Rotdeler fra purre gir grønne skudd

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©  

Klikk på bildene og se større versjon! 

 

Rotdeler fra purre settes i vann og gir friske skudd etter kort tid. Noen skudd vokser fort. De korteste tar seg lengre tid.  Bildet er tatt 18. oktober.

 

 

Dette bildet er tatt 30. oktober. Skuddet fra rot nr 1 er blitt betraktelig større. Det er dessuten klipt av et par ganger. Rotdel nr 2 har også så smått begynt å vokse.

 

 

Når vekstsesongen er over ute, må man finne på noe inne.

Vil man f.eks. ha frisk grønn purre på brødet eller i matretter, tar man vare på rotdelen når man renser purre, og setter den i vann. 

 

Etter kort tid har man sannsynligvis frisk, grønn purre som man kan klippe av. Skifter man vann, sørger for at plantene ikke tørker ut eller mugner, og ellers behandler dem med nødvendig omsorg og forsiktighet, har man frisk purre som stadig fornyer seg selv.

Kan ta litt tid

Resulatet blir best dersom man ikke kutter rotdelen altfor kort i første omgang. Hos oss kom den lengste rotdelen først i gang, selv om forskjellen i lengde på den og de to andre ikke var mer enn et par-tre milimeter.

Dette eksperimentet er trolig ikke noe for den som er utålmodig og vil ha resultater med det samme. De to minste delene hos oss har stått uten å vise tegn til ekst i 3-4 uker. 

 

Nå har imidlertid en av dem begynt å gro.

Den tredje nøler fortsatt, men skal få sin sjanse.

 

Purreløkrøttene med det kraftige rotnetet ble plantet i jord for 4-5 dager siden. De ser ut til å like det nye mediet og vokser ufortrødent. Bilde tatt 16. november.

Omplante i jord 

Purreløkrøttene stod lenge i vann.

 

De stod lyst i en liten skål på kjøkkenbordet hvor de vokste og produserte lange, smale, grønne skudd som ble klipt tilbake flere ganger. Det som ble klipt av, ble brukt i maten.

De kunne - og burde - nok vært plantet i jord så snart de viste vilje og evne til å vokse og produsere nye løkblader. Det ville gitt mer næring og sannsynlighet for kraftigere vekst - og altså mere purre til bruk i maten.

 

Nå er de imidlertid endelig blitt plantet i jord.

"Familiens gartner" klipte tilbake de to purreløkene som han har dyrket i vann,  og satte dem relativt grunt i hver sin potte med jord. Den rotdelen som ennå ikke har vist tegn til å spire, ble satt i samme potte som den minste løken. Enten spirer den, eller så råtner den og blir til gjødsel for den andre.

Nå får vi se hva som skjer.

Foreløpig ser det bra ut. De to løkene som spirte mens de stod i vann, har fortsatt å vokse etter at de kom i jord. Om de slår rot og klarer å hente næring nok fra jorda til å utvikle seg videre til livskraftige planter, gjenstår å se.

 

Spennende blir det. Vi kommer tilbake til saken, som det heter i nyhetsmediene.

Eksperiment "purre" er ingen lunde over.

Følg med.

 

Japansk kvede - bitter, men sunn i beskjedne mengder

  

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

   Klikk på bildene og se større versjon!  

 

Om våren har japansk kvede vakre rosa blomster som tenderer mot orange. I løpet av sommeren er blomstene blitt til gule frukter.

Fruktene har form som epler, men setter du tennene i dem, får du deg en overraskelse.

  

Kvedefruktene er bitre og brukes ikke gjerne alene, men setter en god litt sur eller besk smak på f.eks. eplesyltetøy. 

 

 

Vår kvedebuske er ikke særlig høy, men ligger utover med sine lange greiner med "illsinte" pigger. Det er ikke så lett å luke og holde orden i dens nærhet, for greinene slår røtter og danner et tett teppe av greiner med mengder av skarpe torner..

 

Kvedebuskene har en stor fordel som kommer dem til nytte der de står i skråningen langs innkjørselen. De har sterk livskraft og lar seg verken kue av gravmyrt eller sølvarve.

 

Kvedeplantene danner fine, rene frukter som er rike på vitaminer - bl.a. C-vitamin - og andre nyttige forbindelser; bl.a. fruktose, glukose, sukrose og karoten. I tillegg inneholder de organiske syrer som normaliserer syrebasebalansen i kroppen, og motarbeider  utvikling av en del nerve- og muskel-sykdommer.

 

Frøene og frøhusene i kvedfruktene skal ikke spises eller brukes i matvarer. Der er etter sigende lett giftige. Og giftig frukt skal man ikke eksperimentere med.

 

Kvede brukes, som sagt, ikke rå, men fruktene er godt egne råvarer til enkelte varmebehandlede retter. Varmebehandling bør skje skjønnsomt for å unngå at de sunne virkestoffene i kvedefrukten blir ødelagt.

Kvedekompott, -gelé og -syltetøy er matvarer som med fordel kan lages av kvede - gjerne smakt til med sukker og tilsetning av andre frukter. Kvede har høyt innhold av pektin. Gele og syltetøy blir derfor lett stivt uten altfor mye tilsetnings- og stivelsesstoffer. 

 

Det er med frukt som med medisiner: De kan gi "bivirkninger". 

 

Kvede kan hos noen utløse allergiske reaksjoner. Noen kan også få forstoppelse - eller til og med magesår - ved gjentakende inntak av kvede. Etter som kvede er en meget sur frukt, kan den ved langvarig bruk også skade tennene.

