Vårblomstrende dunk?

Foto: Kow d.e. 26102011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Dukker det opp et blomsterhav her til våren?

I en bøtte i garasjen hadde jeg massevis av blomsterløk som jeg tok opp da jeg forsøkte å få litt orden på beplantningen i skråningen langs innkjørselen.
Det var scilla, perleblomst og krokus.
Hva kunne jeg bruke dem til?

Ikke tilbake til utgangspunktet
Det ville være synd å kaste dem, eller la dem ligge og bli ødelagt.
Skjønt, noen var nok ødelagt allerede, men mesteparten var faste og tilsynelatende fine.
I skråningen hvor de kom fra, ville jeg ikke ha dem.
Der gjorde de det vanskelig å holde bedet fritt for ugress og for rotstengler fra ulvespireaen som jeg hadde vært så uforsiktig å tildele et felt mellom feltene med rosespirea og nellikrosen Pink Grootendorst.
Ulvespireaen nøyde seg ikke med sitt tilmålte område og sendte rotstengler ut til begge sider og dukket opp på steder hvor vi absolutt ikke ville ha den.
For å fjerne den, måtte vi til med spade - og noen ganger øks - og da passet det dårlig å skulle ta hensyn til scilla, perleblomst og krokus.
Men hvor skulle disse små skjønnhetene få plass i stedet?

"Potetdunkene"
Tanken dukket opp da jeg tok opp poteter fra de store plastdunkene: Hva om jeg plantet løk tett i tett og noen dypere enn de andre, i et par av "potetdunkene"?
De av løkene som overlevde vinteren ville kanskje gi oss to overveldende blomsterdunker til våren?
Og et par dunker ville vi vel kunne plassere og eventuelt gjerde inn slik at rådyrene ikke ville makte å komme til for å forsyne seg av blader og blomster slik at vi ble snytt for gleden ved dunker fulle av krokus, scilla og perleblomst?
Som tenkt, så gjort.
Nå står dunkene og venter på kjøligere tider. Og på våren langt der framme.
Det skal bli spennende å se om prosjektet blir slik vi har håpet på.
Og skulle det ikke svare til forventningene, er ingen stor skade skjedd.
Løkene har i alle fall fått en sjanse.
Og jeg har fått gleden av et nytt eksperiment.
Eksperimentering kan det vanskelig bli for mye av.
Det er som tidligere skrevet, halve moroa med hagearbeidet!

Møll i formasjon

Foto: Kow d.e. 27102011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

De små sommerfuglene har samlet seg rundt lyskilden.

Før mørket helt har trukket seg tilbake, og dagen har overtatt, får jeg se disse små sommerfuglene på veggen.
De har åpenbart søkt til det kunstige lyset og slått seg ned i vifteform ved vegglampa.
Hvilket sommerfuglliknende insekt det dreier seg om, vet jeg ikke.
Jeg kaller dem møll.
Men av møll fins det mange slag - både ekte og "uekte" eller "falske".
De siste er små - gjerne uanselige - sommerfugler som kalles møll uten å være
av familien tineidae.
Om det er ekte eller "falske" møll som har slått seg ned på husveggen vår, vet jeg altså ikke.
Men jeg fant oppstillingen vakker - og interessant.
Skyldes formasjonen en tilfeldighet?
Eller ligger det en "tanke" bak, som når gjessene danner "snøplog"?

Toppdressing

Foto: Kow d.e. 26102011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Komposten er spredd utover plenen.

Ved hjelp av regn og snø siger komposten ned og danner et næringsrikt og fruktbart lag oppe på den eksisterende bakken.

I våres gav jeg plenene et lett dryss med kompost.
Det hadde nok sin positive virkning, for de har sjelden vært så grønne og friske som i år.
Noe det evindelige regnet også har bidratt til, selvfølgelig.
Men den næringsrike komposten har nok hatt sin virkning.
Spesielt der hvor mosen har vært særdeles hardnakket.
Nå har den øverste plenen fått et nytt lag.
Jordlaget der er fra før ganske tynt.
For ikke å få for stor høydeforskjell og skråning mot naboen, og for å tilpasse terrenget til høyden på grunnmuren, ble denne delen av hagen fylt opp med store steiner.
Oppe på - og så godt det lot seg gjøre, mellom - steiene ble det lagt et tjukt lag med blåleire.
På toppen av leirelaget ble det så fylt jord.
Påfyll av jordforbedrende kompost kommer derfor godt med.
Det gjør jordlaget tjukkere og tilfører næring til gresset og til de buskene som er plantet på og rundt plenen.
Det ser ikke pent ut når komposten er strødd ut, men på denne tiden av året brukes ikke plenene likevel, så det sjenerer ikke.
Regn og snø hjelper etter hvert til slik at næringsstoffene kommer på plass før neste utesesong.
Om våren gror dessuten gresset fort og skjuler kompostlaget.
Små trebiter og annet som ikke er blitt formuldet, tar gressklipperen seg av neste gang plenen slås.
Noen trestykker slås i stykker, andre havner hele i oppsamlingsposen sammen med avklippet som i sin tur havner i komposten.
Eller som mulch mellom bringebærene eller rundt solbær- og ripsbuskene.
Slik får de en ny sjanse til å bli omdannet til jord som kommer vekstene i hagen til gode.

Sidensvansene er her

Foto: Kow d.e. 27102011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Sidensvansene har slått seg ned i et stort tre på trygg avstand og venter på at jeg skal gå inn slik at de kan slippe til i matfatet.

Her sitter to speidere som flokken sender ut for å sondere området og prøve ut om det medfører fare å forlate den trygge tretoppen.

De røde, innbydende bærene på misplene er allerede blitt betydelig færre, men ennå er det mange igjen.

