Mynteplantene reddet

Foto: Kow d.e. 28062013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Mynte-plantene har sluppet fri fra humle-plantenes kvelende favntak. Helt høyre sees så vidt den grønne plastplata som skal hindre at humle-plantenes fangarmer legger seg på bakken og snikende inntar naboområdet hvor de mynte-plantene som har klart vinteren, tappert forsøker å finne seg til rette.

Som tidligere fortalt, lot den store, kraftige humleplanta være å klatre.
Den la seg til rette ved foten av "klatrestativet" og breiet seg utover slik at den bl.a. dekket sementringen hvor mynte-plantene står.
I sementringen er mynte-plantene plassert for at de skal holde seg på plass og ikke innta hele hagen ved hjelp av sine aggressive rotstengler.
Nå er humlen temmet og trimmet, og klatregreinene er festet inntil klatrestolpen slik at de naturlige klatretilbøyelighetene skal bli utløst i riktig retning - nemlig oppover.
Mynteplantene er befridd og kan utvikle seg etter eget forgodtbefinnende uten at de hårete, klebrige fangarmene til humple-planta holder dem i sitt kvelende grep.

Hybrider?
Før hadde vi flere slag mynte i samme sementringen.
Det sies at ulike slags humle blander seg genetisk med hverandre slik at nye blandingsarter oppstår.
Det har vi ikke sett noe til - tror jeg.
Men at noen arter utkonkurrerer andre, har vi nok sett eksempler på.
At noen har overlevd en hard vinter, mens andre har bukket under, har vi også opplevd.
Om det er grønnmynte (mentha spicata) eller peppermynte (mentha piperita)  som står igjen hos oss etter den siste vinterens hardhendte behandling av urtene, vet jeg ikke.
Men peppermynte er vel kjent for å være den mest hardføre, så det er vel kanskje den.

Kan brukes til mye
Hva det eksakte navnet er, er kanskje heller ikke så viktig,
Alle myntesorter vi kjenner til, er velsmakende, anvendelige urter som kan brukes i salater, i sauser - og ikke minst til te, varm eller kald.
Prøv hakkede peppermynteblad i varm sjokolade, foreslår oppslagsverket "Alt om urter" (Ekstrabokklubben, 1985).
Har du mynte i hagen, er det kanskje verdt et forsøk?

Likevel liv i bjørnebærene

Foto: Kow d.e. 25062013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Bjørnebærbuskene var likevel ikke døde. Både den uten torner og den med, har kommet med nye skudd. Om det blir bær i år, er en annen sak. I bakgrunnen til venstre for pipa, sees toppen av den bjørnebærbuska som står i le og ser ut til å ha klart seg best.

31. mai skrev jeg blogginnlegget "Bjørnebærene frosset".
Alt så brunt og dødt ut.
Da var jeg temmelig sikker på at det var over og ut med buskene som gjennom årene har gitt oss så mange fine bær rike på vitaminer og fulle av antioksidanter.

Men nyheten om bjørnebærenes død, viste seg å være betydelig overdrevet.
Heldigvis.
Da de fikk litt tid på seg, dukket det opp nye, grønne, friske skudd - både på et par av stammene og fra rota.
Nå ser det riktig lovende ut.

At begge plantene har klart seg, kan det ikke være tvil om.
Lærdom: Vær ikke for tidlig ute med hagesaksa om våren!

På de taggete, tornefulle stammene kommer det nye skudd med torner.
På stammen uten torner, kommer det nye skudd uten torner.
Dessuten kommer det er par nye skudd fra rota - uten torner.
I tillegg kommer det fra samme rot nye skudd med torner.
Disse siste kommer formodentlig fra under podestedet.

Det skal bli spennende å se om det blir bær i år.
Store mengder kan det ikke bli.
Til det er det for få greiner.

Men buskene har klart seg.
Klarer de kommende vinter også, er vi forhåpentlig i gang igjen for alvor neste sommer.
Den som lever, får se.

Eskapisme

Tiden går ikke.
Den løper - eller raser av gårde.
Nå er St. Hans passert, og dagene blir kortere.

Sommeren er kort.
Men lista over alt man skulle gjort, men aldri rakk, er lang.
Tiden strekker ikke til.
Eller man utsetter og utsetter - og plutselig er det for seint.
I alle fall for denne gangen.
Jeg får begynne tidligere og være mere prestasjonsorientert neste år.

