Skjærsminen i fin form etter operasjonen

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

På de sidene som ble beskåret moderat i fjor sommer, blomstrer den store skjærsminenen rikt som før.

 

På den siden hvor vi reduserte den kraftig og fjernet både stammer, grener og kvister er den i ferd med å danne nye skudd som overtar etter de som er fjernet. Neste år blomstrer den formodentlig også på denne siden.  Ny plen er sådd der skjærsminen hadde skyggelagt og drept den gamle.

 

Skjærsmin er en vakker blomst å se på. Dessuten har den i motsetning til mange andre blomstrende hagebusker, en vidunderlig duft. Den dufter "sommer".

 

 

I fjor sommer gikk vi hardt til verks mot skjærsminen som hadde bredd seg ut over en stadig større del av plenen. Den trengte å bli forynget. Den er selvfølgelig beskåret mange ganger før, men nå skulle den bli "trimmet" så det monnet.

 

Brukte hekksaksa

Og "trimmet" ble den. Vi brukte den elektriske hekksaksa på toppen og så å si rundt hele buska. På den siden som vender ut mot plenen, gikk vi ekstra grundig til verks. Når stammer og greiner ble for tjukke for hekksaksa, brukte vi kraftigere redskap.

Pent ble det ikke. Mot plenen så skjærsminen mer enn ribbet ut. Men vi kalkulerte med at den hadde godt av det. Og at den trengte å bli fornyet.

Og så ville vi gjerne ha igjen et stykke av plenen, som den hadde lagt beslag på.

Blomstrer rikt

I år ser vi resultatet. Skjærsminbuska blomstrer som aldri før på nesten alle kanter. Bare der hvor vi hadde fjernet alt av greiner og kvister trenger den mer tid til å komme til hektene. Men prossen er godt i gang. Nytt greinverk vokser fram og blader vokser på gamle kvister og nye skudd nå når lyset slipper til.

Nå puster vi lettet ut. For skjærsminbuska er et av de mange prydbuskene i hagen som vi setter mest pris på. Den har vakre, hvite blomster, friskt grønt bladverk og en vidunderlig duft som når langt utover i hagerommet.

Så denne buska vil vi nødig miste.

Nysådd plen

Den delen av "plenen"som kom til syne der skjærsminen ble beskåret og redusert, var helt uten gress. Den var så "død" og tørr og hard at det nesten ikke var ugress der en gang.

Den har nå fått en "ansiktsløftning". Ny plen er sådd, og det vannes jevnlig for å gi gresset en sjanse til å etablere seg før dette plenstykket tas i bruk.

Alt i alt ser altså resultatet av fjorårets kraftige tilbakeskjæring av skjærsminbuska riktig bra ut. Nå er det weigelaens tur.

 

Jordmaurene undergraver terrassen

 

Foto: Kow d.e. 2021 ©

Jordmaurene - eller sukkermaurene som de også kalles - holder til under hellene. Av og til flytter de eggene opp på hellene under gjenstander som befinner seg på terrassen.

 

 

 Det er 65 kjente, norske maurarter i norsk natur. I tillegg fins det noen som er definert som innvandrede. Svært mange av disse holder til på vår tomt, ikke bare på skogdelen av tomta, men litt over alt.

 

Vi bygde på skoggrunn, så maur burde vi regne med. De flytter ikke fra sitt opprinnelige habitat sånn uten videre.

 

Ikke bare på, men under

Vi har f.eks. jordmaur - av uforstålige grunner kalt sukkermaur - på terassen. Skjønt, ikke bare på! Egentlig holder de til under sementhellene når de ikke svermer eller er på jakt etter mat, bygningsmaterialer og annet de trenger for å holde maursamfunnet under hellene i gang.

 

Noen ganger forlater de sitt trygge hjem under hellene, og flytter opp og danner eksterne kolonier under gjenstander som, ligger på sementhellene.

Et år bygde de et fantastisk sandslott under en opphøyd fot på et plastbord.

Flytter eggene

Vi har to parasoll-føtter stående på terassen. De er fulle av vann og ganske tunge og står derfor over tid  rolig på samme plass når de ikke er i bruk. Disse parasollføttene representerer en større fristelse enn sukkermaurene kan motstå. 

For å komme fram med sin dyrebare last, flytter de på massevis av sandkorn og småstein. Når vegene er klare og forsvarsverkene bygd, flytter de egg fra tuene under hellene opp til plassen mellom hellene og bunnen av parasollfoten.  Der etablerer de en fødeavdeling for nye generasjoner maur som skal undergrave vår terasse. For deretter å lage nye maur som i sin tur skal fortsette dette evigvarende undergrunnsarbeidet.

 

Rette opp skadene

Når man tenker på hvilken anstrengelse det har kostet, er det ikke hyggelig å sette en stopper for disse storslagne planene. Men det må vi.

 

"Familiens gartner" må knuse eggene, fjerne restene, la sanden tørke, for så å søke å få feid mest mulig av den ned mellom hellene igjen.

 

Mesteparten kommer aldri tilbake dit den hører hjemme. Dag for dag blir terrassen undergravd. Den sanden maurene har båret opp, og som ikke finner ned under hellene igjen,  blir feid opp og kastet på plenene eller i blomsterbedene. Det er et sisyphosarbeid - både for maurene og husets frue og "familiens gartner".

Mer umulig enn vanskelig

Skadedyrbransjen opplyser at å bekjempe jordmaur, eller altså sukkermaur, er noe av det den driver mest med. De karakteriserer det som en vanskelig oppgave - både inne og ute.

