Mer om bier, humler og veps

Foto: Kow d.e. 2407010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Ulike slag bier, humler og veps "beiter" på en ukjent skjermplante på en glenne i skogen i Frogn.

For omlag en uke siden skrev jeg om bier, humler og veps.

Seinere har vi vært en tur i skogen , og på en glenne fant vi denne planta som øyensynlig inneholder godsaker.

For på den staselige skjermen "beitet" flere av våre bevingede venner.

Etter utseendet å dømme var det flere utgaver av forskjellige arter som fredelig lette etter mat sammen.

Eller i alle fall samtidig. Side om side. På samme sted.

Wikipedia mener at det er

- 30 000 arter av bier

- 249 arter av humler

- 120 000 arter av veps

i verden.

Alle finnes selvfølgelig ikke i Norge, men det er anslått at vi i vårt land har 34 arter av humler og 8 000 arter av veps.

Hvor mange biearter som finnes, er usikkert. "Store norske leksikon" mener at det er omlag 11 000 arter av bier i verden (m.a.o. bare vel én tredel av det Wikipedia oppgir) og 180 viltlevende arter her i landet.

De tre artene som i hovedsak brukes som honningbier hos oss, er vanlige brune bier, Krainerbier og Buckfastbier. Den siste rasen er i utgangspunktet "dyrket fram" ved et kloster i England.

Se nettsiden til Norges Birøkterlag. Der får du også tips om hvordan du skal forholde deg hvis du får besøk av en bisverm i hagen.

... i rødt, hvitt og blått

Foto: Kow d.e. 1607010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Lobelia og pelargonium i norske farger pryder bordet på terassen i påvente av pent sommervær som gjør det mulig å sitte ute.

Det må være lov å være litt nasjonalsinnet - selv om det er lenge siden 17. mai.

To blå og to hvite lobeliaer samt en rød pelargonium, og så har man de norske farger. På ett brett. Så å si.

I alle fall i én kurv.

Som de jo blir så mange av i årenes løp.

Og som man ikke kaster. For man tar vare på ressursene.

Kurvene kan jo komme til nytte. Til juledekorasjoner f. eks.

Men det gjør de altfor sjelden.

De bare står der. Og henger der. Og opptar plass.

Men man kan jo plante i dem i den såkalt varme årstiden også.

Én sesong i det fri tåler de. Kanskje to også.

Så slipper man å kjøpe dyre krukker og potter og urner til alle planter man gjerne vil ha satt i jorda, og til alle de ideene til sammenplantinger som man får. Og ikke kan motstå.

Så derfor ble det en sammenplanting - eller en "gruppe" som man sier - i norske farger.

På bordet på terassen.

Kunne det bare bli varmt, pent sommervære også nå, så kunne vi sitte på terassen og nyte blomsterprakten.

Pent vær blir det, sier noen meteorologer. Dessverre. Det ser ikke så lyst ut, sier noen andre.

Selv har vi liten tiltro til meteorologien.

Været blir som det blir.

Apropos "rødt, hvitt og blått". Visste du at melodien er svensk? Komponert av Lars Erik larsson.

Og at Finn Bøe som oftest nemnes som forfatter, ikke har skrevet teksten alene, men i samarbeid med Arild Feldborg og Bias Bernhoft?

Bier, humler og veps

Foto: Kow d.e. 1307010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Ved å la det gå litt tid mellom hvert klipp, gir vi bier, humler og veps anledning til å "beite" på hvitkløveren og de andre blomstene. Aktiviteten er upåklagelig.

Små bilder: Hallvard Elven, Folkehelseinstituttet.
T.v.: Bie. Midten: Humle. T.h.: Veps. Se folkehelseinstuttets nettside for nærmere beskrivelse og forklaring.


Bier og humler er nyttedyr i hagen. De bidrar til pollineringen.
I hvilken grad vepsen gjør nytte for seg, er jeg usikker på. Men den gjør under enhver omstendighet ingen – eller liten – skade.
Enkelte aggressive og særlig pågående individer, må fra tid til annen bøte med livet, men ellers er de velkomne i vår hage.