Sidensvansene er kommet.
Da jeg var ute en tur ved 9-tiden i dag morges, hørte jeg lyden av vingeslagene fra flokken som ble skremt opp fra cotoneasterbuskene hvor fuglene fråtset i lekre røde, saftige bær.
Da jeg omsider fikk hentet kameraet, satt fuglene avventende i toppen på et tre på den motsatte siden av naboens hus.
Der satt de lenge.
Bare avbrutt av en og annen speider eller spion som de sendte ut fra tid til annen for å teste forholdene.
Var det trygt å fly ned til de fristende bærene, eller burde de bli sittende?
En gang sendte de ut to speidere som slo seg ned i mispelbuskene på vår tomt, men likevel så langt unna at jeg bare fikk et dårlig fjernbilde.
Lysforholdene var forøvrig dårlige i grålysningen, og bildene ble dårlige.
Denne gangen også.
Fugleflokken oppnådde derfor det den ventet på.
Jeg gav opp og gikk inn.
Da kom de.
Fra vinduet i 2. etasje kunne jeg konstatere at hele flokken var i aksjon en god stund til den ble skremt av et eller annet og fløy tilbake til det høye, trygge treet bak naboen hus.
At det ikke skal være mulig å få et ordentlig bilde av disse vakre fuglene som hjelper oss med å bli kvitt en del av bærene med de plagsomt spirevillige frøene.
Vi skulle så gjerne ha takket for hjelpen med et godt bilde som viser fuglen med den flotte fjørdrakta og den elegante fjørtoppen på hodet.
Men dengang ei.
Greta Garbo var rene eksibisjonisten i forold til de sidensvansene som besøker vår hage år om annet.
Årets delegasjon var ikke bedre enn tidligere års.
Dessverre.

Rotfiltsopp på gulrot?

Foto: Kow d.e. 20102011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Ikke pene å se til, men angrepet er overfladisk og gulrøttene er fortsatt spiselige etter skrelling.

Ved flere anledninger har gulrøttene vi har kjøpt i butikken, ligget i kjøleskapet og blitt svarte og ulekre.
Det har hendt med gulrøtter fra forskjellige leverandører og forretninger.
Jeg vil derfor ikke "henge ut" noen spesiell produsent, grossist eller butikk.
La meg understreke: Gulrøttene har ikke ligget i lukket plastpose og blitt ødelagt av kondens.
Hva kan misfargingen skyldes?

Rotfiltsopp?
Etter som jeg har antatt at det dreier seg om en sopp, har jeg spurt på nettstedet Spør en biolog.
Det kan være Helicobasidium purpureum - på norsk kalt rotfiltsopp, svarer en biolog.
Rotfiltsopp danner et fiolettsvart belegg på gulrøtter og regnes som et problem, opplyser han og legger til at rotfiltsoppen i år nok har hatt gode kår på grunn av alt regnet.
Beskrivelsen stemmer bra med det mørke, litt glatte - og sleipe - belegget som dukker opp fra intet og gjør gulrøttene lite appetittlige.

For varmt i kjøleskapet?
Hvor kommer rotfiltsoppen fra?
Lever sporene i kjøleskapet, slik at gulrøttene blir smittet der, eller har gulrøttene med seg smitten fra produsenten?
Rotfiltsoppen angriper gulrøttene ute i selve åkeren, konstaterer biologen.
Den skyldes en parasitt som har sporer som lever og overvintrer i jorda.
Den følger de infiserte gulrøttene, og kan utvikle seg videre etter at de er høstet.
Spesielt hvis det ikke er kjølig nok der gulrøttene oppbevares.
F. eks. på lager eller i butikken.
Biologen tviler imidlertid sterkt på at sporer vil overleve slik at de kan smitte andre matvarer, i kjøleskap.

Skrell og spis
De soppbefengte gulrøttene ser, som sagt, ikke appetittlige ut.
Men er de fortsatt spiselige?
Angrepet er overflatisk og går av når gulrøttene blir skrellet, opplyser biologen.
Soppangrepet stikker altså ikke så dypt.
Angrepne gulrøtter kan fortsatt spises.
Det kastes altfor mye mat, så det er ingen grunn til å vrake mat som er spiselig.
Selv om den har utseendet mot seg.
Men personlig anbefaler jeg varmebehandling før slike gulrøtter fortæres.
For sikkerhets skyld.
Kokevannet tømmer jeg i komposten - når det er avkjølt.

Ugresskonvall

Foto: Kow d.e. 03102011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Avblomstrede storkonvall og gule hageliljer i uskjønn forening.

Storkonvall og hageliljer lever et nærmest symbiotisk samliv. Ingen av dem ser ut til å bukke under i konkurransen om vann og næring.

Storkonvallen har kraftige rotstokker og "hjelperøtter" som den ubeskjedent sender ut til steder der det er næring og livsrom å finne. Blir en bit av rotstokken liggende igjen, vokser det med 98 prosent sikkerhet opp en ny plante.

Storkonvall (polygonatum multiflorum) kan bli en pest og en plage.
Den sprer seg både ved hjelp av frø og agressive, "imperialistiske" rotstokker.
Og den er nesten umulig å bli kvitt.

Ugress
Ikke alle blåklokker er velkomne i hagen.
Ugressklokke (Campanula rapunculoides) er ustyrlig.
I tilleg til frø formerer den seg med jordstengler som er vanskelige å bli kvitt.
Slik blir planta med de vakre blomstene et svært brysomt ugress i hagen.
På samme måte er det med storkonvall.
Holdes den ikke i sjakk, sprer den seg raskt og effektivt og dukker opp over alt hvor man ikke vil ha den.
Den opptrer m.a.o. som ugress.