Man skal altså bruke kvede med fornuft og forsiktighet, og kanskje ikke ukritisk låne øre til dem som tilskriver kvedefrukt ubegrensede velgjørende og legende egenskaper.

 

Gullklematis: Fra gule klokker til "gamlehjem"

 

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

    Klikk på bildene og se større versjon!  

 

 Gullklematisen er ikke gul lenger. Nå er den full av sølvglinsende "oldinghoder".

"Kanskje etter dagens dåd, får ditt hår en sølver tråd ...", skrev Jens Gundersen om oss mennesker i visa "Vinden rider høyt på sky ..." Beskrivelsen passer også på en aldrende gullklematis.

 

 

 

Bar på issen og lange sølvfargede fjoner som snart løsner, spres med vinden, og bærer med seg frø som får nye klematisplanter til å vokse opp på de mest uventede steder.

 

 

Gullklematis (Clematis tangutica) er en dekorativ plante.

Den vokser villig på nærmest allslags jord, har frisk, grønt bladverk og blomstrer rikt med gule klokker fra juli til ut september. Er været laglig, setter den en og annen blomst i oktober også.

"Sølvclematis"

Men om høsten er det ikke blomstene som er mest framtredende og dekorative på gullklematisplantene. Da burde den nesten skifte navn til sølvklematis.

Etter blomstring utvikler gullklematis morsomme, sølvglinsende frøstender som på sin måte, er like dekorative som de gule blomstene.

De gule blomstene varer ikke lenge før de går i frø. Det tidligste sølvglinsende frøstadiet varer noe lenger.

Hagens "gamlehjem"

Etter en tid får de sølvglinsende, blanke hodene en mattere farge. Da har de nådd det stadiet hvor frøene løsner og begynner sin reise ut i verden for å danne nye planter.

I dette siste utviklingsstadiet ser frøstendene ut som tynnhårede, grå oldinghoder. 

"Familiens gartner" har respektløst beskrevet gullklematisplantene med de grå hodene for hagens "gamlehjem". Selv er han en gråhåret 84-åring som syns at an har rett til å buke "stigmatiserende" begrep som "gamlehjem" selv om han selv fortsatt bor hjemme.

Aparte som han er, syns han at begrepet "gamlehjem" er rett på sak og flatterende fordi han mener at det å bli gammel ikke er noe nedverdigende, men tvert i mot bra og langt å foretrekke framfor alternativet.

Voldsom frøspredning

"Familiens gartner" nyter derfor synet av alle gullklematisens stadier mot den mørkbeisede husveggen, selv om har av erfaring godt vet, at problemer vi oppstå når plantene skal klippes ned til våren.

Selv om han plukker av så mange frøhoder som han kan få tak i, før nedklippingen begynner. Og selv om han er nennsom og forsiktig, vil massevis av spirevillige frø finne veien ned fra terrassen og ut i hagen hvor det vil dukke opp gullklematisplanter på steder hvor de ikke kan få stå.

Da må"familiens gartner" luke.

Men foreløpig fortrenger han framtidige bekymringer, og nyter klematisveggen - eller "gamlehjemmet" som den er.

Og kanskje synger han på Jens Gundersens vise: "Kanskje etter dagens dåd, får ditt hår en sølver tråd". 

 

Eller noen andre linjer fra samme vise som han også liker: "Hvor du tramper sti og vei følger mange etter deg. Sørg for at det alltid gror blomster i ditt plogjernspor." 

Og blomster gror det når gullklematisplantene sprer sine spirevillige frø.

 

Hvor kom Physalis-planta fra?

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©  

Klikk på bildene og se større versjon! 

 Stor og fin plante ...

 

... med lovende knopper som aldri kom til å gi blomst og frukt.

 

Vi har i sommer hatt en ukjent plante i en av de mange blomsterurnene våre.

Vi vet som sagt ikke, men trolig er det  Physalis peruviana, også kalt Barbadoslykt og Peru-bær.

 

Physalis, eller fysalis,  er en ettårig art fra Andes-området i Peru, opplyser Artsdatabanken, som ikke er redd for spredning til norsk natur  selv om planta er forvillet til flere steder på østlandet, på vestlandet og i midt-Norge. Den mener at physalis egentlig er for varmekjær til å klare seg vinteren over i Norge.

Og det er nok riktig. Det har ikke vært mange minusgradene hos oss, men den ukjente planta har frosset. Blomsterknoppene ble ødelagt, og bladene i toppene ble svarte og myke.

Planta er derfor klipt ned og lagt i komposten.

 

Stadige overraskelser

Vi har ikke sådd vår plante. Den har kommet "av seg sjøl".

 

Når vi fyller urner og potter om våren, lager "familiens gartner" jord. Han blander jord fra tidligere år med egenprodusert kompost, kjøpejord og gjødsel - f.eks. kompostert kujødsel.

 

I fjor dukket en livskraftig piggepleplante opp i en urne. 

Tidligere har vi hatt besøk av en melonplante som vi heller ikke hadde sådd, og som gav oss en fin melon.

I år dukker altså en plante som etter alle solemerker hører hjemme i søtvierfamilien, opp i en av våre mange urner. Vi tipper - som sagt - på at det er en physalis-plante.

Å få et ugjendrivelig bevis i form av frukter, lyktes altså ikke. Planta hadde lovende blomsterknopper, men fikk aldri blomster. Nattefrosten tok dem.

Så frukt - eller bær - rakk aldri å utvikle. Det er synd for både husets frue og "familiens gartner" setter pris på physalisbær.

Ukjent opphav

Men hvor kommer planta fra?

Har frøene kommet med jorda vi har kjøpt? 

