Fuglene i fin form

Foto: Kow d.e. 23122010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Om morgenen på lille julaften setter vi opp fuglenek. Det setter spurvefuglene pris på. Og de er tilsynelatende i fin form - på tross av den langvarige kulda.

Vi legger ut fór til fuglene fra tidlig på høsten og til langt ut på våren.
Vi legger ut solsikkefrø og brødbiter og brødsmuler på overbygde foringsbrett, og vi henger ut meisboller, kokosnøtter og talg i treet utenfor kjøkkenvinduet og diverse andre steder.
Tidlig på lille julaften henger vi ut fuglenek.

Spurvemat
Meisene og spurvefugler som gråspurv (passer domesticus) og pilfink (passer montanus) spiser tilsynelatende av alt vi legger og henger ut.
Men først når nekene kommer på plass, blir det riktig fart i spurveflokken. Da kommer gulspurvene, finkene og sisikene i flokk og følge og spiser til det nesten ikke er mer igjen.
Eller til de ikke får tak i mere.
Da må vi ut og hjelpe til. Vi bretter stråene godt til side slik at det blir mulig å komme til de frøene som sitter i midten av neket, og spurvene sier ikke nei takk.

Ikke beiset lenger?
I en del år fikk nekene stå fred. Fuglene kom, gjorde seg nærmere kjent med neket, og forlot det uten å spise.
Det skyldtes vistnok at kornet var "beiset".
Det satte ikke fuglene pris på.
De siste 2-3 årene har det vært annerledes.
Nå er neket så å si hundre prosent rensket for frø når det tas ned og blir brukt til å bygge opp varmkomposten fra bunnen av.

Pyrrhula pyrrhula
Alle småfuglene har sin sjarm. Den vakreste er imidlertid dompapen (Pyrrhula pyrrhula). Hunnen i diskret grått og brunt, og hannen med den svarte kalotten og det røde brystet.
Navnet "dompapp" har - som de fleste nok kjenner til - ikke noe med å være dum å gjøre.
På svensk heter fuglen domherre og på tysk dompfaff.
"Dom" har med kirke å gjøre, og dompfaff/domherre/dompap heter fuglen fordi den med sin svarte hodebekledning og sterkt røde "kappe" er kledd som en kirkelig kardinal eller kirkeherre.

Ikke mange
Det er ikke mange dompaper på våre kanter. I ethvert fall ikke på foringsstedene i vår hage.
Men den dukker gjerne opp noen ganger i løpet av året.
Som regel opptrer de i par. "Kone" og "mann" sammen.
Men det er som hos påfuglen. Det er hannen som tiltrekker seg oppmerksomheten.
Fargene hjelper dem formodentlig å vekke interesse hos hunkjønnet.
Slik får hannene spredt genene sine og sikret slektens overlevelse.
Sett i dette perspektivet er det merkelig at menneskeslekten overlever i den hele tatt.
Så uanselig som menneskehannen er.

Mot lysere tider

Foto: Kow d.e. 17122010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Dagen er kort, men den vinterlige solnedgangen er vakker. Fra og med i morgen går det imidlertid mot lysere tider.

Så er vi endelig inne i årets korteste dag.
Fra i morgen blir dagene sakte, men sikkert lengre og lengre.
En lysere - og stadig varmere - vår og sommer venter.
Naturen som har hvilt i kulde og mørke, våkner til liv.
Det samme gjør vi som liker å stelle i hagen.
Lysten til å komme i gang melder seg, og rastløsheten blir stadig større inntil vi ikke kan vente lenger, men altfor tidlig prøver å komme i gang med våronna.
Sånn har det vært hittil. Og sånn blir det nok kommende vår også.

Vinteren ikke over
Ennå har vi et par harde vintermåneder foran oss.
Og mars måned er ofte ikke å spøke med den heller.
Så det kan bli mange kalde dager ennå. Og lenge å vente før varmende vårsol i ”bakkane blenkjer”.
Men det er en slags trøst i at det i alle fall går mot lysere og varmere tider. Det gir oss kraft til å holde ut.

Hardt ut over veden
Heldigvis har vi fortsatt ved i skjulet. Selv om fyringen for å stagge kulda i november og desember har gjort alvorlige innhogg i vedlageret som vi trodde skulle være rikelig. Men da hadde vi ikke forestilt oss at vi skulle bli velsignet med den kaldeste førjulsvinteren i manns minne.

Sola snur ikke
Man kan lure på hvor det er blitt av effekten av den globale oppvarmingen.
Men altså, nå er sola ”snudd” som det helt feilaktig heter.
Vintersolverv i vår del av verden inntrer når den nordlige halvkule er lengst bort fra sola.
Dette skjer 21. eller 22. desember.
Mer grundig - og forhåpentlig langt mer forstålig - forklaring på fenomenet finner du på nettsider som wikipedia og NRK .
NRK påstår forøvrig at årets ”Vintersolverv er ”avlyst”. Sola fortsetter nemlig å stå opp seinere og seinere i flere dager etter 22. desember.
Til gjengjeld er den oppe stadig lenger.
Som godt er.

Kald rododendron

Foto: Kow d.e. 15122010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Rododendronbuskene krymper bladene og sparer på energien i kulda.

De to rododendronbuskene våre har vært ute en vinterdag - for ikke å si en vinternatt - før.

De er av arten catawbiense og tåler litt av hvert. Erfaringsmessig også ganske sterk kulde.

Men ofte har plantene vært dekket av snø i de kaldeste periodene.

I år har det imidlertid til nå vært lite snø å søke ly i.

Bladverket ser ut som det lider, men det er trolig ikke så ødeleggende som en skulle tro. Plantene produserer etter det vi vet, "frysevæske" som bidrar til å hindre at celleveggene sprenges i stykker av frosten.

De to plantene, som har fått betydelig mere lys etter at en nærstående gran ble fjernet, satte mange struttende knopper sist sommer og høst. Forhåpentlig overlever også disse vinteren.

Verre er det nok nede i bakken.

Jordlaget er ikke særlig dypt der plantene står. Bunnfryser jorda de står i, kan de fort tørke ut når sola begynner å varme og fuktigheten i bladene fordamper.

Vi kaster derfor på snø rundt røttene og håper at den skal gi nødvendig fuktighet når den tiner.

Slik "vanner" vi også rosene i sørveggen.

Det har vist seg vellykket hittil.

Vinteren er jo imidlertid langtfra over.

Selv om det bare er fire dager til det går mot lysere tider, kan mye kulde og uvær ennå ligge på lur.

Vi krysser fingrene og håper det beste.

Vakre, men uønskede firbente gjester

Foto: Kow d.e. 02112010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Rådyrene er rare. Om sommeren går de tvers gjennom bedet av illsinte, stikkende Pink Grootendorst, men om vinteren går de en meter til side for sommertråkket og velger veg gjennom rosespireaen.

Da jeg i går morges skulle hente morgenavisene, støtte jeg på tre rådyr.

Ett stod i innkjørselen, og to stod i staudebedet like ved.

Selvfølgelig hadde jeg ikke kameraet parat klokka 6 om morgenen. Dessuten var det mørkt. Bare lysene på husveggen lyste opp scenen.

Dyrene likte ikke mitt selskap og diltet sedate, men målbevisste opp skråningen til den øvre plenen og derfra over til naboen.

Klokka 1300 gikk jeg ut for å se etter posten. Også denne gangen uten kamera.

Det var dumt.

Et rådyr stod i innkjørselen. Det så lenge på meg som om det lurte på om jeg ikke hadde tenkt å gå inn igjen slik at det kunne fortsette med sitt.

Men det skulle jeg jo ikke.