 

Det tror vi dem på. Skjønt, vi ville nok heller sagt umulig enn vanskelig. 

Personlig har vi slåss mot jordmaurene på terassen i mer enn 35 år. Foreløpig er nok stillingen at maurene leder.

Og: Når dommeren en gang blåser av kampen, er det nok maurene som har vunnet. Det er nok det sikreste tipset! Men inntil det skjer, kjemper vi videre.

 

Hvit sprøsopp

 Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

 Ved stubben etter bulkemispelen vokser det stadig fram nye sopparter. Denne gangen Hvit sprøsopp. Bildet er tatt 22. juni.

 

Den ser innbydende ut, men bør etter det visse eksperter sier, ikke spises. Andre eksperter karakteriserer den som en matsopp.

 

Dette bildet er tatt 25. juni. På tre dager har soppen totalt endret karakter ...

 

... og utbredelse. Nå fins den i grupper utover store deler av plenen samt inne i hekken.

På den øverste plenen vokser det stadig fram sopp. Ikke mange, men noen kolonier her og der. Der ble det tilkjørt jord da plenen ble anlagt for mer enn 35 år siden.

Den nederste plenen består av stedegen gammel skogbunn som er tilsådd og pleid gjennom 37 år. Der er det enda mere sopp. Ikke samme slaget hver gang, men sopper av ulike  slag og i ulike fasonger.

Flere arter etter tur

I år har vi hatt besøk av to arter. Først en ukjent tidlig på våren, og i juni et stort "utbrudd" av "Hvit sprøsopp" (Psathyrella candolleana). Soppen er artsbestemt av eksperter på "Spør en biolog om sopp".

Det er ikke første gang at "Hvit sprøsopp" vokser på denne plenen. I 2019 var den betydelig tidligere ute. Da kom den allerede i slutten av mai.

Relativt ukjent?

Det fins få opplysninger om "Hvit sprøsopp" på nettet. Gjøvik-Toten sopp og nyttevekstforening anbefaler i et innlegg fra juni 2020 at man prøver den som mat selv om den ikke er "verdens mest spennende". Men ellers er det tynt med informasjon.

 

Og i Teknologiforlagets "Den store soppboken" (2000) finner jeg den ikke nevnt i det hele tatt, verken under det norske eller latinske navnet.

 

I  soppboka i serien "Bokklubbens naturhåndbøker"(1994) er "Hvit sprøsopp" merket som "ikke matsopp på grunn av størrelse, smak eller fordi man ikke vet nok om den".

Her er altså forvirringen betydelig. Vi stiller oss derfor avventende - selv om vi kanskje har store deler av plenen full av sopp som burde vært på matfatet.

 

Sopp er ikke å spøke med. En person med bare én nyre må være ekstra forsiktig. Derfor får den hvite sprøsoppen råtne der den står. Den fjernes ikke. Myceler og sporer får bli, slik at soppen kan komme igjen.

 

Et slags stauder

Vi betrakter soppene som stauder i hagen. De er interessante - og dekorative. Og skulle noen av dem represenetere en fare, er de lett å fjerne og destruere. De soppene vi har akkurat nå, er allerede i ferd med å gå i oppløsning.

Men så er det kanskje snart høstsoppenes tur? Vi pleier å ha forskjellige arter i løpet av sommeren. Spenningen rundt hva som dukker opp, er en del av sjarmen ved å ha hage.

Plenen - et matfat

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

Akkurat nå er det insektene som disponerer plenene som er fulle av blomster som bier, humler og andre insekter fråtser i.  Å gå barbeint på plenen i denne perioden frarådes.

 

Begge plener er fulle av ulike blomsterplanter. Purpurjonsokkoll utgjør en stor del av den insektsvennlige vegetasjonen.

 

 

Hvitkløver er en annen plante som generøst gir insektene det de trenger. 

 

 

 

Ved forrige klipping hadde den øverste, mest solrike plenen store felt med Tiriltunge (Lotus corniculatus). Vi lot da noen felt stå igjen til insektene.

 

 

Vi liker at plenen er nyklipt og striglet. Men akkurat på denne tiden av sommeren, prioriterer vi insektene framfor vår egen ordenssans. 

 

Overlater plenen til insektene

Når plenen fylles av blomster, lar vi gressklipperen - og blomstene! - stå. Da overlater vi plenene til insektene.

Og det setter de åpenbart pris på. Det er et yrende insektliv. Humler, bier og veps flyr uten ro fra blomst til blomst og samler alt hva de kan fra gjestmilde planter som tar imot dem og deler generøst med seg av alt insektene trenger for å overleve og bringe slekten videre.

 

Gress, ikke blomster

Det tradisjonelle synet i vår hjemlige hagekultur, er at  en plen skal bestå av gress. Plenen benevnes da også som regel som gressplen. Den skal ikke skjemmes av mose, blomsterplanter eller "ugress".

 

En plen som anlegges og drives etter disse retningslinjene blir raskt en "gold" plen. En ensrettet plen uten variasjoner og uten insektsliv.

 

Tråkk ikke på gresset

"Familiens gartner" vokste opp nær et gods med en stor park, og med skilt hvor det sto: "TRÅKK IKKE PÅ GRESSET!" Det er forståelig at man ikke ville ha stier og snarveger over plenen, men all ferdsel var forbudt. Plenene skulle ikke brukes. De var til å se på. Til å beundre!