 

Eller er det vi selv som har kastet frø i komposten?

 

Sannsynligheten for det siste, er liten. Vi kaster ikke mat, og physalis levner ikke rester. Hele bæret blir spist.

Dessuten er det nok minst et par år siden vi kjøpte physalis sist. Og rester fra andre husholdninger enn vår egen, har vi ikke i varmkomposten - som er den eneste komposten vi har for tiden.

Så hvor er frøet eller frøene kommet fra? 

Og hvor kom frøet til piggeplet fra?

Dette er mysterier som "familiens gartner" grubler over og ikke har noen plausibel forklaring på.

Ukjente planter velkomne

"Familiens gartner" liker overraskelser og mysterier i hagen. Han tar derfor i mot "selvsådde" planter med takk, dyrker dem han liker og fjerner dem som forurenser eller byr på andre problemer.

Men helst ser han at problemene finner en logisk og akseptabel forklaring.

Så skulle noen ha teorier og hvor de ukjente frøene og plantene - f.eks. physalis-planta - kan ha kommet fra, hører han gjerne om det.

.

Snile på vei mot livets polpunkt

Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 Klikk på bildet og se større versjon!  

Hva i all verden er dette bilde av, tenker du kanskje? Det er en hagesnile på veg over stuevinduet.

 

 

Sniler er en pest og en plage i hagen. Både de store, de mindre og de helt små.

Hvilken nytte de gjør, er vanskelig å få øye på.

Skadedyr 

Hvilke skade de anretter er desto mer tydelig.

Joda, de bidrar til nedbrytingen av planter, både døde og levende, men det er det også andre-  og mindre plagsomme! - krefter i naturen som tar seg av.

Skadene de forøver for en hagedyrker som sår og planter og gjerne vil ha en frodig og vellykket hage, er imidlertid påtakelige.

Også de små gjør skade

Det er ikke bare store sniler som brunskogsniler, boakjølsniler, svarte og hvite skogsniler o.l. som gjør skade. Det er nok dem vi hører mest om, og som er mest uglesett, men pene hagesnegler med hus og de små grå krypene som holder til på og i jorda og ikke syns så godt, gjør også ubotelig skade.

Når nysådde planter stikker hodet over bakken for å begynne sitt liv og bli voksne pryd- eller nytte-planter, er snilene der og gnafser i seg de unge, skjøre spirene.

De gnager av stilker og spiser blader og oppfører seg i det hele tatt som om hagen skulle være til for deres skyld.

"Familiens gartner" dreper mange, men antallet ser ikke ut til å synke av den grunn. Idel ergrelse og fortredelighet, altså.

Hagesnile på langtur

Men så får vi se en mørk flekk på vindusruta. 

Hva er det?

Jo, sannelig er det en hagesnile med huset på ryggen som har klatret den lange veien opp vestveggen - eller på klatreplantene som vokser der - og nå aker seg videre over glassruta.

Hvor skal den? Hva skal den gjøre der? Og hva er som får en liten snile til å gi seg ut på en så lang - og farefull! - tur?

Målrettet eller på måfå?

Hadde den et mål før den la i vei? Eller legger den i vei på lykke og fromme og håper at noe dukker opp under veis?

 

Eller har vi her å gjøre med snileartens Frtjof Nansen og Roald Amundsen? Er hensikten å nå mål hvor ingen snile ennå har vært?

 

Eller er den av den filosofiske, slentrende arten som mener at målet blir til mens man "går"? At veien er målet?

For det vesle krypet er vel ikke i stand til å forestille seg et fristende mål langt der framme? Er krypingen en målrettet handling?

Nåde for rett

"Familiens gartner" beskytter sine planter og dreper sniler. Men snila på stuevinduet lar han være i fred.

 

Riktignok bærer den på en "kollektiv skyld" eller arvesynd som det heter i religionene. Men "personlig" er den vel uskyldig til det motsatte er bevist?

Og selv om den lager et sleipt spor på ruta, avsier "familiens gartner" en påtaleunnlatelse og lar den leve.

 

"Familiens gartner" har sans for det usedvanlige. Og husets frue er enig - selv om det er hun som pusser vinduene. 

Livets polpunkt

Så derfor får snileartens Roald Amundsen ake seg uforstyrret videre over stuevinduets sydpol - mot ukjent mål.

 

Og neste gang vi ser ut, er den borte. Om den fortsatt er ute på sin ferd inn i den ukjente, eller om den har ramlet ned på sin dristige vei, er vanskelig å si.

 

Men "familiens gartner" som har drept så mange sniler i sin tid, griper seg i å håpe at den har lykkes. At den har nådd sitt mål, og at den har fått sin belønning for den lange og farefulle ferden over stuevinduets glatte sydpol. 

 

Og at den har kunnet plante sitt flagg på sitt livs polpunkt.

"Forvirret" spansk margeritt

 

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

Klikk på bildet og se større versjon!

Den spanske margeritten blomstrer og har mange lovende knopper. Den er nå flyttet til plassen ved inngangsdøra hvor den står litt mer i ly.

 

De spanske margerittene har gjort sitt for i år. De var store og grønne og fine, men uten blomster eller knopper.

"Familiens gartner" har derfor klipt dem ned, tatt opp rota og plassert det hele i komposten.

Med ett unntak!

En av plantene som har stått på terrassen og blomstret så å si kontinuerlig fra den ble innkjøpt og plantet tidlig i mai, blomstrer ennå. Og den har mange lovende knopper.

 

Den har åpenbart ikke forstått hvilket land den er kommet til, at sommersesongen er slutt, og at vinteren lurer rundt hjørnet.