Den vakre, men likevel ikke velkomne firbente gjesten fant det derfor til slutt best å fortrekke og ruslet opp skråningen fra innkjørselen i samme sporet som artsfrendene hadde brukt om morgenen.

Eller kanskje var hun med om morgenen også.

Rådyrene har det selvfølgelig ikke lett om dagen. Kulda tar nok på.

Hva de spiser er jeg usikker på. Det er masse rådyrspor rundt fuglebrettet, men de frøene og smulene som fuglene skjødesløst sprer om seg, monner neppe stort.

Og opp til selve brettet rekker de ikke. I alle fall ikke i år når snølaget er så lavt.

Rådyrene gjør ikke særlig ugagn på denne årstiden. Rosene skal jo likevel beskjæres til våren.

Men jeg kan styre min begeistring over at de føler seg så hjemmevante i min hage.

Det er tydelig at de venter å finne noe spiselig der.

Det betyr nok at de også kommer i vekstsesongen og spiser planter, skudd og blomster som skulle være til glede for gartneren og de øvrige tobente som eier og steller hagen.

Men eiendomsretten har de firbente sjarmørene ikke mye respekt for.

De tar det de har lyst på. Der det er å finne. Uten hensyn til dem som strever og står i for å gjøre det pent omkring seg.

Å holde dem borte anser vi som nytteløst.

Det er vel bare å innse at det går mot en ny hagesesong med nedgnagde roser og avbeitede blomsterbed.

Og rådyrene spiser det meste. Også slikt som mytene vil ha det til at de ikke liker.

Akk ja.

Lønn som fortjent?

Foto: Kow d.e. 20102010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Det ene sterkt beskårne lønnetreet produserer en masse løv som fungerer som dekkmasse og fører næringsstoffer tilbake til jorda.

Hvis løvet fra trær og busker blir liggende på plenen vinteren over, skader det gresset og gjør jordsmonnet surere.

Hageeieren må derfor ut med riva om høsten, rake løvet sammen og frakte det bort.

Men ikke nødvendigvis rett i komposthaugen.

Frisk løv er fint dekkmateriale og kan med fordel brukes rundt "føttene" på ømtålelige planter gjennom vinteren.

Løv som er infisert av sykdommer, vil vi ikke gjerne ha i hagen.

Ikke i komposten heller.

Slikt løv - f. eks. løv og planterester av sykdomsinfisert sibirkornell - bør rakes sammen, fjernes fra eiendommen og deponeres på et sted hvor det kan bli destruert.

F. eks. på et sted hvor det komposteres med så høye temperaturer at soppsporer, andre "smittestoffer" og uønskede frø ikke overleverer og kan utbre sykdommer og plagsomme planter til andre hager.

Jeg er derfor nøye med hva jeg resirkulerer, og hva jeg kvitter meg med.

Like viktig som raking, er sortering. Dvs. å holde løv og planterester som skal komposteres, og løv og planterester som skal destrueres, adskilt.

Viktig er det også at infiserte planterester blir liggende i hagen så kort tid som mulig slik at skadelige sopper og andre sykdommer ikke får altfor god mulighet til å spre seg til omgivelsene.

Spesielt i mildt og fuktig vær, forestiller jeg meg at soppsporer og annen smitte har gode vilkår og spres raskt. Også om høsten.

Det gjelder derfor å rydde opp så snart man kan, og behandle planterestene slik at de ikke får hjelp til å spre sykdommer, uønskede frø og andre uhumskheter i egen og andres hager.

Rosene gir seg ikke

Foto: Kow d.e. 2010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

T.v. øverst: Slik så roseknoppen ut 15. oktober. T.h. øverst: To dager - og kalde netter - senere hadde den utviklet seg til dette stadiet. Nederst: Og i dag 20. oktober, framstår den slik og er på sitt vakreste.

Rosene bryr seg ikke om kalenderen.

Ikke om kalde netter og kuldegrader heller.

De blomstrer som om vi fortsatt skulle ha sol og sommer.

Skjønt, sol har vi. Eller har vi hatt noen dager.

Dagstemperaturen i solveggen har kunnet lure de fleste - inklusive rosene - later det til.

Så selv om bladverket for det meste har innsett at høsten er kommet, og har tatt konsekvensen av denne erkjennelsen, fortsetter rosebuskene å sette blomster som om ingen ting skulle være hendt.

Og takk for det. Så har vi noe å feste øyet på - og glede oss over - når vi hutrende skynder oss over gårdsplassen for å sette oss i bilen og slå på varmeapparatet.

Rosene derimot bryr seg ikke om synkende temperaturer.

Det hender vi har roser i rosebedet ved juletider.

Ikke akkurat den som er avbildet ovenfor riktig nok, men flere av naboene litt lenger borte i bedet.

Det skal bli spennende å se hva slags vinter vi får, og hvordan rosene greier den.

Foreløpig blomstrer de.

Ufortrødent.

Som om det fortsatt skulle være sommer.

Nattefrosten er kommet til Drøbak

Foto: Kow d.e. 29092010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Det lar seg ikke benekte: Sommeren er over. Nattefrosten er her.

Med klarværet kom nattefrosten.

Den tradisjonelle og den moderne gradestokken blir ikke helt enige om hvor kaldt det egentlig er, men rimet på gressplenen taler sitt tydelige språk.

Her har det vært 0 grader - eller kaldere.

Urner og potter inn

Vi har tatt lærdom av værtegnene. De pelargoniene som har stått mest utsatt til, fuchsiaen og engletrompetene er nå brakt i hus.

De pelargoniene som står i bakken eller i potter som står lunt - f. eks. nær vegger som avgir varme som de har samlet opp gjennom en lang, solrik dag - har imidlertid fått noen ekstra dager i friluft.

Men snart må de inn også.

Når blomkarsen fryser

Vi bruker blomkarsen som varsler. Når den er frosset, settes resten av pelargoniene inn.

Agapanthusen skal også inn, men den haster det ikke med.

En gang stod agapanthusene ute hele vinteren. De stod ikke i potter eller urner, men var plantet i bakken.

Da våren kom, regnet jeg med at de hadde strøket med, men de var like fine og blomstret like villig.

Når derfor Hagetidende sier i septembernummeret (s. 25) at agapant og andre "frostømfintlige planter" bør tas inn nå, er det altså en sannhet med modifikasjoner.

Men selvfølgelig: Det kan jo være greit å være på den sikre siden.

Engletrompeten rakk det

Foto: Kow d.e. 26092010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

En stor, flott engletrompet har utviklet seg i ly av de stadig relativt grønne bladene.

Det har vært en spennende tid.

Ville den store engletrompetplanta rekke å utvikle de lovende knoppene til ferdige blomster?

Eller ville kalde netter og styrtregn sette en stopper for eventyret før det riktig fikk begynt?

Kjært barn ...

Engletrompet ble tidligere kalt datura. I en stor del av hagelitteraturen blir denne betegnelsen fortsatt brukt.

På nettet gjør man stort sett forskjell på engletrompetene - som kalles brugmansia - og de øvrige artene - f.eks. det rusframkallende piggeplet - som fortsatt kalles datura.

Datura og brugmansia tilhører søtvierfamilien (solanaceae) og er i slekt med poteter og tomater.

Felles for artene skal være at de er giftige. Men verken bladverket eller blomstene innbyr til smaking eller fortæring. Faren er derfor neppe overhengende for noen som vanker hos oss

Dufter såpe

Norsk Hageleksikon (Forlaget Det Beste, 1982) bruker samlenavnet datura og forteller at det finnes 10 arter. Både ettårige, urteaktige og treaktige.

Vi har en av de treaktige. Uten at vi vet nøyaktig hvilken.

Blomstene på vår plante dufter umiskjennelig såpe - eller shampoo. Det kan tyde på at det er datura suaveolens vi har.