 

Denne måten å betrakte og behandle plenen på, ble overtatt av boligeiere med hage. Man måtte finne seg i at plenen ble tråkket på når epler, pærer og plommer skulle høstes - og når plenen skulle skjøttes - men ellers var den hos mange til pynt. Ballspill og andre litt hardhendte aktiviteter var forbudt.

 

Bruksplen

"Bruksplen" var for mange et fremmedord. Spesielt kommunale plener skulle ikke "betrædes".

I dag ser de fleste annerledes på det. Ballsparking, hopping på trampoline og andre leker gjør plenen til et aktivitetsområde. Og "ugress" i plenen får de færreste hageeiere apoplektisk anfall av. Noen sår sågar blomstereng.

"Familiens gartner" fjerner løvetann fra plenene - med hard hand. Veikantene er fulle av løvetann, så insektene lider ingen nød om hans plener er frie for løvetann. Men midt på sommeren får "ugresset", dvs. blomstene, gro en stund. Av hensyn til de bevingede og vingeløse polineringsarbeiderne.

 

Det setter de åpenbart pris på. Forhåpentlig bidrar vi på denne måten med vår beskjedne "skjerv" til at insektene får et bedre og lengre liv slik at de kan fortsette å utføre sitt livsviktige arbeid.

Steppesalvie?

 

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 Salvien blomstrer. Den er dekorativ og nyttig og har stadig besøk av bier og humler.

 

 

Blomstene smaker sterkt av salvie. Men bør de brukes, hvis det er halvbuska steppesalvie vi har?

 

 

Vi har en salvieplante i en plastdunkt på terassen. Der har den stått i mange år og overlevd kalde vintre og både regnvåte og tørre somre.

 

Ikke matplante?

Trolig er det en steppesalvie vi har. Den brukes vanligvis ikke som matplante, men er en yndet prydplante i staudebedet. Der den er høyt verdsatt av både mennesker og insekter.

 

Både bladene og blomstene av steppesalvie smaker sterkt av salvie. "Familiens gartner" har derfor trukket te på begge deler.  Avhengig av mengden blader og blomster, av vannets temperatur og av trekketiden, gir det sterk te med en litt bitter smak.

 

Vi har også klipt et og annet ferskt blad i grønne salater.

På nettet og i urte-litteraturen finner man få opplysninger om steppesalviens plass i matlagingen. Men et par steder står det at den ikke kan spises. Vi finner imidlertid ikke noe om faremomenter, som f.eks. giftige ingredienser eller uønskede bivirkninger.

 

Ut i staudebedet

Vi antar derfor at det er en smaksak om man liker steppesalvie som er en vakker og nyttig halvbusk som i alle fall forsvarer sin plass i staudebedet.

Vårt "krydder-plante-eksemplar" har nå satt et par rotskudd som skal få stå der de står, til seinere på høsten. Men da skal de få sin rettmessige plass blant andre stauder som dyrkes for sin dekorative effekt.

Et slikt innslag i staudebedet vil de fleste av hagens brukere sette pris på; dvs. både insekter og mennesker. Så får vi se om rådyrene lar dem stå.

Høyreist, blå veronika

 

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Veronika samler blomstene i høyreiste, staselige, blå spir og gjør seg godt i staudebedet.

 Er det Storveronika eller Aksveronika? Eller en mutasjon?

 

 

Staudebedet mellom fjellskråningen og gårdsplassen preges akkurat nå av veronika. Høyreiste staselige blå blomster med vakkert, lett fliket, bladverk.

Forvansket navn?

Veronika blomstrer fra juli til august heter det. Våre veronika-planter har imidlertid stått i blomst siden midten av juni. Enda været har vært både vått og kjølig.

 

Hvorfor planta heter Veronika, strides det om. Noen holder på at den er oppkalt etter den hellige Veronica, mens andre mener at veronika er en feiltolkning for vettonika, altså  en plante som stammer fra vettonenes land på den iberiske halvøy.

Populær hos insektene

Vi setter pris på de vakkert blå høyreiste, spirformede blomsterstandene. Det gjør insektene også. Når veronikaen blomstrer har bier, humler og andre insekter som er nyttige for polineringen i hagen, mat - og jobb - lenge.

Storveronika?

Ekspertene på "Spør en biolog" mener at det er "Storveronika" (Veronica longifolia) vi har. Og det er formodentlig riktig. Blomsterspirene er lik bilder av "Storveronika", men bladene er betydelig grunnere fliket enn de avbildede eksemplarene på nettet. Og bladparene står ikke så adskilt i tydelige kranser som avbildet "Storveronika". Høyden på våre planter er omlag 60 centimeter.

Det sies at "Storveronika" kan mutere med "Aksveronika". Kanskj er det en mutant vi har?

Uansett: Fine er de.

 

Når insektene er fornøyde ...

Og altså nyttige. Insektene viser sin interesse med all ønskelig tydelighet. Foreløpig har vi ikke fått i stand et riktig, fungerende insekthotell i hagen. 

 

Tak over hodet kan vi derfor ikke bidra med. Men mat får insektene hos oss. Hele sommeren står veronika på menyen.

 

Og gjestene ser ut til å trives. Til glede både for gjestene - og for vertskapet, som liker insektliv og humlesurr.

 

Sukkerertene klatrer

 

Foto: Kow d.e. 2021 ©

Sukkerertene klatrer i klatrestativet. I nabodunkene er det tomater til høyre og reddiker til venstre.  Vi har allerede høstet reddiker én gang.

 

 

Vi har en ekstra kjøkkenhageavdeling på terassen. Den består av plastdunker, urner og potter med grønnsaker og urter.

