Mange dråper små ...

Foto: Kow d.e. 281009 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Skjult i humleplantenes frodige blader går regnvann-"slangen" fra veggen, via den overgrodde espalieren - eller kanskje rettere sagt, pergolaen - til tønna som er diskret plassert mellom naboen store furuhekk og våre bærbusker, humpleplanter og vårt svarthylltre. Hit har ingen innsyn, så her sjenerer den ingen.

T.v.: Plasttønna er tømt og snudd for vinteren. Om sommeren bidrar den til miljøvennlig, temperert vanning ved å samle vann fra taknedløpet. Vi har shingel på taket, og det følger en del asfaltpartikler med, men de faller til bunns og blir ikke spredd i kjøkkenhagen eller på blomster, busker og trær.

Mange bekker små, gjør en stor å, heter det.

I vårt tilfelle passer det bedre å si: Mange dråper små, gir en tønne full av vann til å vanne med.

Vi samler nemlig vann.

Vi har kuttet takrennenedløpet et stykke oppe på veggen, tredd på en drenerings-"slange", og ved hjelp av den ledet vannet over i en tønne som for sikkerhets skyld, står et stykke fra husveggen.

Beveggrunnene for vannsamlingen er delvis av økonomisk og delvis av praktisk art.

Men kanskje mest fordi vi ønsker å være ressursvennlige. Og ta vare på de verdifulle dråpene som skyene lar falle ned over oss.

Vannet er dyrt i vår kommune. Vi kan vanne så mye vi vil. Men det koster. Det gratis oppsamlede regnvannet gjør utgiften litt mindre.

Vi har en tomt i flere plan. Vannkrana sitter i garasjen på midterste nivå. Når vi samler regnvann på det øverste planet, slipper vi å slepe og bære vann opp til dette nivået. Vi går gjerne. Men våre gamle knær er ikke så glade for at vi bærer tungt. Da sier de i fra.

Vi har forresten et reservoar til.

En nedgravd avskjæring i metall som vi har et lokk over.

Vannet derfra bruker vi til trær og busker som tåler litt rust i vannet.

Kanskje er det til og med sunt? Med mineraltilsetning?

Etter som avskjæringen avgir litt rust, går vi ut fra at det er jern det er snakk om. Selv om tønna som er delt, har farge som zink.

Tønna smalner mot toppen. Den tømmer vi derfor om høsten for at den ikke skal bli frostsprengt.

Avskjæringen er like vid oppe og nede. Den tåler å stå med vann i.

"Drensslangen" fra takrenna til vanntønna er lang.

Om vinteren skifter vi til kortere "slange" med godt fall til bakken.

Da slipper vi at det legger seg is i bølgene og buktningene slik at den går tett.

Vann - og is - nedover veggen og ned langs med grunnmuren, vil vi nødig ha.

Men nå er vanningssesongen over for denne gang.

Tønna er tømt.

Nå gjenstår det bare å skifte til vinter-"slange" fra takrenna på veggen.

Så kan vinteren komme.

Gullklematis - gamlehjem på veggen

Foto: Kow d.e. 171009 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Bildene: "Gammelmannshodene" til Gullklematisen er dekorative, men også akk så fertile.

Vår gullklematis (clematis tangutica) trives godt på vestveggen.
Sammen med kaprifolium - samt en annen klematis som trolig er Clematis x jackmanii, på norsk gjerne kalt storklematis, praktklematis eller jackmanklematis - kler den veggen fra vår til sen høst.
Først med gule, klokkeformete blomster, deretter med islett av grønne hoder av frø og frøbærere der de første blomstene har blomstret av, og til sist med dekorative, sølvhvite gammelmannshoder.
Ikke ett her og ett der, men tett i tett.
Nærmest som en sammenkomst på aldershjemmet.
Fordelen er at det er vakkert.
Ulempen er at den voldsomme mengden av frø har en helt usannsynlig spireevne slik at nye planter dukker opp over alt.
Ikke bare på åpen, innbydende jord, men mellom belegningstein og heller, og ellers over alt hvor frøene kan spire og slå rot.
Spireevnen er imponerende. Men upraktisk.
Hadde vi vært "lure", så hadde vi nå klipt plantene ned og fjernet mest mulig av frøene før de fikk spredd seg.
Men det har vi ikke hjerte til.
Akkurat nå - når sesongen for å sitte utendørs og nyte synet av hagens mange skjønnhetsåpenbaringer og interessevekkende rariteter er over - er disse plantene nemlig på det flotteste. Synes familiens "gartner".
De får derfor stå til våren.
Vi tar en tur ut for å beundre dem fra tid til annen.
Det er de ærlig verdt.

Rådyrene tok blomsterertene og rosene - igjen

Foto: Kow d.e. 231009 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Disse stod antakelig for høyt for rådyrene. De lavere naboene er spist. Alle som en.

Midten t.v.: Blomst og knopper er spist.

Nederst t.v.: Hva er galt med denne potterosa? Den får stadig vekk stå i fred, mens blomstertene rundt blir beitet ned.

T.h.: Rådyrene viser dårlige "bordmanerer". De søler med maten og spiser ikke opp alt.

