Vinden og regnet har høstet kirsebær (over) og brukket potetriset (t.v.).
Det kan komme mer uvær, selvfølgelig. Men nattas uvær slapp vi billigere i fra enn fryktet.
Det har hittil vært en nesten overdådig bærhøst i hagen.
Vi har syltet solbær med masse antioksidanter, og ripsbuskene bugner av røde, fristende, friske bær. Noe har vi spist, og noe har vi frosset ned, men fortsatt er det flust igjen.
Vi pleier å levere til Askim frukt- og bærpresseri, men der har de i år funnet på at de ikke vil ta i mot bær før i begynnelsen av august, så fortsatt henger det meste av ripsen på buskene.
Plukk, frys ned og lever frosne bær sier bærpresseriet på sin nettside.
Hva slags frysekapasitet tror de at alminnelige "byhusholdninger" har?
Nei, vi får nok vente med å plukke til ferien på Askim er over, hvis da ripsbærene ikke innen den tid har havnet på bakken. De er godt modne nå.
Kirsebærene begynner også å få den riktige kuløren.
Når det gjelder kirsebær, konkurrerer vi med fuglene.
Hver morgen ligger det halvspiste bær på gressbakken under treet.
Fuglene venter ikke på at bærene skal bli skikkelig modne, men det gjør vi. Plukker vi for tidlig, er bærene i overkant sure - eller kanskje vi skal si: syrlige.
Både til umiddelbar konsumpsjon, sylting og hermetisering er modne bær så avgjort å foretrekke. Så får vi heller finne oss i at fuglene mesker seg i mellomtiden. Egentlig er det vår egen feil som ikke skaffet nett til å legge over treet i år heller.
Villjordbærene og blåbærene på tomta har også gitt rikelig i år. Det samme har villbringebærene som er usedvanlig store og "rene". Nesten som hagebringebær enkelte av dem - bare enda bedre på smak.
Hagebringebærene er forresten endelig kommet i gang. Vi har ikke så fryktelig mange buskene, men vi plukker snaut en liter nå og da med noen dagers mellomrom. Det skal man ikke klage over.
Og snart er det bjørnebærenes tur.
Dvs. de står i blomst ennå - men for et blomsterflor. Går det som blomstene varsler, får vi problemer med å få plass til alle i fryseren for der er det fullt fra før og derfor meget begrenset plass. Men bjørnebærene er vinterens forsyning av vitaminer og antioksidanter og må tas vare på slik at de fortsetter å være de sunnhetsbombene som de er når de blir plukket.
Vi får se å få spist mer av det som opptar plass i fryseren, slik at bærhøsten får plass.
Og: Askim frukt- og bærpresseri skulle bare se vår fryser, så hadde de nok ikke kommet med "uansvarlige" råd om å fryse litervis med rips som rettelig burde vært levert på bærpresseriet og tatt ut som saft til saftglade barnebarn.
Vi får håpe at bærpresseriet går tilbake til gammel ordning fra neste bærsesong av, ellers må vi begynne som saftkokere selv.
Skjønt, det burde vi kanskje gjøre under enhver omstendighet?
Da kunne vi også safte bjørnebær. Det egner de seg vel utmerket til?
Blomkarsen har fått kjempepblader, men blomsteranlegg ser vi ikke noe til.
Som tidligere konstatert: For mye og for lite forderver alt.
Denne gangen gjelder det gjødsel.
Da vi plantet i urnene, så jeg mitt snitt til å stikke noen pellets av hønsemøkk ned i jorda her og der.
I noen potter har det tydeligvis svart seg. Hos pelargoniene f. eks. Plantene er frodige og fine og blomstrer rikt.
Andre steder har det vært mindre vellykket.
Blomkarsen har f. eks. lagt seg til med noen kjempeblader - men blomster er det ingen antydning til.
Ikke foreløpig i hvert fall.
Det er vel med planter som med mennesker, for mye næring øker gjerne volumet, men ikke nødvendigvis produktiviteten.