Nå lurer vi på om vi skal ta den inn eller se hvor lenge den vil overleve ute. 

Margeritter er ikke spesielt "vannholdige". Celleveggene i blomster, blader og stengler vil derfor kanskje ikke bli sprengt av et par kuldegrader.

I dag våknet "familiens gartner" ved halv sju-tiden til rim på plenene . Termometeret på nordveggen viste riktignok "bare" pluss 1,3 grader, men det kan skyldes at veggen det henger på, magasinerte varme i går. Rimlaget på plenene tyder på at det har vært kuldegrader. Hvor mange er vanskelig å anslå.

Men verken den spanske margeritten, et par omplantede pelargonier som ennå står ute, eller den svært ømtålelige blomkarsen, ser ut til å ha tatt skade.

De omplantede pelargoniene tar vi inn. Men den spanske margeritten får stå. I alle fall noen dager til. Så får vi se hva som skjer.

Kanskje trives den til og med bedre ute i litt kjølig vær enn inne i stuevarmen.

Men blir det altfor kaldt tar vi den inn. Å overvintre spanske margeritter skal visstnok la seg gjøre, men det skal være ekstremt vanskelig.

Men som det heter i reklamen: "Man skal ikke si at noe er kul umulig før man har prøvd."

Så kanskje gir vi den seiglivede planta en ekstra sjanse i "skjulet". Selv om plassen der egentlig er for liten til alle plantene som skal overvintres og ut igjen til våren og glede oss i en ny sommer.

Et lite eksepriment må "familiens gartner" kunne unne seg. Eksperimenter er noe av gleden ved å ha en hage.

!

Så kom snøen. 

 

Full av snø ble den spanske margeritten båret inn på vaskerommet hvor det er varmekabler. 

 

Etter at snøen var ting ble planta båret inn på "biblioteket", dvs. stua i underetasjen, der "familiens gartner" har sine bøker, og hvor pelargonier og andre planter som er tatt inn for vinteren, foreløpig står.

 

Men i dette rommet blir det fyrt i vedovn. Temperaturen varierer derfor fra ganske kjølig til ganske varmt. Dette er kanskje ikke heldig for plantene, så de fleste av dem skal videre til vinteropphold i vedskjulet som er et annet frostfritt rom i underetasjen.

 

Om den spanske margeritten følger med dit, er usikkert.

 

Fortsetter den å blomstre når den nå er kommet inn i varmen, får den stå der den nå er. Visner den, er neste stopp i komposten hvor slektningene allerede ligger.

 

Overvintring til et nytt liv kommende vår, klarer den med all sannsynlighet ikke. Det vet vi fra tidligere forsøk.

 

Men ennå er den full av blomster og knopper, så vi gir den en sjanse. 

 

Så får vi se hvor lenge den holder ut.

 

Plenen som "mykofarm" og opplevelsesarena

           Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

              Klikk på bildene og se større versjon!   

Soppene trives på plenen som er anlagt på skogbunn.

 

 

Det fins mange slags sopp på plenen. Noen ser  "skumle" ut og er kanskje ikke matsopp.

 

 

Andre ser mer fristende ut. Men skinnet kan bedra.

 

 

Alle de giftige soppene i Norge tilhører gruppen skivesopper. At soppen ser pen og frisk og innbydende ut er ingen garanti for at den kan spises. 

 

 

 

Soppene skifter farge og form etter som de eldes. Denne soppen så mye lysere og mer innbydende ut for et par dager siden.

 

Disse soppene ser nesten ut som kantareller, men er de traktformet nok?

 

 

Slik ser de ut fra undersiden. Det er neppe kantareller. Men hva er det?

 

 

Er dette samme slags sopper i ulike utviklingsstadier? Eller er det ulike arter som lever side om side på den "mykofarmen" som vår nederste plen utgjør?

 

 

På stubben etter et lønnetre er det tydelig at soppen er i ferd med å etablere seg. Er det hvitråte som blir til en lønnekjuke?

 

 

Vi har et rikholdig utvalg av sopper på den plenen som er anlagt på tidligere skogbunn. 

 

Bildene over viser et utvalg av sopper som vokser på denne penen nå når det er høst. Andre sopper vokser der om våren og om sommeren. 

Mangfoldet av sopper er velkomment i vår hage. "Familiens gartner" betrakter sopp som prydplanter, men gjør unntak for honningsopp som kan skade trær og busker.

Forøvrig er soppene "uskyldige" - selv om de kun blir brukt til å se på. Vi spiser dem ikke enda  røyksopp og matblekksopp er gourmet-sopper som vi vel burde benytte.  

Soppens liv er kort. Fine, fargerike sopper med velformede hatter har mistet fragen og fasongen etter en dag eller to. De går rett og slett i oppløsning.

Men samtidig som delene over bakken dør, sprer de sine sporer. Og mycelene som befinner seg nedi bakken, gjerne infiltret i råtnende plantedeler, lever videre og sikrer gjenveksten.

Sopp er en interessant vekst med en finurlig livssyklus. Det fascinerer "familiens gartner" som betrakter dem som som prydplanter på linje med blomster og busker og trær.

Han mener at en hage uten sopp, er en fattigere hage. Fattigere på opplevelser og naturens gåter og uendelige mangfold.

Gåter og mangfold og naturopplevelser er "familiens gartner" opptatt av. Det er derfor han dyrker sin hage så godt han kan, på tross av de begrensningene som alder og helse byr på.

Selv om smertene kan være store, mener han at de ville vært enda mer plagsomme uten de opplevelsene og gledene som hage byr på.

Kanskje har han rett.

