Villroser?

Foto: Kow d.e. 150609 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Innsektene har valgt vakre omgivelser til paringsakten.

Nederst: Rosene er vakre, men står usedvanlig kort. Heldigvis blomstrer nye knopper i tur og orden. Blomstringstiden blir dermed forlenget.

Hva slags rose dette er, vet jeg egentlig ikke, men jeg er blitt fortalt et det er en villrose.

Til meg er den kommet fra min barndoms hage, hvor det gjennom tiden har vært litt av hvert.

Min far satte både det ene og det andre i hagen, og det er en tradisjon jeg har overtatt.

I sangen "Västanvind" skriver Evert Taube: "... jag gikk bland vilda rosor, bland rönnar och bland slån ..." og "... jag somnade på nytt med en vildros mot min mun ..."

Jeg vet ikke om det er roser som disse han skriver om, men jeg ser alltid for meg disse rosene når jeg hører eller synger denne sangen.

De dufter svakt av nellik.

Nypene er avlange og noe mørkere i fargen enn nyper på rynkeroser og andre "villroser"- som vel egentlig ikke er ville roser, men forvillede hageroser som noen steder er plantet ut, men andre steder selv har funnet seg til rette etter å ha kommet dit som nyper eller røtter som er blitt til overs i en hage.

Hvis noen eksperter kan gi flere og mer eksakte opplysninger om hvilken rose det dreier seg om, håper jeg at de melder i fra.

Duftende øyenslyst

Foto: Kow d.e. 260609 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Skjærsminen og kolkwitziaen blomstrer samtidig og utfyller hverandre.

Nederst: Duftskjærsminen er vakker og dufter herlig.

Skjærsmin (philadelphus) kalles falsk jasmin.

Det er et villedende begrep for det er ingen ting falsk ved skjærsminen.

Den er akkurat det den gir seg ut for å være: En blomsterrik, vakker prydbuske som er en pryd for en hver hage.

Og vår duftskjærsmin dufter, som navnet sier, i tillegg vidunderlig. Når den blomstrer er det en ekstra fryd å gå gjennom hagen en tidlig morgentime og starte dagen med den lett jordbærliknende duften av skjærsmin i neseborene.

At skjærsminen ikke er en jasmin, er så. Det har først og fremst teoretisk interesse.

Duftskjærsminen er det den er: En hardfør, riktblomstrende, velduftende busk som i vinter lå brutalt nedtrykt under tung snø, men som reiste seg igjen, kastet av seg en del tørre og brukne kvister, satte nye skudd, ble grønn og frodig og nå står aldeles overlesset med velduftende hvite blomster.

" ... et pärlstrött flor av snövit rikedom ..." skriver Evert Taube om slånen, eller slåpetornen, som vi kaller den på norsk.

Bildet passer like godt på skjærsminen i full blomst.

For å sette skjærsminens snøhvite rikdom i relieff, blomstrer den nærmeste naboen, kolkwitzianen samtidig.

Den er litt lunefull, men flott i "gode år".

Fra tid til annen må den imidlertid skjæres kraftig ned.

Er man heldig kommer den da med nye skudd fra rota og blomstrer rikelig i noen år, før man må gjenta operasjonen og kutte ned igjen.

I år bærer alle våre tre kolkwitziabusker som står på forskjellige steder og har ulike vekstvilkår, rikelig med blomster.

Tørkeperiden som nå er satt inn, forkorter nok imidlertid blomstringsesongen vesentlig.

Det har vi for dyrt vann til at vi kan gjøre noe effektivt med.

Weigelaen overgår seg selv!

Foto: Kow d.e. 2650609 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

En helt utrolig blomsterprakt.

Den 17. juni skrev jeg om "Klokkeblomst"-buskene våre.

Som da var flotte, men som som nå blomstrer over all forstand.

Jeg unner leserne av bloggen en titt på herligheten, så derfor kommer jeg tilbake til saken allerede nå.

Det skal bli spennde å se hva som skjer neste år.

Har de to buskene som står så værutsatt til, "forløftet seg" ved årets overdådige blomstring, eller makter de å gjenta bragden neste år?

Jeg minner om den vanligvis misfornøyde bonden som kom i prat med naboen som sa:

"Nå er du vel fornøyd. Været er bra og avlingen ser lovende ut. Bedre kan det vel ikke bli?"

"Vel," svarte bonden. "Du veit slik avling slit kraftig på jorda!"

Den som leter, finner alltid noe å være bekymret for.

Nå lar vi "morgendagen" bli som den blir, og nyter det praktfulle skuet så lenge det varer.

Enda en papaver orientale

Foto: Kow d.e. 200609 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: En usedvanlig vakker utgave av orientvalmue (papaver orientale). Er det varieteten "Mrs. Perry", mon tro?

