Hva foregår her?

Foto: Kow d.e. 30082010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Formering eller kamp på liv og død?

Det skjer mye i hagen som vi til vanlig ikke ser noe til.
Selv om vi merker resultatene av det som skjer.
Snilene formerer seg f. eks. I høyt tempo.
Er det en het omfavnelse med sikte på å sikre etterslekten, jeg har fanget inn på bildet ovenfor?
Eller er det tvert i mot en kamp om revir og muligheten til å overleve?
Det hele så meget fredelig ut. Ingen bevegelse var å spore så lenge jeg så på.
Og jeg betraktet det hele en god stund i håp om å lære noe om en del av naturen som man til vanlig ikke ser så mye til.
Men da ingen ting dramatisk skjedde, tok jeg først bilder - og så hentet jeg saksa.
Ja, jeg må innrømme det.
Var det et kopulerende par jeg så, døde de sammen i et salig øyeblikk.
Og var de i kamp, var det kanskje likegyldig om de drepte hverandre, eller ble klippet i hjel av en hageeier som mener at en død iberiaskogsnile er en god iberiaskogsnile.
Men jeg er altså nysgjerrig på hva som egentlig foregikk. Hvis noen som kommer bort i denne bloggen, kan gi avklarende opplysninger,vil jeg sette pris på om de legger inn en kommentar.
Forøvrig har jeg tenkt å forelegge problemet på nettstedet "Spør en biolog".
Blir saken avklart, kommer jeg tilbake med flere opplysninger.

Pelargoniene fikk unngjelde

Foto: Kow d.e. 27082010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Da vi gikk til sengs onsdag kveld stod pelargoniene på gårdsplassen i full blomst. Da vi stod opp torsdag morgen, så de sånn ut ...












... og sånn ... og sånn.

Hvor lenge var Adam i paradis?
Ikke før har jeg erklært min glede over at rådyrene har latt de gule rosene stå i fred denne sommeren, så dukker dyrene opp i nattas mulm og mørke og spiser i seg alle de røde pelargoniumblomstene som står slik til at de firbente kan få tak i dem.
Og der de står, må de bli stående. Det er jo det som er meningen med dem. At de skal pynte opp på den harde, steinbelagte gårdsplassen.
Dessuten: Med våre mengder av blomster, er det ikke praktisk mulig å redde alt til sikre steder.
Dronning Ingrid - og de fem prinsessene av egen avling - har jeg imidlertid - heldigvis! - vært forutseeende nok til å plassere utenfor rekkevidde.
Men det røde blomsterfloret i hjørnet av gårdsplassen, fikk en brå ende. Det samme fikk blomstene i en av de to beplantningene på den øverste plenen.
Heldigvis er bladverket nesten intakt.
Og: Alt håp om en "etterblomstring" er ikke ute.
Hvis da ikke de glupske dyrene kommer igjen og fullfører skadeverket.
I første omgang lot de nemlig flere knopper stå igjen.
Forhåpentlig får disse stå slik at det blir blomster av dem før plantene må bli flyttet innendørs for å bli reddet fra nattefrosten.
Det kan skje fort nå.

Endrede kostvaner?

Foto: Kow d.e. 03082010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Denne gule rosa og en tilsvarende inne ved veggen pleier å bli rådyrmat. I år har de fått blomstre i fred sammen med lavendel og 6 potteroser. Potterosene fikk jeg til 70-årsdagen. De har klart seg utendørs under "barske" forhold i tre år.

Bank i bordet, men i år er ikke de gule rosene blitt spist av rådyr. I alle fall ikke ennå. Og nå er de trolig avblomstret for i år.
De pleier ellers å stå aller øverst på menyen.
Men så har vel ikke rådyrene vært hos oss denne sommeren, kan man bli fristet til å tro.
Men det har de.
I skråningen fra innkjørselen opp til den øverste plenen har rådyrene alltid gått.
Og der har de gått i år også. Flere ganger. Det bærer det løse jordlaget klart bud om.
Hva kan ha skjedd?
Er det kommet en ny generasjon med andre preferanser i matvegen?
Skjønt, vi kan ikke se at de har spist noe annet heller.
Er det kanskje bare flaks?
Eller har de firbente gått over til å bruke vår hage som "transportetappe" og gitt avkall på å anvende den som matfat?
Da ligger det an til fredlig sameksistens.
Ingen ting ville glede oss mere.
For vi har ikke noe i mot rådyr. Bare de ødeleggelsene de forårsaker.
De gule rosene gjør seg aller best der de hører hjemme. Nemlig på rosebuskene.
Og rosebuskene klarer vi å beskjære selv. Det trenger vi ikke hjelp til.
Men rådyr som vandrer fredelig omkring og "tar seg ut" uten å ødelegge, ønsker vi velkommen.
Nå er vi spente på fortsettelsen.