Og kanskje er han bare en stabukk som ikke kan innrømme av alderen setter sine begrensninger, og at han ikke kan utfolde seg i hagen som tidligere.

Men det som vokser og gror uten hjelp, kan han i alle fall nyte.

Soppene som vokser og forkommer på plenene, på gårdsplassen og i kjøkkenhagen for eksempel. De har han stor glede av.

Røyksopp

 

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©  

  Klikk på bildene og se større versjon!   

 

 På den steinbelagte gårdsplassen vokser det røyksopp flere steder, både ute  på plassen ...

 

 

... og i ly langs bedkantene.

Men også på de to plenene dukker det årvisst opp fine, hvite, spiselige røyksopp.

 

Røyksopp er spiselig når den er hvit og "fast" tvers igjennom.

Hos oss vokser det røyksopp både på den steinbelagte gårdsplassen og på de to plenene.

Vi spiser den imidlertid ikke.

Må være godkjent

Ikke slik å forstå at vi ikke spiser sopp, men vi vil gjerne ha den kontrollert og godkjent av eksperter før vi får den på tallerkenen.

 

For uinnvidde - og husets frue og "familiens gartner" hører så avgjort til den kategorien! - kan  forveksle røyksopp med unge fluesopper.

Vi tar derfor ikke sjansen på å spise den "hjemmedyrkede" soppen - selv om vi er ganske sikre i vår sak: Det er røyksopp vi har, og soppen er spiselig så lenge den er hvit tvers igjennom og ikke har begynt å utvikle sporer.

Sporer i "hatten"

Sporer lager den inne i "hatten" hvor den først blir gul, og deretter brun etter hvert som den modner og gjør seg klar til å spre sporene utover for å sikre etterslekta.

Når man tramper på en moden røyksopp for å se "røyken" - altså sporene - strømme ut, hjelper man soppen med å spre seg. Sporene flyttes så videre utover ved hjelp av vind og vann.

Hvordan kom den hit?

Hvorfor det vokser røyksopp på vår gårdsplass, er uvisst. Plassen er dekket av belegningsstein som ligger tett i tett med noen milimeters fuge med fugesand i mellom. Men mer trenger ikke soppen. 

Vi antar at de første røyksoppene som viste seg hos oss i en klynge ved vedstabelen for flere år siden, har kommet med soppbefengt treverk. Derfra har de trolig spredd seg til flere steder på gårdsplassen.

Røyksoppen på plenene og på den gressbevokste kanten mellom hekken og vegen utenfor, har vi ingen forklaring på. De har vært der så lenge vi kan huske. 

 

Skogbunn og "fylling"

Den nederste plenen er anlagt på skogbunn. At det er mange slags sopper der - og bant dem også røyksopp - er naturlig.

 

På den øverste plenen som ikke er opprinnelig skogbunn, men tilkjørt jord som hviler på et tjukt lag av leire som i sin tur dekker en steinfylling med kjempestore steiner. Om soppsporene eller mycelene fulgte med jorda, eller har kommet dit seinere, er uklart. Nå har røyksoppen - og flere andre sopparter -  imidlertid vært der i flere år.

 

Soppsporer over alt

Hvordan sporene kom til oss, vet vi altså ikke. Den beste forklaringen er nok den vi gir uttrykk for med en omskrining av John Paul Youngs berømte låt: Fungal spores are in the air. 

 

For soppsporer fins over alt, og hvor de vil slå seg ned og danne kolonier bestemmer de selv.

Og på våre plener og på vår gårdsplass, finner de tydeligvis det de ønsker.

Og sopp i hagen har vi ingen ting i mot. "Familiens gartner" betrakter sopp som interessante, morsomme og dekorative prydplanter.

Det skal han komme tilbake til. For det er ikke bare røyksopp som trives i den hagen han steller.

Blomkarse - hagens "kanarifugl"

 

   Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

     Klikk på bildene og se større versjon!

Det er 11. oktober og blomkarsen setter stadig nye blomster og danner nye frø.

 

 

Blomkarse er en dekorativ plante med vakre blomster og fint bladverk.

 

Før i tiden tok gruvearbeiderne med seg kanarifugler på jobb. Det var en sikkerhetsforanstaltning. Når nivået på farlige gasser i gruva ble høyt, falt fuglen om i buret. Da gjaldt det for gruvearbeiderne å komme seg ut og i sikkerhet.

 

På samme måte varsler blomkarsen når temperaturen synker i hagen. Den er vannholdig. Blir det kaldt, fryser den. Når det skjer, gjelder det å få frostømfintlige planter i hus.

Foreløpig står blomkarseplantene i fullt flor. Vi nærmer oss imidlertid midten av oktober, og vekstsesongen er over for i år. Også her ved Oslofjorden.

"Familiens gartner" har vært "føre var" og tømt de fleste urnene. Spanske margeritter - med ett hederlig unntak - og tomatplanter er klipt ned og lagt i komposten, og pelargonier er omplantet til mindre potter som ikke tar så stor plass og som det derfor er lettere å få plass til innendørs.

Har har imidlertid gjort tre unntak. Han har f.eks. ikke tømt de urnene der de store, prektige blomkarseplantene står sammen med hver sin pelargonium.

Han har rett og slett ikke hatt hjerte til ødelegge planter som ennå blomstrer og produserer frø selv om nattetemperaturen har vært nede på 3-tallet, og som har blomster, blader - og frø - som pynter opp på verandaen og på gårdsplassen og som smaker godt på ost og i grønn salat.

 

Blomkarseplantene får derfor stå til frosten tar dem. Det vil si til de blir svarte og klissete. 

