Humle til nytte, glede og besvær

Foto: Kow d.e. 230808

Klikk på bildet for å se større versjon

Humlen viser en livsvilje og vekstkraft som må imponere de mest blaserte.

Vi begynte for 10-15 år siden med to rotskudd som vi plantet 3-4 meter fra hverandre.
Etter hvert har begge fått mange rotskudd, og plantene må holdes hardhendt i sjakk for ikke å bre seg for mye og kvele omgivelsene.
Hver vår klippes plantene helt ned. Hagesaksa skal være skarp, for de treene fjorårsskuddene er seige. De har da også tradisjonelt vært brukt som råmateriale for tau og sekkestrie.
Våre planter har ikke "magemål", men vokser uhemmet og slynger seg rundt det som står i deres veg.
En svarthyll i nærheten er om høsten halvt hyll og halvt humle. Bjørnebærene og løpstikken som står mellom humleplantene, må jeg stadig befri ved hjelp av plantesaksa.
Enkelte andre humleiere sier at deres planter blir svarte og klissete fra tidlig på sommeren.
Bank i bordet, men våre har vært forskånet fra sykdom og utøy.
Etter som vi er glad i det frodige, holder vi oss med humle for bladverkets skyld. Vi bruker den i liten grad som medisinplante.
Den ene planta har imidlertid enkelte år fått blomster, og vi har tidligere plukket inn og tørket en del som vi har trukket te på.
Humle (Humulus lupulus) skal nemlig motvirke så forskjellige plager som stress og uren hud, og dessuten åpne luftvegene så det blir lettere å sove.
Men det smaker bittert. Da er kanskje en pose med tørket humle under hodeputa å foretrekke.
Kokte, unge humleskudd servert med smør og sitron, skal være en delikatesse. Det har vi til gode å prøve.
Men hvem vet. Vi prøver litt av hvert når inspirasjonen og lysten melder seg.
Ellers er humle, som de fleste vet, blitt brukt til ølbrygging.
På 1400-tallet var så vel danske og svenske som norske bønder pålagt å dyrke humle.