Regnet, vinden og hagen

Foto: Kow d.e. 310709 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Vinden og regnet har høstet kirsebær (over) og brukket potetriset (t.v.).

Det kan komme mer uvær, selvfølgelig. Men nattas uvær slapp vi billigere i fra enn fryktet.

I beredskap mot orkan i kastene var vi ute på terassen i mørket og regnet og reddet blomsterpotter ned fra peisgesimsen og andre utsatte steder.

Dronning Ingerid ville vi i alle fall ikke ha ødelagt.

Men det var visst unødvendig. Vi kunne høre at det blåste og regnet i natt, men langt fra med storm eller orkans styrke der vi bor, og vi bor relativt utsatt til med sønnavinden rett inn fra fjorden.

Og det var der vinden kom fra, så vidt vi kunne se, for skyene jaget nordover himmelen før vi gikk til køys hvor vi ble liggende og lytte til vinden og regnet og eventuelle lyder som ikke burde være der, og som ville kreve vår årvåkenhet og inngripen.

Men det gikk relativt pent for seg.

Skjønt helt uten skader slapp vi ikke unna.

De fleste stenglene på den største agapanthusen har gitt etter og lagt seg med blomsterhodene på bakken, og riset på enkelte poteter er brukket og vokser kanskje ikke mere.

Dessuten har vinden og regnet som et av bildene viser, høstet en del kirsebær.

Det er vi ikke lei for.

Kunne været sørge for høstingen av de bærene som befinner seg i tretoppen, ville vi være takknemlige, for der skal det bli vanskelig å komme til.

Vi overveier å bruke den lange greinsaksa og kombinere beskjæring og høsting.

Hvis da ikke uværet ordner saken for oss.

For det er vel ingen grunn til å tro at regnet og vinden og den relativt lave temperaturen er over.

Det er mer igjen av den såkalte sommeren.

Men når ungene har begynt på skolen, da kommer finværet.

Da får vi en riktig "indian summer".

Bare vent og se.

Trimmet skjærsmin

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Skjærsminen skuffet ikke i år heller, men blomstret rikt. Nå har den imidlertid begynt å legge seg utover, og den er blitt "åpen" i midten.

Midten, venstre: Blomstene er vakre og dufter liflig.

Midten, høyre: Etter avblomstring var det åpenbart at det måtte en fornyelse til.

Nederst: Ikke noe vakkert syn, men forhåpentlig tar det seg bedre ut til våren.

Duftskjærsminen har de siste årene vokst betydelig i omkrets og tar stadig større del av plenen.

Dessuten viser den tendens til å bli "åpen" i midten hvor det vokser opp nye, lange strantete skudd.

For om mulig å stimulere til økt vekst og frodighet fra midten og utover har vi beskåret busken relativt hardt etter blomstring.

Vi har imidlertid ikke fjernet de eldste "stammene" for å få fornyelse fra rota.

For det første er det så langt inn til stammene at vi ikke har kommet til uten å gå altfor hardt til verks, og for det annet vil det - selv etter beskjæring - være så mørkt der inne at nye skudd trolig ville blitt lange og ugreinede fordi de ville søke seg mot lyset på toppen.

Vi har derfor forsøkt å oppnå fornyelse ved å beskjære de friske greinene kraftig og fjerne mest mulig av tørre greiner og kvister nederst slik at de friske skuddene der skal få luft og lys.

Etter en slik rabiat runde med saksa er det ikke pent. Busken ser mishandlet ut, og bakken som er kommet til syne der greinene har ligget utover, er innerst snau og svart, men i ytterkant dekket av mose som har stortrivdes i det sure, fuktige miljøet.

Her må vi så i.

Flesteparten av de bladløse greinene og kvistene som synes nederst, er "grønne" med hvilende vekstknopper.

Det tørre skal vi ta nok en runde eller to for å fjerne så mye som mulig av.

Og så håper vi at lykken og naturen står oss bi, og at tilveksten kommer slik vi har ventet.

Vi har aldri klipt skjærsminen så radikalt tidligere, men trimmet ved trappa opp til plenen, fjernet en og annen uregjerlig kvist og et og annet langt skudd som har strebet mot himmelen og lyset og som har skjemmet helheten og brutt harmonien.

Vi har imidlertid gjennom flere år behandlet ulike slag spirea på denne måten, og det har gitt gode resultater.