Det skal være en av de mest vanlige.

Hvor mye "kulde" tåler den?

Datura "kan stå ute en kort periode om sommeren på et varmt, lunt sted", sier hageleksikonet.

Da har vi gjort en tabbe, for vår morplante står ute ennå. Og i natt var det under 5 grader.

Men den ser ut til å ha tålt det, så kanskje har vi en varietet som er gjort mer motstandsdyktig ved kryssing.

Nå skal den snart i hus - hvor årets to stiklingformerte planter allerede er - men vi tenkte at den store planta skulle få sjanse til å utvikle i alle fall én av de tre lovende knoppene først. Slik den nå har gjort.

Vi har ingen erfaring med engletrompeter, men vet av erfaring at mange planter kaster knopper og blomster når de flyttes på.

Derfor tok vi sjansen på et forlenget uteliv for den eldste planta - som har en skikkelig treaktig stamme, og ser ut til å tåle litt av hvert.

Overvintring og formering

Nå er vi spent på overvintringen.

Det gikk fint i fjor. Men da var planta betraktelig mindre.

Forhåpentlig har tilveksten ikke bare ført til økt vekst og blomstring, men også motstandskraft og overlevelsesevne.

Nå har vi tre planter.

Når vi skal beskjære dem til våren, kan det vel hende at noen stiklinger finner vegen til potter og krukker.

Lykkes vi med å dyrke fram flere, blir vi glade selv om vi ikke helt ser for oss hvor vi skal plassere dem når sommeren kommer.

Men vi kan gi bort. Selvfølgelig.

Familie og venner bør være forberedt.

Masse C-vitaminer

Foto: Kow d.e. 17092010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Nypene på de uglesette rynkerosebuskene er ikke bare sunne, men også vakre. De lyser opp i hagen.

Nypene står ikke tilbake for blomstene når det gjelder dekorativ verdi.

Jeg liker høsten.
Fargene, markens grøde - og at naturen går til ro.
I dag legger mange hageiere avgjørende - noen til og med utelukkende - vekt på det dekorative.
For meg er høsting av "naturens gaver" er vesentlig del av hagearbeidet. Og hagegleden.

Barbering og halshogging
Jeg kombinerer gjerne det dekorative med det nyttige.
Derfor gir jeg nødig avkall på rynkerosene. Som i følge ekspertene skal utgjøre en trussel mot vår stedegne vegetasjon.
Men hva er stedegent? Og opprinnelig?
Hvem kan nevne meg planter som er opprinnelig og genuint norske?
Men planter må naturligvis holdes under kontroll.
Det gjelder burot, høymol, tysskål og annet ugras. Og det gjelder rynkeroser.
Men det er - og bør være - forskjell på barbering og halshogging.

Spre ikke frøene
La meg si det slik: Jo flere som bruker nypene som rynkerosene produserer, desto mindre blir sjansen for uønsket spredning.
Kokte frø spirer neppe.
Men tar man seg jobben med å fjerne frøene før fruktkjøttet brukes, må frøene destrueres. Selvfølgelig. F. eks. ved koking før de kastes. Enten endestasjonen er komposten eller søppeldynga.
De nypene som står ytterst ved vegen, bruker jeg ikke til mat.
Men etter de par første frostnettene plukker jeg dem. Da slipper de lett.
Disse nypene legger jeg i en plastsekk til råtning. Etter en vinter ute i kulda i plastsekken, er både fruktkjøtt og frø - så vidt jeg kan bedømme - omdannet til gjørme uten spireevne.
I alle fall har ikke jeg vært plaget av uønsket spredning fra slik masse.

Sunt og godt
Mat av nyper er sunt. Også kokt mat, har jeg lært. Selv om C-vitamininnholdet minsker noe ved varmebehandling.
Saft kan lages uten at frøene - eller "lusene" som de gjerne kalles - fjernes først.
Skal man lage marmelade eller syltetøy, bør man nok gå den møysommelige, men sikre, vegen å åpne nypene og fjerne frøene før fruktkjøttet kokes.
Slår man opp i Henriette Schønberg Erkens "Stor kokebok for større og mindre husholdninger" (Aschehoug, 1934) finner man følgende oppslagsord som gjelder nyper: Nyper hermetiske, nypegrøt, nypeis, nypepuré, nypesaft, nypesuppe, nypesuppe næsten, nypesyltetøy I og II, nypevin.
Altså noe for en hver smak.

Nypesaft
Schønberg Erkens oppskrift på nypesaft, er enkel og grei:

"1 liter nyper
1 1/4 liter vann
sukker
Nypene vaskes og renses; settes over ilden med vannet og småkoker til de er møre, ca. 1 time.
Vrides i klæde, og saften måles. Til 1 liter saft tas 375 gr sukker; koker over sterk varme 1/4 time, skummes godt.
Has varm på varme, tørre flasker, korkes og lakkes."

Min bemerkning: Sukkermengden kan reduseres. Spesielt hvis nypene har vært utsatt for kulde før de kokes. Da øker det naturlige sukkerinnholdet.
Diabetikere kan erstatte sukker med søtstoff. Etter smak.
Lykke til.

Massevis av bjørnebær

Foto: Kow d.e. 17092010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Modne bjørnebær er dekorative, velsmakende og sunne.

Bærene henger innbydende i store klaser.

I fjor hadde vi i vår hage en formidabel frukt- og bærhøst.

I motsetning til flere andre slag har ikke bjørnebærene tatt seg et hvileår etter fjorårets krafttak.

Våre bjørnebærbusker bærer like mye i år.

Et par av dem enda mer.

Kraftig beskåret

Det er i grunnen dobbelt overraskende.

Etter at fjorårets bær var vel i hus, klipte jeg stammene på bjørnebærbuskene kraftig tilbake.

Noen fjernet jeg helt. Andre forkortet jeg radikalt fordi de var blitt sjenerende lange.

Spesielt de med torner, var til sjenanse.

Jeg var derfor forberedt på et år med tilvekst og beskjeden bærhøst.

Bær på årets skudd

Men der tok jeg feil.

Etter det jeg har lært, bærer bjørnebærene - i likhet med bringebærene - på fjorårets stammer.

Det kan ikke være riktig.

Her er det masse bær. Både på gammel ved - og på ny.

Det vil si: På de "stammene" og "greinene" som står i sola.

Av dem som står i skyggen, er det tilsynelatende bare de "gamle" stammene som har bær.

Ikke "ville"

I staudebedet ved den "nederste plenen" plantet jeg for noen år siden et rotskudd fra den innkjøpte planta - som ikke har torner.

Rotskuddet står lyst og lunt og har utviklet mange "stammer" med masser av bær.

Alle stammene har - i motsetning til morplanta - illsinte torner som setter seg fast i alt som kommer i nærheten.

Jeg trekker av det den slutningen at den innkjøpte planta har vært podet, og at rotskuddene er kommet fram nedenfor podestedet.

Men "ville" virker de ikke. Bærene på disse skuddene er like store og velsmakende som dem som kommer på "morplanta".

Det er bare tornene som skiller plantene fra hverandre.

Himmelretningen avgjørende?

Etter som planta i fjor la beslag på store deler av staudebedet og hindret nødvendig vedlikehold og stell der, skar jeg bort nesten alt for å få en plante jeg hadde "kontroll over".

Siden i fjor høst har den utviklet nye, mange meter lange "stammer" som alle bærer rikelig.

Bortsett fra én.

De som har bær, har vokst mot øst.

Den som ikke har hatt blomster - og derfor heller ikke antydning til bær - er den eneste som vokser mot vest.

Der denne "stammen" vokser, er det like lyst og varmt som der de andre har valgt å vokse.