Nå er vi spent på utviklingen.
Blir det bare "grønnsvær", eller rekker planta å glede oss med noen blomster før høsten kommer?
Foto: Kow d.e. 180709 ©
Klikk på bildet for å se større versjon
Selvsådde stemor fra kirkegården.
Da vi i våres skulle plante på en av de gravene vi holder i stand, fant vi en rekke små stemorsplanter der.
De hadde nettopp spirt.
I stedet for å luke dem opp og kaste dem for å få plass til de plantene vi skulle plante, tok vi dem med hjem, satte dem i en potte og håpet det beste.
Og vi er ikke blitt skuffet.
De har vokst villig og har satt pene, blekblå blomster med islett av hvitt.
Det hører med til historien at vi ikke har hatt stemor på den aktuelle grava.
Frøene må derfor ha kommet fra nabograver for så å ha slått seg ned der hvor det var en bar jordflekk å finne.
Man skal ikke ta blomster med hjem fra sykehuset, heter det. Da kan man fort måtte returnere dit.
Om det finnes tilsvarende overtro når det gjelder blomster fra kirkegården, vet vi ikke. Men det ville ikke forundre oss. Mennesket er utrolig dyktig til å lage tabuer og vanskeligheter for seg selv.
Vi tok nå i alle fall sjansen.
Vi tar med planter som vi bytter ut også.
De får asyl og en ny sjanse på et egnet sted i vår hage. Dette har vi gjort i mange år.
Planter er ikke noe vi gjerne kaster på dynga.
Dette er en sparsommelighet vi har hatt stor glede av så det er noe vi kommer til å fortsette med.
Hvis vi lever så lenge.
Litt forsinket presenterer vi to av forsommerens mest pålitelige planter som begge nå stort sett er avblomstret. Tørkeperioden bidro ikke akkurat til å forlenge blomstringen.
Aquilegia
Når vi lar akeleiene beholde noen av frøkapslene, sår de seg selv og sørger for at de ikke forsvinner fra hagen.
Vi har blå og rosa, og begge sprer seg like villig. Vil man bare ha dem der man selv bestemmer, må man enten klippe av frøkapslene så snart blomstene er gått i frø, eller man må luke med hard hand tidlig på våren når nye, selvsådde planter dukker opp over alt hvor det er en flekk med bar jord.
Vi lar nye planter stå og nyter blomstringen før vi eventuelt regulerer tilveksten ved fjerning, flytting - eller ved redusering av frøkapslene. Det er som regel nok å ta av.
Cerastium bierbersteinii
Sølvarven er det verre med.
Plantene er som navnet sier, "sølvfargede" og blomstene er snøhvite. Sølvarve er m.a.o. en dekokrativ plante både når den har og ikke har blomster, men den sprer seg voldsomt - både ved hjelp av rotskudd og frø.
Og ikke er den lett å begrense eller fjerne heller, for røttene har det til felles med kveke at det alltid sitter en del eller flere av rotsystemet igjen, og mer skal det ikke til før nye planter vokser opp.
Etter blomstring kan man uten skade rive av bladverket. Plantene dør ikke av den grunn, men utvikler nytt bladverk, og er man heldig kan man få en beskjeden blomstring nummer to som takk for strevet.
Sølvarven er nå avblomstret hos oss, og bare varmebølgen har rullet videre slik at det blir mulig å jobbe i hagen igjen, skal vi fjerne frøkapsler, og spa opp de plantene som på sitt imperialistiske vis har forsøkt å tilegne seg andre planters plass og jordsmonn.
Det gleder vi oss ikke til.
Vi må nemlig bl.a. rense opp blant Pink Grotendorstrosene hvor sølvarven ser ut til å like seg ekstra godt.
Og disse nellikkrosene sier tydelig i fra når noen trør dem for nær.
Men det er vel imidlertid ingen veg utenom, så det er bare i kaste seg ut i det.
Alternativet er at sølvarven overtar hele rosebedet, så derfor må vi nok til pers mellom tornene.