 

Da havner også de i komposten. For å inngå i naturens kretsløp.

 

Men foreløpig har ikke nattetemperaturen vært så lav at de har lidd noen skade. De har derfor fått stå.

 

Og det har altså også pelargoniene de deler urner med. Men dem er det neppe noen fare med. Blomkarsen bukker nok under før pelargoniene lider noen skade.

Og mens han venter, har "familiens gartner" mye annet som skal gjøres. Alle urner og potter som han satte ut i våres, skal nå i hus.

Egentlig liker han denne delen av hagearbeidet. Hadde han bare ikke hatt en så vond og plagsom isjas. Men som hans mor alltid sa: "Ondt, skal ondt fordrive."

Så derfor holder han på.

Hva gjør vi med umodne tomater?

 

  

  Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

     Klikk på bildene og se større versjon!

Noen av de grønne tomatene er blitt til chutney...

 

... andre henger rundt omkring på kjøkkenveggen og i kjøkkenlampa...

 

 

... atter andre ligger til modning sammen med modne tomater og et eple i en skål på kjøkkenbordet ...

 ... mens noen er pakket i avispapir sammen med to epler.

 

 

I slutten av april sådde vi tomatplanter med frø fra norske tomater som vi hadde på kjøkkenbenken. Det ble mange planter.

Et par planter har tilbrakt sommeren på verandaen. Resten har stått i plastdunker på terrassen.

Det blåser en del på våre kanter. Vinden står rett inn fra fjorden. 

 

Noen planter har vi derfor satt i le inntil hekken, og de fleste har vi satt hjørnet mellom utepeisen og leveggen som tar av for nordavinden.

Noen tomater og masse kart

Plantene har klart seg bra, og har dannet en masse tomatkart. Noen er blitt modne. Andre er blitt orange og halvmodne. Og veldig mange har bare nådd kartstadiet uten sjanse til å bli modne på plantene.

Disse har vi nå tatt inn. Og plantene er klipt ned og lagt i komposten.

Men hva gjør man med alle de grønne, umodne tomatene?

Chutney

En del av de minste og "grønneste" har "Familiens gartner" lagd chutney av.

Han har skåret tomatene i biter og kokt dem i litt vann tilsatt epleeddik og rødvinseddik, sammen med renskårne biter fra to epler, en liten orange papirika og en halv noe større paprika samt litt finskåret gul løk. Chutneyen har han søtet etter sin egen smak med hvitt sukker, brunt sukker og hønning.

Diverse metoder

Men alle de grønne tomatkartene ble ikke til chutney. Det var de for mange til. Og "familiens gartner" ville gjerne se om det var mulig å modne noen av dem innendørs.

Noen som var begynt og modnes og hadde fått litt farge, ble lagt sammen med innkjøpte, fullmodne tomater og et eple.

Noen ble hengt i lampa over kjøkkenbordet, og på kjøkkenveggen, og atter andre ble pakket inn i avispapir sammen med to epler. 

 

Og en avklipt kvist med flere greiner med tomater på, står i vann i en vase på kjøkkenbordet under  hengelampa som trolig gir noe varme til omgivelsene.

Velbrukt metode

Å henge tomatkart til modning på avklipte greiner, er en gammel og velbrukt metode som "familiens gartner" husker fra sitt eget barndomshjem. Men så vidt han kan erindre, ble kartene mye raskere modne på hans barndoms kjøkken hvor de hang på en snor over magasinkomfyren eller lå på et fat på benken.

Etter bortimot to uker på kjøkkenveggen er det lite rødming å spore hos de fleste av de tomatene vi har hengt opp. 

Men de blir hengende. Vi gir ikke opp.

Etylengass

Epler utskiller etylengass som bidrar til at frukt og grønnsaker modner. 

"Familiens gartner" har derfor lagt et eple sammen med tomatene som ligger i en skål på kjøkkenbordet til modning.

Han har også pakket tomatkart inn i avispapir sammen med to epler. Innpakningen er ment å skulle sikre at etylengassen fra eplene blir værende sammen med tomatkartene og bidrar til en sikrere og raskere modning. Om metoden har noe for seg, gjenstår å se.

Mer chutney?

Skulle noen av modningsforsøkene feile fullstendig, kan det nok hende at "familiens gartner" lager mer chutney.

Den han har laget er god - og anvendelig. Den passer utmerket til kjøttretter - og sikkert også til fisk.

 

"Familiens gartner" satt en gang i styret for en folkehøyskole. Der brukte elevene syltetøy oppe på osten på brødskiva.

"Familiens gartner" ser ikke bort fra at slik chutney som han har lagd, kan passe bra sammen med litt skarpe oster og med muggoster.

Det er forsøket verdt, som han pleier å si.

 

Verandaen

Tomatplantene i urna på verandaen er fortsatt inntakte. Det vil si: De litt store, runde tomatkartene som hang på den ene planta, er tatt inn. Men de mange klasetomatkartene på de andre plantene befinner seg fortsatt på plantene utendørs.

Plantene står relativt lunt i hjørnet mot innveggen, og "familiens gartner" vil gjerne se hvem som modner først. Blir de kartene som er tatt inn? Eller blir det de som fortsatt henger på morplanta i friluft? 

 

Eller blir det ingen av dem?

Vil de alle til sjuende og sist bli til chutney alle sammen?

Det er han spent på!

 

Sibirlønn

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

    Klikk på bildene og se større versjon!   

Den vesle, uanselige planta ved rota av gullbuska, har vokst seg til ei lita, fin buske med vakkert løv og fargerike "neser".