De små grå

Foto: Kow d.e. 03082010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Små, grå sniler spiser alt. De finner til og med noe av interesse i blomstertoppen på et lammeøre.

Det skrives så mye om iberiaskognilene at en skulle tro at de er hagens eneste, krypende fiender.

Men det er de ikke. Dessverre.

De er nok kanskje de største. Mest glupske. Og de som syns best.

Men de har hard konkurranse.

Bl.a. fra de små grå. Som det er myriader av. Som ikke synes så godt. Men som utrettelig utfører sin ødeleggende gjerning. Til alle døgnets tider.

Velmenende blader, bøker og nettsteder ønsker å hjelpe deg ved å fortelle hvilke planter snilene foretrekker, og hvilke du kan plante hvis du ikke vil dele hagens vekster med glupske snyltere.

De har gjort opp regning uten de små grå. Som ikke er kostforaktere.

De spiser alt som vokser og gror.

Og da mener jeg alt.

I lobeliatustene og tagetesplantene har de etegilde. De spiser pelargonium, fioler, klokker, liljer - kort sagt alt som du har plantet til hygge og øyenslyst.

Og de spiser grønnsaker og bær. Både jordbær på bakken, og bringebær, rips og solbær. Ja, til og med ganske høyt oppe i kirsebærtreet kan de være å finne.

I år har de trolig hatt ekstra gode vilkår.

Det stadige regnet har sørget for det.

Hvis de graver seg ned før frosten kommer, og unngår for streng kulde og dyp tele, har vi antakelig mengder av dem i hagene neste år.

Hva vi skal gjøre med det?

Gå på jakt etter dem også. Akkurat som de mest bevisste av oss gjør med iberiasnilene.

Gir vi de små grå fritt spillerom ved å fokusere ensidig på de store brune, gjør vi en tabbe. Som kan koste oss dyrt.

Så fram med brillene. Og saksa.

De er ikke alltid så lette å se. Men desto mer lumske.

Så la dem ikke slippe unna.

Indian summer for Pink Grootendorst?

Foto: Kow d.e. 03082010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Pink Grootendorst blomstrer villig og rikelig, men klasene skjemmes av at de rosene som visner først, blir hengende blant dem som ennå er friske og i full blomst.

Pink Grootendorst er fine så lenge det varer. Og er været godt, remonterer de. Vil de gjøre det i år?

Jeg har skrevet en del om Pink Grootendorst-rosene våre. Bl.a. om hvordan de kom inn i vår hage. Se lenkene nedenfor.
Denne gangen skal jeg skrive om roser og regn.

Trenger vann
Hos oss står Pink Grootendorst-rosene i en sørvendt, sandholdig skråning på et bunnlag av leire. Der kan det bli tørt.
I år har det imidlertid ikke vært nødvendig å vanne. Det har naturen selv tatt seg av. I rikelig monn.
"Nellik"-rosene har grodd bra. Og blomstret rikelig.

Stygge av regnet
Regnet bidrar til at blomstene holder seg friske og ikke visner så fort.
Og restene av de blomstene som har blomstret ferdig, skyldes av i kraftig regnvær. Det er en fordel for de visne blomstene skjemmer blomsterklasene slik at de friske blomstene ikke kommer til sin rett.
Har man flere busker som står relativt tett og utilgjengelig, er det vanskelig å komme til for å plukke av visne blomster. Hjelpen fra regnet er derfor velkommen.
På den annen side bidrar nedbøren til at de blomstene og blomsterklasene som fortsatt er friske, blir stygge.
Eller i alle fall bærer tydelig preg av at de har stått ute i vedvarende regn. Og kanskje ikke minst: I byger med kraftig slagregn.

