det skal man som kjent ikke.
For han tar hele handa.

Løk på vidvanke

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Flere løker ligger løse rundt omkring i bedet. Formodentlig er det snøklokkeløker. Noen har jeg plantet på ny. Disse tre venter på å komme i jorda.

Da grantrærne ved gårdsplassen ble felt, ble stamme, greiner, kvist og kvas fra det ene treet plassert over blomsterbedet.
En drøy uke senere hadde jeg fjernet alt sammen og ryddet for at lys og luft skulle komme til.
Da oppdaget jeg flere løker som lå løse oppe på bakken.
De som jeg så, plantet jeg på ny etter som de så fine og friske ut.
Seinere har jeg funnet enda flere løse løker.

Formodentlig er det snøklokkeløker.
Løkene har vært plantet like dypt som de løkene som fortsatt står i jorda, og som har gitt planter som har blomstret som forventet.
Hva kan forklaringen være på at de ligger oppe på jorda?
"Klatrer" de selv?
Eller er det dyr som drar dem opp?
Mus som har holdt til under greinene som lå der en ukes tid?
Eller fugler?
Er det skjæra som er den skyldige?
Et av foringsbrettene står en meter eller halvannen unna.

Hvis noen har opplevd det samme, eller mener at de har en forklaring på fenomenet, hører jeg gjerne om det.

La meg forresten legge til:
Vi har snøklokker i bedet langs husveggen 3-4 meter unna også.
Der har jeg ikke funnet noen løse løker.
Alle løkene ble plantet samtidig - og like dypt.
Merkelig!

Trist for skjærene

Det er ikke bare-bare å felle trær om våren.
Da vi felte grantrærne ved gårdsplassen, hadde et skjærepar kommet godt i gang med å bygge reir i det ene.
Heldigvis hadde de ikke flyttet inn.
Men mye arbeid gikk til spille.

Skjærene skiter over alt.
Det er masse skjæreskitt på rekkverket på verandaen, og på hagemøblene som har overvintret der.
Dessuten bråker de infernalsk.
Særlig når kattene kommer.
Men jeg liker dem.
Og tilgir mye.
De skulle gjerne fått bygge og bo i et av "tuntrærne" våre.
Men treet skulle altså felles.
Trist for skjærene.
Og trist for meg.

Nå ser det ut til at de bygger i "skogen" vår - altså i et av trærne på den skogkledte delen av tomta på østsiden av huset.
Om det er de samme to som bygde i grantreet, vet jeg ikke.
Det er 10 skjærer som holder til her, og de andre skal vel også etablere seg å få unger.
Det er vanskelig å holde styr på hvem som er hvem.

Forhåpentlig rekker de to som vi ødela for, å bygge nytt reir, legge egg og få unger.
Det vil lette samvittigheten.

Tre trær i bakken

 Alle foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Sånn så det ut i kanten av gårdsplassen. Grantrærne ble stadig større. Når det blåste som verst, gikk jeg med hjertet i halsen. Hva hvis de blåste over ende og skadet noe eller noen?

Også på nordsiden av huset vokste det en gran. Den stod altfor nær huset og fylte dessuten takrenna med barnåler. Der var en slags edelgran. Da jeg plantet den for 25-30 år siden var den under halvmeteren høy.

Edelgrana på nordsiden var fin å henge opp fugle- og ekornmat i. Både små og store familiemedlemmer hadde glede av å sitte ved kjøkkenbordet og studere dyrelivet på nært hold. Nå må fuglene og vi nøye oss med de fuglematerne som henger under takskjegget.

Her går toppen på edelgrana i bakken. Trefelleren har kvistet hele vegen opp og klatrer ved hjelp av stolpesko og sikkerhetstau. Trygg og sikker felling. Ingen ting er overlatt til tilfeldighetene.

Og her faller toppen på den første grana ved gårdsplassen. Den andre fulgte raskt etter.


 
Granene ved gårdsplassen er nede, og ubehagelige overraskelser ved eventuell vindfall er unngått.

 
Stammer, greiner og kvister beholdt vi. Det blir ved. Granbaret klipper vi av og kjører vekk. "Stubben" som står igjen, skal vi ha fuglematerhus på.

 

Også på nordsiden av huset står det igjen en "stubbe" som vi skal sette fuglematerhus på.

 

 

Jeg liker å ha det frodig og grønt.