Spirevillig og nøysom
Hos oss har vi den i staudebedet - hvor den opprinnelig ble plantet - i hekken mot naboen og flere andre steder hvor de spirevillige frøene har landet på en åpen flekk med jord.
Det skal ikke mye til.
Frøene er spirevillige, og planta nøysom.
Med de voldsomme røttene får den mye ut av lite.
Om frøene får hjelp av fugler, eller om de på en eller annen måte finner fram til nye voksesteder på egen hånd - f.eks. ved hjelp av vinden eller flittige maur - vet jeg ikke.
Det jeg bare så altfor godt vet, er at den sprer seg til steder der de kraftige rotstokkene ikke kan ha brakt den.

Kommet for å bli
Jeg har brukt noen høstdager med oppholdsvær til å rydde aldri så lite grann i staudebedet.
For å begrense utbredelsen av storkonvall og gul hagelilje (lilium hollandicum?) og få plass til noen stauder som blomstrer til ulik tid slik at ikke alt i bedet blomstrer seg ferdig samtidig.
Jeg har spadd dypt og grundig og tatt opp både storkonvall og gule hageliljer som de siste par årene har fylt denne delen av bedet i et nærmest symbiotisk samliv.
Et samliv som ikke har levnet andre planter særlig sjanse til å overleve.
Men nå er det ryddet.
I alle fall stedvis.
Og så langt det går.
For: Ligger det rester av rotstokkene igjen i jorda, kommer det med overveiende sannsynlighet nye planter fra disse neste vår.
Å fjerne storkonvall, er så å si ugjørlig.
Det beste er å tenke seg om både en og to ganger før man gir dem innpass i hagen.
Har de først etablert seg, er de kommet for å bli.

Hvem bor i eplene?

Foto: Kow d.e. 04102011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Man snakker om å ha det som "plommen i egget". Å bruke uttrykket å "ha det som marken i eplet" ville kanskje fortelle vel så mye om et ubekymret liv midt i matfatet.

Hva er dette for en krabat? Eplevikler?

Eplene lå i bæreposen av plast et par dager. Her er noen - jeg understreker noen - av de larvene som fant det for godt å forlate sitt Tusculum. De er kullsvarte og lodne. Hva slags larver er det?

Noen epler vil alltid være "markspiste".
Spesielt nedfallsfrukten vil være hjemsøkt.
Men mengden av mark og larver på årets eplehøst overgår alt det jeg kan huske å ha sett tidligere.

Hva slags larver?
Vi sier gjerne at eplene er "markspiste", og noen mark fins det vel.
Men min erfaring er at det stort sett er larver som oppholder seg på og i eplene og graver sine ganger i fruktkjøttet eller innretter seg i kjernehuset.
Larver som er et stadium på veg til sommerfugl eller et annet bevinget vesen.
Men hvilke vesener dreier det seg om?
M.a.o.: Hvilke insekter er det som bruker eple som vert- og fórplante?


Vente til de klekkes?
Oftest hører vi om eplevikler.
Noe sjeldnere om rognebærmøll.
Og enda sjeldnere om eplespinnmøll.
Til og med de lærde og de læke ekspertene på nettstedet "Spør en biolog" kan ha problemer med en sikker artsbestemmelse ut fra utseendet på larvene.
Det sikreste er nok, som en av ekspertene skriver, å ta vare på larven til den klekkes, og så konstatere hva den ble til.
Problemet er at noen arter - så vidt jeg vet - overvintrer som larver og forpupper seg og klekkes på våren.
Å holde en larve i live vinteren over, er mer enn jeg tør påta meg.

Hva kan vi gjøre?
Så vil noen sikkert spørre: Er det så viktig da, hvem som ødelegger eplene?
Er det ikke ergerlig nok at de blir ødelagt, om man ikke skal fordype seg i hvem forøderen er?
For så vidt ja.
Men for en hageentusiast med interesse for naturens fakta og små og større undere, er det interessant å vite hva som foregår.
Og hvor "skadelige" våre bevingede insekter er der de flyr rundt i hagen og sikrer etterslekten i den frukten vi - og våre like - dyrker fram og ser fram til å få vitaminer fra i lange, kalde, mørke vinterdager.
Derfor spørsmålet: Hvem er det som bor i de "markspiste" eplene?
Dessuten: Hvorfor velger de å slå seg ned akkurat der?
Og ikke minst: Er det noe vi kan gjøre for å minske deres appetitt på den frukten vi og vår familie skulle kose oss med?

Sic transit gloria mundi

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

21.09.2011: Flotte å se til, men dessverre ikke spiselige, sier ekspertene.

16.10.2011: Her er den samme tua en snau måned seinere. Ikke mye innbydende.


I mørket under to grantrær med greiner nesten helt ned til bakken, står en bjørkestubbe.
Akkurat i år har stedet der den står, vært ekstra mørkt fordi to vedstabler tar det lyset som ellers ville ha klart å trenge seg inn gjennom det tette granbaret.
Her inne i mørket vokser det ikke mye.
Men en dag var det kommet noen sopper på stubben og på den ene av røttene som går ut fra stubben og enda lenger innover i mørket.
Etter to-tre dager hadde stubben - og rota - fått en imponerende tilvekst av knipper av lekre sopper som dannet store tuer.

Spiselig?
Dette var spennende.
Var soppene spiselige, mon tro?
Absolutt nei, svarte soppkjennerne på nettstedet "Spør en biolog". Det dreier seg om "besk svovelsopp".
Besk svovelsopp vokser på råtten løvved som stubber og røtter, forteller Den store soppboken (Teknologisk forlag, 1996).
Hos oss dukket den altså opp på et oppskriftsmessig habitat.