Aldri fornøyd
Det blir altså noe å klage over. Uansett.
En ambisiøs hagedyrker på jakt etter skjønnhet finner alltid noe å sette fingeren på.
Akkurat nå er bedet inne i sin aller tristeste periode.
To små klaser - en rosa og en mørk rød - er i blomst. Resten er avblomstret. De sørgelige, visne restene sitter imidlertid fortsatt på og gir bedet et trist, ustelt utseende.
Nå venter jeg spent på om det blir en andre blomstring i år.
Er høsten allerede kommet? For å bli?
Eller vil vi - og Pink Grootendorst-buskene - få en "indian summer"?
Vi krysser fingrene.

Se også: Pink Grootendorst, Mer om roser i november, Grootendorst holder ut og Mørk rød rosa Grootendorst

Planter, men ikke reddiker

Foto: Kow d.e. 07082010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Her er hva frøpakka fra Hammenhögs lover.

Og her ...

... og her er det sørgelige resultatet. NB: Jeg skylder ikke på frøet. Det er nok "gartneren" som har vist sin ukyndighet. Men hva er forklaringen?

Vi har dyrket reddiker tidligere. Både på samme sted og andre steder. De er blitt store og fine.
Men de siste årene er det ikke blitt noe av dem. Få har rukket å vokse opp. Og de som har overlevd, har ikke "klumpet" eller "knutet" seg.
At plantene har forsvunnet, har vi gitt snilene - og delvis fluene - skylda for. Og at plantene ikke har "bulet ut" nedentil, har vi tilskrevet det harde jordsmonnet.
I år fjernet vi derfor de øverste 10 centimeterne av den leireholdige jorda og fylte på en blanding av hjemmelaget kompost - som har ligget i en haug i nabobedet og godgjort seg siden i fjor - innkjøpt plantejord og noen "dæsjer" med innkjøpt kugjødsel i sekk fra Bauhaus.
Dessuten strødde vi ut Ferramol for å unngå at sneglene spiste spirene.

Spist likevel
I hvilken grad snegle- og snilebekjempelsen virket, er jeg usikker på.
Plantene vokste opp. Både reddik, pastinakk - og rødgrønn og "hvit" mangold.
Men pastinakkplantene er det etter hvert ikke mange igjen av. De er blitt mat. For ubudne gjester. Som hagesnegler med hus, små, grå sniler - og iberiaskogsniler.
Mat er også enkelte av de rødgrønne mangoldplantene blitt. Men her står brorparten igjen.
Da snilene ikke var borte etter første behandling, gjentok jeg Ferramolbehandlingen i midten av juli. Men planter blir ennå spist. Så noen sniler er tydeligvis fortsatt aktive.
Enkelte - både store og små - har jeg funnet og klipt i to. Andre har åpenbart sluppet unna røvertoktet med livet i behold.
De har ikke gått og gjemt seg for å dø, slik teksten på Ferramolpakka lover.

Bare "gras"
Jeg sådde to sorter reddiker. En rest fra en åpnet pakke, og noe fra en uåpnet Hammenhögs-pakke med bilde av flotte reddiker på.
Begge reagerte likt. De spirte. Det grønne grodde bra. Men under jorda skjedde det lite.
Heller ikke pastinakkplantene har "knutet" seg og satt røtter.
Jeg skylder ikke på frøene.
Men hva gjør "gartneren" feil?
Det gikk jo bra før om årene. Om enn ikke i fjor.
Da tok jo fluene og snilene alt sammen.
I år hadde vi visse forventninger om en bedring.
Men ble skuffet.

Hortensia

Foto: Kow d.e. 03082010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Skyggefullt står den, og "gal" jord har den, men blomstrer gjør den.

Hortensiabuskene pynter pent opp der de står i bedkanten mellom den steinbesatte gårdsplassen og "svaberget" som er dekket av klatrehortensia.

Jeg liker hortensia (hydrangea). Men den skal være hvit.

Årsaken til denne fascinasjonen er trolig at hvit hortensia minner meg om min barndoms - eller riktigere ungdoms - hage på Hafslund i Skjeberg - som i dag er en del av Sarpsborg.

Min fars ugifte søstre hadde hvit hortensia i hagen ved min fars barndomshjem på Borgenhaugen. Et par kilometer unna. En hage som han beplantet, utformet og stelte i sin ungdom. Og da han før krigen bodde der sammen med min mor og meg .