Midten: 1987-utgaven av hageselskapets grunnbok "Trivsel i hagen" har dette vakre maleriet, laget av Bjørg Omholt, som omslagsbilde. Er det samme valmue?


Nederst: Denne valmuen er mer opprett og klarer seg bedre uten oppbinding, enn den som blomstrer først.

Som tidligere fortalt, har vi to sorter orientvalmue i vår hage.
Den tidligste av dem skrev vi om den 2. juni i innlegget Orientvalmuer.
Den andre har sin tid nå. D.v.s. den har allerede blomstret en ukes tid.
Begge er orange, ellers er det en viss forskjell på dem - både når det gjelder utseende og evnen til å "holde seg på beina".
Den som blomstrer nå, har et noe enklere lag av kronblader, men til gjengjeld har den arr, fruktemne/frøhus, frøbærere osv. som er så fantastisk utformet , og har så vakker blåfarge - eller kanskje er det indigo - at man ikke blir mett på å studere den på nært hold.
Ikke noe sted har jeg funnet et bilde som helt tilsvarer vår plante.
Det nærmeste jeg er kommet, er det maleriet Hageselskapet bruker som omslag på 1987-utgaven av "Trivsel i hagen", samt et bilde på s 439 i Norsk Hageleksikon.
Hvis det er "vår" plante som er avbildet i hageleksikonet, heter den "Mrs. Perry".
Kanskje noen valmueksperter "der ute" - som det heter i amerikanske politifilmer - kan bekrefte eller avkrefte det?
Hvor vi har fått denne utgaven fra?
Tja, det var det da?
Det husker vi ikke.
Sløvt, men sånn er det - dessverre.

Hagelupin - en undervurdert skjønnhet

Foto: Kow d.e. 150609 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Hagelupin er en vakker plante så lenge den blomstrer. Er du rask med å klippe den ned etter blomstring, remonterer den. Gjerne et par ganger.

Hagelupin (lupinus polyphyllus) er en sterkt undervurdert plante. Synes jeg.

Trolig har jeg ikke så mange meningsfeller.

Særlig etter at vegmyndighetene sørget for at vegkantene er overfulle av dem, er lupinene baktalt, uglesett og gjenstand for direkte forfølgelse.

Få dem vekk, heter det. Før de fortrenger alt som er genuint norsk.

Hva nå det måtte være.

Lupinene er en del av min barndom.

I mine foreldres hage var det trær og prydbusker, tradisjonsbærende norske stauder, masse sommerblomster som min far sådde inne i hjemmesnekrede trekasser, tynnet, priklet og plantet ut - og lupiner.

For meg er lupiner barndom og gode opplevelser.

Det er de rosa og blå jeg er vant med, men i demonstrasjonsbeddene på universitetet i Ås, har sett lupiner i fantastiske farger. Farger som bekrefter at lipinus er noe langt mer enn et ugras ved vegens kant.

Plantene på Ås er trolig Russel-hybrider, men det er en gjetning for undervisningsinstitusjonen er ikke flink til å skilte for å orientere det interesserte publikum.

Råd om jordsmonn, voksested osv. for lupiner, kan man etter min erfaring bare glemme. Lupiner vokser over alt. Også der hvor de i følge faglitteraturen ikke skulle trives.

Lupiner kan bli utsatt for virussykdommer eller meldugg, men får de kaste frøene før det syke bladverket blir fjernet, vokser det gjerne opp en eller flere friske planter på bedre egnete steder.

Slik ordner plantene selv opp i problemene.

Vil man unngå å sitte igjen med "bare" lupiner i hagen, fjerner man frøkapslene før de får sådd seg.

De dør ikke ut av den grunn.

Det er alltid nok frøkapsler som du ikke får fjernet.

Ta mitt ord på det.

Sjenert bondepion

Foto: Kow d.e. 150609 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Gammel bondepeon som har fulgt slekten Grasto.

Nederst: Vakker, men visner fort.