Men jeg vet det så godt.
Fromme forsetter er bare en form for selvbedrag.
Det meste av det som skulle vært gjort, forblir ugjort.
Det blir med tanken.

Og den dårlige samvittigheten.
For hadde jeg begynt tidligere og prioritert annerledes, kunne jeg fått gjort mye mer.
Og framfor alt: Mer av det som er viktig, det som haster, og som har vært utsatt så altfor mange ganger tidligere.
Sannheten er at jeg lider av eskapisme!
Hva det er?
I mitt tilfelle er det lysten - og den overutviklede evnen - til å flykte fra det som skal gjøres.
Trangen til utsettelse.
Den påtrengende fristelsen til å gjøre noe annet enn det som burde vært gjort.
I hagen f. eks.

Og plutselig er det for seint.
I Oslo er dagen allerede blitt 00:02 t kortere siden sommersolverv kan Dagsavisen fortelle.
2 minutter, sier du kanskje, det er vel ingen ting å snakke om.
Det er der du tar feil.
For fra nå av bare baller det på seg.
Dagen blir korte, og kveldene og natta blir lengre - og mørkere.
Og før du vet ordet av det, kan du begynne å fyre i ovnen og pynte til jul.

I dag regner det forresten.
Så i dag kan jeg ikke få gjort noe av alt det jeg burde gjort.
Derfor sitter jeg like så godt ved PC'en og skriver dette blogginnlegget.
Men det er ren eskapisme det også.
Jeg burde kledd meg etter været og vært ute og gjort noe av alt det som skal gjøres - og som har vært utsatt med forskjellige unnskyldninger - så mange ganger tidligere.
Men jeg kan da ikke gå ut i regnværet og bli våt og kald og kanskje syk.
Kan jeg vel?
Blir jeg syk får jeg jo ikke gjort noen ting.
Det tryggeste er nok å bli inne.
Så får jeg heller ta igjen det forsømte når det blir opphold - og pent vær.

Sommerens reddiker

Foto: Kow d.e. 25062013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Plassert i sola vokser reddikene med rekordfart. Pastinakk-plantene i den andre halvdelen har det ikke fullt så travelt.

Fine, fristende reddiker. Som det framgår av bildet, er det også andre enn gartneren og hans familie som setter pris på dem.

Det ble ikke noe greie på reddikene i kjøkkenhagen på nordsiden av huset.
Det ble for mørkt - og for mange sniler og snegler som beitet på de spede skuddene.
I år har vi flyttet kjøkkenhagen fram i lyset.
På terrassen står store plastdunker på rekke og rad.
I en av dem deler pastinakk og reddikker plassen.

Lett, porøs jord
I kjøkkenhagedunken kommer reddikkene til sin rett.
Jorda er en blanding av innkjøpt hagejord og kugjødselkompost.
I kjøkkenhagen på nordsiden av huset er det for mye leire i jorda til at reddikkene får utviklet omfangsrike "knoller".
Det gjelder både røde og runde "sommerreddiker" og avlange "vinterreddiker".
Uansett forventet fasong, blir de for det meste til lange trådtynne misfostre som ikke smaker noe og ikke kan brukes til noen ting.
I den lette porøse jorda i kjøkkenhagedunken, derimot, vokser reddikene som de skal, og utvikler fine oppsvulmede røtter med frisk smak av sennepsolje.

Sommer
Reddik er en gammel kulturplante.
Også i norske hager.
For en som er vokst opp i en familie med hage, smaker reddikk sommer.
I mitt barndomshjem ble reddikene - så vidt jeg kan huske - ikke brukt i matlagningen.
Reddiker var knaskerøtter.
Man tok dem opp, tørket av dem i gresset eller skylte dem i kaldt vann, og spiste dem.
Noen ganger brukte vi dem på goudaost.
I tillegg til nøkkelost var det den gule osten som fantes på kjøkkenbordet da jeg var gutt.