Hagens asisterende, 4-bente gartnere har jobbet nattskift.
I Nattens mulm og mørke har de beskåret blomsterertene.
Og flere av rosene. Både de gule, mørk røde og de rosa.
Akkurat disse mørk røde har de aldri spist av før. Men det kan skyldes at det har vært vanskelig å komme til, fordi blomsterurnene med sommerblomster har stått i vegen.
Nå står imidlertid bare èn urne igjen. De øvrige er fjernet.
Og dermed har en nyutsprunget mørk rød rose havnet i rådyrmagen.
En annen, som har stått en stund, og som vi derfor har fått en viss glede av, er også spist. Men bare delvis. For flere store, sprø, lekre, røde kronblader ligger igjen på bakken.
Snakk om sløseri med naturens gaver.
Heldigvis ser det ikke ut til at rådyrene er så smarte at det gjør noe.
De roseknoppene som står for høyt, har de ikke rørt.
De kunne jo bare bitt av stilkene lenger nede, og spist knoppene.
Men det har de ikke gjort. I alle fall ikke i denne omgang.
Men de kan jo selvfølgelig komme igjen. For å spise videre.
Vi kunne ha satt opp stengsler for å hindre at dyrene opparbeider - eller befester - leie vaner. Men det får være.
Vi får ta vårt monn igjen til våren.
For "ugagnskrånene" kommer sikkert på besøk da også.

Fargerik høstberberis

Foto: Kow d.e. 171009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Høstberberis har fine farger.

Det er mye stygt man kan si om berberis.
Hos meg sitter ukvemsordene løst når de spisse taggene setter seg fast i fingrene.
For det gjør de. Uansett hvor forsiktig man er.
De stikker til og med igjennom ganske tykke arbeidshandsker som ellers motstår det meste.
Men det er også mye pent å si om berberis. Både om den mest vanlige brukte i Norge, den grønnbladete thunbergii-varieteten som på norsk kalles høstberberis. Og om den purpurfargede atropurpurea.
De er villige, ikke kresne når det gjelder jord eller vekstforhold, har god tilvekst, tåler - ja, nærmest liker - beskjæring, og har vakre høstfarger.
Noen har også klaser med dekorative, eggformete, røde bær.
Våre berberisplanter er ikke plaget med sykdom.
Bortsett fra èn plante, midt i en rekke med planter, som har meldugg. Og mister bladene. Hvert år. Men naboplantene blir ikke smittet. I alle fall er de ikke smittet hittil. I løpet av vel 15 års tid.

Berberis vulgaris forbudt
Det råder en del forvirring når det gjelder berberis.
Det finnes en art som heter berberis vulgaris, altså vanlig berberis. Men den er heldigvis - og trass i navnet - ikke vanlig i norske hager. Selv om den vokser vilt.
Berberis vulgaris - og en del varieteter av den - er det nemlig forbudt å plante i Norge. "Denne arten med varieteter og hybrider er vertsplanter for svartrust, en meget farlig parasittsopp på korn og gress, " forteller Norsk Hageleksikon. Som oppgir at også andre berberisarter kan være vertsplanter for denne rustsoppen.

Hindrer "gjenveg"
Vi hadde mange flere berberisplanter på vår tomt tidligere. Da hagen var nyanlagt og trengte "forsvar" mot to- og firbente inntrengere. Men etter hvert har vi desimert bestanden.
Nå har vi igjen noen planter der de fortsatt gjør nytte for seg. Som mot vegen der skoleungene går.
Uten berberis kunne vi nok snart fått "gjenveg" over tomta og besøk som vi, som er over gjennomsnittet interessert i hage og planter, ikke ville satt pris på.
Og et par steder har vi beholdt dem fordi de er så villige, dekker så godt og har så fine farger. Friskt grønne om sommeren, og med vakre høstfarger når blomstene i hagen har takket for seg.
Men barbeinte barnebarn og bereberis er en dårlig kombinasjon.
Så vi får se om vi kanskje må ofre noen til.
Til tross for de vakre høstfargene.

Snøballkrossved - vakker når den har blader

Foto: Kow d.e. 141009 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Snøballkrossvedbusken har vakre høstfarger. Når den har igjen blader nok til å vise dem.

Nederst t.v.: Høstblader fra snøballkrossved. Bladet i midten er så å si oppspist av utøy.

Nederst t.h.: Blader fra en varietet som likner på snøballkrossved, men har flatere blomsterstander og tilsynelatende noe mer flikete blader.

Vi har to krossvedbusker med hvite blomster.

Den ene er åpenbart Viburnum opulus roseum (caprifoliaceae) for den har hvite, runde, balliknende blomsterklaser. Det er den som på norsk kalles snøballbusk eller snøballkrossved.

Blomsterklasene på den andre er ikke like ballformede, men mer flate. Bladene ser dessuten ut til å være øre lite grann mer flikete.

Den mest iøyenfallende forskjellen er imidlertid at bladene på snøballbusken så å si hvert år spises opp av svarte bladlus slik at bare bladnervene står igjen. Også blomstene spises. Og de som ikke spises, er seige og nedsølte av ekskrementer fra lusene.