Nå er vi derfor spent: På tilveksten i resten av denne sesongen, og om våren vil skjule merkene etter vår "rasering".

Og skulle en eller annen profesjonell gartner som ser dette riste oppgitt på hodet, håper vi at vedkommende sammen med oss vil vente til neste sommer med å felle sin avgjørende dom.

Viser det seg da at vi har gjort en tabbe, som naturen ikke leger, skal vi fortelle om det.

Det er av skade man blir klok.

Sies det.

Mye bær i hagen

Foto: Kow d.e. 200709 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Bjørnebærene blomstrer mens kirsebærene tar til å bli modne.

Det har hittil vært en nesten overdådig bærhøst i hagen.
Vi har syltet solbær med masse antioksidanter, og ripsbuskene bugner av røde, fristende, friske bær. Noe har vi spist, og noe har vi frosset ned, men fortsatt er det flust igjen.
Vi pleier å levere til Askim frukt- og bærpresseri, men der har de i år funnet på at de ikke vil ta i mot bær før i begynnelsen av august, så fortsatt henger det meste av ripsen på buskene.
Plukk, frys ned og lever frosne bær sier bærpresseriet på sin nettside.
Hva slags frysekapasitet tror de at alminnelige "byhusholdninger" har?
Nei, vi får nok vente med å plukke til ferien på Askim er over, hvis da ripsbærene ikke innen den tid har havnet på bakken. De er godt modne nå.
Kirsebærene begynner også å få den riktige kuløren.
Når det gjelder kirsebær, konkurrerer vi med fuglene.
Hver morgen ligger det halvspiste bær på gressbakken under treet.
Fuglene venter ikke på at bærene skal bli skikkelig modne, men det gjør vi. Plukker vi for tidlig, er bærene i overkant sure - eller kanskje vi skal si: syrlige.
Både til umiddelbar konsumpsjon, sylting og hermetisering er modne bær så avgjort å foretrekke. Så får vi heller finne oss i at fuglene mesker seg i mellomtiden. Egentlig er det vår egen feil som ikke skaffet nett til å legge over treet i år heller.
Villjordbærene og blåbærene på tomta har også gitt rikelig i år. Det samme har villbringebærene som er usedvanlig store og "rene". Nesten som hagebringebær enkelte av dem - bare enda bedre på smak.
Hagebringebærene er forresten endelig kommet i gang. Vi har ikke så fryktelig mange buskene, men vi plukker snaut en liter nå og da med noen dagers mellomrom. Det skal man ikke klage over.
Og snart er det bjørnebærenes tur.
Dvs. de står i blomst ennå - men for et blomsterflor. Går det som blomstene varsler, får vi problemer med å få plass til alle i fryseren for der er det fullt fra før og derfor meget begrenset plass. Men bjørnebærene er vinterens forsyning av vitaminer og antioksidanter og må tas vare på slik at de fortsetter å være de sunnhetsbombene som de er når de blir plukket.
Vi får se å få spist mer av det som opptar plass i fryseren, slik at bærhøsten får plass.
Og: Askim frukt- og bærpresseri skulle bare se vår fryser, så hadde de nok ikke kommet med "uansvarlige" råd om å fryse litervis med rips som rettelig burde vært levert på bærpresseriet og tatt ut som saft til saftglade barnebarn.
Vi får håpe at bærpresseriet går tilbake til gammel ordning fra neste bærsesong av, ellers må vi begynne som saftkokere selv.
Skjønt, det burde vi kanskje gjøre under enhver omstendighet?
Da kunne vi også safte bjørnebær. Det egner de seg vel utmerket til?

Store blader, men ingen blomster

Foto: Kow d.e. 210709 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Blomkarsen har fått kjempepblader, men blomsteranlegg ser vi ikke noe til.

Som tidligere konstatert: For mye og for lite forderver alt.
Denne gangen gjelder det gjødsel.
Da vi plantet i urnene, så jeg mitt snitt til å stikke noen pellets av hønsemøkk ned i jorda her og der.
I noen potter har det tydeligvis svart seg. Hos pelargoniene f. eks. Plantene er frodige og fine og blomstrer rikt.
Andre steder har det vært mindre vellykket.
Blomkarsen har f. eks. lagt seg til med noen kjempeblader - men blomster er det ingen antydning til.
Ikke foreløpig i hvert fall.
Det er vel med planter som med mennesker, for mye næring øker gjerne volumet, men ikke nødvendigvis produktiviteten.
Nå er vi spent på utviklingen.
Blir det bare "grønnsvær", eller rekker planta å glede oss med noen blomster før høsten kommer?