Kan vekstretningen ha noe å si for blomstringen - og dermed for bærhøsten?

Se også innleggene: "Vinteren borte", "Fantastiske bjørnebær" og "Nå modnes bjørnebærene" under etiketten "Frukt og bær".

Prydbønner

Foto: Kow d.e. 07092010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Prydbønnene benytter espalieret som er tiltenkt rosene og kryper horisontalt i stedet for å strekke seg vertikalt.

Små bilder: Vår sort prydbønner har uanselige blomster, men bønnene blir store - om de bare får henge lenge nok.

Det ble forholdsvis mange bønner på de fire prydbønnestenglene vi har i rosebedet.

De minste hadde vi tenkt å spise. De store tar vi frø av.

Vårt barnebarn Marie Camilla, som snart er 10 år og interessert i litt av hvert, er fascinert av de store, vakre bønnene som befinner seg inne i de svulmende belgene, og har åpnet et par. Men de var ikke fullt utviklet.

De ble derfor spist.

Ikke bare menneskemat

Og det blir trolig den smaken vi får av prydbønner i år.

For det er åpenbart flere enn oss som setter pris på bønnene.

En av de plantene som stod laglig til, er snauspist. Bladene står riktignok igjen, men blomster og bønner er borte.

Det samme er de lovende knoppene på rosebuskene som står i forkant.

Det er rådyrenes verk.

Fortsatt noen igjen

Men noen av de største bønnene henger fortsatt på plass.

Vi venter i det lengste med å høste dem.

Det er en sjanse å ta, men "gartneren" har stablet stoler og bord foran, slik at de firbente "ugagnskråkene" skal få problemer med å nå fram.

Så får vi se om Marie får noen fullmodne frø ut av dem etter hvert.

Frø som neste år kan gi nye planter. Og nye blomster - og bønner.

Til glede for to- og firbente.

Oversvømmes av post fra "Spør en biolog"

Hva du enn gjør: Abonnér ikke på svar fra nettsiden "Spør en biolog".
Du blir begravd i e-post, og får ikke sagt opp abonnementet igjen.
I alle fall blir jeg det.
E-postene fortsetter å komme samme hva jeg gjør for å få abonnementet til å opphøre.

Nyttig hjelp, men ...
"Spør en biolog" er et nyttig nettsted. Jeg har fått god hjelp der. Både når det gjelder planter og dyr.
Men sist jeg hadde et spørsmål, abonnerte jeg på e-postvarsling om nye innlegg.
Det skulle jeg ikke gjort.

Ikonet forsvinner, men mailstrømmen fortsetter
Jeg har vært innom og klikket på ikonet som skal oppheve abonnementet. Mange ganger. Men innleggene fortsetter å strømme på.
Nettedet spør: Vil du virkelig slette? Og jeg svarer: OK.
Men ingen ting skjer.
Siste gangen jeg trykket for å slette, forsvant ikonene. På spørsmålet om jeg virkelig mente det jeg nettopp hadde gjort, svarte jeg ja.
Så var ikonene borte. Men meldingene strømmer inn i min e-postkasse. Ufortrødent.
I stort antall. Hver dag.
En gang lå det 144 meldinger og ventet. I dag tidlig var det 85.

Mail hjelper ikke
Jeg har sendt følgende mail til post@biologforeningen.org:
"Jeg mottar store mengder e-post fra ”Spør en biolog” og ønsker å avslutte mitt abonnement.
Jeg har flere ganger gått inn på forumet og klikket på søppelkasse-ikonet over alt hvor det er å finne, men ingen ting skjer. Meldingene fortsetter å strømme på.
NB: Jeg er innlogget når jeg prøver å heve abonnementet.
Når jeg går inn på ”Mitt abonnement” ser jeg at jeg abonnerer på noen av mine egne emner og innlegg – og på hele forumet ”Spør om dyr”.
Uansett hvilket av oppsigelsesikonene jeg trykker på, skjer det ingen ting.
Kan dere vennligst hjelpe meg å bli kvitt abonnementene?
Spesielt er det viktig at abonnementet på ”Spør om dyr” opphører umiddelbart slik at jeg blir spart for strømmen av e-postmeldinger som for meg bare er spam.
Jeg håper på rask og effektiv inngripen!"

Vil ikke ha mer post!
Dette sendte jeg tidlig om morgenen sist tirsdag.
I dag er det lørdag.
Foreløpig i dag har jeg slettet 85 meldinger!
Hva skal jeg gjøre for å få biologforeningen til å forstå at jeg ikke vil ha mer post?
Er jeg dømt til evig oversvømmelse av meldinger uten interesse?
Eller er det noen som ikke gjør jobben sin?

Vannet pinnsvin

Foto: Kow d.e. 07092010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Gjemt i de visne restene etter karpatklokkene er det noe. På murkanten ligger det små, svarte ekstrementer. Det skulle vel ikke være ...?

Små bilder: Jo, så sannelig, er det ikke et pinnsvin som har søkt ly i rosebedet?

Tidligere år har jeg klipt ned karpatklokkene i rosebedet for å se om jeg kunne få dem til å blomstre en gang til.

Eller jeg har i alle fall klippet av frøstendene.

I år har jeg ikke rukket noen av delene. De avblomstrede - og etter hvert visne - planterestene er blitt liggende.

Til glede for noen - skulle det vise seg.

Gryntelyder

Da rosebedet - inklusive de staudene og sommerblomstene som holder rosene med selskap - så ganske tørt ut, fylte jeg vannkanna og gav plantene godt med vann.

Så langt, så vel, tenkte jeg.

Men da jeg gikk for å fylle kanna på ny, hørte jeg noen merkelige "hikst" som etter hvert gikk over i "gryntelyder". Som jeg syntes at jeg kjente fra før.

Pinnsvin i rosebedet

Pinnsvin? Her? Så hyggelig. Pinnsvinet er alltid velkomment hos oss.

Egentlig var jeg ikke så overrasket for jeg hadde sett flere relativt små, svarte ekskrementer i bedet og på gårdsplassen, men hvor var dyret?

Jeg fulgte lyden og så at den påfallende haugen med visne rester etter karpatklokkene, leet på seg.

Og der lå pinnsvinet. Ille til pass og til mote etter å ha blitt vannet ettertrykkelig.

Først stakk det snuta fram og været, men da jeg kom tilbake med kameraet, ble det raskt slutt på samarbeidsviljen.

På tross av at jeg opptrådte med største forsiktighet, og nesten lydløst, trakk det til seg hodet og vedte bredsida til.

Og slik ble det liggende. Utilnærmelig.

Borte

Barnebarna Mathis og Mia som kom på besøk, fikk derfor bare se den piggete ryggen.

Men de syntes likevel det var spennende å være så nær et pinnsvin og se hvordan det hadde samlet planterestene og "bredd over" seg.

For å bli, håpet vi.

Men nei.

Da vi gikk ut seinere for å sjekke, var pinnsvinet borte. Og siden har vi ikke sett det.

Ikke så rart kanskje.

Hadde vi fått en kanne med vann over oss, ville vi trolig søkt tryggere sted å sove på vi også.

Den firbente jordfreseren i gang igjen

Foto: Kow d.e. 04092010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Plenen var grønn og tett og fin og til glede for store og små. Så kom grevlingen.

Grevlingen endevendte ikke hele plenen på én gang. Den begynte forsiktig i hjørnet ved buddeleiaen. Men da den først hadde fått smaken av godsakene - hva det nå enn må være - gikk den grundig til verks. Over hele plenen.