Og jeg liker trær.

Men det er en tid for alt.

Trær vokser - noen ganger ut av kontroll.

 

Nylig måtte tre store grantrær i vår hage i bakken.

Ja, jeg regner den skogbevokste delen av tomta som en del av hagen.

Trærne gjør dyrelivet rikere.

Både ekorn og et rikt fugleliv har holdt til i de trærne vi nå har felt.

Det er en grunn til at vi gjerne skulle latt trærne stå.

Men det var ikke mulig.

To av trærne kunne skadet folk og annen manns eiendom om de var blitt stående og hadde falt av seg selv.

Og det tredje kunne skadet huset.

De måtte derfor ned.

 

Nå skal de bli til ved.

Både stammene, greinene og de groveste kvistene blir tatt vare på og fyrt med når de er blitt tørre nok til å havne i ovnen.

Granbaret klipper jeg av å kjører til kommunens fyllplass for hageavfall.

Det blir noen timers klipping og noen lass med bar, men det er verdt jobben.

Syns jeg.

Dessuten blir det noen timer i frisk luft.

 

Jeg felte ikke trærne selv.

Jeg valgte å overlate jobben til profesjonelle.

De jobbet både raskt, elegant og sikkert uten uhell av noe slag - verken på mennesker eller eiendom.

Firmaet jeg brukte, holder til i Frogn kommune og heter "Skoglund & Haukeland".

De har e-postadressen post@skoghauk.no

Klikker du på www.skoghauk.no kommer du til nettsiden deres.

 



Det KAN fryse is i plussgrader!

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Det kan fryse is i varmegrader, slår Storm og TV2 fast. Forklaringen finner du nedenfor.

For å få rede på hvordan det kunne være is på vasspytten på toppen av vedlageret, men flere plussgrader i lufta, sendte jeg blogginnlegget foran til Meteorologisk institutt og til Storm/TV2.
Jeg fikk svar fra begge.

"Ikke i plussgrader..."
Klimavakten hos Meteorologisk Institutt takker for et interessant spørsmål og slår fast at vann ikke fryser ved plussgrader. Det må ha vart minusgrader i vannpytten.
Det er riktig nok, men hvordan kan det være minusgrader i vasspytten, men flere plussgrader rundt omkring?
Klimavakten forklarer fenomenet slik:
Våre målinger viser at selv om det var plussgrader for det meste, så var det noen steder som hadde minusgrader om natten. Vakten legger ved et kart som viser målt temperatur kl. 01 lokal tid, den 12 mars. Se nedenfor. Tidligere netter ser omtrent like ut - dvs. plussgrader for det meste, men enkelte målestasjoner har observert minusgrader når det var på det kaldeste.

Temperaturen klokka 0100 natt til 12. mars.

Selv om jeg leste av 3-4 plussgrader tidlig om morgenen, kan det ha vart minusgrader tidligere om natta. Også på bakken kan det ha vart noe is, men siden det var så tynt smeltet det veldig fort når temperaturen steg over null igjen, mens den tykke isen i vannpytten trengte mer tid.
Derfor fant jeg is der på tross av at bakken var fuktig, mener Klimavakten.

Temperaturen varierer veldig mye
At det ikke var rim på bilvinduene har mest sannsynlig med luftfuktigheten å gjøre. Hvis det er for tørt blir det ikke rim på tross av at det er kaldt.
Temperatur er noe som kan variere veldig mye på små avstander, særlig når det er klarvær og lite vind.
Bakken kan fort få minusgrader på tross av at det er plussgrader i termometerhøyde, og hvis termometeret sitter nær en husvegg eller annen stor gjenstand som gir fra seg varmestråling mens pytten står mer fritt, så vil det også bidra til at temperaturen blir forskjellig.
Alle gjenstander gir fra seg noe varmestråling selv om vi opplever dem som kalde.
Jeg takker Matilda Hallerstig ved Klimavakten til Meteorologisk institutt for svaret.

"Eller i plussgrader likevel ?"
Storm/TV2 anvender en litt annen forklaringsmodell.
Storm-meteorolog Roar Inge Hansen har kikket på bildene fra vedstabelen, og forklare det som sannsynligvis har skjedd, på denne måten:

Overflaten av vedlageret blir kaldere enn luften rundt fordi overflaten taper varme ved langbølget utstråling.