Forvillet stemor

Foto: Kow d.e. 180709 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Selvsådde stemor fra kirkegården.

Da vi i våres skulle plante på en av de gravene vi holder i stand, fant vi en rekke små stemorsplanter der.
De hadde nettopp spirt.
I stedet for å luke dem opp og kaste dem for å få plass til de plantene vi skulle plante, tok vi dem med hjem, satte dem i en potte og håpet det beste.
Og vi er ikke blitt skuffet.
De har vokst villig og har satt pene, blekblå blomster med islett av hvitt.
Det hører med til historien at vi ikke har hatt stemor på den aktuelle grava.
Frøene må derfor ha kommet fra nabograver for så å ha slått seg ned der hvor det var en bar jordflekk å finne.
Man skal ikke ta blomster med hjem fra sykehuset, heter det. Da kan man fort måtte returnere dit.
Om det finnes tilsvarende overtro når det gjelder blomster fra kirkegården, vet vi ikke. Men det ville ikke forundre oss. Mennesket er utrolig dyktig til å lage tabuer og vanskeligheter for seg selv.
Vi tok nå i alle fall sjansen.
Vi tar med planter som vi bytter ut også.
De får asyl og en ny sjanse på et egnet sted i vår hage. Dette har vi gjort i mange år.
Planter er ikke noe vi gjerne kaster på dynga.
Dette er en sparsommelighet vi har hatt stor glede av så det er noe vi kommer til å fortsette med.
Hvis vi lever så lenge.

Iberiasniler: Færre, men større?

Foto: Kow d.e. 220709 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Dette er kun en middels stor snile. De store er som wienerpølser.

Hver morgen går jeg en tur med saksa.

Da får snilene unngjelde fordi de har vært så frekke og freidige og invadere vår hage.

Uten skånsel klipper jeg snilene i to.

Før kastet jeg dem i do. Nå lar jeg dem ligge i håp om at de skal tiltrekke seg artsfrender som jeg så kan gi samme behandling.

Det har blitt en del ihjelklipte sniler i årenes løp.

Ryktene vil ha det til at det i landet sett under ett er blitt færre av de grådige, brune inntrengerne etter hvert.

Ja, det kan se sånn ut.

Den systematiske desimeringen har selvfølgelig hjulpet noe, men kanskje hjalp barfrosten i vinter også til - før snøen kom i mengder og gav snilene varme og beskyttelse. Se innleggene Snileplagen: Jeg klipper dem i to, http://hagekroken.blogspot.com/2008/09/sniler-p-fuglebrettet.html, http://hagekroken.blogspot.com/2008/09/blog-post.html,

Men selv om antallet er gått ned, er størrelsen gått opp.

Noen av dem jeg klipper ihjel på mine morgenturer er lange som wienerpølser.

Det er dessverre ingen overdrivelse.

Jeg burde selvfølgelig dokumentert dette med foto med udiskutabelt sammenlikningsgrunnlag, men flere ganger har jeg valgt å gjøre kort prosess i stedet for å hente kameraet og tommestokken.

Dessuten regner jeg med at andre har gjort samme erfaring, som jeg har gjort.

Jeg foretrekker en avrettet snile framfor en fotografert snile.

Men det er fortsatt mange å velge blant, så kanskje får jeg tatt et bilde som dokumenterer at de brune beistene nå inntar faretruende dimensjoner.

Jeg antar at de spiser i forhold til størrelsen.

Åker-, skog- og boasniler blir barne "barnematen" i forhold.

Snileplagen er nok derfor langt fra over.

Hvis noen skulle ha trodd det.

Bøllefrø

Foto: Kow d.e. 160709 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

De rosa, høystilkede sommerblomstene i forkant, kommer fra "bøllefrø". Hva det er? Aner ikke! Men les nedenfor så blir du i alle fall litt klokere. Eller litt mer forvirret. Til de ekstra nysgjerrige: De ynkelige plantene i treramma er årets produksjon av ringblomster.

For et par år siden fikk noen av mine barnebarn og min kone frø på KapAhl.