Plenen i den øverste delen av hagen, har sjelden vært så fin som i år.
I våres gav jeg den en god toppdressing av en blanding av egenprodusert kompost og innkjøpt kugjødsel og plantejord. Det har den åpenbart satt pris på.
Dessuten har frøet - som jeg har lagt i de mange "lappene" jeg har laget for å tette hull etter tidligere grevlingherjinger - spirt.
Mosen har fått dårligere levevilkår, og gress, kløver og andre grønne vekster som tåler noen omganger med gressklipperen, har skapt en grønn,fin, slitesterk gressmatte som både barnebarna og vi voksne har hatt glede av.

I fred - en stund
Og under over alle under. Vi fikk ha plenen i fred. I våres. Og i løpet av sommeren.
Men hvor lenge var Adam i paradis?
Ikke før hadde september dukket opp på kalenderen, så meldte grevlingen sin ankomst.
Først gravde og rotet den litt borte i det ene hjørnet.
Og i et anfall av naiv optimisme trodde vi at den kanskje ville nøye seg med det.
Men det var en feilvurdering vi raskt ble rykket ut av. To netter seinere, endevendte den størstedelen av plenen.
For - jeg vet ikke hvilket - år på rad.

Ikke bare hos oss
Grevlingbesøk er ingen eksklusiv opplevelse her vi bor.
Naboene har også besøk. Men det er det ingen trøst i.
Og: I går snakket jeg med en som bor ganske langt fra oss - på en annen kant av kommunen og helt nede ved sjøen.
Han kunne fortelle at han hadde jevnlige besøk og fikk hagen ødelagt han også. Dessuten hadde han funnet et ihjelbitt pinnsvin i hagen. Opplagt grevlingens verk, mente han. Og det tror jeg på for den har drept et pinnsvin hos oss også. Tidligere. Vår venn veterinæren er i alle fall ikke i tvil om hvem synderen var.
Også hageeierne på Nesodden får plenene oppgravd og endevendt av grevling - skal vi tro lokalavisa.

Viltnemnda
Av dette trekker jeg den konklusjon at det er altfor mange grevlinger i området.
Det er vel ikke noe annet å gjøre enn å kontakte viltnemnda for å få fanget et eller flere individer.
Nemnda har trådt hjelpende til før.

Se tidligere innlegg: Grevlingen ødelegger som aldri før, Grevlingen herjer og Hagens fiender

NB: Etter som innlimingsfunksjonen for tiden ikke virker som den skal, får jeg ikke limt inn lenker. Finn de nevnte innleggene ved å bla under etiketten "Dyr i hagen".

Trompeter på overtid

Foto: Kow d.e. 2010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

De tre engletrompetplantene har vært store, fine og "frodige" hele sommeren. Men uten blomster. Den store i bakgrunnen fikk vi i fjor av vår svigerdatter som hadde fått den av sin tante i Kristiansand. De to i forkant har vi dyrket fram fra stiklinger tatt fra planta i bakgrunnen. De tre plantene er m. a. o. nært beslektet.

Jeg hadde gitt opp å få blomster på noen av de tre plantene i år, da jeg den 25. august fant denne lovende knoppen på den største planta. I seneste laget, men kanskje ville det bli en blomst likevel? Hvis været skulle vise seg å være gunstig?

Og så: Et par-tre dager senere dukket det opp enda to blomsterknopper. Foreløpig er de ikke mer enn to-tre centimeter lange. Men likevel. Nå nærmer imidlertid nattefrosten seg med raske skritt.

Engletrompetplantene våre har tilsynelatende hatt det godt.
De har stått lyst og solrikt, men inne i kroken ved utepeisen. Inntil leveggen. De har derfor vært skjermet for nordavinden og har heller ikke vært altfor mye utsatt for sønnavvinden som feier innover fjorden og kan være ganske sterk.
Den store planta står i et ganske rommelig kar, og har godt med jord om "føttene". De to små står i litt store potter.
Alle tre er blitt vannet jevnlig. Både av naturen selv og av husets "gartner". De har aldri vært tørre slik at de har "hengt med bladene" for eksempel.
Men blomster har de ikke satt.
Før altså nå. Helt på tampen av utsesongen. Når nattetemperaturen kryper faretruende langt ned mot null.
I går morges sa den gammeldagse, "manuelle" gradestokken på sørveggen at det var 4 grader, mens det elektroniske termometeret på nordveggen, nøyde seg med 6,6.
Fortsetter det sånn, kan det bli vanskelig for knoppene å utvikle seg videre og slå ut i blomst før nattefrosten er over oss.
Vi krysser fingrene, frykter det verste - og håper det beste.
Tvi. Tvi.

Iberiaskogsnilenes "kjærlighetsakt"

Etter å ha spurt - og fått svar - på nettforumet "Spør en biolog", er jeg sikker i min sak. Det er som signaturen "hajal" sier i en kommentar her på bloggen - en paringsakt mellom to iberiaskogsniler jeg har avbildet. Se innlegget Hva foregår her?
På "Spør en biolog" har signaturen "Inge" som en kommentar til spørsmålet mitt, lagt ut denne lenken til en video som gir et interessant innblikk i snilenes kjønnsliv: http://www.youtube.com/watch?v=X2jDYoq3LrQ
Og en av biologene på forumet - som riktignok poengterer at han ikke er noen snilespesialist - bekrefter at videofilmen gir et riktig bilde av sniler som parer seg.
Jeg har jaktet på iberiaskogsniler i flere år og sett mengder av dem. Men jeg har aldri sett noe slikt som dette tidligere.
Det tyder formodentlig på at paringen til vanlig foregår på tidspunkter og på steder hvor menneskelige observatører ikke er til stede.
Men her er altså to - som er i full gang med å sikre etterslekten og med å øke den allerede altfor store iberiaskogsnilebestanden - grepet in flagranti.
Hvis jeg har forstått videofilmen rett, er det blåhvite som kan sees mellom de to snilene formodentlig kjønnsorganet til den ene, eller kanskje kjønnsorganene til begge individene.
Snilene er nemlig hermafroditer - altså både han og hun i samme individ - og parer og befrukter hverandre gjensidig og samtidig.
Noen ganger blir de sittende fast og da gnager den snila som er blitt penetrert, av penisen til den andre.
Den som mister penisen fungerer da som hun-snile resten av levetiden.
Naturen er mangfoldig - og fascinerende.
Og brutal.

Hva foregår her?

Foto: Kow d.e. 30082010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Formering eller kamp på liv og død?

Det skjer mye i hagen som vi til vanlig ikke ser noe til.
Selv om vi merker resultatene av det som skjer.
Snilene formerer seg f. eks. I høyt tempo.
Er det en het omfavnelse med sikte på å sikre etterslekten, jeg har fanget inn på bildet ovenfor?
Eller er det tvert i mot en kamp om revir og muligheten til å overleve?
Det hele så meget fredelig ut. Ingen bevegelse var å spore så lenge jeg så på.
Og jeg betraktet det hele en god stund i håp om å lære noe om en del av naturen som man til vanlig ikke ser så mye til.
Men da ingen ting dramatisk skjedde, tok jeg først bilder - og så hentet jeg saksa.
Ja, jeg må innrømme det.
Var det et kopulerende par jeg så, døde de sammen i et salig øyeblikk.
Og var de i kamp, var det kanskje likegyldig om de drepte hverandre, eller ble klippet i hjel av en hageeier som mener at en død iberiaskogsnile er en god iberiaskogsnile.
Men jeg er altså nysgjerrig på hva som egentlig foregikk. Hvis noen som kommer bort i denne bloggen, kan gi avklarende opplysninger,vil jeg sette pris på om de legger inn en kommentar.
Forøvrig har jeg tenkt å forelegge problemet på nettstedet "Spør en biolog".
Blir saken avklart, kommer jeg tilbake med flere opplysninger.