De sterkt røde bondepeonene (paeonia festiva) har blomstret ferdig allerede.Det er litt tidligere enn vanlig. Dessuten har de flyttet på seg.
"Typiske solskinnsplanter, men tåler litt skygge," skriver Norsk Hageleksikon om peoner.
Det trodde vi også. Derfor ble bondepeonene plantet på et lyst sted. Hvor det forøvrig var lett å nyte synet av dem og komme til og vanne.
Men der har de fleste nå gått ut. Trolig som følge av bladflekksyke og rust.
Et par som holder stand, står i ly av Kolkwitzia og Snøballkrossved.
Det betyr ikke at de røde peonene forøvrig er ute av hagen. Nye planter er dukket opp i ly bak Forsythiabusken og til og med i det skrinne jordsmonnet i skyggen av tre bulkemispler som man ellers skulle tro ville ta det som er, av så vel lys som vann og næring.
Der har vi trolig igjen for at vi har en svak karakter og ikke har hjerte til å fjerne frøkapslene fra peonene.
For det første er kapslene dekorative, for det andre bidrar de til nye generasjoner planter - planter som nedstammer i rett linje fra de opprinnelige "famileplantene", og trolig med samme egenskaper som dem, altså nesten "identiske" med dem vi hadde med oss da vi flyttet hit.
Som tidligere beskrevet har bondepeonene en lang historie i vår familie. Se innlegget Peoner med familietradisjon.
Min kones bestefar som eide småbruket "Bjerkholt" på Sandbakken i Skjeberg, var fetter - eller søskenbarn som vi sier i vår familie - av min farmor. De tilhørte begge den opprinnelige familien "Grasto" som hadde navn fra husmannsplassen "Grasto" under den adelige sætegården "Hafslund" på Skjebergsiden av Sarpefossen.
De røde bondepeonene fra "Bjerkholt" er m.a.o. mer enn noen tilfeldige planter med vakre blomster.
De representerer en slags rød tråd i den livsveven som min kone og jeg, og våre forfedre og etterkommere alle er en del av.
Man kan spørre seg hvordan peonene kom til Bjerkholt.
Det var ikke så valig å kjøpe planter før krigen på våre kanter. Man byttet eller fikk.
Noen ganger "stjal" man stiklinger og rotskudd. Det måtte man gjøre ellers grodde de ikke.
Der fulgte nok folket på "Bjerkholt" tradisjonene. Dessuten var de sparsommelige. Penger til blomster ble høyst sannsynlig ansett som sløseri.
Hvem fikk de eventuelt plantene av?
Andre slektninger - som de hadde legio av?
Ikke usannsynlig.
Slik sett kan plantene faktisk ha befunnet seg i familiens eie mye lenger enn vi kjenner til.
Om det forholder seg slik, får vi aldri vite, men det er interessant å spekulere.

Lydotschkas metode

I dag har jeg vannet på morgenkvisten.
Så nå kan regnet komme.
Nei, nei - det er ikke bare ironi.
Riktignok er det slik at regnet ofte kommer når behovet er minst, og uteblir når behovet er størst, men regn etter vanning, er ikke ueffent. Uansett.
Spesielt ikke der hvor bakken skråner, men også på flat mark.
Er bakken våt, renner regnvannet ikke så lett av, men trenger lettere ned til røttene, og det er jo dit vi vil ha det.
Avrenning har de færrestene plantene glede av, og overflatevanning kommer hovedsaklig ugress med "korte" røtter til gode, samt at det lokker plantene til å vende røttene oppover der det erfaringsmessig er fuktighet å finne.
Grunne planter som ikke kan finne vann i grunnen, er ingen ting å trakte etter.
Dessuten er bladverket på denne tiden, blitt for en veritabel paraply å regne. Det tar i mot og leder vannet vekk fra røttene der det trengs som mest.
En supplerende forvanning før regn, er derfor ikke å forakte.
På 60-tallet bodde vi på Jeløya.
Min onkel som også bodde der og dyrket fersken og druer i solveggen, ble aldri trett av å fortelle at Jeløya var det stedet i Norge som hadde flest soldager.
Vi bodde i rekkehus. Jordsmonnet i rekkehushagene var ekstremt sandholdig og plantene trengte stadig vanning.
En av våre naboer vis a vis var en rusisk emigrantfrue, gift med en norsk kunstmaler. Hun vannet i all slags vær.
Når hun stod med paraply og med vannkanne eller hageslange i regnværet, ristet nordmennene megetsigende på hodet.
Nå fikk jo plantene det vannet de trengte fra himmelens egen spreder, så nå var det ikke nødvendig å spe på med kunstig vanning. De utlendingene, de utlendingene. De har mye rart for seg.
Kanskje trakk jeg også selv litt på smilebåndet, selv om jeg - på tross av aldersforskjellen på ca 60 år - var en slags venn og fortrolig; en åndsfrende i motsetningene til de øvrige naboene som verken malte bilder, skrev i avisene eller drev på med andre synlige, intellektuelle sysler.
Senere har jeg kommet til at det kanskje ikke var riktig å trekke nedlatende på smilebåndet i det hele tatt.
Lydotschka hadde trolig forstått - eller kanskje lært - noe som vi snusfornuftige hageamatører ennå ikke hadde innsett, at vannet når lettere ned til planterøttene når det vannes på våt mark, og med den sterkt sandholdige og drenerende grunnen på Refsnes på Jeløya, var det viktig å gi plantene så mye vann at de kunne fylle lagrene. Overfladisk skvettvanning - enten den nå kommer fra himmelens sluser eller kommunens reservoir - er det liten hjelp i.
Gav da Lydotschkas vanning i regnet synlige resultater?
Jeg mener det.
Hun hadde en usedvanlig frodig hage.
Så frodig at naboene på begge sider var lettere oppgitt over planter som overveldet hekken mellom rekkehushagene, og over trekroner og bladverk fra stauder som la seg inn over deres eget domene.
Det er jo ikke sikkert at det bare hadde med vanningen å gjøre.
Plantevalg og stell bidro nok også, men tiden har åpnet våre øyene for Lydotschkas metode.
Vanning i - eller før - regn, er ikke bare anstaltmakeri.
Det lærte vi en gang for halvt hundre år siden av Lydotschka som gikk under sin paraply og vannet rekkehushagen i regnet.