 

Sibirlønn har fine høstfarger - og en masse "nese"-formede frø som bare venter på å bli tatt av vinden og finne jord å spire i.

 

Sibirlønn (Acer tataricum; trolig subsp. ginnala) fins i en hage nær oss. Nå har vi fått den også.

 

Det vil si: Vi har hatt den en stund.

 

Den vokste for noen år siden opp i hekken mot naboen og ble et omlag 3 meter høyt tre med omfangsrik krone. 

Etter som den vokste på vår side av tomtedelet, skar vi den ned for at den ikke skulle bli for stor og uhåndterlig, og for at den ikke skulle forsøple naboens gårdsplass som greinene strakte seg inn over.

 

Men planta i hekken var ikke den eneste.  

I staudebedet - og tett oppi den store forsythiabuska som stadig prøver å utvide sitt territorium - vokste det opp en buske som helte seg ut over innkjørselen for å få lys og luft.

 

Selv om den åpenbart representerer en fare for uhemmet spredning av frø i hagen, har "familiens gartner" latt den stå. Han syns den er dekorativ - og interessant. Han har derfor trimmet den på siden mot innkjørselen og planlagt å binde den til en stolpe for å rette den opp.

Det fins en art sibirlønn ( Acer tatáricum ssp. gínnala semenóvii) som ikke skal bli mer enn ca. 3 meter høy. 

 

Hvis "familiens gartner" kan holde vårt eksemplar på denne høyden, eller litt lavere, vil den ikke sjenere utsikten til fjorden for naboene bak oss.

Fordi den har stor formeringsevne, og vokser på alle slags underlag , kan sibirlønn virke robust. Men det er en vekst som lett blir utsatt for meldugg i tørrværsperioder.

Vi har ikke sett tegn til meldugg på de to store plantene - dvs. den vi felte og den vi har tatt vare på - eller på de 4-5 småplantene som stikker opp på ulike steder i hagen.

Men vi har hatt meldugg på en clematis og på honningknoppurt.

Meldugg er en plagsom sopp som kan ødelegge mye i hagen.

Skulle sibirlønnbuska pådra seg meldugg, vil den derfor bli fjernet. Prompte!

Men foreløpig står den trygt med sitt fargerike bladverk og pynter opp i en hage som bærer tydelige merker etter de siste dagenes voldsomme vær med kraftig regn og vind.

Misplene dominerer i hagen

 

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 Klikk på bildene og se større versjon!   

Mispelplantene står fulle av røde potente bær.

Misplene er dekorative, men forviller seg ved fuglenes hjelp faretruende lett til naturen utenfor "hagegjerdet".

 

Det fins et utall forskjellige mispler (cotoneaster), og vi har flere av dem.

Vintergrønn krypmispel av arten "Skogholm" (Cotoneaster dammeri "Skogholm") kjøpte vi for omlag 30 år siden for å kle en forstøtningsmur og deler av en skråning ved innkjørselen.

Den har hatt tatt litt skade under ekstra harde vintere, og hatt brune, visne partier et stykke ut over våren, men har alltid kommet seg igjen og er nå grønn og fin.

Sprikemispel

En annen mispel har vi fått som rotskudd. Det er formodentlig sprikemispel (Cotoneaster divaricatus). Da vi fikk dem, var de bare et par "pinner". De har vi nå både som solitærplanter på ulike steder i hagen, og som hekk mot den bratte skråningen ned fra naboens tomt og mot vår plen. 

 

Det er en hekk som vi ikke har plantet. Den består av planter som har kommet "av seg selv". Formodentlig som følge av at fuglene har sittet i naboens furuer og spist potente mispelbær  og sluppet ferdig gjødslede frø ned i tomtedelet.

Bulkemispel

Andre mispelplanter - f.eks. bulkemispel - er også formodentlig en "gave" fra fuglene.

Bulkemispel er en "forferdelig" plante. Den sprer seg uhemmet, vokser raskt blir flere meter høye og danner en masse røde bær med en nesten ubegrenset spireevne. Under buskene vokser det fram en tett underskog av planter, og ved fuglenes hjelp sprer den seg utover i hagen - og utenfor hagens grenser.

Vi vet hvor våre planter kom fram. De ble opprinnelig brukt som beplantning mot vegen i en hage nær oss.

Kjempetabbe

"Familiens gartner" gjorde en kjempetabbe og lot noen bulkemispelplanter vokse seg til flere meter høye busker. De var for så vidt dekorative, og de bidro til å gjøre en del av den nederste plenen til en grønn, skyggefull oase.

Men etter hvert skapte den problemer. Den bar massevis av røde potente bær med en usannsynlig spireevne. Det dukket opp bulkemispelplanter over alt. Innunder og innimellom andre busker, i blomsterbedene og grønnsakbedene, på plenene og mellom belegningssteinene i innkjørselen og på gårdsplassen.

Skåret ned, men ...

"Familiens gartner" tok derfor fram den elektriske motorsaga og skar ned bulkemspelplantene som sto på den nedre plenen og i steinbedet.

Det reduserte spredningen. Men planta hadde allerede spredd seg. Det grodde derfor opp nye bulkemispelplanter flere steder: I berberishekken mot veien, i delet mot naboen i nord og i beplantningen langs gårdsplassen.

Denne sommeren har "familiens gartner" foretatt en ny "massakre". Alle synlige bulkemispelplanter er skåret ned. Småplanter er revet opp med rota.

Invasjonen er imidlertid ikke over. Småplanter dukker stadig opp, og slik vil det formodentlig være en tid framover.

Utgjør stor risiko

Både krypmispel, sprikemispel - og ikke minst bulkemispel - klassifiseres av Artsdatabanen som arter som utgjør en stor risiko for spredning til naturen. 