Pelargoniene fikk unngjelde

Foto: Kow d.e. 27082010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Da vi gikk til sengs onsdag kveld stod pelargoniene på gårdsplassen i full blomst. Da vi stod opp torsdag morgen, så de sånn ut ...












... og sånn ... og sånn.

Hvor lenge var Adam i paradis?
Ikke før har jeg erklært min glede over at rådyrene har latt de gule rosene stå i fred denne sommeren, så dukker dyrene opp i nattas mulm og mørke og spiser i seg alle de røde pelargoniumblomstene som står slik til at de firbente kan få tak i dem.
Og der de står, må de bli stående. Det er jo det som er meningen med dem. At de skal pynte opp på den harde, steinbelagte gårdsplassen.
Dessuten: Med våre mengder av blomster, er det ikke praktisk mulig å redde alt til sikre steder.
Dronning Ingrid - og de fem prinsessene av egen avling - har jeg imidlertid - heldigvis! - vært forutseeende nok til å plassere utenfor rekkevidde.
Men det røde blomsterfloret i hjørnet av gårdsplassen, fikk en brå ende. Det samme fikk blomstene i en av de to beplantningene på den øverste plenen.
Heldigvis er bladverket nesten intakt.
Og: Alt håp om en "etterblomstring" er ikke ute.
Hvis da ikke de glupske dyrene kommer igjen og fullfører skadeverket.
I første omgang lot de nemlig flere knopper stå igjen.
Forhåpentlig får disse stå slik at det blir blomster av dem før plantene må bli flyttet innendørs for å bli reddet fra nattefrosten.
Det kan skje fort nå.

Endrede kostvaner?

Foto: Kow d.e. 03082010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Denne gule rosa og en tilsvarende inne ved veggen pleier å bli rådyrmat. I år har de fått blomstre i fred sammen med lavendel og 6 potteroser. Potterosene fikk jeg til 70-årsdagen. De har klart seg utendørs under "barske" forhold i tre år.

Bank i bordet, men i år er ikke de gule rosene blitt spist av rådyr. I alle fall ikke ennå. Og nå er de trolig avblomstret for i år.
De pleier ellers å stå aller øverst på menyen.
Men så har vel ikke rådyrene vært hos oss denne sommeren, kan man bli fristet til å tro.
Men det har de.
I skråningen fra innkjørselen opp til den øverste plenen har rådyrene alltid gått.
Og der har de gått i år også. Flere ganger. Det bærer det løse jordlaget klart bud om.
Hva kan ha skjedd?
Er det kommet en ny generasjon med andre preferanser i matvegen?
Skjønt, vi kan ikke se at de har spist noe annet heller.
Er det kanskje bare flaks?
Eller har de firbente gått over til å bruke vår hage som "transportetappe" og gitt avkall på å anvende den som matfat?
Da ligger det an til fredlig sameksistens.
Ingen ting ville glede oss mere.
For vi har ikke noe i mot rådyr. Bare de ødeleggelsene de forårsaker.
De gule rosene gjør seg aller best der de hører hjemme. Nemlig på rosebuskene.
Og rosebuskene klarer vi å beskjære selv. Det trenger vi ikke hjelp til.
Men rådyr som vandrer fredelig omkring og "tar seg ut" uten å ødelegge, ønsker vi velkommen.
Nå er vi spente på fortsettelsen.

De små grå

Foto: Kow d.e. 03082010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Små, grå sniler spiser alt. De finner til og med noe av interesse i blomstertoppen på et lammeøre.

Det skrives så mye om iberiaskognilene at en skulle tro at de er hagens eneste, krypende fiender.

Men det er de ikke. Dessverre.

De er nok kanskje de største. Mest glupske. Og de som syns best.

Men de har hard konkurranse.

Bl.a. fra de små grå. Som det er myriader av. Som ikke synes så godt. Men som utrettelig utfører sin ødeleggende gjerning. Til alle døgnets tider.

Velmenende blader, bøker og nettsteder ønsker å hjelpe deg ved å fortelle hvilke planter snilene foretrekker, og hvilke du kan plante hvis du ikke vil dele hagens vekster med glupske snyltere.

De har gjort opp regning uten de små grå. Som ikke er kostforaktere.

De spiser alt som vokser og gror.

Og da mener jeg alt.

I lobeliatustene og tagetesplantene har de etegilde. De spiser pelargonium, fioler, klokker, liljer - kort sagt alt som du har plantet til hygge og øyenslyst.

Og de spiser grønnsaker og bær. Både jordbær på bakken, og bringebær, rips og solbær. Ja, til og med ganske høyt oppe i kirsebærtreet kan de være å finne.

I år har de trolig hatt ekstra gode vilkår.

Det stadige regnet har sørget for det.

Hvis de graver seg ned før frosten kommer, og unngår for streng kulde og dyp tele, har vi antakelig mengder av dem i hagene neste år.

Hva vi skal gjøre med det?

Gå på jakt etter dem også. Akkurat som de mest bevisste av oss gjør med iberiasnilene.

Gir vi de små grå fritt spillerom ved å fokusere ensidig på de store brune, gjør vi en tabbe. Som kan koste oss dyrt.

Så fram med brillene. Og saksa.

De er ikke alltid så lette å se. Men desto mer lumske.

Så la dem ikke slippe unna.

Indian summer for Pink Grootendorst?

Foto: Kow d.e. 03082010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Pink Grootendorst blomstrer villig og rikelig, men klasene skjemmes av at de rosene som visner først, blir hengende blant dem som ennå er friske og i full blomst.

Pink Grootendorst er fine så lenge det varer. Og er været godt, remonterer de. Vil de gjøre det i år?

Jeg har skrevet en del om Pink Grootendorst-rosene våre. Bl.a. om hvordan de kom inn i vår hage. Se lenkene nedenfor.
Denne gangen skal jeg skrive om roser og regn.

Trenger vann
Hos oss står Pink Grootendorst-rosene i en sørvendt, sandholdig skråning på et bunnlag av leire. Der kan det bli tørt.
I år har det imidlertid ikke vært nødvendig å vanne. Det har naturen selv tatt seg av. I rikelig monn.
"Nellik"-rosene har grodd bra. Og blomstret rikelig.

Stygge av regnet
Regnet bidrar til at blomstene holder seg friske og ikke visner så fort.
Og restene av de blomstene som har blomstret ferdig, skyldes av i kraftig regnvær. Det er en fordel for de visne blomstene skjemmer blomsterklasene slik at de friske blomstene ikke kommer til sin rett.
Har man flere busker som står relativt tett og utilgjengelig, er det vanskelig å komme til for å plukke av visne blomster. Hjelpen fra regnet er derfor velkommen.
På den annen side bidrar nedbøren til at de blomstene og blomsterklasene som fortsatt er friske, blir stygge.
Eller i alle fall bærer tydelig preg av at de har stått ute i vedvarende regn. Og kanskje ikke minst: I byger med kraftig slagregn.

Aldri fornøyd
Det blir altså noe å klage over. Uansett.
En ambisiøs hagedyrker på jakt etter skjønnhet finner alltid noe å sette fingeren på.
Akkurat nå er bedet inne i sin aller tristeste periode.
To små klaser - en rosa og en mørk rød - er i blomst. Resten er avblomstret. De sørgelige, visne restene sitter imidlertid fortsatt på og gir bedet et trist, ustelt utseende.
Nå venter jeg spent på om det blir en andre blomstring i år.
Er høsten allerede kommet? For å bli?
Eller vil vi - og Pink Grootendorst-buskene - få en "indian summer"?
Vi krysser fingrene.

Se også: Pink Grootendorst, Mer om roser i november, Grootendorst holder ut og Mørk rød rosa Grootendorst

Planter, men ikke reddiker

Foto: Kow d.e. 07082010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Her er hva frøpakka fra Hammenhögs lover.