Opp Amaryllis, vakna min lilla ...

Foto: Kow d.e. 170609 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Ekte amaryllis (amarylidaceae) eller ridderstjerne (amaryllidaceae)? Ikke vet jeg. Men planta har sitt opphav i Sør-Afrika, forteller produsenten som kaller den "Symphony Amaryllis" med tilnavnet "Razzmatazz" - hva nå det betyr.

I dag tar jeg for meg en inneblomst som har funnet det for godt å blomstre nå.

Egentlig litt upraktisk fordi vi på denne tiden av året, til vanlig tilbringer det meste av tiden ute.

Men akkurat nå oppholder gartneren seg innendørs med hissig og hardnakket influensa.

Ingen er "så syke som menn når de er syke" hevdes det, men man skal ikke låne øre til falske tunger.

Jeg f.eks. orker nesten ikke å skrive bloggtekster en gang - og da er jeg skikkelig syk. Det vil enhver med en rimelig evne til resonnement forstå. Her er det ikke snakk om å simulere. Hadde jeg orket, hadde jeg vært ute i hagen og jobbet.

Nå må jeg midt i hagesesongen ta til takke med stueblomster som har gått seg vill i kalenderen.

Produsenten, Hadeco, sier ikke noe om blomstringstid, men amaryllis blomstrer i september-oktober, forteller Norsk Hageleksikon.

Men nå er det da vitterlig juni?

Tidligere har våre amaryllis - eller ridderstjerner - satt et par blomsterstilker. På den som blomstrer nå, er det ikke tegn til flere blomsteranlegg.

Men bevares. Man skal ikke kreve for mye. De er jo flotte de to kjempeklokkene som vi har fått.

Riktignok har de gått surr i tiden, men det er jo i det minste en slags trøst for en sjukling som må ha noe vakkert å se på mens han venter på å kunne komme ut i hagen igjen.

Nå har fire dager gått bort til nesten ingen ting, og helga går nok med til ingen ting den også.

Men så er vi forhåpentlig i gang igjen.

Hestekastanje og alm

Den 7. juni prøvde vi å avklare vårt forhold til de majestetiske trærne ved det tidligere fergeleiet ved Lehmannbrygga i Drøbak.
At to av trærne var hestekastanjer var utvilsomt, men hva var det tredje?
Og var de knoppene vi hadde avbildet, hestekastanje eller tilhørte de det ukjente "tredje tre"?
Og bladene, hvilket treslag kom de fra?
Ingen turde uttale seg om saken, men et spørsmål på nettsiden "Spør en biolog" har trolig brakt fakta på bordet.
På spørsmålet om jeg har tatt bilde av to forskjellige arter, svarer Jan Wesenberg som har utgitt bok om trær:
"De to bildene er nok to ulike arter, ja. Knoppene er hestekastanje, mens bladene er alm.
Alm er lett å kjenne igjen på spredte (ikke motsatte), store, skarpt sagtakkete blad som er så godt som helt uten bladstilk.




Hestekastanje (Aesculus, Hippocastanaceae)



Vi har bare tre slekter av løvtrær her i landet som har motsatte knopper og bladarr (og dermed slike gaffelgreinete greinspisser som på bildet): ask, lønn og hestekastanje (pluss en del mindre busker). Av disse kan ask raskt elimineres på fargen (den har grågrønn bark og svarte knopper), mens lønn har mindre knopper enn hestekastanje og ikke klissete. Kun hestekastanje har klissete og motsatte knopper".




Alm (Ulmus glabra, Ulmaceae)


Jeg takker Wesenberg for avklaringen, og vet nå at trærne ved det gamle fergeleiet er hestekastanje og alm.
Alm har i vårt distrikt . f.eks. i Ås -vært utsatt for "almesyke".¨
Det kan se ut til at "vårt" tre, har unngått det - foreløpig.
La oss krysse fingrene og håpe det beste.
Hvis da ingen skulle ha planer om å felle de majestetistke trærne som ledd i utbyggingen av bryggeområdet.

Klokkeblomst

Foto: Kow d.e. 150609 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Weigela har mange fargenyanser. Våre har en "lett og sommerlig" fargetone.

Midten: Som bildet viser, står de to plantene midt i "trekken" fra sjøen. De har, mot alle kloke råd og alle odds , klart seg bra gjennom mange år.