Sic transit ...
Selv om det ikke var matsopp vi så generøst var blitt velsignet med, ble soppene fortsatt omfattet med stor interesse etter hvert som de vokste til.
De utgjorde et imponerende skue, og vi måtte stadig bort og se.
Men sopp varer ikke evig.
Forfallet gikk fort når det først hadde begynt.
I dag er det bare noen uformelige svarte rester igjen av det som for en snau måned siden, var en imponerende tue med dekorative sopper.
Her kan man med rette si: Sic transit gloria mundi.
Eller for dem som ikke er så stødige uti latinen: Slik forgår verdens herlighet.
For herlige var de.
Å se til.
Forhåpentlig ligger sporer og myceler i treverket og i bakken og forbereder seg på et nytt liv over jorden neste år.
Selv om kommende sommer forhåpentlig ikke blir så fuktig - og soppvennlig - som den vi har lagt bak oss.

Fugl i ruta

Foto: Kow d.e. 17102011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Vindusruta holdt, men gråtrosten døde.

Man skal ikke ha for blanke vinduer.
Eller trekke opp persiennene.
Når persiennene er nede, skjer det sjelden noe.
Da ser fuglene formodentlig at det ikke er fri bane.
Er vindusrutene nakne og blanke, smeller det rett som det er.
Først og fremst i de store, sørvendte stuevinduene, men også i de øvrige.
Som oftest kommer fuglene til seg selv igjen etter den knock out-en de får i møtet med glasset.
Men noen ganger får uhellet fatal utgang.
Som i dag.
Jeg stod ved komfyren og laget mat, da det smalt.
Det var et skikkelig smell.
Og selv fra annen etasje kunne jeg lett konstatere at fuglen som lå på steinbelegningen på gårdsplassen, trolig hadde brukket nakken.
Den lå helt stille.
Uten krampetrekninger eller andre bevegelser.
Da jeg gikk ned for å se etter, så jeg at den blødde igjennom nebbet, og at blikket var brustent.
Den prøvde ikke å komme unna.
Døden hadde forhåpentlig inntrådt momentant.
Noen smertefull død har det trolig ikke vært.
Nå er den døde fuglen begravd i kompostbingen.
Hvor den blir en del av det store kretsløpet.
Slik er livets gang.
Men litt trist blir man unektelig.

Prydbønner

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Fargerike, vakre prydbønner som forhåpentlig blir nye bønneplanter neste år.


To prydbønneplanter konkurrerer med Italia-klematisen om plassen på espalieret.


Bønnene får imponerende størrelse, men rekker ikke alltid å bli modne.

Ikke modne
Prydbønene - eller prahlbønnene, som vi eldre i vår familie er vant til å kalle dem - har vokst seg store og frodige denne sommeren.
De har ikke akkurat lidd under mangel på fuktighet.
Bønnebelgene er - som naturlig er - ulikt store.
Noen av dem er kjempestore.
Men det er ikke alltid størrelsen det kommer an på.
Noen av de største er ikke blitt modne. Ennå.
De er saftige og grønne.
Da lønner det seg ikke å høste dem, for da er bønnene - dvs. frøene - ikke fullbårne.

Frø til neste år
Og det bør de være, hvis de skal kunne tørkes og bli nye planter neste år.
Noen av bønnebelgene bærer alle klassiske tegne på alderdom.
De er inntørkede og skrukkete.
De fleste av denne kategorien som vi har høstet, har hatt store, velformede, faste bønner som skrumper litt når de ligger i romstemperatur.
Når de er tørre, og faren for at de skal mugne er tilstrekkelig redusert, oppbevarer vi dem i medisinbokser av plast.
Det pleier å gå bra.

Hva med resten?
Prydbønnebelgene er ømtålelige for frost.
Det skal ikke mye til før de er ødelagt og bønnefrøene bløte.
Likevel kan vi like godt la dem henge og ta sjansen på at de rekker å bli tilstrekkelig modne før frosten tar dem.
Plukker vi dem som ikke er modne, nå, gir de ikke brukbare frø likevel.
Og vi trenger jo når alt kommer til alt, ikke så mange frøene for å få 7-8 nye planter neste år.

Stuing
Egentlig har vi forsømt oss denne høsten.
De belgene vi ikke trenger til frøproduksjonen, burde vi plukket og spist tidligere i høst.
Før de ble treene og trevlete, og ikke lenger noe for ganen.
Men det er for sent nå.
Nå er det bare å smøre seg med tålmodighet og håpe at de som fortsatt henger på plantene, rekker å lage ferdige frø før frosten kommer for alvor.
Og skjer ikke det, får vi prøve å sikre oss noen bønner til middagsbordet neste år. Mens de ennå er mat.
For prydbønner er godt. Enten de serveres som snittebønner eller som stuing.
Og la dem henge på og fryse i stykker er derfor synd og skam.

Kvede- og eplesyltetøy

Foto: Kow d.e. 14102011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Fine og rene frukter fra japansk kvede egner seg godt til syltetøy og gelé.

Kvedebuskene bærer rikelig. Nå skal de imidlertid klippes. Vil det komme blomster og frukt på de nye skuddene?

Jeg har laget syltetøy - eller mos - av epler og frukter fra japansk kvede.
Det ble godt.

Bra resultat
Kvedefrukter alene smaker bittert.
Jeg blander derfor med eple.
Blandingsforholdet varierer med lyst og smak.
Og hvor mye kvede jeg har til rådighet.
I går brukte jeg tre store epler og 7-8 mindre kvedefrukter.
Selv om jeg har "gammelmannsdiabetes", tok jeg litt sukker i for å brekke den bitre smaken.
Resultatet ble utmerket - om jeg skal si det selv.
Det er ikke bare selvskryt.
Min kone er enig.