Og her ...

... og her er det sørgelige resultatet. NB: Jeg skylder ikke på frøet. Det er nok "gartneren" som har vist sin ukyndighet. Men hva er forklaringen?

Vi har dyrket reddiker tidligere. Både på samme sted og andre steder. De er blitt store og fine.
Men de siste årene er det ikke blitt noe av dem. Få har rukket å vokse opp. Og de som har overlevd, har ikke "klumpet" eller "knutet" seg.
At plantene har forsvunnet, har vi gitt snilene - og delvis fluene - skylda for. Og at plantene ikke har "bulet ut" nedentil, har vi tilskrevet det harde jordsmonnet.
I år fjernet vi derfor de øverste 10 centimeterne av den leireholdige jorda og fylte på en blanding av hjemmelaget kompost - som har ligget i en haug i nabobedet og godgjort seg siden i fjor - innkjøpt plantejord og noen "dæsjer" med innkjøpt kugjødsel i sekk fra Bauhaus.
Dessuten strødde vi ut Ferramol for å unngå at sneglene spiste spirene.

Spist likevel
I hvilken grad snegle- og snilebekjempelsen virket, er jeg usikker på.
Plantene vokste opp. Både reddik, pastinakk - og rødgrønn og "hvit" mangold.
Men pastinakkplantene er det etter hvert ikke mange igjen av. De er blitt mat. For ubudne gjester. Som hagesnegler med hus, små, grå sniler - og iberiaskogsniler.
Mat er også enkelte av de rødgrønne mangoldplantene blitt. Men her står brorparten igjen.
Da snilene ikke var borte etter første behandling, gjentok jeg Ferramolbehandlingen i midten av juli. Men planter blir ennå spist. Så noen sniler er tydeligvis fortsatt aktive.
Enkelte - både store og små - har jeg funnet og klipt i to. Andre har åpenbart sluppet unna røvertoktet med livet i behold.
De har ikke gått og gjemt seg for å dø, slik teksten på Ferramolpakka lover.

Bare "gras"
Jeg sådde to sorter reddiker. En rest fra en åpnet pakke, og noe fra en uåpnet Hammenhögs-pakke med bilde av flotte reddiker på.
Begge reagerte likt. De spirte. Det grønne grodde bra. Men under jorda skjedde det lite.
Heller ikke pastinakkplantene har "knutet" seg og satt røtter.
Jeg skylder ikke på frøene.
Men hva gjør "gartneren" feil?
Det gikk jo bra før om årene. Om enn ikke i fjor.
Da tok jo fluene og snilene alt sammen.
I år hadde vi visse forventninger om en bedring.
Men ble skuffet.

Hortensia

Foto: Kow d.e. 03082010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Skyggefullt står den, og "gal" jord har den, men blomstrer gjør den.

Hortensiabuskene pynter pent opp der de står i bedkanten mellom den steinbesatte gårdsplassen og "svaberget" som er dekket av klatrehortensia.

Jeg liker hortensia (hydrangea). Men den skal være hvit.

Årsaken til denne fascinasjonen er trolig at hvit hortensia minner meg om min barndoms - eller riktigere ungdoms - hage på Hafslund i Skjeberg - som i dag er en del av Sarpsborg.

Min fars ugifte søstre hadde hvit hortensia i hagen ved min fars barndomshjem på Borgenhaugen. Et par kilometer unna. En hage som han beplantet, utformet og stelte i sin ungdom. Og da han før krigen bodde der sammen med min mor og meg .

Egen hage

Da han bygde og fikk egen hage i 1939 , plantet han frukttrær og dyrket poteter og grønnsaker. Men han hadde også prydbusker og dyrket blomster. I stor stil. Han hadde masser av tradisjonelle stauder, og han fylte hver ledig jordflekk med sommerblomster av egen produksjon. Han sådde i store kasser. Hver vår.

Men hortensia kan jeg ikke huske at vi hadde. Før på 1950-60-tallet. Da hentet han stiklinger fra barndomshjemmet og satte langs nord- og vestveggen. Helt inne under takskjegget. Altså på de tørreste stedene på tomta.

Jeg spådde at de ville få det for tørt. Men stiklingene slo rot og kom seg, og plantene står der den dag i dag.

Nøysomme og villige

Det er fra disse jeg har hentet rotskudd og stikliger. For mange år siden.

Ut fra beskrivelsen i den hagelitteraturen jeg har tilgang til, klarer jeg ikke å avgjøre hva slags hortensiabusker jeg egentlig har.

Heller ikke de hagerelaterte nettstedene er utvetydige.

Om det er buskhortensia (Hydrangea arborescens) fra USA eller "vanlig" hortensia fra Det fjerne østen, vet jeg altså ikke.

Mine foreldre kalte buskene for skyggehortensia.

Og det har jeg også gjort. For de blomstrer like rikt i skygge som i sol.

Ikke er de kresne når det gjelder jordsmonnet heller.

Trives best i nærings- og humus-rik, kalkfattig og fuktig jord sier hagelitteraturen. Men våre står i en et smalt og relativt grunt bed med fjell som skråner som et svaberg, på den ene siden, og den steinsatte gårdsplassen på den andre.

Jorda er stiv og hard.

Der konkurrerer buskene om næringen og fuktigheten med klatrehortensia, orientvalmuer og ulike sukkulente kantplanter.

Gjødsel får de lite av for å unngå det bare blir stammer og bladverk.

Men de karrige kårene ser ikke ut til å påvirke trivselen i negativ retning.

Beskjæring Buskhortensiaen trenger ikke beskjæring, heter det. For når det gjelder noen arter, vil beskjæring fjerne de fleste knoppene som skal blomstre neste år fordi busken blomstrer på fjorårets kvist. Det anbefales derfor at man beskjærer ved å fjerne den ene halvparten av stammene ett år og den andre halvparten neste år.

Det rådet har jeg ikke fulgt.

Noen stammer har jeg latt være, men de fleste har jeg stusset for å få lavere busker og mer frodig vekst. At buskene blomstrer rikelig på tross av denne behandlingen, tyder vel på at det er hydrangea arborescens jeg har. Denne arten får etter sigende, blomster på ny ved.

Herdighet og sykdommer

Både buskhortensianen - og klatrehortensiaen i bakkant - klarte den harden vinteren bra.

Det var ubetydelig med død ved.

Den delen av klatrehortensiaen som befinner seg i sollyset øverst på fjellveggen og oppe på bergkanten, blomstret rikt .

Tidligere år har de buskene som står lysest, hatt lysere blader enn den planta som står mest skyggefullt. I år er det ingen forskjell å snakke om.

Det kan vi ventelig takke regnet for. Det har kommet jevnlig gjennom sommeren - og i rikelige mengder.

Det har plantene øyensynlig satt pris på. De er frodige og fri for sykdommer og utøy.

Og: Blomstene har holdt seg hvite og pene lenger enn vanlig. Selv om de henger med hodene etter kraftig regnvær.

Når sola kommer, retter de seg opp igjen. Også den som står i skyggen.

Se også Fin hortensia i skyggen

Rips og andre hagebær

Foto: Kow d.e. 2010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Så mye rips har vi aldri fått på de to buskene våre tidligere.

Her på Askim Frukt- og Bærpresseri leverer vi - og veldig mange andre hageeiere på østlandet - hagebær til leiepressing.

T.v.: Det ser ikke så voldsomt ut på avstand, men bærene var mange og satt tett.

T.h.: Nettet har nok sørget for at flere bær kom på vekta og færre i fuglemagene.