Nederst: Det er ikke noe å utsette på blomsterfloret. Som regel blir det til og med en blomstring nummer to ut på høsten, men den er som regel mer beskjeden.




Weigela - eller klokkeblomst som den heter på norsk - kan se litt vissen og avfeldig ut før den får blader på. Og selv når bladverket er på plass, er det gjerne en del tørre greiner og kvister som kan få gartneren på den tanken at nå har den frosset eller tørket ut.
Men så kommer blomstene og jager alle bange anelser vekk.
År etter år står de to buskene der i sjøtrekken på vår øverste plen og blomstrer nesten uforskammet rikelig.
Plantene står høyt og luftig og får mye sol, men egentlig har de det i følge faglitteraturen altfor tørt der de står. Det kan imidlertid se ut som om de ikke er klar over det selv.
Trolig er det weigela florida vi har.
Navnet har ikke noe med stedet Florida å gjøre. Det er nok den florisante egenskapen som har gitt den navnet. Roseklokkebusk kalles denne varieteten på norsk.
Trolig har den sitt opphav i det nordlige Kina. Det er altså en veltilpasset innflytter fra Asia vi har med å gjøre.

Ikke pent, men praktisk

Foto: Kow d.e. 150609 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Denne rosa er vi spesielt glad i. Det er rådyrene også.

Nederst: Plastmøblene tjener som beskyttelse mot grådige rådyr.

Rådyrene har øyensynlig samme smak som oss.

De plantene vi liker best, forsyner de seg av først - og grådigst.

Det gjelder blant annet to gule roser som skulle pryde gårdsrommet.

De har saftige, grønne blader, og innbydende knopper som rådyrene gnager av så snart de slipper til.

Selv om vår glede over plantene og blomstene blir mindre på den måten, må vi avskjerme dem så godt vi kan for at de ikke skal havne i rådyrmagene.

Oppstillingen av hagemøblene i plast er en midlertidig foranstaltning.

Vi har arvet noen "nedslitte" barnesenger og gavlene og sidevangene fra dem har vi planer om å gjøre rådyrstengsel av.

Inntil det er gjort, får plastmøblene, bøtta og urnene med pelargonium og lobelia duge som "gjerde".

Skjønt, jeg leste et sted at rådyrene også spiser pelargonium.

Det har de ikke gjort hos oss - foreløpig, men bank i bordet.

Man skal aldri si aldri, så vi får se å komme i gang med å lage et mer varig - og noe penere -stengsel, for nå kommer vel rådyrene med nye unger som skal ha mat og som skal lære hvor lekkerbisknene er å finne, og da står vår hage - og framfor alt våre roser - langt oppe på ønskelista har vi inntrykk av.

Alperose

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Rhododendron har et utall av arter og varieteter. Denne catawbienseutgaven er så vanlig at den neppe verdsettes etter fortjeneste.

Midten: Knoppene er en skjønnhets-opplevelse i seg selv og fortjener et nærmere studium.

Nederst: Da de fikk lys nok, slo de to rhododendron-plantene til med en overveldende blomsterprakt.

Våre to rhododendronplanter stod og sturet i skyggen av en mektig gran i flere år.

Jorda var sur og lett. Plantene stod et sted hvor det ikke var noe tråkk, og sola slapp til ut på dagen, men det var åpenbart for mørkt, for da grana ble felt, satte rhododendronplantene raskt blomster.

Først fikk den som står lysest, et par blomster, så fikk den mange. Og nå blomstrer også den som står i skyggen av syrintreet - men ikke så rikelig som naboen.

Av dette må vi kunne slutte at lys er alfa og omega - i alle fall for Rhododendron catawbiense - eller "Vanlig alperose" som den heter på norsk. Men den betegnelsen er trolig etter hvert mindre kjent og brukt enn den greske varianten rhododendron som vel egentlig betyr rosetre.

I vinter lå våre rhododendronbusker flate under snøen.

Den ene ble til og med tråkket på av et barnebarn som ikke kunne vite hva som skjulte seg under snøhaugen. Vi fryktet derfor for hva som kunne komme til syne når snøen forsvant, men greinene var like hele, og knoppene satt på. Noen av dem var illevarslende brune, men det var utenpå. Blomster er det blitt av hver eneste en, og nå har blomstene gledet oss i alle fall i 14 dager, og ennå ser de fine ut. Trolig takket være det kjølige og våte været.

Opprinnelig var husets herre og gartner ikke særlig begeistret for rhododendron. Hans smak går mer i retning av tradisjonelle "norske" hagevekster. Men husets herskerinne ønsket rhododendron, og slik ble det.

Og nå må til og med den tradisjonsbundne gartneren innrømme at rhododendron - eller alperose - har skjønnhetsverdier som gjør den fortjent til et hjørne i hagen - ja, til og med en dominerende plass like ved inngangen til huset.