Den andre busken er tilsynelatende ikke fullt så populær hos de små svarte. Selv om de som regel er "mannsterkt" tilstede der også.

Begge busker har vakre høstfarger - når snøballbusken har blader igjen.

Det har den i år.

Vi har hatt begge buskene i flere år, men først i år har snøballbusken hatt flere blader enn lusene har rukket over. Det er den som er avbildet på fotografiet ovenfor.

Snøballbusken - som står i bakkant av staudebedet inne ved gårdsplassen - har vi - som så mye annet i vår hage - fått fra "gartnerens" barndomshjem.

Den andre med flatere blomsterskjermer, står ytterst mot vegen, og har bare dukket opp.

Hvordan er en gåte, for begge busker er sterile - og kanskje til og med "frigide" - og setter ingen bær, og dermed heller ikke frø. De kan formeres ved hjelp av stiklinger, men det har i alle fall ikke vi gjort.

Og andre er vel ikke så sjenerøse at de stikker stiklinger av prydbusker i vår jord.

Hvis noen på grunnlag av beskrivelsen og bildet av bladene, kan gi en mer inngående identifikasjon av den busken som har flatest blomsterstander, er vi takknemlige for å bli opplyst.

Nå må sidensvansene komme

Foto: Kow d.e. 171009 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Begge bilder: Bærene på cotoneaster-buskene og -trærne henger fristende og venter på å bli spist av glupske sidensvanser.

Vi har flere slags mispel - dvs. cotoneaster - i hagen. Både horizontalis og diverse buskformede. Også busker som er så store at de mest er for trær å regne.

Akkurat nå er de fulle - ja, noen av dem overfulle - av bær. Mest røde, men også svarte. De svarte ser ut til å være de saftigste.

Cotoneasterbærene er populære hos sidensvansene. Noen år har de tømt buskene for bær i løpet av et par dager.

Men så er de også mange. Det "drønner" i lufta når flokken kommer, eller letter.

Det er et fantastisk syn. Både den enkelte vakre fuglen med den flotte hodebekledningen, og den mektige flokken. Individet og kollektivet.

Men nå må fuglene komme. Før altfor mange av bærene havner på bakken.

Der vil vi nødig ha dem, for de har en eventyrlig spireevne, og om våren kan det være små, nye planter tett i tett.

Både i åpen jord og på plenen under bulkemispelen. For det er den som formerer seg mest grasat.

Vi har aldri sådd eller plantet bulkemispel. Til oss er den kommet luftvegen.

I dag har vi fire "busker" som hver har mange kraftige stammer, og som vokser både 3-4 meter og mer i været. Heldigvis har vi en langskaftet saks som gjør det mulig å temme toppveksten. Men det er en jobb. Som må gjentas minst et par ganger i løpet av vekstsesongen.

Nå står altså disse misplene - og flere andre og lavere utgaver - fulle av bær og venter på sidensvansene.

I fjor var fuglene her 22. oktober.

Vi håper at de er i rute, og tar seg av overskuddet.

Ikke for det: Bærene er meget dekorative der de henger, men når de havner på bakken - og det gjør de jo - blir de altså lett en plage.

Derfor ser vi fram til at de små, bevingede, glupske - men akk så sky - plukkerne skal komme og rydde opp.

Og at de denne gangen lar seg fotografere.

Det har vi aldri klart å få til hittil.

Bergknapp

Foto: Kow d.e. 131009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Bergknapp er sammen med asters blomsterinnslaget i høsthagen.

Sedum (Crassulaceae) - eller Bergknapp som disse plantene heter på norsk - utgjør sammen med ulike astersvarieteter blomsterinnslaget i vår høsthage.

Bergknapp blomstrer til frosten kommer, hevder bokserien "Alt om hagen" (norsk utgave: Allers familiejournal, 1990), men våre planter tåler mer enn som så.

De står like fine etter flere frostnetter. Både i år og i mange år tidligere.

Til og med de tjukke bladene, som vel inneholder en god del vann, trosser naturens lover og er friske og "sprøde", og ikke myke som de vel ville vært hvis vannet i bladene hadde frosset og sprengt i stykker celleveggene.

Man skulle nesten tro at de - i likhet med en del andre planter - produserer "frostvæske" som hjelper dem til å stå i mot ikke altfor kraftige kuldeangrep.

Selv etter at de har måttet gi tapt, er bergknapplantene dekorative.

Da tørker de smått om senn og pynter fortsatt opp. Gjerne helt til våren, hvis snøforholdene er gunstige, og de ikke blir brukket ned.

Norsk Hageleksikon beskriver mange ulike arter bergknapplanter - både krypende og høyere, men ingen beskrivelse passer helt på den varieteten vi har. Om det er en Sedum spectabile eller en annen plante vet vi derfor ikke.

Hvis noen vet etter å ha sett bildet, hører vi gjerne om det.

Blomsterertenes risikable liv

Foto: Kow d.e. 141009 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Bilde øverst: Se nøye på denne blomsten. Den er en sjeldenhet. De øvrige har rådyrene spist.