Egen hage

Da han bygde og fikk egen hage i 1939 , plantet han frukttrær og dyrket poteter og grønnsaker. Men han hadde også prydbusker og dyrket blomster. I stor stil. Han hadde masser av tradisjonelle stauder, og han fylte hver ledig jordflekk med sommerblomster av egen produksjon. Han sådde i store kasser. Hver vår.

Men hortensia kan jeg ikke huske at vi hadde. Før på 1950-60-tallet. Da hentet han stiklinger fra barndomshjemmet og satte langs nord- og vestveggen. Helt inne under takskjegget. Altså på de tørreste stedene på tomta.

Jeg spådde at de ville få det for tørt. Men stiklingene slo rot og kom seg, og plantene står der den dag i dag.

Nøysomme og villige

Det er fra disse jeg har hentet rotskudd og stikliger. For mange år siden.

Ut fra beskrivelsen i den hagelitteraturen jeg har tilgang til, klarer jeg ikke å avgjøre hva slags hortensiabusker jeg egentlig har.

Heller ikke de hagerelaterte nettstedene er utvetydige.

Om det er buskhortensia (Hydrangea arborescens) fra USA eller "vanlig" hortensia fra Det fjerne østen, vet jeg altså ikke.

Mine foreldre kalte buskene for skyggehortensia.

Og det har jeg også gjort. For de blomstrer like rikt i skygge som i sol.

Ikke er de kresne når det gjelder jordsmonnet heller.

Trives best i nærings- og humus-rik, kalkfattig og fuktig jord sier hagelitteraturen. Men våre står i en et smalt og relativt grunt bed med fjell som skråner som et svaberg, på den ene siden, og den steinsatte gårdsplassen på den andre.

Jorda er stiv og hard.

Der konkurrerer buskene om næringen og fuktigheten med klatrehortensia, orientvalmuer og ulike sukkulente kantplanter.

Gjødsel får de lite av for å unngå det bare blir stammer og bladverk.

Men de karrige kårene ser ikke ut til å påvirke trivselen i negativ retning.

Beskjæring Buskhortensiaen trenger ikke beskjæring, heter det. For når det gjelder noen arter, vil beskjæring fjerne de fleste knoppene som skal blomstre neste år fordi busken blomstrer på fjorårets kvist. Det anbefales derfor at man beskjærer ved å fjerne den ene halvparten av stammene ett år og den andre halvparten neste år.

Det rådet har jeg ikke fulgt.

Noen stammer har jeg latt være, men de fleste har jeg stusset for å få lavere busker og mer frodig vekst. At buskene blomstrer rikelig på tross av denne behandlingen, tyder vel på at det er hydrangea arborescens jeg har. Denne arten får etter sigende, blomster på ny ved.

Herdighet og sykdommer

Både buskhortensianen - og klatrehortensiaen i bakkant - klarte den harden vinteren bra.

Det var ubetydelig med død ved.

Den delen av klatrehortensiaen som befinner seg i sollyset øverst på fjellveggen og oppe på bergkanten, blomstret rikt .

Tidligere år har de buskene som står lysest, hatt lysere blader enn den planta som står mest skyggefullt. I år er det ingen forskjell å snakke om.

Det kan vi ventelig takke regnet for. Det har kommet jevnlig gjennom sommeren - og i rikelige mengder.

Det har plantene øyensynlig satt pris på. De er frodige og fri for sykdommer og utøy.

Og: Blomstene har holdt seg hvite og pene lenger enn vanlig. Selv om de henger med hodene etter kraftig regnvær.

Når sola kommer, retter de seg opp igjen. Også den som står i skyggen.

Se også Fin hortensia i skyggen

Rips og andre hagebær

Foto: Kow d.e. 2010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Så mye rips har vi aldri fått på de to buskene våre tidligere.

Her på Askim Frukt- og Bærpresseri leverer vi - og veldig mange andre hageeiere på østlandet - hagebær til leiepressing.

T.v.: Det ser ikke så voldsomt ut på avstand, men bærene var mange og satt tett.

T.h.: Nettet har nok sørget for at flere bær kom på vekta og færre i fuglemagene.