Er det klart om natta, stråler det ikke noe varme tilbake til stabelen, og temperaturen på overflaten synker.

Spesielt kaldt blir det på mørke overflater, som stråler ut mer varme enn lyse overflater, sier meteorolog Hansen.

"Kjøleskap"
Dekket på toppen av stabelen var fuktig, og det hjelper også til med å få ned temperaturen.
En svak tørr vind gjør at en fuktig overflate taper ekstra mye varme. Vannet fordamper. Det krever varme, og varmen tas fra den våte overflaten, forklarer Hansen.

Fordamping er hemmeligheten bak kjøleskap og frysere også, og Hansen er ikke overrasket over isen på vedstabelen.

Det kan danne seg is selv om lufttemperaturen er opp i fire-fem varmegrader.

På Facebook og TV2.no
Som forklaringene viser: Den som har øynene åpne, og nysgjerrighet, vil alltid finne noe å undre seg over i hagen.
Og det er alltid noe å lære.
Jeg takker meteorolog  Roar Ingen Hansen for hans forklaring.
Jeg takker også Storm som la ut saken på Facebook-sida si, https://www.facebook.com/storm.no?fref=nf, og TV2 som la ut forespørselen og forklaringen på TV2s nettside, http://www.tv2.no/2015/03/13/storm/vaerfenomen/is/6678691
 

Plussgrader og is

Foto: Enerett Kay Olav Winther d.e.

Øverst: Flere morgener på rad har det vært is på denne "vasspytten" på toppen av vedlageret selv om gradestokkene sier at det er flere plussgrader.
Nederst: Isen er tjukk - nesten bunnfrossen. Ved hjelp av harde slag har jeg klart å knuse litt av den mellom taksteinene.

I går var jeg våken før klokka 5.
Da jeg så på den elektroniske temperaturmåleren som er plassert på nordsiden av huset, viste den 4,3 plussgrader.
Den gammeldagse gradestokken som også står på nordsiden, viste mellom 3 og 4.
Da jeg gikk ut for å hente avisen ti minutter over 6, viste gradestokken på sørveggen godt og vel 3 grader.
Det var ikke rim på noen av takene.
Og ikke is på bilvinduene til naboene.
Bilene står ute om natta.
Det var fuktig på belegningssteinene i innkjørselen, men ikke glatt.

Tjukk is i plussgrader?
Da jeg til min overraskelse hadde sett at det hadde vært is på "vasspytten" på toppen av vedlageret de siste morgenene, så jeg etter.
Og is var det.
Tjukk is.
Selv om det var flere plussgrader - i følge gradestokkene.

Ikke "issnerk", men bunnfrosset
Ved 6-tiden i dag morges sjekket jeg temperatur og is på ny.
Like før klokka 6  viste både det elektroniske og de tradisjonelle termometerne litt i overkant av 3 grader.
Denne gangen tok jeg med kameraet for å dokumentere at det var is.
Bildene ser dere ovenfor.
Det var ikke bare "issnerk" eller en tynn isskorpe, men nesten bunnfrosset, hard is.
Jeg måtte slå hardt for å bryte isflaten.
Da jeg fikk hull, kom det fram litt vann, men ikke mye.
Nesten alt var hardfrosset.
I går kveld ved 9-tiden var det flytende vann uten antydning til isdannelse.

Fryser vann når det ikke er minusgrader?
På mindre enn 9 timer er altså "vasspytten" gått fra flytende, soloppvarmet vann til fast, hard is på tross av at det  har vært flere plussgrader.
I alle fall må det ha vært plussgrader en stor del av tiden.
Vi har en bil som sier i fra når det blir 4 grader.
Det sa den ifra om i går kveld.
Og temperaturen skifter ikke plutselig og med ett slag fra flere plussgrader til så mange minusgrader at en pytt med 4-5 cm dypt vann bunnfryser, for så plutselig å skifte tilbake til flere plussgrader igjen.
Eller gjør den det?

Uforklarlig is
Jeg finner ingen logisk forklaring på den harde, bunnfrosne isen.
Se på bildene.
Hvor kaldt må det være for at så mye vann skal bånnfryse?
Og over hvor lang tid må kulda vare?
Jeg tror at jeg må sende problemet til Meteorologisk institutt og til Storm.
Forhåpentlig har de data og kunnskaper nok til å gi en forklaring.