 

Behørig stengt

Terassen har to innganger. Begge er stengt med vanger fra en gammel lekegrind i tre med en hagestol foran. Dette gjør det litt vanskeligere for rådyrene å komme opp på terrassen og fram til plantene.

 

I en plastdunk har vi f.eks. 8 sukkerertplanter. Vi satte 10 frø, men bare 8 spirte. Frøene var ikke helt "nye", så det er vel en spiringsprosent som det ikke er noe å si på.

Klatrer i klatrestativet

I motsetning til en del andre klatreplanter, forstår erteplantene sin iboende bestemmelse. De 8 som det ble noe av, vokser godt og klatrer i klatrestativet som vi har laget til dem av lange pinner og merlinsnøre.

Vi har dyrket sukkererter på denne måten i mange år. Avlingen blir aldri stor på så få planter, selvfølgelig, men det blir en del knaske-erter til "husets frue" og "familiens gartner" - samt til barnebarn som stikker innom.

 

Pillerter i stedet

I fjor hadde vi forlagt boksen med ertene, så da kjøpte vi en ny pose. Men der bommet vi og fikk pillereter i stedet for sukkererter. Det gav med respekt å melde ikke samme sommerfølelselsen og smaksopplevelsen. Ertene var gode de, men belgene var treene og seige.

 

I år har vi imidlertid lett fram og brukt de riktige frøene. Plantene vokser bra og er foreløpig ikke spist av uvedkommende. Det har riktignok vært mange kjølige og sure dager i det siste, nesten uten sol, så noen blomster har ennå ikke vist seg, men når varmen kommer, kommer også blomstene. Håper vi.

 

Det blir en ert per blomst, så vi håper på riktig mange blomster. Og at de får stå i fred. Og rekker å bli søte, sprø og velsmakende sukkererter uten forurensninger av noe slag. Erter som er gode for øyet, gode for ganen - og gode for magen.

 

Nam, nam.

 

Gule, duftende dagliljer

 

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Gul daglilje holder hodene høyt hevet og er en dekorativ plante i staudebedet. 

Den tar seg godt ut sammen med blå iris og orange orientvalmuer.

Hver klokke står ikke så lenge, men de mange knoppene springer ut etter hvert så blomstringen varer en god stund likevel.

"Familiens gartner" er svak for historie og tradisjon. Planter med lang historie i norske hager liker han spesielt godt.

 

Gul daglilje (Hemerocallis lilioasphodelus) er en meget gammel hageplante. Den har vært dyrket i norske hager i mer enn 300 år. 

 

Fra vår barndoms hage

Til vår hage er den gule dagliljen kommet fra barndomshagen til "familiens gartner". Hvordan den kom dit er usikkert. Men den er sikkert hentet gratis i hagen til en eller annen slektning. Kanskje hos noen av foreldrene, altså "familegartnerens" besteforeldre", for både på farssiden og morssiden hadde de hager med stauder. Og man kjøpte ikke gjerne stauder før i tiden. Man delte planta og gav bort.

 

Gul daglilje er en typisk tradisjonsrik "gi-bort-plante". Den vokser villig uansett hvor den blir satt, men blir ekstra fin på en solrik plass. I juni setter den sitt preg på staudebedet.

 

Endagslilje?

Det litt spesielle navnet har den fått fordi hver av de gule klokkene etter sigende kun skal blomstre en dag. Det kan vi ikke bekrefte, men de står ikke lenge. De mange knoppene springer imdlertid ut etter tur og avløser hverandre, så de lysende gule blomstene setter sitt preg på staudebedet lenge. 

Det fins etter hvert flere varieteter av daglilje. Vi liker å tro at vi har den "opprinnelige", altså den eldste med lang levende tradisjon i norske hager. Men sikker er vi ikke.

Dufter

Et kjennetegn på planter som ikke er "foredlet" - ja, jeg skriver "foredlet" i anførselstegn! - er at de dufter. Våre dagliljer dufter. Ikke slik at det kan merkes på avstand, slik som f.eks. hos skjærsmin, men tydelig nok når man går nærme og lukter.

Vi setter stor pris på dagliljene i vår hage og håper at vi får glede av dem lenge. Ikke bare fordi de har aner langt tilbake i norsk hagehistorie, og fordi de bærer videre privat hagearv, men like mye fordi de er attraktive og bestandige. De tåler kalde vintre, barfrost, snø og vått "moderne" klima preget av global oppheting.

Og en ting til: De får stå i fred for rådyrene! Det er en viktig egenskap for plantene i vår hage.

 

Honningknoppurt - insektenes yndling

 

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Honningknoppurt er egentlig en uanselig blomst, men det den savner i eleganse og storslagenhet, tar den igjen i mengde. Og den remonterer.

Bier, humler og andre insekter finner tydeligvis det de søker i denne enkle blomsten. Den er flittig besøkt.

 

 

Hvis du skal lage en blomstereng for insekter, bør honningknoppurt (centaurea montana) stå høyt på prioritetslista. I vår hage er den alltid omgitt av iherdige, summende insekter.

Honningknoppurt tåler det meste, gror i alle slags jordsmonn, gror på fuktige og tørre steder og sprer seg ved hjelp av frø og rotstengler.

 

Honningknoppurt finnes i flere kulturformer og farger. Vår honningknoppurt er blå. Noen ganger dukker det opp en rød-lilla variant.

 

Spredningsevnen og spredningstakten tatt i betraktning, er det sikkert noen hageeiere som betrakter honningknoppurt som ugras. Og en plage. For det er en del arbeid med den.