Plenen som matfat
De små "stikkdyrene" er ikke bare velkomne.
Bier og humler får stadig dårlige levekår i et mer og mer urbanisert Norge.
Boplassene deres og habitatene de er avhengige av, blir ødelagt.
Vi bidrar derfor med vår lille skjerv ved å legge beite- og bo-forholdene til rette. Så godt vi kan.
Finner vi et humlebol, lar vi det være. Det brukes bare ett år under en hver omstendighet.
Dessuten lar vi plenene stå en stund med blomster og sukkerrik kløver. Før vi går på med gressklipperen og fjerner matfatet.
Først og fremst er det humlene som benytter seg av mattilbudet. Men heller ikke bier og veps sier nei takk.
Den menneskelige iakttakeren på hagekrakken, er på langt nær så appetittvekkende og interessant som vekstene på plenen.

Stikker
Det heter seg at humler ikke stikker. Men det gjør de.
Både veps, bier og humler har brodd og stikker.
Men ikke alle individene. Det er bare hunnene - både de fertile og sterile (arbeiderne) – altså ikke hannene, som har brodd og kan stikke.
Humlene kan til å med stikke flere ganger fordi de kan trekke til seg brodden etter at de har stukket.
Stikk fra veps, humler og bier gjør vondt, men er ufarlig for de fleste.
Personer med overfølsomhet overfor innsektstikk bør imidlertid søke legehjelp hvis de blir stukket.

Forsvar
Bortsett fra for eksempel mygg som søker blod, stikker de fleste innsektene i selvforsvar. Angrep på vepsebol medfører stor risiko for at vepsen går aktivt til verks og angriper fienden med stikk. Angrep er det beste forsvar.
Skal man fjerne vepsebol bør man derfor kle seg godt. Og bruke støvsuger for å fange innpåsliten veps. Klikk på lenken og se artikkelen Bli kvitt vepsen – med støvsugeren!

Klikk også på disse lenkene og se andre artikler og oppslag om bier, humler og veps: Dagsavisen, årevingene, eusosiale, sterile, eggleggningsrøret, stikkebrodd, pollenvepser (Masarinae), bier, norsk veps, tysk veps, jordveps og Murervepsene / Leirvepsene.

Neslesommerfugl eller dagpåfugløye?

Stort foto: Kow d.e. 0707010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Neslene er fulle av larver som skal bli til vakre sommerfugler.

Lite foto: Kilde Wikipedia.

Dagpåfugløye er en særdeles vakker sommerfugl som forsterker opplevelsen av sommer.

Da jeg gikk spasertur med mitt 8-årige barnebarn, Marius Teodor, fikk han øye på en "klase" eller koloni med sommerfugllarver på en klynge brennsler som stod tett inntil fortauet.

Umiddelbart antok vi at det var neslesommerfugllarver.

Men de skulle da ikke være ensfarget svarte med små hvite prikker?

Men i stedet hatt tydelige gule spetter?

Kan det ha vært larver til dagpåfugløye vi så?

Funnet - og tvilen - gav oss anledning til en prat om sommerfugler. Og til oppslag på nettet og i diverse bøker.

Og spørsmål til "Spør en biolog".

Dagsommerfugler

Neslesommerfugl (nymphalis urticae eller aglais urticae) er en av de mest vanlige sommerfuglene i Norge. Men også en av de vakreste. Syns jeg.

En annen rikt utbredt - og meget vakker - sommerfugl på våre trakter, er dagpåfugløye (nymphalis io eller inachis io)

På larvestadiet lever visstnok også den i kolonier på nesler. Kanskje var det den vi så?

To generasjoner

Både nesle- og dagpåfugløye-sommerfuglene opptrer i to generasjoner per år. Om våren og forsommeren ser vi sommerfuglene som ble klekt året før. Mens vi på ettersommeren og høsten ser de individene som klekkes sent i juli.