Bilde nederst: Ser man godt etter, kan man få øye på flere knopper. Som rådyrene har oversett. Men vil knoppene rekke å bli blomster før frosten tar dem?



Vår hage er ikke stedet for blomstererter.
Rådyrene betrakter de rose- og blomsterbedene som vi har rundt gårdsplassen, som sitt private spiskammer.
Og blomsterertene står tydeligvis høyt oppe på favorittlista.
Vi sår likevel noe hvert år. På samme stedet.
Rådyrene behøver derfor ikke å lete. De vet hvor de finner godsakene.
Men de siste to-tre ukene har de forsømt seg.
En blomst har rukket å springe ut og stå til vår glede i flere dager.

Og flere knopper er i "kjømda". De er like friske på tross av flere frostnetter.
Blomkarsen som stod i potte sammen med en pelargonium-plante like ved, har sagt takk for seg. Men både pelar-goniumplanta og blomsterertene ser ut til å ha kommet uskadet fra det.
Så vi får se om blomsterertknoppene rekker å bli blomster før frosten - eller rådyrene - tar dem også.
I mens gleder vi oss over den ene blomsten vi har.
Den er frisk og fin. Og holder stand.
Enn så lenge.

Høst

Foto: Kow d.e. 141009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Snøballbusken og rosespireaen har ikke bare fine blomster når det er tid for det, men også dekorative høstfarger før bladene faller av. Rosa Rugosa-buskene er fortsatt grønne og produserer stadig nye blomster og nyper. Og weigelabuskene øverst i høyre hjørne blomstrer også stadig vekk. Ikke rikt som i første blomstring, men tydelig nok, selv om det ikke vises i den retningen bildet er tatt.

Det er noe melankolsk over høsten.
Synes jeg.
En sommer med alle dens hagegleder er over.
En vinter venter.
Ikke noe galt sagt om vinteren. I og for seg.
Men det er ikke så mye en person i min alder kan gjøre utendørs.
Bortsett fra å måke snø. Hvis snøen er kommet.
Jeg måker så snart det er kommet noen centimeter. Og betrakter det som mosjon.
Og så kan man gå tur.
Hvis det ikke er glatt. Men det er det jo som regel.
Så den årstiden hvor man har tid til overs, blir gjerne en "innetid" fordi man ikke våger seg ut på den lumske holka. Eller den hardkjørte snøen.
Da er høsten bedre.
Fargerik. Vakker. Frisk luft.
Og kaldt. Men man kan jo bare kle på seg.
Og så kan man med god samvittighet sette seg ned og skrive blogginnlegg.
Til Hagekroken f.eks.
Skjønt, leser folk hageblogger på denne årstiden?
Vi får håpe det, for det er jo nå vi har tid til å skrive.
Og hagen har jo ennå ikke gått til hvile.
Den er som alltid midt inne i sin evige livssyklus.

Fugleliv utenfor kjøkkenvinduet

Foto: Kow d.e. 151009 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Store bilde: Å få tak i maten inne i sylinderen byr på både intellektuelle og praktiske utfordringer.

Små bilder: Hakkespetten sitter midt i matfatet og spiser tilsynelatende konsentrert, men det skal bare en skygge eller en svak lyd til for å skremme den avgårde. Men den kommer straks igjen. Fristelsen blir for stor.

Vi har det ganske livlig utenfor kjøkkenvinduet.
Meisbollene og brødskivene har vært borte i hele sommer fordi vi ikke ville ha fugleskitt på bringebærene som står rett under foringsstedet.
Vi lurte derfor på hva som ville skje når vi hengte fuglematen opp igjen.
Ville fuglene finne tilbake? Eller hadde de glemt oss?
Det hadde de så avgjort ikke.
De var på plass nesten før vi var ferdige med å henge opp.
Faktisk flere enn det pleier å være. Stort sett de samme artene: Kjøttmeis, blåmeis, spettmeis - og noen andre meiser. Som kler seg mer i svart og grått.
Og så pilfink. Ikke minst pilfink. Dem er det mange av.
Og inne i mellom: En og annen gulspurv.
Gråspurv derimot er sjeldne. Men de forekommer. Nå og da.
Og så har vi hakkespetten: Den var en av de første til matfatet. Den prøver seg en gang i mellom på brødet, men det er tydeligvis meisbollene som er dens livrett.
Et par av meisbollene ligger inne i en sylinder - som vel er beregnet på nøtter og frø - og er ikke så lette å komme til.
Der sitter hakkespetten. Trofast. Iherdig hakkende for å nå fram. Noe som blir stadig vanskeligere etter hvert som bollene blir spist mindre.
Dette er en villet situasjon fra fuglematerens side. Problemene med å nå fram holder hakkespetten på plass utenfor ruta, lange tider om gangen. Slik at vi kan studere den fine fuglen. Grundig og lenge. På nært hold.
Når den blir lei strevet, søker den "avlastning" med bollene som henger åpent helt inne på kjøkkenvinduet.
Det tok tid før den tok mot til seg. Men nå er det der stadig vekk.
Men den er sky.
Langt mer sky enn de mindre fuglene.
Lett å fotografere er den derfor ikke.
Og glass og reflekser gjør bildekvaliteten dårlig, men når det ikke blir bedre bilder, får vi bruke det vi får.
Opplevelsen av fuglene er nå under alle omstendigheter viktigere enn dokumentasjonen.
Selv om det kunne vært morsomt å hatt et skikkelig bilde på bloggen av den elegante, velkledte gjesten.