Joda, det er en klesforretning, men de delte ut "bøllefrø" til kundene.

Og "bøllefrø" er det. Uberegnelige og uoppdragne, men gode - eller i alle fall pene - på "bunnen".

Vi sådde en pose "bøllefrø" i fjor. Resultatet ble blå blomster.

I år sådde vi ingen, men etter som det tidlig kom en masse småplanter der fjorårets planter hadde stått, regnet vi med at de hadde sådd seg, og vi ventet derfor nye blomster maken til de som dukket opp og gledet oss i fjor.

Men nei.

Blomster ble det. Mange også. Men de var rosa og tilsynelatende av et annet slag enn fjorårets for ikke bare fargen, men også fasongen på blomsten ble en annen.

Hvordan dette kan ha seg, har vi ingen god naturvitenskaplig forklaring på.

En mutasjon kan vel ikke ha skjedd, så da gjenstår vel egentlig bare to muligheter:

Enten har noen av de frøene vi sådde i fjor, ikke spirt før i år, slik at årets avling egentlig er av et annet slag enn fjorårets.

Eller: De frøene som fjorårets planter produserte, har andre egenskaper enn morplantene. M.a.o. at plantene har en toårig - eller flerårig syklus - med blomster og frø med ulike egenskaper.

Hvis blomstene kun hadde skiftet farge fra blå til rosa, kunne vi antatt at det skyldtes ph-verdien i jordsmonnet - slik det skjer med akeleier og hortensia - men plantene har begge år stått på samme sted, og vi har ikke gjort noe som kan ha påvirket surhetsgraden merkbart i den ene eller andre retningen.

Noen forklaring på fenomenet har vi derfor ikke.

Men morsomt - og interessant - er det.

Og "bøllefrøene" lever opp til navnet.

Frodige karpatklokker

Foto: Kow d.e. 020709 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Tuene med karpatklokker var frodige og fine, og de lyseblå blomstene lyste opp i framkant av rosebedet. Etter blomstring ble de klipt helt ned.

Karpatklokkene (Campanula carpatica) var frodige og bar mange blomster i år.

Plantene på bildet ble i fjor klipt helt ned etter blomstring for, om mulig, å gi en blomstring til.

Naboplantene ble behandlet på vanlig måte ved at frøanleggene ble fjernet etter blomstring.

Begge gruppene blomstret på ny, men mer forsiktig enn første gang.

Den som ble klipt helt ned, hadde flest bomster i 2. omgang. Se innleggene Karpatklokker med to blomstriner og Nedklipt karpatklokke ble finest.

Ingen av plantetuene ser ut til å ha tatt skade av behandlingen.

Midt i juli var karpatklokkene hos oss ferdige med blomstringen for i år.
Det stemmer med opplysningene i Norsk Hageleksikon.

Alt om Hagen vil imidlertid ha det til at campanula carpatica blomstrer i juli august.

Det kan kanskje være riktig der blomstringen kommer senere i gang, men det stemmer ikke hos oss.

Den 17. juli klipte vi de aller fleste tuene med karpatlokker helt ned.

Så får vi se om de rekker å komme med en blomstring til før høsten og nattekulda setter en stopper for vekst og blomstring for i år.

Agapanthus

Foto: Kow d.e. 140709 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Etter ett års hvile slår denne planta til med 25 blomsterklaser.

Nederst: Og denne har 18 blomster-klaser.

Vi har tre urner med Agapanthus - eller Afrikalilje som de heter på norsk.

I fjor tok de seg en pause alle tre etter flere år med iherdig og omfattende blomstring.

I år blomstrer to av dem.

Én hviler fortsatt, men de to andre blomstrer for tre.

Den ene har 25 langstilkede blomsterklaser, og den andre 18.

Plantene har et voldsomt rotsystem. De står så trangt at de nesten ikke har jord, og det er ikke mulig å få dem ut av krukka for å dele og plante om i større urne.

Men snart sprenger de vel krukkene, og da får vi benytte sjansen til å dele og til å gi dem mer jord, for Norsk Hageleksikon anbefaler næringsrik jord, og det har de ikke nå. Det er noe som er helt sikkert.

Veldrenert er imidlertid vokseplassen, for vanning er ikke lett. Røttene fyller krukka til kanten, og vannet renner av, men noe fuktighet må de jo ha. Forhåpentlig er de i stand til å suge til seg i alle fall noe, når jeg setter dem i et plastkar med vann av og til. Vannet forsvinner i alle fall.