Den generasjonen som klekkes på ettersommeren, overvintrer altså . De formerer seg om våren og forsommeren. Neslesommerfuglen legger egg på nesler, mens dagpåfugløye legger eggene sine på undersiden av nesleblader - eller på humle.

Tre stadier

Sommerfuglene starter livet som egg, omdannes til larver og deretter til pupper før de "fødes" som sommerfugler.

De gjennomgår m.a.o. en tretrinns metamorfose.

Det er derfor mulighet for mange livstruende "uhell" under vegs.

Personer som ikke vet bedre - eller ikke har respekt for umælende liv - kan komme til å drepe larvene "for sikkerhets skyld" i tilfelle det skulle være noe uønsket utøy. Eller de dissekerer puppene for å se hva som er inne i de merkelige skabelonene som gjerne sitter festet på strå, treverk, stein eller mur.

Puppestadiet varer noen uker.

Mange sommerfugler

Men gledelig mange larver og pupper overlever. Og blir til sommerfugler.

I vår hage finner vi mange av dem. Sitrongule, blekgule, neslesommerfugler - og dagpåfugløye.

Rastløse som de er, er de vanskelige å fotografere.

På nettstedet "Spør en biolog" har jeg fått svar fra to personer som begge mener at det var larver til dagpåfugløye Marius observerte da han og jeg gikk tur.

Forhåpentlig har larvene og puppene fått utvikle seg i fred.

Slik at de kan utfolde seg som vakre "bevingede blomster" og berike sommeren om en uke eller to.

Kilder: Wikipedia, J. W. Cappelens Forlag (1995), Det lille universitet (Fredhøis forlag, 1965), Store norske leksikon (Kunnskapsforlaget, 1980)

Hva har skjedd her?

Foto: Kow d.e. 0207010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

De blå karpatklokene har i år fått en hvit nabo. Hvor kommer den i fra?

Vi har noen flotte karpatklokker (campanula carpatica) som vi har delt i årenes løp og plantet litt her og der.
"Morplanta" har blå blomster. Og alle blomstene på de nye plantene vi har laget, er blå.
Men nå er det skjedd noe.

Hvite blomster
Inne ved veggen, kloss inntil den opprinnelige blå tua, har det i år dukket opp hvite blomster.
Planta med de hvite blomstene må ha sådd seg selv. Eller vokst opp fra rotskudd fra naboplantene.
Som altså alle sammen har blå blomster. Og har hatt det i årevis.
Den "hvite planta" står i klem mellom den nedgravde kurven med pinseliljer og muren i bakkant. Og er avgjort ikke plantet av oss.
Er det en campanula carpatica "Alba" som har dukket opp?

Frøformert?

Og hvis den nye planta er "frøformert": Hvor har frøet med de "hvite egenskapene" oppholdt seg i alle de årene vi har hatt de blå karpatklokkene stående på samme sted? Under - i alle fall tilnærmelsesvis - samme forhold som idag?

Ligger den hvite fargen latent i frøene?

Er den en recessiv egenskap som kommer til uttrykk under gitte forhold?

Hvilke forhold er eventuelt det?

Bestøvning?

Jordsmonn?

Kalkplanter
"Alt om Hagen" (Idé-forlaget, 1989) betegner karpatklokke som en "kalkplante".
Kan vanlige blå karpatklokker bli albino av mangel på kalk?
Men hvorfor er det i så tilfelle bare denne "avleggeren" som er blitt hvit?
Den står - som sagt - kloss inntil de plantene som har blomster med vanlig blåfarge. Slik de alltid har hatt.
Har noen en plausibel forklaring på fenomenet?

Se også innleggene: Enslig karpatklokke , Ingen 2. blomstring i år , Frodige karpatklokker og Nedklipt karpatklokke ble finest

Skjærsmin med tonsur

Foto: Kow d.e. 29062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Grønn og fin, men med lite blomster etter den kraftige beskjæringen.