Høstens stjerner lyser

Foto: Kow d.e. 131009 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Over: Høstastersen i staudebedet pynter opp i en ellers blomsterfattig tid. At den holder seg oppreist, er et særsyn.

Midten: Vi har asters både her og der. Denne har valgt en mer "fri form". Det gjør den ikke mindre vakker.

Nest nederst: Den kortvokste blå høstastersen står også i staudebedet. Den er mer intens blå enn bildet viser. I alle fall synes "gartneren" det, men kameraet er tydeligvis av en annen oppfatning. Vi har tatt flere bilder, men alle blir like lyse - enten bildet tas med bliz eller ikke. Et interessant fenomèn.

Nederst: Bildet viser detaljer som karakteriserer vår varietet.

Aster betyr stjerne. På gresk.

Planteslekten asters har altså fått navn etter stjernene.

Trolig på grunn av blomstens form som, med en smule velvilje, kan sies å ha stjerneform.

Det skal være mer enn 500 forskjellige arter av asters.

Den opp til 110-120 cm høye rosa varieteten som vi har, har vi alltid kalt høstasters.

Planta og benevnelsen skriver seg fra "gartnerens" barndomshage, men "høstasters" er vel når alt kommer til alt, heller en samlebetegnelse på høstblomstrende asters enn et artsnavn.

Hvilken asters vi har, er ikke så lett å finne ut av.

Våre mange "blomsterbøker" har ikke vært til noen hjelp.

Navnet finnes f.eks. ikke blant de artene som er nevnt i Norsk hageleksikon. Ingen beskrivelser stemmer med vår virkelighet.

Hvis noen kan hjelpe oss, er vi takknemlige for det.

Nå er jo forøvrig ikke navnet det viktigste.

Vår asters er vakker, lyser opp i høstbedet, er årviss og til å stole på, og ikke kravstor. På noen måte.

Men den er litt "lat", og legger seg ned hvis den får sjansen til det. Enkelte steder er det bare sjarmerende.

Andre steder vil vi gjerne at plantene "holder seg på plass", og ikke klenger på eller dekker for naboene.

Oppbinding blir ikke alltid så pent, men står disse høye astersplantene solitært, må det nesten til - hvis de skal orke å holde hodet oppe.

Humle for kuriositetens skyld

Foto: Kow d.e. 101009 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Over: Humlekongle-ne fra hunnplanta er dekorative og kan hjelpe deg til å sove bedre.

Under: Humlen vokser enormt. Her har den blandet seg med kaprifolium og gullklematis.

Planter du humle (Humulus lupulus), bør du vite hvor du til en hver tid har hagesaksa.

Holder du ikke humleplantene i sjakk, blir de lett ustyrlige og tar knekken på mindre hardføre og tøffe planter.

Selv tåler de det meste.

Vi har plantet humle sånn at den danner en baldakin over en kort gang på nordsiden av hagen; mellom en tett levegg og en kraftig furubeplantning.

Den mørke vokseplassen tar den tydeligvis ikke skade av.

Humlen vokser og vokser. Hele sommeren.

Og nå har den satt årets blomster.

Fine, elegante humlekongler.

Som man blant mye annet kan lage te på. Enten i tørket eller fersk stand.

Noe å tenke på for dem som har vondt for å sovne eller sove.

Vi har humle mest for kuriositetens skyld.

Fordi den har lange tradisjoner i norsk mat- og hagehistorie.

Fordi den voldsomme veksten gjør den egnet som espalierplante.

Og fordi konglene er dekorative.

Men det hender også at vi koker oss en kopp humlete - selv om drikken er temmelig bitter.

Svartelistet parkslirekne i vår hage

Foto: Kow d.e. 091009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Parkslireknen er svartelistet fordi den anses som en trussel mot norsk natur. Den er oppført i Norsk svarteliste 2oo7.

Jeg føler meg som en forbryter.

Nabokommunen Nesodden har i følge den ene av våre lokalaviser nylig sendt ut brev til grunneierne der den advarer mot planta parkslirekne (Faloppia japonica) og ber om hjelp til å bekjempe den.

Jeg har - som tidligere fortalt i innleget Parkslirekne - venn eller fiende? - en stor parkslirekne på vår tomt.

Som jeg ikke har hatt hjerte - eller "framferd" - til å kvitte oss med.

Den danner en så fin skjerm på vestsiden av vår veranda hvor den filtrerer sollyset og gir oss kjærkommen skygge på riktig solstekende varme sommerdager.

Det er parkslireknen vi kan takke for at vi i det hele tatt kan være på verandaen når sola baker som verst.

Derfor står den ennå.