 

Den blomstrer relativt kort, og bør klippes ned etter blomstring før den får spredd sine frø. Bladene nederst på stilken visner og gulner dessuten raskt og gir bedene et rufsete uttrykk. 

Nedklipping etter blomstring har dessuten den fordelen at plantene rekker å vokse til igjen og sette blomster for annen gang på sensommeren eller høsten.

Vi har mange honningknoppurtplanter - både her og der. De har fått lov til å stå og utvikle der de selv har valgt å slå seg ned.  Både fordi havet av blå blomster et dekorativt - og fordi insektene så åpenbart liker dem. Honningknoppurt er en insektmagnet.

På mange stauder og sommerblomster blomstrer alle blomstene "i takt". De blomstrer og blomstrer av samtidig. Honningknoppurtblomstene blomstrer litt etter hvert. Mens noen blomster visner og bør klippes av, springer nye blomster ut. Selv om hver blomst står kort, kan den enkelte tue derfor blomstre relativt lenge.

Mennesker og insekter kan derfor ha glede av blomstrende honningknoppurt over relativt "lang" tid. 

Men man bør altså gå med saksa og passe på. Klippe, klippe, klippe, sa kjærringa i eventyret. 

Hvis hun hadde snakket om honningknoppurt, hadde hun hatt helt rett!

Saksemannen må til igjen

 Foto: Kow d.e. 2021 ©

 

Dette dyret dreper jeg uten nåde. Det er ubønnhørlig uønsket i vår hage. 

 

"Familiens gartner" er av det bløthjertede slaget. Han dreper ikke gjerne dyr.

 

Men ett dyr dreper han uten å nøle: Sniler - eller som noen sier - snegler, med og uten hus. Han  har ingen medfølelse med disse glidende ødeleggelsesmaskinene som gjør hærverk på plantene i hagen. 

 

Alle sniler er planteetere

Sniler lever av planter - både levende planter og planterester. Boakjølsnilene som noen har forsøkt å "frede" ved å hevde at de spiser eggene til brunsnilene, er også planteetere. De spiser unge planter i et slikt omfang at de er et problem for gartnere og bønder - og hageeiere. Og de gjør skade i vår hage.

 

Man kan diskutere hvilken snileart som gjør mest ugagn. Faktum er et de gjør ugagn alle sammen. På grunn av sitt voldsomme antall, kommer hagesnilene høyt på lista over ødeleggere. Med hagesniler mener jeg alle varieteter med hus. De kan se uskyldige ut, men anretter ubotelig skade.

 

Brunskogsnilene verst

Verst er nok allikevel brunskogsnilene (arion vulgaris) - også kalt iberiaskogsnile og brunsnile - en invaderende art som de par siste tiårene er blitt en pest og en plage i åkre, i grønnsakbed, i parker, i private hager - og over alt ellers hvor den befinner seg.

 

I et innlegg sist lørdag skrev jeg at det ikke er så mange brunskogsniler å se i vår hage lenger. Det var en forhastet - og ikke helt sannferdig - uttalelse basert på sviktende forundersøkelser. Da regnet gjorde bakken våt, kom også snilene - både de med hus, boasnilene og ikke minst brunskogsnilene

 

Lørdag kveld drepte jeg en sju-åtte velfødde brunsniler som åpenbart hadde tenkt å ha seg et lukullisk måltid på våre planter. Og søndag morgen måtte i overkant av ti brunsniler bøte med livet.

 

Saksemannen må til igjen

Vi bruker ikke gjerne kjemikalier og gift i hagen. Heller ikke salt som vi betrakter som en forurensning. Men vi har brukt Ferramol. Vi har mer igjen og kommer til å bruke det til det er slutt. Om det virker, er vanskelig å avgjøre.

Derfor intensiverer vi jakten ved at "familiens gartner" finner fram "snilesaksa". Det er en gammel, utrangert kjøkkensaks som hittil har tatt livet av hundrevis av brunskogsniler. Å klippe sniler i to, gir en rask død. Vi liker å tenke på det som en human metode.

Åte

Drepte sniler blir ikke ryddet bort. De blir dyttet til side, men blir liggende. Sniler er kanibaler. Restene etter døde artsfrender fungerer som lokkemat. De tiltrekker seg sniler på jakt etter mat, og mens de spiser, kommer "saksemannen" med saksa og gjør kort prosess.

Snilekrigen i vår hage er langvarig. Den går i bølger. Men når vi først er på jakt, går vi grundig til verks. Vi løfter på blader, leter under gjenstander og kjenner oppunder kanten av plastdunkene som vi har planter i. Der sitter gjerne snilene og venter på å sette i verk nattlige angrep.

 

Håper at Ferramol stagger matlysten

Kvitt snilene blir vi nok ikke, men når vi har gått med saksa og utøvd vår dødelige gjerning noen kvelder., blir det bedre. Angrepene på plantene blir færre og mindre ødeleggende.

Og så får vi håpe at Ferramol tar matlysten fra de snilene som vi ikke ser. For de er nok der. Klare til å meske seg på våre planter.

 

 

Majestetisk papaver orientale

 

 Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

De opprette stenglene med de svulmende knoppene gir denne arten av orientvalmue et majestetisk preg. Her er det ingen "hengehoder".

 

 

Kronbladene er vakkert røde - eller kanskje helst rødorange ...

 

 

 

... men den egentlige skjønnhetsopplevelsen får vi når vi ser blomstens "indre deler". Arr og støvbærere har en utforming og farge som jeg ikke engang skal forsøke å beskrive. Det må ses. Og nytes.