For så vidt kan man si at familiegartneren er en konvertitt - eller renegat - og i likhet med Peer Gynt senere hen kom til andre resultater.
Og det er jo ingen skam å snu, heter det.

Pinnsvin i hagen

Foto: Kow d.e. 00609 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

"Nei takk, på bloggen vil jeg ikke. Det ville være fint om dere kunne ta litt hensyn og slippe de greinene og bladene tilbake igjen slik at jeg ikke blir liggende synlig for alle og enhver. Jeg gjemmer meg her til dere har gått."

"Er dere ikke gått ennå? Privatlivets fred har dere visst ingen respekt for? Jeg viser ikke hodet, og jeg forandrer ikke mening. Dere kan like godt gi dere."

" Hva? Er dere der ennå? Nå trodde jeg at dere var gått, altså! Nei, dere får klare dere med dette bildet. Nå har jeg viktigere ting å ta meg av. Det er noen meitemarker her som ... Så hvis dere unnskylder, fortsetter jeg med mitt. Makan til påtrengende folk. Hva er det de innbiller seg? At de eier hagen her?"

Ikke alle dyr er velkomne i vår hage.
Grevling og rådyr kan vi styre vår begeistring for. De gjør bare ugagn.
Men pinnsvin er velkomne.
Ja, mer enn velkomne. Vi har faktisk "ønsket oss" pinnsvin i lange tider - helt siden den tragedien som inntraff da vi forrige gang hadde besøk av en liten piggete venn.
Den tok nemlig grevlingen seg av.
En morgen lå restene av et pinnsvin som var angrepet fra undersiden, der det ikke har pigger, halvspist på steinbelegningen med blodstenk rundt.
En kjenning av oss, som er veterinær, var ikke i tvil om at det var grevlingen som hadde vært på ferde.
Det er egentlig ikke vi heller.
Så nå krysser vi fingrene for at pinnsvinet skal finne seg til rette her, og skal få være i fred for sine mange fiender. Og at det ikke forviller seg ut i vegen hvor enkelte kjører forferdelig fort - selv om det er en boliggate.
Her hos oss kan det søke asyl. Vi skal behandle det godt. Vi skal ikke reise bort for lengre tid, så vi overveier å legge ut kattemat, kokt potet, sardiner i olje, eggerøre, fisk, frukt, kokte grønnsaker, middagsrester eller tørrfor for katter samt - ikke å forglemme - drikkevann.
Melk og brød skal pinnsvinene ikke ha.
Hvis nå bare ikke de mange kattene som ferdes her - eller uønskede rotter - tar maten.
Var ikke det pinnsvineksemplaret vi hilste på, uvanlig stort og rundt, forresten?
Kunne det være et gravid hundyr?
Kanskje blir vi faddere til flere små pinnsvinn - som vi sier - eller piggsvin eller «bustyvler» som andre kaller disse koselige dyrene.
Det ville jo vært storartet.
"Bustyvel" skal forresten visstnok stamme fra det norrøne bustígull, ifølge Wikipedia.
Men vi får andre assosiasjoner av ordet og ser for oss støvler som har stått på bua, dvs. på stabburet eller i skjulet, og samlet på seg spindelvev og støv.
Men kanskje løper fantasien løpsk i begeistringen over at vi tilsynelatende har fått pinnsvin i hagen.
Endelig.

Frøprisene: Nelson Garden svarer

Bildet: Norsk pris kr 40,00.

5. juni skrev Hagekroken om den voldsomme prisforskjellen på frøposer i Norge og Sverige. Vi gjorde frøprodusentene og detaljistene oppmerksom på innlegget og oppfordret dem til å gi en forklaring på forholdet her på bloggen.

"Nelson Garden" har svart. Vi gjengir her svaret uten ytterligere kommentarer, men vil komme tilbake til temaet. Vi antar at debatten ikke er over med dette. Hagekroken mottar gjerne flere uttalelser og flere reaksjoner.

"Nelson Garden AS er Nordens største produsent av porsjonsfrø og vi er leverandør til en rekke kjeder i markedet, både fag- og dagligvarekjeder. Se http://www.nelson.no/. Varemerkene kan variere mellom våre egne varemerker som LORD og BRØDRENE NELSON eller kjedevaremerker som GREEN GARDEN eller andre. Utvalget i sortimentene kan variere både i arter, sorter og frømengde i den enkelte pose. Priser på frø som råvare varierer avhengig av tilgang i markedet, kvalitet på aktuelle frøpartier, lisenser og selvfølgelig prisnivå i forhold til produksjonskostnader av selve frøet. Det er derfor viktig å forvisse seg om at man undersøker samme vare når det gjennomføres prissammenlikninger med porsjonsfrø.