I fjor bar kirsebærtreet over all måte. I år er det ripsbuskenes tur. Tidligere år har de to buskene som står litt for mørkt og tett, båret 12 - 13 kilo til sammen.
I år var avlingen om trent dobbelt så stor.
21 kilo veide den ripsen vi leverte på bærpresseriet på Askim. Dessuten holdt vi av vel én kilo som vi har frosset ned. Og så har "gartneren" forsynt seg godt rett fra buskene når han hver morgen har vært på snilejakt.
Det var så mye at det tok to personer omlag en hel dag å plukke.

Sukker

Nå er ripsene altså plukket og kjørt til Askim. Som kunne levere fullsukret saft av årets produksjon.

Saft med redusert sukkerinnhold var det verre med. Det er liten etterspørsel, så vi produserer mindre, sa dama i luka. Litt skulle de imidlertid lage, og da skulle vi komme i betraktning.

Så får vi se.

Solbær

Solbær har vi ikke levert i år. Dem var det så lite av.

Et par-tre liter har vi renset og frosset ned for å kunne lage syltetøy av utover vinteren. Og en liter - eller vel så det - har "gartneren" kokt syltetøy av allerede.

P.g.a. diabetes unngår han sukker, og satser på kunstig søtstoff. Men minst mulig.

Færrest mulig kalorier, lavest mulig blodsukker og mest mulig vitaminer og antioksidanter er målet.

Stikkelsbær

"Gule" og røde stikkelsbær ble det også i overkant av 3 kilo av.

Det er dårlig plass i fryseren, men et par kilo vil vi forsøke å fryse. Resten koker vi syltetøy av straks.

Noe beholder vi kjøleskapet, men noe fryser vi. Et lite glass syltetøy tar mindre plass enn en pose eller en plastboks med bær.

Bjørnebær

Nå venter vi på bjørnebærene. De er bare nådd å bli grønne kart. Noen ikke det en gang. Men de rekker vel å modne, får vi håpe. Gode er de. Og sunne.

Jo, mørkere farge, desto større innhold av antioksidanter har vi lært. Og bjørnebærene er mørke.

Bjørnebær bærer på fjorårets "stammer" heter det. Det er vanskelig å se klart hvordan ting henger sammen inne i klungeret, men de som ikke har torner - og som vi derfor har et mer vennskalig forhold til - bærer da granngivelig på de "stammene" som har erstattet de vi klipte bort.

Bærer buskene - både med med og de uten torner - slik blomster- og kartmengden lover, vil det bli nesten like mye som i fjor.

Og fjoråret var et superår.

Svartsurbær

Svartsurbær - eller aronia - blir det imidlertid ingen ting av i år.

I fjor kokte "gartneren" en velsmakende styrkedrikk som han drakk et drammeglass av hver dag mens vinteren var på det mørkeste.

Og bærrestene lagde han syltetøy av. Slik gikk ingen av de velgjørende virkestoffene til spille.

Men i år blir det verken styrkedrikk eller syltetøy.

Vi får stole på at vår daglige dose av tran og Sanasol holder basiller og andre uhumskheter borte.

Blomkarse og pelargonium som samboere

Foto: Kow d.e. 03082010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Blomkarse er en plante med "morsom" vekstform, flott bladverk og vakre blomster med god duft.

Buskblomkarse har "kraftig voksemåte" står det på frøposen fra Brødrene Nelsons Frø. Og det er så sant som det er sagt. Her kjemper den om plassen med en pelargonium.

Jeg liker blomkarse.

Derfor sår jeg litt her og der om våren. Noe i potter, krukker og urner sammen med andre planter. Og noe på friland.

Frø

Frø kjøper jeg. Eller "produserer" selv.

De fleste frøene som produseres i hagen spiser vi riktignok, men noen tar vi altså vare på. Og sår.

Spireprosenten er upåklagelig.

Vekstkraften like så.

Trangt om saligheten

Blomkarse - i alle fall noen sorter - tar mye plass. Det er lett å glemme når man putter et lite frø - eller to og kanskje tre - i jorda. F. eks. i en urne hvor blomkarsen skal dele plassen med en pelargonium som også trives og vokser i omfang.

Blomkarsen er ikke den som gir etter for konkurranse. Den produserer store blader og masse blomster og gjør krav på sin del - og vel så det - av jorda og næringen - og av luft og lys.

Nyanser i rødt

Problemet med egenproduserte frø er at man ofte ikke vet eksakt hvilken plante frøene kommer fra og hvilke fargeegenskaper de har.

Det viser seg først når det er for sent.