Søtapal
Eplene jeg brukte, kommer fra min svogers hage i Sarpsborg.
Fra et tre som min svigermor kalte for "søtapalen".
Trass i betegnelsen er eplene ikke utpreget søte, men heller friske og syrlige.
Sammen med kvede og altså litt - egentlig forbudt - sukker, gir de et utmerket syltetøy.
Neste gang prøver jeg et annet blandingsforhold.
Eksperimentering er halve moroa.

Tåler blomkarse frost?

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Isen var tjukk og sterk og tålte godt vekten av ei potte med jord.


Blomkarsen som står i ly av grantreet og vedstabbelen, hadde ikke tatt skade av kuldegradene.


Heller ikke den blomkarsen som stod åpent og utsatt for kuldegrader og kald vind, hadde frosset.










Små bilder:
T.v.: Blomkarseplantene ved den vestvendte veggen viser ingen tegn på at de har hatt vondt av den kalde nattelufta.
T.h.: Til og med den lange stengelen som snor seg rundt hjørnet og bortover langs nordveggen synes å ha kommet fra frostnettene uten å ha tatt skade.

De to siste nettene har det vært kaldt.
Gradestokken har vist 2 kuldegrader ved seks-halvsjutiden om morgenen. Plener og hustak har vært dekket av rim, og på vannet i badekaret hvor avisene ligger til bløt, har det vært tjukk is.

Blomkarsen like fin
Men blomkarseplantene har øyensynlig ikke tatt skade.
De pleier ellers å bukke under straks det er antydning til kuldegrader.
Men - under over alle under - de står like fine.
Både de som er plantet i urner som står mer eller mindre utsatt til, og de som står i bakken og strekker seg opp over vestveggen.
Og langs bakken, rundt hjørnet og bortover langs nordveggen.
Jeg har aldri opplevd maken.

To minus
Da jeg gikk ut for å hente avisene tidlig på morgenen i går og i dag, var det i følge den gammeldagse gradestokken på veggen ved trappa, som sagt 2 minusgrader.
Det er omlag 4 meter mellom det islagte vannet og den ene blomkarsen. Planta står nærmere veggen enn det det frosne vannet gjør.
Hvorfor er den ikke frosset?
Potta den står i, står riktignok et lite stykke inne i et blomsterbed som ligger i ly av et større grantre og et par stabler med ved.
At temperaturen av den grunn skulle avvike noe å snakke om fra det stedet der det frosne vannet står, er usansynlig.
Forstå det den som kan.

Naturens lover
Det er forresten et uforklarlig forhold til.
Like ved baljen med det frosne vannet, står en vannkanne av plast.
Den er halvfull av vann.
Som ikke har frosset!
Det kunne jeg forstått hvis det var issørpe på vannet i baljen.
Da kunne man forstått at plasten i den den langt mindre åpne vannkanna, kunne virket isolerende slik at vannet ikke frøs.
Men isen i balja er jo hard. Den bærer uten problem en blomsterpotte med jord.
Og tidligere på natta må det nesten ha vært enda kaldere enn på morgenkvisten etter at det har begynt å lysne.
Hvorfor har ikke vannet i vannkanna frosset?
Naturen har sine lover.
Enkelte ganger ser det nesten ut til den lar lovene hvile.

Nyttig hjelpemiddel

Foto: Kow d.e. 04102011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Var det ikke for sekketralla, kunne jeg like godt gi opp hagearbeidet. Her er det en agapanthus som skal flyttes.

Ryggen har alltid vært et svakt punkt.
Noen kraftkar har jeg forøvrig aldri vært.
Jeg har derfor vært avhengig av hjelpemidler.
Som f. eks. sekketralla.

Ulendt terreng
På en flat tomt, kan man bruke trillebår.
Vår tomt er kupert med hage på flere nivåer, trillebåra er derfor til begrenset nytte.
Sekketralla kommer imidlertid fram. De fleste steder.
Trapper er ingen hindring.
Dessuten har sekketralla den fordelen at man slipper å løfte noe særlig.
Man bare drar eller skyver det man vil frakte, inn på "lastelemmen".

Potter og urner
Vi har en del potter og urner rundt om i hagen.
Noen er selvfølgelig så små og lette at de kan bæres, men de største ville vi ikke kunne håndtere - og dermed heller ikke ha - uten sekketralla.
Når de er fulle, lar de seg ikke løfte på, og dersom vi tømmer dem for innhold og frakter dem tomme, er de likevel så tunge at vi helst tar tralla til hjelp.
Det sparer ryggen.
Sekketralla kunne vi derfor ikke klart oss foruten.

Kortreist frukt

Foto: Kow d.e. 07102011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Vårt barnebarn, Marie Camilla, hjelper til med å plukke epler i min svogers hage.


Marie er ikke den eneste som er interessert i eplene. Dette eplet er det ikke mye igjen av. Formodentlig er det en fugl som har vært på ferde.

Min kone, vårt barnebarn Marie Camilla, og jeg har vært i Sarpsborg og plukket epler.
Min kones bror, har overtatt barndomshjemmet deres, men deler rundhåndet med seg av hagens grøde.
Han har igjen to epletrær.
Som så å si hvert eneste år gir store mengder frukt.

Mange liter saft
Tidligere i høst har vi levert 53 kilo epler på Askim Frukt- og Bærpresseri.
Flasker med gyllen eplesaft står nå i matkjelleren og venter på å bli fortært - av barnebarn og av den eldre generasjon.
Vi holder oss til den usukrede varianten.
Den er frisk og god - og sunn.
Og slett ikke sur, hvis noen skulle tro det.