Når det gjelder prisnivået i Norge har de aller fleste kjeder innkjøpavtaler med tilsvarende kjeder i Sverige og Danmark. Prisnivået på porsjonsfrø i Norge er allikevel noe høyere enn i våre naboland. Dette skyldes i første rekke at bransjen/butikken ønsker et stort utvalg med mulighet til full retur av usolgte frø. Dette gir mulighet til store utvalg selv på mindre utsalgssteder. I tillegg er fraktprisene utjevnet på alle kunder slik av innkjøpspris til butikk i Honningsvåg er den samme som til butikk i Sarpsborg i samme kjede. Dette er selvfølgelig ingen stor fordel for alle som har mulighet til grensehandel i Töckfors, men mange er de som gleder seg over dette i vårt langstrakte land.Når det gjelder prisnivået ut av butikk hos våre kunder er det et anliggende som ligger utenfor vårt område. Norge har vesentlig høyere driftkostnader sammenliknet med våre naboland og kjedene har en noe høyere dekningsgrad på alle typer varer i handelen.

Som en hjelp for at den enkelte kunde selv skal kunne velge hvor man vil kjøpe våre produkter har vi på våre nettsider en tjeneste som viser hvilken butikk i ditt området som har tatt inn for eksempel Bladbete. Gå inn på http://www.nelson.no/, velg søk i sortiment og skriv inn bladbete. Velg ønsket frøsort og følg anvisningen på Søk nærmeste butikk.

God sommer!

Med vennlig hilsen
Einar Husabø
Fagansvarlig Nelson Garden AS"

Enda en spirea

Foto: Kow d.e. 060609 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Praktfull spirea - så lenge det varer.

Som tidligere nevnt, har vi flere spireasorter som avløser hverandre. De blomstrer i tur og orden.

Spireaen på bildet fikk ganske hard behandling før den kom til oss.

Den ble spadd opp og lå lenge og tørket og led vondt hos den opprinnelige eieren, ble så forært til vår tidligere nabo som hadde den liggende en stund, men kom til at han ikke ville bruke den, før den altså havnet hos oss, ble tatt til nåde, ble klipt helt ned, fikk snauet røttene, ble satt i vann og så plantet.

Det var flere år siden nå, og den har blomstret villig og rikelig hvert år siden.

Og den har overlevd mange harde vintere. Den står nemlig i brøytekanten.
Men som hvitblomstrede spireaer flest, blomstrer den ikke så lenge. De blomstene som slår ut først, får ganske fort en antydning av brunt som skjemmer helhetsbildet.

Enda har vi en spirea med hvite blomster som ennå ikke har sprunget ordentlig ut.

Når den er ferdig, er det de mer fargerike spireasortenes tur. Da kommer rosespirea og ulvespirea.

Når de først er kommet i gang, blomstrer de til langt ut på høsten.

Se også innleggene ... som hvit spirea ... , Ukjent, blomsterrik spirea, Frodig og spirevillig Rosespirea

Hva er dette?

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Knopper og blad fra ukjent tre. Kan noen hjelpe?

I Drøbak står det et stort staselig tre ved det tidligere fergeleiet på Lehmannbrygga.

Det står ved siden av to hestekastanjer.

Lenge før hestekastanjene kom på tanken å begynne på vårforberedelsene, satte dette treet store flotte - litt seige - knopper.

Eller har jeg blandet kortene?

Er det kastanjetreets knopper jeg har tatt bilde av? Jeg trodde kastanjens bladknopper var lengre og smalere.

Nå har det treet jeg er på jakt etter navnet på, rikt løvverk og blader som ser ut som på bildet ovenfor til høyre.

De to bladene til venstre i bildet, viser oversiden. Bladet til høyre viser baksiden.

Det finnes sikkert eksperter der ut som ikke trenger å famle seg fram på nettet eller i bøker for å finne ut hvilket - eller hvilke - treslag knoppene og bladene stammer fra.

Kan noen hjelpe?

Er vi melkekuer?

Klikk på bildene for å se større versjon

Frø er mange ganger så dyrt i Norge som i Sverige.

I går var vi i Sverige. I Töcksfors. Det var en lærerik opplevelse.
Vår vane tro tok vi en kikk på utstillingen av frøposer når vi først fikk en sjanse. Det kunne jo være at svenskene hadde frø som norske forretninger ikke tilbyr, og som kunne appellere til en eksperimentelt anlagt norsk hagedyrker.
Utvalget var lite, og sesongen tydelig på hell, men det var ingen "rea".
Prisnivået gav oss imidlertid en negativ overraskelse. Negativ på den måten at det viste hvor forferdelig dyrt frø er blitt i Norge.
For en pose med 3 gram mangoldfrø av merket Green Garden gav vi for to-tre dager siden 40 kroner i en norsk forretning. For en tilsvarende pose gav vi i Sverige kr 5,95 - i svenske penger. Begge poser hadde september 09 som siste salgsdatum.
For 4 gr pastinakkfrø betalte vi i Töcksfors kr 14,95. Det samme gjorde vi for 18 gr rødebetefrø og 15 gr redikkfrø. Alt i svenske penger.
De svenske frøposene var levert av Hammenhögs. Det er i følge frøposen varemerke for Weibull Trädgård AB, men frøene er ikke svenske.
De er norske! Importert fra Nordic Garden A/S, Stokke i Norge.
Refleksjonerna gjör sig själva, som de sier på den billige siden av grensen.
Tre spørsmål må vi imidlertid stille:
Hva er forklaringen på disse prisforskjellene?
Blir vi norske hagedyrkere brukt som melkekuer?
Skal vi eventuelt stilltiende finne oss i det?