Man kunne selvfølgelig sortere og notere og holde frøene adskilt, men det er grenser for hva man får tid til. Eller har overskudd til.

Så da kan resultatet bli at rød blomkarse blir tvunget til samboerskap med rød pelargonium.

Ikke direkte fantasifullt, men egentlig greit nok.

Nyanser i rødt - og grønt - gir en malerisk effekt som også gjør seg i naturen. Ikke bare på lerret.

Egentlig er jo hagen et maleri.

Hvor hagedyrkeren blander farger fra naturens palett.

Og skaper sine bilder.

Med orgier av farger og fargenyanser

På hagens store lerret.

Hvor får vi tak i syre?

"Hjemmets store grønnsakbok" omtaler syre. Forøvrig er litteraturen sparsommelig. Oppslag på internett får man lite ut av.

Forsøket på å dyrke engsyre i kjøkkenhagen falt ikke heldig ut.
Kanskje var ikke jorda sur nok. Kanskje var det andre grunner.

Som tidligere beskrevet, vokser den på et hjørne av plenen. Vi har den derfor tilgjengelig. Men bladene er små - og relativt få.

Hagesyre

Vi skulle derfor gjerne hatt hagesyre. Som vi kunne laget et surjordsbed til i kjøkkenhagen. Men hvor får vi tak i det?

Hagesyre går under forskjellige latiske navn. Enkelte steder heter hagesyre rumex patientia. Andre steder rumex acetosa. Enkelte steder tillagt varietetsbetegnelsen hortensis. Svenskene bruker navnet rumex rugosus på det de kaller trädgårdssyra.

Om navnemangfoldet skyldes at det dreier seg om ulike arter - eller om det skyldes ren navneforvirring - er jeg usikker på. Heller ikke vet jeg om eventuelle forskjellige "artene" har ulike egenskaper. Og krever forskjelllige vekstvilkår.

Jeg vet imidlertid at hagesyre og fransk syre (rumex scutatus) er forskjellige. Den siste skal ha mildere smak, men saftigere blader. (Hjemmets store grønnsakbok, Hjemmets Bokforlag, 1978)

NM i kokkekunst

Som sagt: Hvor får man tak i hagesyre - eller fransk syre - i form av planter eller frø?

Det er flere enn meg som lurer på dette.

En kokk som skal delta i NM i kokkekunst i september, har laget en meny hvor syre inngår. Han lurer derfor på hvor han kan få tak i hagesyre her i landet. Han har erfaringer med urten fra Danmark. Følg lenken ovenfor og se kommentarene.

For å hjelpe denne kokken - og for å sikre meg hagesyre, eller fransk syre i kjøkkenhagen i årene som kommer - håper jeg at noen hjelpe meg med opplysninger om hvor slik syre kan skaffes. Som frø. Eller planter.

Eller i form av høstede blader til bruk i matlagingen.

Mangelfullt på nettet

Hvis noen noen nå skulle falle på å tenke at det kan man finne på internett, så må jeg dessverre konstatere at opplysningene der er få. Og lite opplysende.

Noen oppslagsord leder til rene leksikalske beskrivelser, og noen til steder hvor syre nevnes i forbifarten.

Jeg må derfor be om hjelp.

Og skal vi kunne hjelpe kokken som forbereder seg til NM, bør det ikke ta for lang tid.

Hvem tar utfordringen?

Hagebærene snart fullmodne

Foto: Kow d.e. 03082010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Nettet over ripsbuskene hindrer fuglene i å forsyne seg.

Rips er gode bær. Det synes både mennesker og fugler. Ja, sneglene også.

Tidligere år har en god del rips fra våre busker forsvunnet i fuglemagene.

I år har vi tatt et beskyttelsesnett til hjelp.

Hittil har fugler av flere slag lettet fra buskene og søkt midlertidig ly i furuene i bakkant, når vi har nærmet oss.

I år har fuglene tydeligvis resignert.

Leiepressing

Kirsebærtreet plyndrer de som før, og svarthyllen tar lusene seg av. Men rips - og delvis solbær - får de nå ikke tak i.

De skal vi lage mat av.

Litt rips fryser vi ned. Resten plukker vi og leverer på Askim Frukt- og Bærpresseri til leiepressing. Der blir bærene til saft. Og gelé.