Egenproduserte best
I dag er anvendelsesmulighetene større.
I tillegg til å bli spist som knaskerøtter, eller som tilbehør til ost, kan reddikene spises med dipp eller lett kokte til kjøtt eller fisk.
I våre dager er reddiker ikke lenger forbeholdt sommerbordet.
Reddiker produseres - eller importeres - hele året.
Noe av stasen, er derfor kanskje forsvunnet.
Jeg vil på ingen måte advare mot reddiker som er i handelen.
Enten de selges om sommeren - eller ellers i året.
Smaken av en frisk, fersk reddikk fra egen hage, dratt opp og umiddelbart rengjort og spist, er imidlertid langt bedre enn langreiste - og kanskje genmanipulerte - reddiker som holder seg i det uendelige.
Dyrk derfor sjøl.
I hagen eller på verandaen.

Sunt og ikke fetende
Reddiker er ingen kaloribombe.
De inneholder mye vann, minimalt med karbohydrater og nesten ikke stivelse og fett.
Derimot innholder de en rekke vitaminer - f.eks. C-vitaminer - samt nyttige stoffer som kalsium, jern, natrium, kalium, magnesium, sink, selen, kopper og fosfor.
Hevder i alle fall de som skal ha greie på sånt.
Frisk og godt er det i alle fall.
Dessuten smaker de - som sagt - sommer!

 

Honningknoppurt

Foto: Kow d.e. 21062013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Stauden honningsknoppurt minner om sommerblomsten kornblomst. Den er pen å se til, og er populær hos bier og humler, men blomstrer fort av - og sprer sine spirevillige frø over alt.

Honningknoppurt (centaurea montana) er planta som gror over alt, og som alle får til.
Har man en gang fått honningknoppurt i hagen, består jobben mer i å holde den i sjakk enn i å få den til å vokse.

Bier og humler
Jeg har skrevet varmt om å gi plass til planter som kan være til nytte for bier og humler - og andre flygende og krypende insekter.
Honningknoppurt er en plante i alle fall biene og humlene - og sommerfuglene - setter pris på.
De erfarer antakelig at den svarer til navnet.
For å hjelpe de flygende nyttedyrene, har vi latt flere honningknoppurtplanter stå, enn vi strengt tatt har plass til.

Lang tradisjon
Honningknoppurt er en tradisjonsrik prydplante i norske hager.
Den er en fjellplante som vokser vilt i mellom-Europa.
Til Norge kom den antelig etter 1850 en gang.
I likhet med lupin, var den mye brukt i hagene til bønder og husmannsfolk - og i byhagene.

Rotstengler og frø
Honningknoppurt formerer seg både ved frø og rotstengler.
Røttene går dypt og ryker lett.
Rotbiter som blir igjen på voksestedet, kan gi opphav til nye planter.
Honningknoppurt sår seg dessuten selv med imponerende fart og treffsikkerhet.
Er det en ledig flekk jord, finner frøene veg dit - og nye planter vokser opp.
Enkelte steder må de rett og slett lukes bort.
Helst før de får etablert seg skikkelig.
De senere årene har vi beholdt flere enn vi opprinnelig hadde tenkt.
Det skjer av hensyn til humler og bier - og sommerfugler.

To blomstringer
For at ikke honningknoppurtplantene skal overta helt, og "kvele" annnen vegetasjon, prøver familiens gartner å klippe av avblomstrede stilker før frøanleggene i toppen får anledning til å utvikle seg og spre frøene ut over.
I motsetning til f.eks. lupiner, har honningknoppurt lette frø som spres med vinden.
De dekker derfor større områder.
Klipper man av stilkene helt nede ved rota etter hvert som de har blomstret fra seg, kommer det nye stilker med nye blomster.
Er man aktiv med hagesaksa, får man altså to blomstringer
Og dobbelt porsjon mat til bier og humler - og sommerfugler.

Oregano og sitronmelisse

Foto: Kow d.e. 21062013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Oregano-plantene i steinbedet på nedre plen har klart vinteren godt.

Sitronmelisse-plantene i urtebedene er døde alle som en. I steinbedet på nedre plen står det imidlertid en frodig, fin plante som vi ikke en gang visste om.

Hagen vår er delt i "etasjer".
På øverste nivå er det prydbusker, plen, bærbusker og terasse.
Og bak husets nordvegg er det urtehage.
Fra øverste nivå er det beplantet skråning ned til innkjørselen.
På sørsiden av innkjørselen er det staudebed, og fra dette er det en mindre skråning ned til nedre plen.