Besøksteller

Jeg har i dag - tirsdag 020609 - fjernet de besøkstellerne jeg har hatt til nå, og lagt inn en teller som viser antall besøkende og ikke bare tallet på besøkende de siste sju dager.
Jeg har latt telleren starte på 0 klokka 2100 i dag.
Jeg håper den nye telleren fungerer som forutsatt og ønsker deg velkommen som besøkende på Hagekroken.

Orientvalmuer

Foto: Kow d.e. 010609 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Orientvalmuene er praktfulle, men står akk så kort.

Vi har to slags orientvalmuer (papaver orientale).

Den på bildet blomstrer først.

Det er en vakker blomst med fin farge på kronbladene og støvbærerne.

Denne varieteten har imidlertid to åpenbare svakheter.

Den blomstrer altfor kort, og de lange, ranke stilkene legger seg over ende for et "godt ord".

Heldigvis er det gjerne mange knopper som avløser hverandre med blomster.

Når blomsten har gjort sitt, utvikles frøhus som også har dekorativ verdi, men frøene har en aldeles utrolig sprednings- og spireevne, så hvis man ikke vil ha valmuer over alt, gjør man klokt i å fjerne frøhusene før frøspredningen begynner.

Og har planta først slått seg til et sted, skal det mye til å fjerne den igjen. Uansett hvor dypt man graver og grundig man er, står det gjerne igjen en bit av rotstengelen, og den vokser det med stor sikkerhet en plante opp fra neste år.

Vil man ha kontroll på hvor blomstene skal være, kan man høste frø og så.

Såing mellom andre høyreiste planter som kan bidra til å holde valmuene i oppreist stilling, anbefales.

Nå håper vi at det ikke kommer kraftig regn på en ukes tid. Slagregn slår kronbladene av og legger stenglene på bakken.

Den andre orientvalmueplanta vi har, skal vi komme tilbake til når dens blomstringstid inntreffer.

Svenske farger

Foto: Kow d.e. 170509 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Vårvortemelk (Euphorbia) og Honningknoppurt (Centaurea montana) utgjør i fellesskap de svenske fargene. Bildet er for effektens skyld tatt på den norske nasjonaldagen.

Som vi har skrevet noen ganger, har vi en del planter som sjøl bestemmer hvor de vil stå. Noen av dem har bestemt at de vil stå både her og der - gjerne over alt i hele hagen.

To av disse er vårvortemelk og knoppurt. De sprer seg som ugress, men vi har i de fleste tilfelle latt dem få leve videre på de plassene de har valgt seg. I stedet for å "tynne" planter, er vi påpasselige med å fjerne visne blomster før de får anledning til å sette frø.

Skjønt,det lykkes bare sånn måtelig.

Plantene på bildet har slått seg til i kanten av innkjørselen. Der har de funnet seg en plass "mellom" steinene i steinbelegningen. Jeg skriver "mellom" i anførselstegn for steinene ligger tett i tett med kun et partre milimeters avstand som følge av den utsparringen på steinene som skal sikre at den fineste fugesand skal kunne vegen ned i fugene.

Vår vortemelk, for å si det sånn, er trolig euphorbia cyparissias, sypressvortemelk. Norsk hageleksikon anbefaler at den plantes i "gamle, 40-50 cm lange kloakkrør som holder planten innenfor bestemte grenser", men det hjelper jo ikke mot formering ved frøspredning. Så man må passe på og sørge for at de bare får slå seg til der man vil ha dem.

Det samme gjelder honningknoppurten, centaurea montana, som sprer seg både ved hjelp av frø og "underjordiske teger" som hageleksikonet kaller det, og derfor kan "spre seg som ugress".

De ikke bare kan gjøre det, men gjør det, og i motsetning til en del av sine artsfrender, er plantene usedvanlig hardføre.

Hard tilbakeskjæring etter den første blomstringen, gir nytt blomsterflor etter en tids tilvekst, men dobbelt blomstring, gir selvfølgelig også dobbelt arbeid med å fjerne visne blomster og frø.

Hvis man da ikke vil ha blomstereng. Det får man fort - både av vårvortemelk og honningknoppurt.