Med sukker. Dessverre. For det betyr at "gartneren" som har diabetes, ikke kan drikke og spise disse varene.

Hjemmelaget

Solbærene er ikke flere enn at vi koker syltetøy av dem på eget kjøkken. Eller fryser dem ned for å koke syltetøy - eller røre dem - seinere. Godt hjemmelaget sylte- eller "røre"-tøy uten sukker.

Og med massevis av vitaminer og antioksidanter.

Det kommer godt med når vinteren senker sitt mørke over landet.

Stikkelsbær

Også de to stikkelsbærbuskene våre - en med gule og en med røde bær - burde vært beskyttet med nett. For dem er det flere enn vi som setter pris på.

Store mengder blir det ikke på de to, relativt små, buskene. Men mer enn man skulle tro.

Litt holder vi av til eget bruk. Resten selger vi til bærpresseriet som - så vidt jeg forstår - lager vin av dem. Og bare det.

Og vin bruker vi lite av.

Kirsebær

Kirsebærtreet bar nesten over evne i fjor. I år har det tydeligvis tatt et hvileår.

Men det har ikke fuglene. En stor del av det vesle som er, havner opphakket og delvis oppspist på bakken hvor snilene tar seg av restene.

Det blir nok ikke noe å levere på Askim i år.

Overlater fuglene noen modne bær til oss - og barnebarna ikke har plukket og spist dem - koker vi syltetøy eller fryser ned med sikte på senere koking.

Tidligere har vi "hermetisert" en del. Dvs. egentlig hermetisering er det ikke. Vi har kokt bærene lett og lagt dem på Norges-glass i en lake som inneholder en rikelig dose sprit.

Bærene har holdt seg godt. Men blir stående i matkjelleren.

For etter å ha spist dem, bør man ikke kjøre bil. Når man har meget tilårskomne nære slektninger noen mil unna, gjelder det imidlertid å kunne kjøre hvis det skulle bli nødvendig.

Så i år satser vi ensidig på sylting og frysing.

Saksemannen

Foto: Kow d.e. 01082010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Iberiaskogsnilene sniker seg langs bedkanten for å kunne utøve sin ødeleggende virksomhet uten å bli oppdaget, men når saksemannen kommer, må de bøte med livet.

Hver morgen ved 6-tiden går jeg ut for å hente avisene.

På vegen til postkassa går jeg innom garasjen og henter saksa. Med saksa i handa og avisene under armen går jeg så en tur gjennom hagen. På jakt etter sniler.

Lokkemat

Fangsten varierer. Men det er sjelden at det ikke er en eneste snile å se.

Som regel, må både 6 og 7 bøte med livet.

De blir resolutt klippet i to.

Før fjernet jeg de døde snilene. Nå fjerner jeg bare dem som ligger særdeles upassende til. De øvrige ligger der de har måttet late livet og fungerer som lokkemat for artsfrender som kommer for å meske seg med etterlatenskapene.

Når de spiser og tror seg trygge, kommer saksemannen igjen.

Matorgier i lobeliaen

Snilene elsker tilsynelatende tagetes. Vi kjøpte noen til sterkt redusert pris, bl.a. med den baktanke at de skulle lokke fram snilene slik at vi i ro og mak kunne klippe dem i to.

Men egentlig trengte vi ikke tagetesplantene, for vi har lobelia. Både på bakkenivå og i urner.

Begge steder går snilene berserk og har matorgier. 3, 4 eller fler ligger i plantene og gasser seg lenge etter at dagen er opprunnet og sola har begynt å varme.

På det varmeste kryper de under plantene og venter på kveld og fuktighet.

Men det får de sjelden oppleve.

For i mellomtiden har saksemannen vært på ferde.

Også andre sniler og snegler

Men det er ikke bare iberiasnilene som liker lobelia. Hagesnegler med hus sitter tett i tett på plantene og på innsiden av pottekanten. De kan virke sjarmerende med de forseggjorte husene sine, men ødelegger like mye som iberiasnilene.

Derfor gjør vi oss harde og gjør kort prosess.

Slik er jungelens lov.

I går fant jeg forresten en stor, feit, svart skogsnile godt hjemt under lobeliafloret. Den hadde nok hatt en god dag. Men nå var dens dager talte.

Lobeliaplantene, bacopaen og de spanske margerittene er pynt.

Ikke mat for glupske sniler. Eller snegler.