 

 

Av orientvalmuer fins det utallige slag og varieteter. Ikke bare plantene, men også navnene florerer. Når man er sikker på at man har funnet riktig navn, finner man et bilde som svarer til vår plante, med et helt annet navn på. 

 

Usedvanlig dekorativ

Navnet er da heller ikke det viktigste. Denne orientvalmuen er usedvanlig dekorativ. På avstand pynter den staudebedet med store rød-orange hoder på toppen av opprette, litt kraftige stilker. Og på nært hold avslører den en spektakulær blåsvart blomsterbunn med vakkert utformet arr og støvbærere.

Ingen valmuer blomstrer lenge. Men disse beholder kronbladene noe lenger enn sin noe enklere, og ikke fullt så rakryggede, slektning som vi også har. Og som er ferdig med å blomstre, når denne varieteten utfolder seg i staudebedet.

Sår seg lett

Natt til i går regnet det ganske kraftig. Når det regner, slås kronbladene på de ettårige sommervalmunene og den andre orienvalmuesorten vi har, lett av. Denne kraftigere, opprette arten tåler regn godt. Kronbladene kan bli skadet og flekkete, men de blir sittende på i det lengste. 

Valmuer sår seg lett. Og dukker opp hvor de selv ønsker å stå. Det er helt i orden for "familiens gartner" som liker at naturen tar seg til rette - innenfor rimelighetens grenser. Han lar derfor orientvalmuene visne ned med frøhodene på.

Skulle de - mot formodning slå seg ned på et sted der de ikke kan stå - er de lette å luke bort.

Unngår frø i komposten

 Men i komposten havner frøhodene ikke. Heller ikke på den kommunale mottaksplassen for hage avfall. "Familiens gartner" gjør alt han kan for å hindre spredning i naturen for å unngå at denne vakre, dekorative og meget potente planta havner på en "svarteliste" over hagerømlinger.

For orientvalmue (papaver orientale) er - som navnet sier - ikke en "genuint norsk" art. Formodentlig kommer den fra Asia et sted. Og Asia er et stort kontinent med mange temperatursoner.

 

Orientvalmue utviklet seg i følge ekspertisen," fra felles forfedre for rundt 140 millioner år siden, og er den største hovedgruppen av planter vi har".

 

En riktig "långtradare", altså.

 

Jaja, det var de plantene ...

 

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

Klok av skade la "familens gartner" en glassrute over de nyplantede spede plantene for å hindre at rådyra skulle spise dem. Men han glemte snilene.

 

 

Og slik så det ut morgenen etter. Nesten alt var spist. Bare en plante og noen fattigslige stilker var tilbake. Sic transit gloria mundi.

 

 

Når våren kommer og hagelengselen blir for sterk, starter vi hagesesongen innendørs. Vi gjør nye stiklingformerte planter klare for utplanting, og vi sår. Ikke mye, men i alle fall litt.  

Denne våren sådde vi tomater, melon og paprika i tillegg til blomkarse.

Blomkarsen ble plantet i urner sammen med pelargonier på bakkenivå, samt i en "urne" på veggen ved inngangsdøra. Den på veggen er trygg. De som står i urner på bakken, har til nå fått stå i fred. Men "bank i bordet".

Tomatplantene står i potter på terrassen som er avstengt etter alle kunstens regler. Tre av paprikaplantene satte vi i en urne som også er plassert slik at rådyra ikke kommer til. Resten av plantene som vi hadde sådd og dyrket fram, plantet vi i kjøkkenhagen - dekket av en glassrute som ville hindre rådyra.

Men det er ikke bare rådyra som jakter på plantene våre. Snilene tror også at vår hage er et matfat hvor de kan forsyne seg slik de lyster. Dagen etter at vi plantet, var alle plantene - bortsett fra en - spist av snilene. Om morgenen var både plantene og skadeforøverne borte. 

Hvilke sniler som er skyldige, vet vi derfor ikke. Vi finner ikke mange brune skogsniler hos oss lenger - selv om de forekommer - men hagesniler med hus er det legio av. Vi har derfor disse snilene sterkt mistenkt.

Det ble altså ikke så mange "eksotiske" planter i vår kjøkkenhage i år. Vi har tidligere dyrket fram melon. Det må vi se langt etter denne sommeren.

Vi får si som Ibsen: "Det fikk fanden fordi han var dum og ikke beregnet sitt publikum."

Akk ja. Haging er en usikker hobby - full av gleder, og med masse skuffelser! Som livet ellers.

 

Mynte - men hva slags?

Foto: Kow d.e. 2021 ©

For at mynteplantene skal holde seg til sin egen "kohort", har de fått en sementring å "bo" i. 

 

Vi hadde opprinnelig flere slags mynte. Men vi gjorde den bommerten at vi plantet dem i samme sementring. Om noen har bukket under, eller om de har "mutert", vet vi ikke, men nå er det ett slag.

 

Hvilket slag det er, er vi ikke sikker på. Grønnmynte kanskje? Eller peppermynte?

 

Mynte er lett å dyrke, men ikke lett å få til å holde seg på plantestedet. Ved hjelp av rotstengler kryper den dit den helst vil stå. Det gjelder de fleste myntearter.

 

Vi satte tre myntearter i en sementring. Der har mynteplantene holdt seg, men nå er det bare ett slag. Om to har dødd ut, og den tredje står igjen alene, eller om de rett og slett har mutert, vet vi altså ikke. Men det slaget vi har igjen, smaker sterkt og frisk av mynte. 