Skjønt den medfører en del ulemper. Som f.eks. rotskudd som trass i iherdig nedklipping og behandling med Roundup, kommer igjen. "Ideligen og atter ideligen," som 91 Stomperud ville sagt.

Vi har derfor stadig tanker om å starte nedkjempingen, men har hittil som bildet ovenfor viser, ikke kommet i gang.

En trøst - om enn mager, kanskje - er det at vi ikke bevisst, eller ved skjødesløshet, bidrar til spredning.

Parkslireknen setter, så vidt jeg vet, ikke frukt og frø i Nord-Europa. Den spres bare vegetativt, dvs. lokalt ved hjelp av jordstengler. Der tar den imidlertid sitt monn igjen og brer seg utover med en halv meter per sesong.

Men vi bidrar altså ikke til spredning ved frø. Og heller ikke ved å spre plantedeler. Verken på land eller i vann.

Bladene går i komposten og blir til jord, mens stengler og røtter blir brent. I ovnen inne.

Vi klipper dem i passe biter, punkterer dem så de ikke smeller så fælt i ovnen, og bruker dem som opptenningsmateriale.

Det egner de seg bra til. Når de er tørket.

Men vi har som sagt dårlig samvittighet - og misliker rotskuddene. Vi sysler derfor stadig med tanken på å prøve å gjøre oss kvitt den.

Men det er i så tilfelle et mangeårig prosjekt. Med nedklipping og Roundup-behandling flere ganger hver sommer gjennom flere år.

Da blir det stygt i skråningen ved garasjen.

Og skyggen på verandaen forsvinner. Til vi har funnet en annen - like god eller bedre - løsning.

Så vi får se.

Ha oss foreløpig unnskyldt, Nesodden.

Og hele hage-Norge.

Potetene er høstet

Foto: Kow d.e. 081009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Ikke mange, men fine poteter av egen avling.

Vi har dyrket poteter. I tre store plastpotter og i "jordbærbedet".

Potetene fra plastpottene - og noen få fra "jordbærbedet" - har vi allerede fortært. Godt vaskede og med "skrellet" på.

Det var forskjellige slag. Alle smakte fortreffelig.

Nå har vi tatt opp resten fra "jordbærbedet" som ble potetåker.

Jordbærene ble stort sett snileføde. Så dem har vi flyttet.

Hvordan ville det gå med potetene? Ville de også bli de små, grå, underjordiske snilenes rov?

Faktisk ikke.

Men noen var ødelagt av små svarte "mark" med hardt "skall". Formodentlig en larve av et eller annet slag. Som minner om "kjølmark", dvs. larver av kornsmeller, men "kjølmarken" er gyllen. Våre plageånder er svarte med en litt lysere underside.

Men "marken" - eller larvene - hadde konsentrert seg om noen, ganske få mindre poteter. Hvor de hadde dannet kolonier og uthulet potetene helt. I en var det 7 - sju! - "marker".

Resten av årets avling var fine spisepoteter. Små og store.

For oss er størrelsen relativt likegyldig. Vi spiser alt.

Og som sagt: Med "skrellet" på.

Hvordan gikk det så med jordbærene som ble flyttet?

Det ble ynkelige greier.

For en del år siden hadde vi fine avlinger, men nå er det lite jordbær og mye sniler.

Det spørs om vi ikke må nøye oss med villjordbær heretter.

De trives flere steder på vår tomt, og gir både små og store mange søte smaksopplevelser.

Så dem har vi hjulpet litt og stukket ned en plante her og der.

Så får vi se.

Se også Potetene i jorda, Hvordan blir potetavlingen?, Poteter i kar og bed.

Agapanthusen løste problemet

Foto: Kow d.e. 021009 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Over: Potta ble delt så jevnt og fint som om det skulle være utført av en ekspert.

Under: Her er det ikke mye jord å se, men en utrolig masse fine, friske, hvite røtter. Hvor er jorda blitt av?

Agapantus liker seg best når den står trangt. Hevder de som mener å forstå seg på sånt.

Men det må være grenser.

Når det blir for trangt om plassen, ønsker vi derfor å dele plantene. Men det lar seg som oftest ikke gjøre.

Det er nemlig umulig å få plantene ut av pottene. Så hardt presser de mot potteveggen.

Vi har tre potter med agapanthus, og de er alle like gjenstridige.

Eller de var. Inntil for noen dager siden.

Da løste den ene planta sitt behov for "lebensraum" ved å sprenge potta den stod i.

Troligvis er det bare et tidsspørsmål før de to andre gjør likedan.

Nå gjenstår delingen og omplantingen i nye potter.

Men det er ikke bare-bare.

Rotklompen er hard som bein.

Det vet vi fra tidligere.

Spade hjelper ikke. Og slett ikke handkraft.

Tidligere har vi rett og slett tatt tålmodigheten og stikksaga til hjelp og saget oss igjennom.

Det ser ikke bra ut når det står på, men resultatet er blitt bra.

Så da prøver vi nok saga denne gangen også, fyller på jord og håper at overvintringen lykkes.

Se også Agapanthusen hviler og Agapanthusen møter våren

Ingen 2. blomstring i år

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Det øverste bildet er tatt 140809. Karpatklokkene er klipt helt ned etter blomstring, og har begynt å vokse til igjen.