Planta med 25 blomsterklaser står på gårdsplassen og er relativt godt skjermet for vind. Den med 18 blomsterstengler står i en trapp utsatt for vind og vær og folk som går forbi. Det ser den ikke ut til å ta skade av.

Agapanthus er langt tøffere og mer herdig enn man skulle tro.

Se også innlegget Agapanthusen hviler.

Ripsen rødmer

Foto: Kow d.e. 130709 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Rips er et takknemlig bær å dyrke. Dessuten er det godt - og sunt .

Rips er rikt på C-vitamin.

Jeg vil ikke bli overrasket om bærene i tilleggg inneholder en del riktig nyttige antioksidanter.

Plukk og spis. Det har du godt av.

Rips er dessuten særdeles velegnet som råvare for saft og for gelé, kokt syltetøy og rårørte rips - som både passer som pålegg og som tilbehør til stekte retter med brun saus.

Til slik bruk går rips tyttebærene en høy gang.

Etter mitt skjønn er ripsbuskene særdeles nøysomme. Hagelitteraturen anbefaler omfattende jordbearbeiding og -forbedring før planting av rips og beslektede planter som solbær, men min erfaring er at disse plantene vokser og bærer så å si uansett jordsmonn. Men lys må de ha.

På Hafslund i Sarpsborg hvor jeg opprinnelig kommer fra, var det en del husmannsplasser hvor etterblitte og forvillede ripsbusker vokste på den skrinneste jord, og selv har vi gjennom livet hatt bærbusker på de forskjelligste jordsmonn.

De vi nå har står på leire og er nabo med en furuhekk som trolig har grådige røtter mellom bærbuskene hvor de konkurrerer om så vel fuktighet som næring. Men bær får vi likevel.

Ingen bør derfor unnlate å plante bærbusker selv om forholdene ikke er "helt etter boka".

Har du plass, så unn deg gleden av å kunne fråtse i bær som plukkes rett fra busken.

Og hvis du ikke mumser i deg alt, har du altså mulighet til å safte, sylte eller fryse og sikre deg tilgang på C-vitaminrike og velsmakende bær til vinteren.

Se også tidligere innlegg om bærene i hagen Modne, sykdomsfrie hagebær.

Sambucus nigra

Foto: Kow d.e. 020709 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Svarthyllen blomstret fint for en uke siden. Nå er vi spent på om den bærer fram bær.


Svarthyll (Sambucus nigra) er en spennende vekst - skal vi tro hagelitteraturen.
Selv har vi aldri fått noen sving på den.
Først stod den og sturet et sted hvor den ikke trivdes.
Så ble den flyttet og svarte med uhemmet vekst, men få blomster og ingen bær.
Deretter kom det en masse blomster som systematisk en etter en ble spist av lus eller fugler - eller begge deler.
I fjor høst klipte vi ned alle lange skudd som stakk rett til værs, og i våres trimmet vi den enda en gang.
Resultatet ble nytt blomsterflor.
Men like før regnværet kom var utøyet på plass.
Blomstene forsvant, og bladverket - samt potetene og krydderurtene som står under busken, ble seige av noe som vi tror var ekskrementer fra lus, men som også kan ha kommet fra svarthylltreet selv.
Og så kom regnet.
Det fjernet det seige belegget og ekskrementene fra treet og vekstene under, men det slo også av en del av de gjenværende bærkartene.
Nå er det et fåtall kart igjen nederst, men - så vidt vi kan se - ganske fulltallig øverst, så nå er vi spente.
Blir det svarthyllbær denne høsten?
Eller blir det ingen til gartneren og hans familie i år heller?
Tar ubudne gjester rubbet?
Hvis det kommer like mye blomster neste år, skal vi være tidligere ute.
Da skal vi ikke la alle blomstene stå i påvente av at de skal bli bær, men frityrsteke en del av blomstene så vi i alle fall får noe glede av svarthylltreet som vi har pleiet med slik omsorg gjennom flere år.
Frityrstekte svarthyllblomster skal være en delikatesse.
Får vi i tilegg noen bær, får vi anse det som en bonus.