Det er lett å forstå. Om høsten er misplene fulle av røde bær med frø som spres av de bærspisende fuglene. Frøene har en ufattelig spireevne, og de spirer og lager nye planter i hva slags jord, og under hva slags vilkår, som helst.

Containeren forsvinner

Å fjerne alle mispelbuskene fra hagen, vil være en altfor stor oppgave for en 84 år gammel mann. Men "familiens gartner" fjerner bær og reduserer spredningen så godt han kan. Det han fjerner, legger han i kommunens container for "hagerømlinger".

Denne containeren har imidlertid Frogn kommune i sin visdom vedtatt å fjerne. Skal "familiens gartner" bli kvitt uønskede planter og planterester etter nyttår, må han kjøre til en av nabokommunene og levere mot betaling. En ordning som krever både tid, god helse og ekstra krefter.

Sidensvansene

Men foreløpig begrenser han potensielle skadevirkninger så godt han kan.

Og han fjerner så mye bær som mulig før skarene med sidensvanser kommer. Da forsvinner bærenene fort.

Bare synd at sjansen er stor for at de ved hjelp av de vakre fuglene, dukker opp igjen som ugress i andres hager og ute i den frie naturen.

 

Humle (humulus lupulus)

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

   Klikk på bildene og se større versjon!  

Humleblomstene - eller konglene, som de kalles - er morsomme og dekorative og kan brukes til litt av hvert.

 

 

 

Den største humleplanta bærer mange kongler både høyt oppe hvor det er lyst og luftig ...

... og lenger nede hvor lyset ikke slipper til.

 

 

 

Også den mindre planta bærer store, fine kongler.

 

 

Humle er en gammel kulturplante i Norge.

Frostatingsloven som ble innført av kong Håkon Den Gode Adalsteinsfostre midt på 900-tallet, inneholdt bestemmelser om dyrking og behandling av humle. Bønder i Norge hadde helt opp til 1700-tallet pålegg om å dyrke humle.

 

Humle = øl

Humle ble brukt i brygging av øl, og til å kurere visse lidelser og sykdommer. Man mente at avkok eller uttrekk beroliget nervene, fremmet søvn og økte matlysten.

 

Bruk av humle til ølbrygging er ikke et særnorsk fenomen. Det ble etter sigende brukt allerede i romertiden. Da bruken av humle kom til Europa, erstattet den mange steder bruken av reinfann og korsknapp som smakstilsetning og konserveringsmiddel ved ølbrygging. 

Mot sykdommer

Humle brukes også i folkemedisinen mot så ulike lidelser som øresus, mark i magen, hoste og "tunge" bein. Lider man av noen av disse plagene, og har humlekongler for hånden, skader det sikkert ikke å prøve.

Og har du søvnproblemer, kan du jo prøve trikset med å legge et knyte med humlekongler på puta. Drikker du dessuten en kopp humlete før du går til køys, øker sjansene for at du får sove. Spesielt hvis du er mann, for da blir kjønnsdriften din svekket når du inntar humle. 

 

Kvinner får forsterket kjønnsdrift

Er du derimot kvinne, får du forsterket kjønnsdrift av humle - hvis vi skal tro folkemedisinen. Da kan det vel henne at søvnen heller blir hemmet enn stimulert hvis kjønnsdriften ikke blir tilfredsstilt der og da.

 

Om humlekonglene holder spøkelser på avstand, er kanskje mer tvilsomt. Skjønt, vi har ikke sett eller hørt noen spøkelser her hos oss etter at vi plantet humle i hagen. Så kanskje allikevel ...

 

Lettere giftig

Noen kan være allergiske mot humle som dessuten er lettere giftig. Overdreven bruk frårådes derfor. Gravide eller ammende kvinner bør ikke bruke produkter av humle selv om det kan være fristende for kvinner som ammer å forsøke å stimulere melkekjertlene til økt produksjon ved å drikke uttrekk av humle. 

 

Humle kan påvirke hvordan kroppen reagerer på medisiner. Man bør derfor være forsiktig og prøve seg fram hvis man f.eks. vil drikke humlete om morgenen for å få matlyst, eller om kvelden for å få sove.

Hunder skal ikke spise humle. Man mener å kunne dokumentere at hunder har dødd av humle. Her er altså "totalavhold" å anbefale.

Krever trimming

Humle er en dekorativ og interessant plante å ha i hagen. Men den krever et visst arbeid. 

Hvis den trives, vokser den veldig fort. De lange utløperne kan vokse omlag 20 cm på et døgn, og de har en forbløffende evne til å finne noe å slynge seg rundt og klatre i. "Fangarmene" har ingen respekt for tomtegrenser og hageeierens ønske om orden i hagen. 

 

Hvis de ikke skal vokse vilt og skape villnis, må de derfor holdes innenfor rimelighetens grenser ved stadig tilbakeklipping i løpet av vekstsesongen. Slik tilbakeklipping tar de ikke skade av. Tvert i mot kan det se ut til.

Garn og handarbeid

De lange utløperne er seige, sterke og fiberrike. Er man hendig og har sans for tradisjoner, kan man behandle humlegreinene slik man bruker andre fiberrike planter og lage garn med stor holdbarhet og styrke. Eller bruke dem til å flette pynte- eller bruksgjenstander av.

I våre dager brukes humle stort sett som en prydplante i hagen. Men den rommer som man skjønner, flere bruksmuligheter for den som vil eksperimentere og hente ut noen av de egenskapene som har vært grunnlag for bruken av humle gjennom århundrene.