Det nederste bildet er tatt 021009. Plantene er blitt betydelig frodigere. Høstastersen blomstrer, men ingen blomster eller blomsteranlegg er å se på karpatklokkene.

Vi har hatt et lite eksperiment gående.
I fjor og i år har vi klippet ned noen av karpatklokkene etter blomstring for å se om de ville klare en blomstring nummer 2.
I fjor gikk det sånn passe.
I år er den andre blomstringen uteblitt.
Kanskje har temperaturen ikke vært gunstig.
Klippingen skjedde i år den 17. juli. Noe tidligere enn i fjor.
Det skulle hjelpe plantene til å klare en sesong nummer to.
Av en eller annen grunn rakk plantene likevel ikke komme med en blomstring til før høsten og nattekulda satte inn og vel nå har satt en stopper for vekst og blomstring for i år.
Neste år prøver vi igjen.
Og bygger på erfaringene vi har gjort.

Se også innleggene Frodige karpatklokker, Karpatklokker med to blomstringer og Nedklipt karpatklokke ble finest .

Prydbønner til hygge og nytte

Foto: Kow d.e. 021009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Store bilde: Marie med innhøstede prydbønner. I bakgrunnen: Maries solsikker.

Lille bilde: Jeg beklager den dårlige kvaliteten på bildet, men vil gjerne vise hvor vakre bønnene var da de kom fra belgen. Etter at de hadde tørket, så de annerledes ut.

Barnebarnet Marie og "Moff"- "Moff"er de foreløpig 8 barnebarnas navn på familiens gartner - har høstet prydbønnene.

Før frosten kom og tok dem.

Marie plukket ut bønnene, altså frøene, og la dem til tørk, mens "Moff" snittet belgene med kniven og lagde snittebønnestuing som smakte fortreffelig.

Enda belgene ble høstet i seneste laget.

"Kokken" i "Moff" skulle gjerne høstet tidligere, men "gartneren" i ham, ønsket at frøene inne i belgene, altså de egentlige bønnene, skulle få anledning til å bli så store og livskraftige som mulig. Slik at de kan gi oss fine planter neste år.

Den sene innhøsting førte til at noen partier på de største belgene var litt forvokste og treene, men etter grundig koking var alt spiselig - uten altfor mye tyggemotstand.

Nå har prydbønnene båret blomster og pyntet opp i hagen størstedelen av sommeren, dekorert med fine bønnebelger utover sensommeren og høsten, gjort nytte for seg som mat og levert frø til neste sesong.

Levd forgjeves har de absolutt ikke.

Fuchsia x hybrida

Foto: Kow d.e. 021009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Nå står vi over for "svenneprøven". Klarer vi å holde fuksiaen (fuchsia x hybrida; onagraceae) i live vinteren over?

Min tante, Marit, hadde flotte fuksia.
Eller "tåre" som hun kalte dem. Når hun ikke sa "kristi blodsdråpe".
Hun hadde en veranda i 2. etasje. Den lå høyt og lyst, men skjermet for sterk sol og vind.
I kasser langs kantene mot nord og vest, hadde hun tett i tett med fuksiaer som blomstret over all forstand og hang nedover veggen i lange blomsterklaser.
Om vinteren stod plantene frostfritt i bryggerhuset. Det hadde de tydeligvis godt av. For de kom igjen. År etter år.
Vi har dessverre aldri hatt samme suksess.
Vi kjøper en fuksia eller flere om våren, pleier den etter alle kunstens regler, uten å få det helt store utbyttet, og mister plantene i løpet av vinteren. Selv om de står i vår frostfrie kjeller sammen med pelargonier og agapanthus som klarer seg bra.
Tidlig på sommeren kjøpte vi en, som har greid seg bra gjennom sommeren, uten på noen måte å imponere.
Kanskje har den stått for mørkt. Og kanskje skulle vi toppet den for å få flere greiner og en frodigere form.
Fuksia har så sarte og sprø greiner at de ikke tåler vinden. Det blåser nemlig en del på våre kanter, og vi har satt den i ly. Dermed har den måttet unnvære optimalt lys.
Men om den er sart og sprø og gebrekkelig, så er den til gjengjeld villig.
Vi var uheldige og brakk av en stor grein. Den satte vi i vann. Uten suksess. Den havnet i komposten.
Kort etter knekte vind og vær en grein.
Den kjørte "gartneren" i jorda i potta. Så fikk den komme seg eller la være.
Og under over alle under: Den slo rot.
Man ser den til høyre i bildet overfor. Litt lysere enn de andre bladene, men grønn og frisk og med blomster, som riktignok sitter lavt og ser ut som om de er falt av, men det er de ingen lunde.
Av dette har vi i alle fall lært én ting: Avbrukne greiner fra fuksia skal i jorda snarest, så slår de mest sannsynlig rot og blir til nye planter.
Selv om "stikkingen" skjer midt på sommeren.
Nå gjelder det å få fuksiaen i hus og berge den vinteren over.
Klarer vi det, har vi lagt en ny alen til vår vekst og utvikling som hagedyrkere.