NB: Det er vel alminnelig kjent, men jeg understreker det for sikkerhets skyld: Svarthyll er spiselig. Frøene inne i rødhyllbærene (Sambucus racemosa) er giftige - selv om f.eks. Norsk Hageleksikon sier at fruktkjøttet på de røde bærene kan brukes til saft eller gele. Ta ingen sjanser!

Regn

Foto: Kow d.e. 060709 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Hele hagen tørstet. Plenene var brunsvidde. Men så ...

Endelig kom regnet.

Som bestilt.

Pent og forsiktig, slik at det trakk ned i bakken, og vedvarende slik at det rakk langt nok ned til at busker og trær også fikk slukket tørsten.

Gartneren ble så lyrisk stemt at han måtte en tur i bokhylla og finne fram selveste nasjonalskalden.

I "Kantate ved hundreårs-festen for Norges Vel" beskriver Bjørnstjerne Bjørnson nettopp et slikt regn som gartneren ønsket seg - og fikk.

Rett nok er det Norges Vel han skriver om. Han bruker regnet som bilde på organisasjonens gjerning i det norske samfunnet, men samtidig gir han oss et vakkert bilde av regnets undergjørende virkning på en tørstende natur.

Først beskriver han tørken og ender med at naturen roper etter regn før han slipper regnet til:

"En bygd i vår -

har du sett den når

uten regn den står?

Tør eleveseng

med kantestrå som knaker,

bleksottig eng

og kortstubbet aker.

Uten glans og mot

trør skogen

oppetter berget,

som om nogen

kastet seid mot dens rot.

Intet i dens ly

kan den verge -

fra dyret til det hårfine fly.

Slunken kommer kua

ut fra båsen,

stanser ved seterbua

og rauter opp i det tomme.

Øverst i åsen,

på ytterste topp,

mekrer geita mot himmelen opp:

Når skal dette være omme?

Stundom vekker tunge skyer

leven og snakken

bortover bakken.

Men himmelen dem håner;

den seg fornyer

og blåner.

Gamlefar i stua

tapte lengst trua

på almanakken

og gamlemor ved grua

på gikten,

som var hennes tegn.

Den hadde spådd regn -

et mistak som ikke var likt den.

Regn, regn!

ropte skog og mark,

regn, regn!

alt levende fra Noæh ark.

Regn, regn!

Hele naturen

sto sturen:

en brud som forsmektet,

en brud som brudgommen fornektet.

Og så kom regnet -

ikke med torden og styrtende skrål,

som var et hærverk dets eneste mål.

Nei, i det spinkle og vare begynnende

hørtes melodisk et småmuntert nynnende -

som til en dans.

Og førenn en sanset det, mere kom til, og så sang det og danset det.

Uråd å skjelne hvor mange det var

av svingende, syngende luftlette par.

Nerover berget og skogen det bar,

bortover elven og utover dalen,

lystig var stemningen, stor nok var salen.

Der hvor de syngende, dansende svevet,

farver der tentes, det bøyde seg hevet

duftbølger fulgte det dansende kor,

og sang fløy til værs av den dans-trådte jord.

Men under sin jubel slett intet de glemme,

de hører den sakteste klagende stemme,

de frelser det usleste gresstrå i klemme,

går inn til det innerste hjerteblads gjemme,

og ned hvor de tynneste rottrevle-fingre

seg tørste og bleke om jordklumpen slingre."

Slik beskriver altså Bjørnstjerne Bjørnson det livgivende regnet.

Og regnet som kom og vekte naturen til liv, fikk meg til å legge vegen om bokhylla og fornye bekjentskapet.

Mens jeg skriver, henger mørke skyer over landskapet.

Det har sildret og regnet er par dager nå. Det begynner å hjelpe, men det vil ikke skade med ytterligere påfyll - så kan sola igjen ta over.

Da har vi hagedyrkere fått vårt - for en stund.

Da er det feriefolkets og barnas tur igjen.

Sølvarve og akeleie

Foto: Kow d.e. 260709 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Blå akeleie med snøhvit sølvarve som bakgrunn. Men det var da det ...

Litt forsinket presenterer vi to av forsommerens mest pålitelige planter som begge nå stort sett er avblomstret. Tørkeperioden bidro ikke akkurat til å forlenge blomstringen.