Skjærsminen (philadelphus coronarius) var blitt både for omfangsrik og for høy. Den trengte en fornyelse.

Den ble derfor beskåret kraftig etter blomstringen i fjor. Både på toppen, på sidene - og ikke minst i underkant, hvor den var så tett at det stedvis var vanskelig å komme til med gressklipperen.

Nå har vi fått ei buske som passer bedre til uteplassens størrelse.

Tonsur eller krone

Tilveksten etter beskjæringen er upåklagelig.

Men blomstringen ble heller sparsommelig.

Og den smektende duften av sommer så å si fraværende.

De få blomstene den hadde, hadde den samlet i en ring.

Den hadde lagt seg til noe som kunne minne om en tonsur. Slik enkelte munker har.

Altså en bar flekk på toppen, en ring av - i dette tilfellet blomster - rundt hodet over ørene. Og glattbarbert nedenfor.

Eller kanskje det var en krone den hadde. Den heter jo tross alt coronarius.

Bedre neste år

Blomstringen gikk fort unna. Den er over allerede.

Nå setter vi vår lit til at den blomstrer rikt og lengere neste sommer og på ny sprer sin liflige duft over hagen.

Når den nå har fått lys og luft inn blant stammene og greinene. Og en masse fersk ved å blomstre på.

Noe takknemlighet for omsorgsfull pleie bør den vise.

Synes jeg.

Se også innleggene: Trimmet skjærsmin og Duftende øyenslyst

Tar igjen det forsømte

Foto: Kow d.e. 12072010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Agapanthusplanta på bildet står utsatt for vær og vind i trappa opp til den øverste plenen. Når de 21 blomstene springer ut, blir de tunge i hodet slik at de må få hjelp til å holde seg oppreist.

Vi har noen riktblomstrende agapanthus. De har sjelden mindre enn 10 blomster hver.
En av plantene blomstret imidlertid ikke i fjor.
Men det har den tatt igjen denne sommeren. Og det ettertrykkelig også.

Blomstrer for å overleve?
21 blomsterstengler med knopper har vi telt så langt.
Sannsynligvis satser den på blomster og frø fordi den har så liten plass og får begrenset med vann og næring.
Det er trolig en slags overlevelsesmekanisme som trer i funksjon.
Nå er det ikke slik at vi sulteforer den med hensikt.
Det er bare det at den fyller potta som den står i, til randen. Og vel så det. Vannet renner derfor av.

Drikker lite nedenfra
Vi setter den i et fat med vann fra tid til annen - slik at den kan trekke opp vann og kanskje litt gjødsel, nedenfra - men vannstanden synker ikke synderlig. Om den tar til seg noe, er derfor uklart.
Og ikke lar den seg dele. Og plante om.
En annen agapanthusplante sprengte i fjor krukka den stod i. Den planta delte vi i våres. I tre deler.
Og: Alle de nye plantene har knopper. De må altså ikke nødvendigvis stå pinetrangt for å blomstre.
Nå håper vi at vi klarer å berge de 21 blomstene i "trappeoppgangen" - og alle de andre i krukker rundt omkring i hagen - mot vær, dyr, barnebarn, andre barn - og uhell av ulike slag.
Slik at vi kan nyte den imponerende blomsterprakten.

Se også: Agapanthus i god vekst, Agapanthusen løste problemet og Agapanthusen møter våren

Deilig og vått

Foto: Kow d.e. 1307010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Fire tagetes - eller fløyelsblomster som vi sa i mitt barndomshjem - på plass i rosebedet. Om de holder bladlusene borte, er tvilsomt. Lammeøret midt i bedet er ikke vakkert, men de yngste barnebarna forlanger å ha det der. Fordi det er så godt å ta på.

Plantene i "barselavdelingen" er reddet fra drukningsdøden etter nattas kraftige regnskyll. Vannet i plastboksene, som plantene ellers står i, brukes til vanning på steder hvor regnet vanskelig slipper til. På den andre siden av huset, samler vi regnvann fra taket i en tønne og i en nedgravd "avskjæring". Minst mulig går til spille.