Spiseepler og eplekake
Nå la vi en tur innom og plukket noen av de gjenværende eplene så vi kan ha noen å spise - og noen å lage eplemos og tilslørte bondepiker av.
Og eplekake.
Eplekake er godt.
Sunn - eller i alle fall sunnere - blir den også, dersom man reduserer sukkermengden.
Det er ikke så mye sukkeret som skal til.
Karamelliserte epler gir søtsmak nok.

Kortreist mat
Ikke alle eplene er like pene.
Mange er markspiste. Også av dem som henger på trærne.
De som har ligget på bakken et par dager, er neste uten unntak angrepet av små, grå sniler.
Det betyr imidlertid ikke at de må kastes.
Epler kan skrelles. Og skallet, og det som ellers skjæres bort, blir utmerket kompost.
Det "moderne" urbane mennesket vil gjerne ha plettfrie epler fra fruktdisken i kjøpesenteret.
Hva de får i seg når de spiser slik frukt, tenker de færreste på.
Vi spiser også "kjøpeepler" utenfor sesongen.
Ellers foretrekker vi kortreist mat rett fra treet.
Hageepler ser ikke alltid så lekre ut som dem vi finner i butikken, men som oftest skyldes det at de ikke har vært utsatt for sprøytemidler og annen kjemisk "forbedring".
En grundig vask i rent vann og en god fruktkniv, gjør hagefrukten både delikat og sunn.

Flere av naturens kunstverk

Foto: Kow d.e. 01102011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Spindelvevet er et av naturens undere.

Edderkoppene ligger ikke på latsiden.
Og det er mange av dem.
Vi har dem over alt. Flest på norsiden av huset hvor det er skyggefult og kanskje også litt rått.
Men også over alt ellers.

I rosebedet
De lager f. eks. de flotteste spindelvev i rosebedet.
Som ligger langs sørveggen. Der det både kan være stekende sol, sterk vind - og slagregn.
Men værforholdene ser ikke ut til å affisere edderkoppene.
De spinner der hvor det er sjanse for fangst.
Derfor setter de opp sine forræderiske nett over alt.
Blant andre steder altså i rosebedet.

Får stå
Noen steder vil vi gjerne ha for oss selv. Uten klebrige tråder eller nett.
Men de aller fleste nettene får stå.
Jeg syns de er dekorative. Dessuten er de ved siden av å være små kunstverk også et element i forutsetningene for balansen i naturen. Om enn kanskje ikke det viktigste.
Saken har dessuten en etisk side. Jeg har ikke hjerte til å ødelegge de fantastiske byggeverkene som de små, flittige dyrene møysommelig har bygd opp.

Ufrivillig
Men noen må altså vekk. Og noen ganger blir trådene kuttet i vanvare. Eller fordi det ikke er til å unngå fordi de befinner seg på uheldige steder.
Som f. eks. tvers over gårdsplassen nær inngangsdøra, ved garasjeporten - eller ved postkassa. Etter på nordsiden av huset. Og ved kompostbingene.
Og enkelte andre steder.

Kiler og klør
Jeg er blank på issen, og usedvanlig kortklipt.
Når jeg går for å hente avisene i postkassa tidlig om morgenen, kjenner jeg at hodet treffer de klebrige trådene og tøyer dem før de ryker og blir liggende mot huden og i håret.
Og kiler og klør i lange tider etterpå.
Det skjer - sånn gjennomsnitlig - hver dag.
Og bedre er det ikke når jeg går rundt huset.
Da river jeg med meg nett og festetråder som edderkoppene uforsiktig nok har spunnet fra veggen til trærne som står omlag halvannen meter unna.
Og det er ikke bare ett nett, men mange som ødelegges på denne måten. Så å si hver gang jeg - eller noen andre av husets folk - går der.

Hvordan er det mulig?
Utenfor inngangsdøra er det to-tre meter og mer fra veggen og rosebuskene til buskene på motsatt side.
Tvers over der er det spindelvev.
Hvordan klarer edderkoppene det?
Hvordan kommer de fra den ene til den andre siden med den klebrige tråden inntakt?
Det er ikke noe å henge ned fra, og ingen ting å mellomlande eller klatre i undervegs.
Og: Hvis de går på bakken og klatrer opp på den andre siden, hvordan får de med seg tråden, og hvordan får de strammet den når de er kommet fram?

Lærer ikke av erfaring
Dette er problemer jeg stilles over for hver dag gjennom hele sommeren, men ikke har svar på.
Ikke har jeg sett teknikken beskrevet noe sted, og ikke har jeg sett med egne øyne hvordan dette går til.
Plutselig er bare de lange trådene der.
Formodentlig som begynnelsen på et større byggeverk.
Så kommer altså jeg - morgen etter morgen - og ødelegger ved å gå tvers igjennom byggverket.
Men neste morgen er tråden eller trådene på plass igjen.
Edderkoppene har altså ikke evnen til å lære av erfaring.
Ufortrødent bygger de på ny og på ny. På samme sted.
Enda det eneste de "fanger" er et altfor stort menneske på veg for å hente dagens aviser.

Meget fertile mispler

Foto: Kow d.e. 01102011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Mispelbær med utrolig spireevne. Nå må sidensvansene komme.

De store cotoneasterbuskene - eller riktigere sagt: trærne - har uanselige blomster, men masse iøyenfallende frukter fulle av spirevillig frø.


Dekorative så lenge de henger på trærne, men plagsomt spirevillige når de havner på bakken.