I fjor bar kirsebærtreet over all måte. I år er det ripsbuskenes tur. Tidligere år har de to buskene som står litt for mørkt og tett, båret 12 - 13 kilo til sammen.
I år var avlingen om trent dobbelt så stor.
21 kilo veide den ripsen vi leverte på bærpresseriet på Askim. Dessuten holdt vi av vel én kilo som vi har frosset ned. Og så har "gartneren" forsynt seg godt rett fra buskene når han hver morgen har vært på snilejakt.
Det var så mye at det tok to personer omlag en hel dag å plukke.

Sukker

Nå er ripsene altså plukket og kjørt til Askim. Som kunne levere fullsukret saft av årets produksjon.

Saft med redusert sukkerinnhold var det verre med. Det er liten etterspørsel, så vi produserer mindre, sa dama i luka. Litt skulle de imidlertid lage, og da skulle vi komme i betraktning.

Så får vi se.

Solbær

Solbær har vi ikke levert i år. Dem var det så lite av.

Et par-tre liter har vi renset og frosset ned for å kunne lage syltetøy av utover vinteren. Og en liter - eller vel så det - har "gartneren" kokt syltetøy av allerede.

P.g.a. diabetes unngår han sukker, og satser på kunstig søtstoff. Men minst mulig.

Færrest mulig kalorier, lavest mulig blodsukker og mest mulig vitaminer og antioksidanter er målet.

Stikkelsbær

"Gule" og røde stikkelsbær ble det også i overkant av 3 kilo av.

Det er dårlig plass i fryseren, men et par kilo vil vi forsøke å fryse. Resten koker vi syltetøy av straks.

Noe beholder vi kjøleskapet, men noe fryser vi. Et lite glass syltetøy tar mindre plass enn en pose eller en plastboks med bær.

Bjørnebær

Nå venter vi på bjørnebærene. De er bare nådd å bli grønne kart. Noen ikke det en gang. Men de rekker vel å modne, får vi håpe. Gode er de. Og sunne.

Jo, mørkere farge, desto større innhold av antioksidanter har vi lært. Og bjørnebærene er mørke.

Bjørnebær bærer på fjorårets "stammer" heter det. Det er vanskelig å se klart hvordan ting henger sammen inne i klungeret, men de som ikke har torner - og som vi derfor har et mer vennskalig forhold til - bærer da granngivelig på de "stammene" som har erstattet de vi klipte bort.

Bærer buskene - både med med og de uten torner - slik blomster- og kartmengden lover, vil det bli nesten like mye som i fjor.

Og fjoråret var et superår.

Svartsurbær

Svartsurbær - eller aronia - blir det imidlertid ingen ting av i år.

I fjor kokte "gartneren" en velsmakende styrkedrikk som han drakk et drammeglass av hver dag mens vinteren var på det mørkeste.

Og bærrestene lagde han syltetøy av. Slik gikk ingen av de velgjørende virkestoffene til spille.

Men i år blir det verken styrkedrikk eller syltetøy.

Vi får stole på at vår daglige dose av tran og Sanasol holder basiller og andre uhumskheter borte.

Blomkarse og pelargonium som samboere

Foto: Kow d.e. 03082010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Blomkarse er en plante med "morsom" vekstform, flott bladverk og vakre blomster med god duft.

Buskblomkarse har "kraftig voksemåte" står det på frøposen fra Brødrene Nelsons Frø. Og det er så sant som det er sagt. Her kjemper den om plassen med en pelargonium.

Jeg liker blomkarse.

Derfor sår jeg litt her og der om våren. Noe i potter, krukker og urner sammen med andre planter. Og noe på friland.

Frø

Frø kjøper jeg. Eller "produserer" selv.

De fleste frøene som produseres i hagen spiser vi riktignok, men noen tar vi altså vare på. Og sår.

Spireprosenten er upåklagelig.

Vekstkraften like så.

Trangt om saligheten

Blomkarse - i alle fall noen sorter - tar mye plass. Det er lett å glemme når man putter et lite frø - eller to og kanskje tre - i jorda. F. eks. i en urne hvor blomkarsen skal dele plassen med en pelargonium som også trives og vokser i omfang.

Blomkarsen er ikke den som gir etter for konkurranse. Den produserer store blader og masse blomster og gjør krav på sin del - og vel så det - av jorda og næringen - og av luft og lys.

Nyanser i rødt

Problemet med egenproduserte frø er at man ofte ikke vet eksakt hvilken plante frøene kommer fra og hvilke fargeegenskaper de har.

Det viser seg først når det er for sent.

Man kunne selvfølgelig sortere og notere og holde frøene adskilt, men det er grenser for hva man får tid til. Eller har overskudd til.

Så da kan resultatet bli at rød blomkarse blir tvunget til samboerskap med rød pelargonium.

Ikke direkte fantasifullt, men egentlig greit nok.

Nyanser i rødt - og grønt - gir en malerisk effekt som også gjør seg i naturen. Ikke bare på lerret.

Egentlig er jo hagen et maleri.

Hvor hagedyrkeren blander farger fra naturens palett.

Og skaper sine bilder.

Med orgier av farger og fargenyanser

På hagens store lerret.

Hvor får vi tak i syre?

"Hjemmets store grønnsakbok" omtaler syre. Forøvrig er litteraturen sparsommelig. Oppslag på internett får man lite ut av.

Forsøket på å dyrke engsyre i kjøkkenhagen falt ikke heldig ut.
Kanskje var ikke jorda sur nok. Kanskje var det andre grunner.

Som tidligere beskrevet, vokser den på et hjørne av plenen. Vi har den derfor tilgjengelig. Men bladene er små - og relativt få.

Hagesyre

Vi skulle derfor gjerne hatt hagesyre. Som vi kunne laget et surjordsbed til i kjøkkenhagen. Men hvor får vi tak i det?

Hagesyre går under forskjellige latiske navn. Enkelte steder heter hagesyre rumex patientia. Andre steder rumex acetosa. Enkelte steder tillagt varietetsbetegnelsen hortensis. Svenskene bruker navnet rumex rugosus på det de kaller trädgårdssyra.

Om navnemangfoldet skyldes at det dreier seg om ulike arter - eller om det skyldes ren navneforvirring - er jeg usikker på. Heller ikke vet jeg om eventuelle forskjellige "artene" har ulike egenskaper. Og krever forskjelllige vekstvilkår.

Jeg vet imidlertid at hagesyre og fransk syre (rumex scutatus) er forskjellige. Den siste skal ha mildere smak, men saftigere blader. (Hjemmets store grønnsakbok, Hjemmets Bokforlag, 1978)

NM i kokkekunst

Som sagt: Hvor får man tak i hagesyre - eller fransk syre - i form av planter eller frø?

Det er flere enn meg som lurer på dette.

En kokk som skal delta i NM i kokkekunst i september, har laget en meny hvor syre inngår. Han lurer derfor på hvor han kan få tak i hagesyre her i landet. Han har erfaringer med urten fra Danmark. Følg lenken ovenfor og se kommentarene.

For å hjelpe denne kokken - og for å sikre meg hagesyre, eller fransk syre i kjøkkenhagen i årene som kommer - håper jeg at noen hjelpe meg med opplysninger om hvor slik syre kan skaffes. Som frø. Eller planter.

Eller i form av høstede blader til bruk i matlagingen.

Mangelfullt på nettet

Hvis noen noen nå skulle falle på å tenke at det kan man finne på internett, så må jeg dessverre konstatere at opplysningene der er få. Og lite opplysende.

Noen oppslagsord leder til rene leksikalske beskrivelser, og noen til steder hvor syre nevnes i forbifarten.

Jeg må derfor be om hjelp.

Og skal vi kunne hjelpe kokken som forbereder seg til NM, bør det ikke ta for lang tid.

Hvem tar utfordringen?