 

Mynte er en utmerket krydderurt. Har man først smaken for mynte, er det nesten ikke grenser for hva den kan brukes til - enten alene eller sammen med andre ingredienser; i middagsretter, i deserter og i og på bakverk.

 

"Familiens gartner" som har problemer med å få i seg nok væske, lager te på bladene. Vi kutter også opp noen blader og blander i grønn salat.

 

Mynte setter spiss på syltetøy - og supper. 

Har man tid, og ikke er altfor fremmed på kjøkkenet, kan lage myntegele som er godt til pålegg og som tilbehør til skinkestek og andre kjøttretter.

Folkemedisinen mener at te trukket på mynteblader virker mot plagsom oppblåsthet og luft i magen. Dessuten skal de etter sigende virke mildt beroligende.

"Familiens gartner" har drukket mye myntete. Han liker smaken. De bebudede medisinske effektene går han imidlertid ikke god for.

Kanskje er virkningen individuell? Har man problemer med magen, får man prøve. Godt er det i alle fall!

 
 

Klokkebuskene holder ut, men venter på foryngelse

 Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Klokkebuskene er gamle og burde nok vært forynget ved hardere tilbakeskjæring, men de blomstrer årvisst.

 

Klokkebusk har blomster tett i tett. Disse er rosa og lyser godt opp i hagen når de står i full blomst.

De klokkeformede blomstene er verdt  en nærmere granskning. De tar seg godt ut.

 

Klokkebusk (weigela) er - som det norske navnet sier - en prydbuske med klokkeformede blomster. Blomstene er røde eller rosa.

Gamle, men blomstrer rikt

Vi har to busker med rosa blomster. Og dem har vi hatt i flere tiår. De har blomstret rikt i alle år. Og de blomstrer rikt ennå.

 

Om vi hadde fulgt ekspertenes råd og fornyet buskene ved kraftigere tilbakeskjæring, ville de antakelig blomstret enda rikere. Og sett mer "ryddige" ut.

 

Ser døde ut, men ...

Etter vinteren ser greinene på weigela-buskene både tørre og døde ut. Det skal man ikke la seg lure av. Tilsynelatende døde greiner bærer blomster i juni. Og vårblomstrende busker og trær skal man aldri beskjære om våren for klipper man bort årets blomstring.

Etter blomstring bør imidlertid gamle weigelabusker forynges ved at noen gamle "stammer" kuttes ved rota for å gi plass til ny tilvekst. Tett grein- og kvist-masse bør dessuten tynnes slik at buska slipper lys inn til greiner som skal blomstre neste år.

Eller kanskje til høsten.

Våre Weigela-busker har ofte fått en ny - men langt mer beskjeden  - blomstring på ettersommeren og om høsten.

 

Står i trekken fra sjøen

Opprinnelig  stod weigela-buskene våre utsatt til i blåsten og trekken fra Oslofjorden - helt ytterst på hjørnet av den øverste plenen. Etter hvert har de fått nabovegetasjon som skjermer for kald trekk og harde vindkast. De står derfor nå ganske lagelig til. Og har hittil klart seg selv i meget krevende vintre.

 

Når weigelabuskene blomstrer, er de et vakkert skue. "Familiens gartner" har i flere år hatt planer om å beskjære klokkebuskene for å forynge dem og sikre at de overlever og kan glede oss med sitt rosa blomsterflor også i årene som kommer.

Vi får se om det blir noe av i år. Tanken er god, men kjødet er skrøpelig. Men hvem vet. Å redde klokkebuskene for framtiden står høyt på prioritetslista. 

 

 

Våte aviser og mulch i bringebæråkeren

 Fotos: Kow d.e. 2021 ©

For å holde ugresset borte fra bringebæråkeren, legger vi ut godt oppbløtte aviser.  Gress- avklippet fra plenene brukes som mulch. I forkant ligger det gress som har ligget en stund i en mørk sekk.

 

Uten aviser og gress fra gressklippingen er det vanskelig å holde skvallerkål og tistler borte.

 

Avisene som skal legges ut,  legges til bløt i en plastdunk. Der må de ligge til de helt gjennomtrukne av vann slik at de legger seg godt til rette og former seg etter plantene. De grønne plantene i dunken er fremmedlegemeer. De er avklipp av sibirkornell som vi skal prøve å lage stiklinger av.

Ugress er planter som vokser der de ikke skal være. Å bekjempe ugress er en vesentlig del av hagearbeidet.

Noen steder er det ikke mer ugress enn at man kan luke. Noe ugress er spesielt gjenstridig. Og noen  steder er det vanskelig å komme til, eller gresset opptrer i slike mengder at mer spektakulære metoder må tas i bruk.

Gjenstridig ugress

Vi har et bringebærbed hvor bringebærplantene ikke står pent ordnet i sirlige rader med gangareal i mellom. I vårt bringebærbed står plantene "hulter til bulter".

I bringebærbedet vokser det ugressplanter av diverse slag. Særlig "ivrig" og standhaftig er skvallerkål. Vi er nabo til en skråning hvor det for mange år siden ble kjørt på jord. Den inneholdt rotdeler og frø av skvallerkål som nå har spredt seg til vår hage.

Aviser og gress

"Familens gartner" luker, men skvallerkålen kommer igjen. For å bli kvitt ugresset i bringebærbedet bruker han gjennombløtte aviser dekket med avklipt gress fra plenene. Det er en effektiv "ugress-sperre" som holder ugresset borte en vekstsesong eller to, men ikke skader bringebærplantene hvis man tar hensyn når man legger ut avisene.