Vi har flere cotoneaster- eller mispel-busker.
Et par lave med glatte, blanke blader har vi plantet ved hjelp av enkle rotskudd. De er nå frodige omfangsrike busker med dekorative, overhengende greiner som må holdes i sjakk med hagesaksa.
Og så har vi vintermispel - eller Cotoneaster dammeri, som den heter. En krypende, tettvoksende, eviggrønn busk som på få år dekker store områder og er hardfør her i kystsonen.
Andre, med ru, bulkete blader - trolig cotoneaster bullatus - har sannsynligvis kommet luftvegen. De blir fire-fem meter høye, og har masse røde bær som spirer utrolig villig.
Og vi har tre store busker - eller trær.

Pent
Når cotoneasterbuskene står med friskt, grønt løvverk og er tettpakkete med røde bær, er de meget dekorative.
De bringer uvegerlig tankene hen på jul.
Problemene er at bærene er så mange, og at de spirer så villig. Under enkelte av trærne og buskene er det en tett "underskog" av små contoneasterplanter som må lukes opp så snart de kommer til syne.
Venter man for lenge, slik at de har fått etablert seg skikkelig, yter de motstand. Blir for mye av rotsystemet igjen i jorda, vet man aldri om disse utrolig fertile plantene kan skyte nye skudd.

Sidensvans og trost
I fjor havnet uvanlig mange av bærene på bakken.
Husets gartner har derfor i år hatt en mer omfattende lukejobb i stein- og staudebedet enn vanlig er.
Årsaken er nok at sidensvansene ikke gjorde jobben sin i fjor.
År om annet kommer store flokker av sidensvans og koser seg med cotoneasterbærene.
Også ulike arter trost gjør et visst innhogg.
Men jeg er redd at frøene fortsatt er spiredyktige når de kommer ut igjen, og da er de jo også ferdig gjødslet.
Slik spres disse buskene og trærne over store områder uavhengig av menneskelig hjelp.

Kommer de i år?
Trostene forsyner seg jevnlig.
Det har de gjort lenge allerede, men det monner liksom ikke.
Så nå venter vi på sidensvansene.
Både på grunn av den jobben de skal gjøre, og fordi flokkene med flere titalls - ja, opp til hundre - fugler er et mektig syn.
Og avgir et øredøvende vingesus.
I 2008 var de her 23. oktober. Året etter kom de mer enn en måned senere.
Og i fjor uteble de.
Skjønt, noen få individer holdt til her en stund i fjor også, men noen flokk å snakke om, hadde vi ikke på besøk.
Nå håper vi at de kommer "mannssterke" i år.
Maten henger på trærne og venter.

Naturens egen kunst

Foto: Kow d.e. 01102011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Her har ingen skulptør vært på ferde. Jeg syns likevel at begrepet skulptur er dekkende for denne rota som er dekorativ, men kanskje likevel burde vært fjernet.

En del av vår tomt er kledd med skog.
Skogen står ganske tett innpå huset.
Både før vi bygde og i åra som er gått siden den gang, har vi felt noen trær der.
Bl.a. et par-tre altfor store og nærgående graner og furuer.

Dekorative, men ...
Et par av stubbene har vært rene kunstverkene.
Og med min svakhet for det vakre - og det aparte - har jeg sett på stubbene som skulpturer i naturens egen skulpturpark.
Det har kanskje straffet seg.

Maur
For røtter morkner.
Og morkne røtter er fine oppholdssteder for maur.
Ikke bare skogsmaur, men også stokkmaur.
Har man dem i naboskapet, er det stor sjanse for at man får dem inn i huset.
Og da kan det være vanskelig å bli kvitt dem igjen.

Ny skulptur
Det siste grantreet vi felte på skogdelen av tomta, etterlot en fin stubbe.
Nå når barken er borte, og snø og regn har skurt stubben rein, er den blitt riktig dekorativ.
Bør den likevel fjernes?
Før maurene finner fram til den?
Merkelig at de ikke allerede har gjort det, forresten, for det finnes masser av dem på og i skogbunnen og i haugen av kvist som skal males opp til kompost.

Førsteslagstaktikk?
Men hvordan fjerner en gammel mann en solid, gjenstridig stubbe?
Uten stubbebryter og hjelp av eksperter?
Hvor mye tid, krefter, arbeid og penger skal man legge i det?
Med motorsaga kan jeg redusere stubben en del.
Da får jeg også litt ved.
Men hva med det som er under bakken?
Blir ikke det ideelt for maurene å lage ganger og hus i?
Kanskje er det - når alt kommer til alt - like godt å la naturen gå sin gang og håpe på at maurene holder seg vekk?
Og skulle de komme, vet jeg jo hvor fienden er og hvor den skal bekjempes.
Da gjenstår det strategiske spørsmålet: Skal jeg velge førsteslagstaktikk, eller vente på fienden og ta den hvis den kommer?

Har kirsebærtreet gjort sitt?

Foto: Kow d.e. 01102011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Kirsebærtreet er dekket av lav. Det er ferdig beskåret for en ny sesong, men sjansen er stor for at det ender som fyringsved.

Laven sitter tett i tett over det meste av stammen og greinene.



Malerisk, selvfølgelig, men neppe særlig gunstig for treet.

Jeg fikk kirsebærtreet som gave til min 50-årsdag. Nå er jeg 74. Treet er altså 24 år gammelt.
Det har gitt oss mange gleder i form av fine, velsmakende kirsebær.
Og mange bekymringer og skuffelser.
Treet ble nemlig for noen år siden smittet av monilia. Formodentlig monilia laxa, eller grå monilia, for grener tørker, "kvae" utsondres og frukter råtner.

Sprøyting
Jeg har i flere år jevnlig fjernet syke kvister og syke bær for å begrense spredning av den ødeleggende sekksporesoppen.
Det syke avklippet er sendt avgårde med søpla.
Behandlingen har bare hatt begrenset virkning.
I noen år sprøytet jeg.
De seneste årene har jeg ikke sprøytet.
Sykdommen forsvant ikke, og jeg liker ikke tanken på å bidra til miljøødeleggende forurensning.