I dag regner det.

Deilig og vått, deilig og rått, som det står i regla.

Som jeg like gjerne gjengir i sin helhet:

REGN
En er en og to er to
Vi hopper i vann,
Vi triller i sand.
Sikk, sakk,
Vi drypper på tak,
Tikk takk,
Det regner i dag.
Regn, regn, regn, regn,
Deilig og vått,
Deilig og rått!
En er en, og to er to
Vi hopper i vann,
Vi triller i sand
Sikk, sakk
Vi drypper på tak,
Tikk, takk,
Det regner i dag.

Verset stod i min ABC-bok som jeg brukte i skolen for omlag 65 år siden.

Siden har jeg hatt en viss sans for regn. Dette fenomenet som holder liv i det som lever og gror.

Etter at jeg ble en pasjonert hagedyrker, har ikke fascinasjonen for regnet blitt mindre.

For - som den svenske visekunstneren Martin Koch - uttrykker det i "Et kärleksbrev":

... det ska vi lära

av allt som vi se:

om jorden ska bära

små blommor som le

och mogna med frukter av alla de slag,

så måste på sol følja regn nogon dag.

Og i dag er det altså en slik dag.

Reddet fra drukningsdøden

Og velkommen er den.

Selv om jeg avstår fra å jobbe i hagen når regnet siler ned.

Litt har jeg imidlertid rukket i dag også. I morgentimene. Da det var opphold noen få timer etter nattens skybrudd. Og hissige og langvarige tordenvær.

Da fikk jeg reddet de plantene som står på vent i plastikbokser, fra drukningsdøden. Og brukt vannet som hadde samlet seg, til å vanne rosebedet som - stikk i strid med all fornuft - er plassert helt inntil veggen, og - altså - inne under takskjegget.

Hvor det forøvrig ikke var tørt. Nattas regn har trolig kommet horisontalt. Godt hjulpet av sterk sønnavind.

Mat til snilene

Ryddet i rosebedet har jeg også gjort.

Dessuten har jeg fjernet det siste "grønne" etter pinseliljene og plantet fire frodige, flotte tagetes som vi kjøpte på et "gårdsutsalg" i Råde for 5 kroner stykke.

Så fikk Råde-gartneren i alle fall noe igjen for strevet. Og utleggene sine.

Rik ble han neppe. Men det er jo bedre at blomstene kommer til nytte for en billig penge, enn at de havner i komposten. Eller på fyllinga.

Skjønt, hos oss får de vel ikke lange levetida.

Holder bladlusa borte?

Tagetes skal i følge myten - ja, jeg skriver myten - holde bladlusa borte.

Snilene (uten hus) og sneglene (med hus) virker de i alle fall ikke avskrekkende på. Tvert om. Tagetes er rene lokkematen.

Både sniler og snegler har allerede vært der.

Men det har jeg også. Med saksa.

Brukt som snile- og sneglefelle fungerer tagetesplantene upåklagelig.

Så spørs det hvem som er kjappest - og mest utholdende. "Gartneren" med saksa eller sniler og snegler med glupende appetitt.

Jeg har en mistanke om at jeg vet svaret.

Pelargonier med aparte fasong

Foto: Kow d.e. 02072010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Noen vil sikkert mene at denne planta er for uregelmessig til å være pen, men jeg syns at den har "personlighet" og er både interessant, morsom - og pen.

Enkelte av de mange røde pelargoniene våre ble i våres bare sparsommelig beskåret. Andre ble klipt radikalt.
Er det blitt noen særlig forskjell på dem?

Frodige, men få blomster
De vi klipte kortest, er blitt tette og frodige. De av dem som ble plassert i urner og krukker med blanding av innkjøpt plantejord, egen kompost og et visst innslag av lokal leirjord, er blitt store, tette og fine. Noen blomstrer. Noen kommer med flere knopper. Og noen lar vente på seg. Kanskje har de det for godt.
Men sommeren er ikke over. De kan ennå rekke å by oss på et rikt blomsterflor.
De som er plantet på friland, er også godt i gang. Blomstringen er avhengig av lysforholdene.