Hver gang plenene slås, blir det avklipte gresset strødd ut på avisene mellom bærbuskene. Det "hvite" papiret blir etter hvert usynlig, og gresset formuldes og blir til næring for bringebærbuskene.

Våre bringebær har nettopp blitt utstyrt med et nytt lag med gjennomvåte aviser med et lag gress på toppen. Forhåpentlig vil det drepe det ugresset som allerede var der og hindre at nytt ugress vokser opp.

Vi ser derfor nå bringebærsesongen lysere i møte.

Krossved - en flott prydbuske

 Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

Krossved - eller korsved - pynter opp i hagen i første del av juni.  

 

Krossved har hvite blomster i en halvskjerm og vokser vilt mange steder i Norge. Det dreier seg ikke om "hagerømlinger". Tvert imot. Krossved er en viltvoksende busk som man har tatt inn i hagen og gjort til "hageplante".

 Svarte lus elsker tydeligvis alle former for krossved. 

Snøballkrossved er en skattet prydbusk i norske hager. Vi har flere eksemplarer på forskjellige steder i hagen. De ser ut til å trives uansett naboskap og vekstforhold.

 

Men bladlusene er en fryktet fiende. Tørre, døde kvister og visne blader er resultat av de svarte bladlusenes herjinger. Lusene har uten unntak etegilde i alle krossvedbuskene. Denne buska er imdlertid spesielt utsatt.

 

Det fins i hovedsak to slags krossved i norske hager. Begge er særdeles dekorative og pryder hagen med et vell av hvite blomster sent på våren og tidlig på sommeren - litt avhengig av hvor man bor.

I vår hage er krossvedbuskene på det vakreste nå.

Vanlig og snøball

Vi har både vanlig krossved (sannsynligvis Viburnum opulus) og snøballkrossved (Viburnum opulus varietet roseum)

Hagelitteraturen mener at viburnum trenger en solrik plass med næringsrik, fuktig jord for å trives. Det bekreftes ikke av våre busker. De står alle relativ tørt, og et par av dem gjemmer seg i skyggene inne blant andre busker. Men de blomstrer rikt.

 

Plages av lus

Krossved har som prydbuske bare en "feil" eller "mangel". Buskene angripes av svarte bladlus som fråtser i løvverk og blomster til det ikke er mer igjen.

Den snøballbuska som er nabo til den store forsythiaen ved innkjørselen til gårdsplassen, har gjennom tiden vært spesielt hjemsøkt. Den har flere ganger vært så avspist at vi har fryktet at vi har mistet den. Men våren etter kommer det blader og blomster på ny, og nye kull med lus kan fortsette sitt etegilde.

Brukt i folkemedisinen, men ...

Planter av arten viburnum - eller altså krossved - har i folkemedisinen vært brukt mot forskjellige lidelser og sykdommer. Avtrekk av tørket bark skal være virksomt mot så ulike plager som generelle smerter, kramper, bl.a. leggkramper, forstoppelse og høyt blodtrykk. Mens bær fra korsved etter sigende skal hjelpe mot hoste, astma og halskatarr.

Jeg går ikke god for noen av rådene.

Selv er jeg plaget av leggkramper som holder meg våken om natta. Vi har hagen full av krossved og andre urter som noen - eller tradisjonen - mener har legende virkning, men jeg er meget skeptisk og forsiktig, og bruker bare urter som jeg er 100 prosent sikker på.

 

Våre viburnumbusker er derfor kun en fryd for øyet. Ikke noe "medisinskap". Men som øyenslyst forsvarer de sin plass med bravour. Til pynt kan de derfor trygt anbefales.

Eikestubben - særegen biotop

 

Foto: Kow d.e. 2021 ©

 

Her i eikestubben finner enkelte planter det de trenger for å leve et fullverdig liv. Her overlever de vinteren og her utfolder de seg i vekstsesongen - helt uten menneskelig bistand av noe slag.  

 

Naturen er underfundig. Den har sine spesielle innfall.

 

Noen planter krever ideelle forhold for å etablere seg og gro. Og det gjelder ikke bare de sarteste og mest "fornemme".

 

Vår svarthyllbuske sturet f.eks. lenge på et lyst og næringsrikt sted i hagen. Først da vi flyttet den, ble det fart i veksten.

 

Andre planter insiterer på å ha røttene i de smale sprekkene mellom belegningssteinene på gårdsplassen og innkjørselen. Det gjelder både prydplanter og ugress.

 

Noen planter i vår hage har funnet seg et enda mer spesielt sted å leve. De har etablert seg i en eikestubbe på nord-østsiden av huset.

 

Vi skriver ikke på stubben, men i. For riktignok gror de delvis i sandliknende jord som er dannet av planterester på stubben, men de har sine røtter inn gjennom sprekker i barken inn til selve veden som er begynt å råtne.

 

Og her er det ikke bare en forvillet plante eller to det er snakk om. Her er en bregne, mose, blåbær og - jeg hadde nær sagt selvfølgelig - markjordbær. 

Juni har hittil vært varm - med mange soldager og relativt høye temperaturer. Man skulle derfor kanskje tro at det raskt ville bli for tørt for denne kolonien av planter, og at de ville bukke under. Men nei. De er friske og grønne med fin spenst.

Verken blåbær-"buska" eller jordbærplantene har blomster - enn si kart - men overlever de sommeren og kommende vinter, kan vi kanskje høste både blåbær og jordbær på eikestubben på nordøstsiden av huset neste år.

Det vil i så fall bli en liten begivenhet i hagens historie.

Den som lever får se.