Stor avling
Etter som tiden har gått, og treet er blitt stadig hardere angrepet, har avkastningen avtatt.
I fjor slo det imidlertid til med overdådig blomstring og masse fine, friske bær. Selv om det fantes soppbefengte bær inne i mellom.
Denne våren var imidlertid blomstringen heller sparsom. Bærmengden ble mindre enn den noen gang har vært, og mer enn 90 prosent av bærene var uspiselige.
De fleste råtnet på greinene.
Noen lå på plenen og var tydelig spist av, men mesteparten av bæret satt igjen på stilken.
Ikke engang fuglene ville altså ha dem.
Eller var de ikke en gang gode nok for snilene?

Kutte ned?
Det spørs om ikke treet har gjort sitt.
I alle fall som bærprodusent.
I tillegg til moniliaplagene er så å si hele treet dekket av tjukke lag med lav.
Slik det er blitt, vil det trolig gjøre mer nytte for seg som ved.
Endelig avgjørelse er ikke tatt, men treet "ligger tynt an".

Monilia i arv?
Min kone ønsker seg et plommetre.
Men plomme er også utsatt for monilia.
Spørsmålet er om moniliasoppen fortsatt vil være til stede i hagen selv om kirsebærtreet fjernes, og selv om plommetreet ikke plantes på akkurat den plassen der kirsebærtreet har stått.
Det aktuelle området er ikke stort, og muligheten derfor begrensede.
Et eventuelt plommetre plantes ikke før til våren - så slipper vi problemet med at en hard vinter setter treet tilbake og gir det en vanskelig start hos oss.
Men skal kirsebærtreet felles, bør det skje nå, slik at overlevelsesmulighetene for soppsporene blir så få og små som mulig.
Så kanskje må jeg fram med motorsaga før vinteren kommer.

Gjenbruk av høstlyng

Foto: Kow d.e. 01102011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Friske og grønne og med nye blomster går lyngplantene en ny vinter i møte.


Lyng blir som regel brukt en "sesong" og deretter kastet.
På kirkegården f. eks. plantes de om høsten og kastes om våren når vår eller sommerblomstene skal overta plassen.
Men lyngplantene er ikke alltid ødelagte - eller døde - etter vinteren.

Fortsatt liv
Plantene på bildet ovenfor stod sist vinter på Hærland kirkegård i Indre Østfold.
Det var en hard vinter, og de aktuelle gravene ligger utsatt til.
Kulde og sno og etter hvert et langvarig dypt snølag til tross, var det liv i plantene da våren kom. I stedet for å dumpe dem i avfallsdunken, pottet vi dem, tok dem med hjem og plasserte pottene skyggefullt på østsiden av huset.
Der ble de overlatt til seg selv.

Finere og finere
I løpet av sommeren ble de stadig grønnere.
Og på ettersommeren begynte de å blomstre.
Fine rosa blomster supplerte de hvite blomstene som satt igjen fra forrige blomstring.
Nå er plantene for lengst tatt fram fra skyggetilværelsen.
Og blomstringen fortsetter.
Når blomsterurna ved trappa er tømt for sommerblomster, skal de to livskraftige lyngplantene få æresplassen der.
Så fine er de.

Overtro
Det sies at man ikke skal ta med blomster hjem fra sykehuset.
Da havner man med sikkerhet der igjen.
Enkelte tror også at det fører ulykke med seg å ta med planter hjem fra kirkegården.
Bare overtro selvfølgelig.
Spesielt uestetisk er det heller ikke.
Planter er planter.
Jeg har derfor ingen motforestillinger mot å bruke om igjen planter som har avtjent sin verneplikt som pynt på gravene til kjære avdøde.
Tvert om.
Livet er forgjengelig, men går videre i et stort kretsløp.
Det kan gjenbruk av blomster fra kirkegården minne oss om.
Hvis vi trenger en filosofi for å forklare hvorfor vi ikke lar brukbare planter havne i avfallsdunken.

Hafslund-rose

Foto: Kow d.e. 27092011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Så å si totalt ribbet for blader, men med to praktfulle blomster, pynter denne rosebusken opp i et ellers nokså nødtørftig og rufsete høstbed.

Den dufter ikke, men er et kunstverk og en skjønnhetsåpenbaring.

Jeg vet ikke hva den heter.
Men vakker er den.
Og så holder den seg relativt godt - slik at vi har glede av den lenge.
Dessuten remonterer den.
Den blomstrer på forsommeren, kanskje en gang midtsommers og en gang sent på høsten.
Bladverket er imidlertid borte nå. Og busken ser ikke ut som en buske, men mer som en naken pinne.
Men selve blomstene viser seg altså fra sin aller vakreste side.

Hafslund-rose
Jeg snakker om en mørk rød rose vi har i rosebedet.
Jeg kaller den Hafslund-rose.
På Hafslund hovedgård i Sarpsborg så jeg i sommer to praktfulle rosebed på hver side av hovedinngangen.
Det var slike roser som de vi har to busker av, og som jeg viser bilder av her.
Etter som jeg er oppvokst i nærheten av hovedgården - og mot slutten av krigen til og med gikk ett år på skole i den ærverdige, noble bygningen - kaller jeg rosene Hafslund-roser.
Selv om de selvfølgelig heter noe ganske annet.
Men det blir som med Hurdalsrosen.
Den heter også litt av hvert.
Avhengig av hvor man er, og hvem man snakker med.
Derfor har jeg frimodighet nok til å bruke det hjemmelagede navnet på den røde skjønnheten.
Hafslund-rose heter den altså hos oss fra nå av.