Individuelle fasonger
De som ble bare sparsommelig beskåret, er også fine og frodige.
Da de ble flyttet fra varmt inneklima til vind og vær utendørs, var vi en stund bekymret for dem. De så både glisne og strantete ut.
Det gjør de ikke lenger.
Men flere av dem har fått uvanlige, individuelle fasonger. F. eks. lange utstikkende eller nedoverhengende greiner med blomster og rik tilvekst av nytt bladverk.
Jeg må innrømme at jeg setter spesiell pris på disse litt rufsete, ikke akkurat A4-formede plantene som - i alle fall akkurat nå - blomstrer relativt rikt.
Og har en dekorativ blanding av store overvintrede blader i flere farger og mindre, grønne nye blader.

Fortsette å eksperimentere
Hvilken konklusjon kan man så trekke av eksperimentet?
At planter som klippes tradisjonelt, blir tette og fine, tåler vinden bra, men blomstrer noe seinere.
De som fikk med seg mer av overvintrede stengler og blader, har også greid seg bra, men har utviklet aparte fasonger som man ikke vanligvis finner hos velstelte pelargonier.
Men som appellerer til meg. Og faller i min smak.
Og når man har så mange pelargonier av samme sort som vi har etter et par år med "stiklingsorgier", kan man tillate seg noen eksperimenter.
Det kommer vi nok til å gjøre neste år også.
For å få en blanding av nette, "pene" planter og planter med individuelle særpreg.
Som den på bildet ovenfor.

Fagre fagerbusker

Foto: Kow d.e. 29062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Fagerbusken som står på den øvre plenen direkte i trekken fra Oslofjorden, har klart den harde vinteren godt og gleder oss med rikt blomsterflor.

Fagerbuskene (kolkwitzia amabilis av fam. caprifoliaceae) er virkelig fagre i år.
Ikke bare i vår hage, men i Drøbak og i Frogn kommune i det hele tatt.
Selv har vi tre mindre busker.
Men i Drøbak er det så mange store, vakre, imponerende fagerbusker at jeg på bloggen DrøbakNotater har skrevet innlegget Kolkwitziabyen Drøbak
Forøvrig anbefaler jeg en hagevandring i Drøbak. Hvis man først er på disse kanter.
Der er det mye fint å se.

Radikal beskjæring
"Men det var inte detta jag skulle tala om," som Evert Taube skriver i "Balladen om Gustaf Blom från Borås".
Det var om kolkwitziaen - eller fagerbusken som den treffende heter på norsk.
For fager er den. Når den står i full blomst.
Dessverre har den tendens til å "tørke ut" etter noen år slik at den må fornyes ved beskjæring helt ned til rota for å gi plass til nye skudd.
Delvis fornyelse ved fjerning av de eldste stammene hvert år, har ikke hatt den ønskede effekten hos oss.
Hvordan de riktig store kolkwitziabuskene i Drøbak har rukket å bli så omfangsrike og høye, er derfor en gåte.

Sett stiklinger nå
Kolkwitzia kan - i følge hagelitteraturen - formeres ved hjelp av urteaktige stiklinger om sommeren.
Ønsker du deg en busk eller to, bør du altså skaffe deg stiklinger nå.
Jeg har ikke prøvd formering ved stiklinger, men våre busker kom til oss som ynkelige pinner av noen rotskudd fra min mors hage.
De så ikke ut, og mange ville sikkert avskrevet dem, men de slo rot og har utviklet seg fint i løpet av de omlag 25 årene vi har hatt dem.
Klipt helt ned har de vært også.
Uansett: Kolkwitzia - eller fagerbusk - er en plante som betaler tilbake for strevet.

Se også tidligere innlegg om kolkwitzia: Duftende øyenslyst