Ringblomstene blomstrer ikke

Foto: Kow d.e. 021009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Bra planter, men ingen blomster.

I fjor fikk vi noen få, ynkelige ringblomster.

I år ble plantene relativt frodige etter hvert. Selv om de "sturet" lenge.

Men ingen har blomstret.

Det vil si: Ingen har blomstret til nå. 5. oktober.

Så da blir det vel ingen blomster i år.

Selv om vi sådde tidlig. I slutten av mai, begynelsen av juni en gang, må det ha vært.

Og den regnvåte sommeren har jo sett til at de ikke har hatt det for tørt.

Til venstre i bildet synes blomstene på et par "bøllefrø".

De har blomstret kontinuerlig fra tidlig i juli og holder på ennå.

Selv om flere av dem nå har gått i frø.

Det skal bli interessant å se hvilken farge de som sår seg selv, får hvis de kommer opp og blomstrer neste sommer.

Klikk på lenken og se mer om "bøllefrømysteriet".

Italiaklematis

Blir Italiaklematisen like fin som på lappen som fulgte med, skal vi være fornøyd.

Vi har vært på høst-salg.

Det ble ikke store kjøpet.

Mange av de plantene som det er nedsatt pris på, har sett sine bedre dager.

Noen steder tilbyr de rikelig med mose og forskjellige slags ugress på kjøpet.

Men det har vi nok av fra før.

Tar man av potta for å se på røttene, møtes man ofte av svarte, døde røtter som står i stil med - og forklarer - plantas begredelige utseende og miserable konstitusjon.

Men på et Oasen-utsalg var det flere fine planter. Til halv pris.

Der kjøpte vi bl.a. en "Italiaklematis".

Den har fått plass på sydveggen hvor det fra før står et espalier som en drueranke skulle klatret i.

Men den likte åpenbart ikke klimaet og kastet tidlig inn håndkledet.

Nå står den nyinnkjøpte klematisen bak rosene med mulighet til å søke luft og lys ved å klatre oppover og bortover veggen.

Klematis liker etter sigende å ha noe "rundt føttene".

Det har nykommeren fått.

Så nå får vi se.

Vi håper at vinteren er nådig.

Men for sikkerhets skyld skal vi legge et godt lag med ekstra jord rundt rota og nederste del av stengelen.

Så krysser vi fingrene og håper på et flor av røde blomster mot den mørkbeisede veggen neste sommer.

Dronning Ingrid

Foto: Kow d.e. 260909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Dronning Ingrid med slep av eføy gleder oss for andre året på rad.

Jeg er ingen royalist, men dronning Ingrid har jeg sansen for.
Hun er frodig og blomstrer som aldri før.
Det er altså pelargoniumplanta Ingrid jeg snakker om.
Vi kjøpte den i fjor. Den var fin og gledet oss under hele fjorårssesongen og langt utover vinteren etter at vi hadde tatt den i hus.
I år har den altså hatt sin andre sesong hos oss. Den begynte litt forsiktig - ja, nesten litt nølende - på vårparten og sommeren, men har fått større frimodighet og vist seg både frodig og blomsterrik utover høsten.
Noen modnes på den måten. Det gjelder også planter.
Barn har hun imidlertid ikke gitt oss.
Alle stiklingene vi tok av henne, så først lovende ut, men satte ikke røtter og ble borte.
Derfor har vi fortsatt bare denne ene.
Men vi skal forsøke igjen. Selvsagt. Både en og to ganger.
Skulle vi lykkes med en stikling eller to, har det vært verdt bryet.
Egentlig er det husets frue som "eier" dronningen. Hun elsker den rosa fargen.
Familiens gartner gleder seg like mye over de sterkt røde. Som han har laget mange av.
Men utfordringen som ligger i å formere den strikte, gjenstridige dronningen, kan han ikke motstå.
Dessuten må han jo innrømme at hun er diskre flott i sin rosa - nesten hvite - skrud.
Og sin blomstervillige frodighet.

Et lite mirakel

Foto: Kow d.e. 260909 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Flott spansk margeritt. Som nesten havnet i komposten.

Denne spanske margeritten hadde vi egentlig avskrevet.

Min kone fikk den i gave, og den var så frodig, blomsterrik og fin at vi plasserte den på verandaen. Slik at vi kunne ha glede av den, når vi satt der.

Men vi pottet den ikke om. Vi satte den der akkurat slik den kom i huset.

Det straffet seg.

Etter noen uker var den tydelig medtatt. Selv om den hadde fått vann jevnlig, hang den med bladene, og røttene så døde ut.

Men vi bestemte oss for å gi den en sjanse. Likevel.

Og godt var det. For den kom seg. Mot alle odds. Som ved et mirakel.

I dag er den ikke mindre enn praktfull.

Frisk i bladverket, med mange blomster og stadig nye knopper.

Det viser at man ikke alltid skal velge minste motstands veg og kaste alt som ikke er tipp topp.

Det er med blomster som med barn.

Det er utrolig hva omsorg og godt stell kan utrette.

Selv om utgangspunktet kan se håpløst ut.