Aquilegia
Når vi lar akeleiene beholde noen av frøkapslene, sår de seg selv og sørger for at de ikke forsvinner fra hagen.
Vi har blå og rosa, og begge sprer seg like villig. Vil man bare ha dem der man selv bestemmer, må man enten klippe av frøkapslene så snart blomstene er gått i frø, eller man må luke med hard hand tidlig på våren når nye, selvsådde planter dukker opp over alt hvor det er en flekk med bar jord.
Vi lar nye planter stå og nyter blomstringen før vi eventuelt regulerer tilveksten ved fjerning, flytting - eller ved redusering av frøkapslene. Det er som regel nok å ta av.

Cerastium bierbersteinii
Sølvarven er det verre med.
Plantene er som navnet sier, "sølvfargede" og blomstene er snøhvite. Sølvarve er m.a.o. en dekokrativ plante både når den har og ikke har blomster, men den sprer seg voldsomt - både ved hjelp av rotskudd og frø.
Og ikke er den lett å begrense eller fjerne heller, for røttene har det til felles med kveke at det alltid sitter en del eller flere av rotsystemet igjen, og mer skal det ikke til før nye planter vokser opp.
Etter blomstring kan man uten skade rive av bladverket. Plantene dør ikke av den grunn, men utvikler nytt bladverk, og er man heldig kan man få en beskjeden blomstring nummer to som takk for strevet.
Sølvarven er nå avblomstret hos oss, og bare varmebølgen har rullet videre slik at det blir mulig å jobbe i hagen igjen, skal vi fjerne frøkapsler, og spa opp de plantene som på sitt imperialistiske vis har forsøkt å tilegne seg andre planters plass og jordsmonn.
Det gleder vi oss ikke til.
Vi må nemlig bl.a. rense opp blant Pink Grotendorstrosene hvor sølvarven ser ut til å like seg ekstra godt.
Og disse nellikkrosene sier tydelig i fra når noen trør dem for nær.
Men det er vel imidlertid ingen veg utenom, så det er bare i kaste seg ut i det.
Alternativet er at sølvarven overtar hele rosebedet, så derfor må vi nok til pers mellom tornene.

Et forferdelig vær

Foto: Kow d.e. 020709 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Løvtrærne gir opp og forbereder seg på bladfelling og høstlige tilstander.

Midten: Plenen lider. Det knaser når man går, så tørt er det.

Nederst: Hvitkløver og Tiriltunge, eller Maria Gullsko som den også kalles, holder ut, men gresset har gitt opp, og frøet som er sådd i flekkene etter grevlingens herjinger, spirer ikke i tørken.

Vi har et forferdelig vær på Østlandet om dagen.

Sett fra en hagedyrkers synsvinkel, er det nesten så ille som det kan få blitt. Varmt og tørt om dagen, og varmt og tørt om natta.

Det er ikke dugg en gang.

Hvis jeg var badegjest, ville jeg trolig sett annerledes på det.

Men jeg betrakter forholdene med "naturens øyne"- og da vi må vi konstatere: Det er ille!

Hos oss er vannet dyrere enn øl, så det er ikke bare å sette på sprederen.

Sommerblomstene, staudene og rosene får noen dråper så de ikke tørker ut, og i går kveld fikk prydbuskene en omgang med slangen.

Når så kjøkkenhagen har fått sin dusj, er kvota mer enn oppbrukt.

Plenene får klare seg som best de kan.

Det må vel snart komme et omslag?

Jeg ber ikke om regn i dagevis, men jevnt sildrende regn en dag eller to.

Eller om natta. Gjerne det.

Vi trenger en skikkelig rotbløyte.

Ikke noen fislerier som fordamper før vannet har nådd ned til røttene, men jevnt lett regn som finner veg dit hvor vannet gjør mest nytte for seg.

Det vil både plantene og jeg sette pris på.

Og jeg regner med at jeg ikke er alene om å ønske meg vann fra "oven".

Planter som skulle blomstre lenge, er allerede avblomstret og de som ikke er sprunget ut, står og nøler og lurer på om det er bryet verdt.

Og gartneren selv er helt utslått. Energien er borte, og alt han skulle gjort, ligger som en verkebyll på samvittigheten.

Det er vel ikke bare i min hage at vekstene så å si roper etter vann, tenker jeg.

Men utsiktene til at plantene - og gartneren - skal få hjelp fra naturens side er liten, skal vi tro yr.

Bare store, gule soler så langt øyet kan se.

I alle fall uka ut.

Dette ser ikke bra ut!