Værhardt
På øverste nivå er det værhardt.
Prydbuskene som hos oss ikke står på rekke og rad som hekk, men i spredte grupper langs kanten, tar imidlertid i noen grad av for vinden som står inn fjorden fra sør.
Nordavinden dempes av naboens tettvokste dvergfuruer.
Kjøkkenhagen mellom furuhekken og husets nordvegg, burde ligge lunt til.

Døde krydderurter
Trass i den skjermende beplantningen og at huset tar av for vinden, har flere av urtene i urtehagen frosset.
Alle sitronmelisse-plantene er døde.
Det samme er de timian-plantene vi hadde flyttet fra gangstien i hagen og inn i urtebedet.
De som vokser mellom hellene ute ved plenen, har imidlertid klart seg.
Oregano-planter har vi hovedsaklig i steinbedet på nedre plen.
De tre-fire plantene vi hadde satt i urtebedet, er døde - alle som en.
To av de tre løpstikkene har imidlertid overlevd.
Kanskje også den tredje - men den "sturer".
I en sementring har vi hatt forskjellige myntesorter som har slåss om plassen.
Nå er det rikelig med plass.
Det kan se ut som det bare er én myntesort igjen.
Hvilken vet jeg ikke.
Bladene er "ruglete", så det er kanskje krusmynte.

Overlevd
Oregano-plantene i steinbedet ved nedre plen har nok hatt et mer beskyttet miljø enn sine slektninger høyere oppe i hagen.
De har åpenbart ikke lidd noen skade.
Sammen med dem står også en kraftig, mørk grønn sitronmelisse.
Jeg har ikke satt den der, så hvordan den har kommet dit, er en gåte.
Men hyggelig er det, for sitronmelisse - eller hjärtansfröjd som svenskene så poetisk sier - er en anvendelig urt som vi bruker til grønne salater, til bløtkakepynt sammen med jordbær og - ikke minst - til te.

La naturen selv bestemme
I løpet av den menneskealderen vi har drevet hagebruk, har vi lært at vi ikke alltid skal flytte på vekster som har valgt å slå seg ned et bestemt sted.
Hvis en plante etablerer seg, overlever og utvikler seg på en bestemt plass, betyr det formodentlig at den finner det den trenger og trives akkurat der.
Da er det dumt å utsette den for unødvendige påkjenninger ved å flytte den.
Den selv-etablerte sitronmelissen skal derfor få stå i steinbedet på nedre plen.
Bedre med en levende sitronmelisse i steinbedet, enn en død i urtehagen.

Surstrømming: Illeluktende, men godt

Foto: Kow d.e. ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Surstrømming lukter ille, men smaker desto bedre. Lokket som buler, viser at innholdet gjærer og utvikler gass. Trykket kan bli temmelig stort.

Nydelig, velsmakende fermentert fisk med rogn og melke. Som man kanskjer ser av bordet, fortæres måltidet utendørs.

Nevner man ordet surstrømming, holder de uinnvidde seg for nesa.

De innvidde lager smattelyder og får vann i munnen.

Utendørs

Hva har surstrømming med hagen å gjøre?

Ikke mye.

Men boksen bør åpnes utendørs - i hagen.

Jeg pakker boksen i et par plastposer, og slår en spiker gjennom lokket.

Da siver den illeluktende gassen kontrollert ut, og eventuelt søl havner i plastposene som kan kastes.

Noen ganger står saltlaken som en fontene ut av spikerhullet.

Da gjelder det å ha dekket ordentlig.

Når gasstrykket er borte, gjør en vanlig boksåpner resten av jobben.

Lukta følger fisken

Lukta er ikke borte med gassen eller saltlaken.

Den sitter i boksen - og den sitter i fisken.

Jo mer av jobben som kan gjøres utendørs - og et stykke fra åpne vinduer og dører - desto bedre.

Naboen lurer kanskje på hva du driver med, men lukta i lufta forsvinner fort.

Det gjør ikke lukta i emballasjen og i fisken.

Av hensyn til dem som ikke deler entusiasmen for saltet og gjæret svensk strømming, må fisken gjerne spises utendørs.

Foregår måltidet innendørs, bør emballasjen byttes ut, og de fiskene som ikke ligger på tallerknen, legges med fordel i et lukket fat eller f.eks. i glass med lokk.

Kjempegodt!

Når forberedelsene er gjort, kan surstrømmingen nytes.

Surstrømming er en lekkerhet som går vår egen rakfisk en høy gang.

Jeg elsker begge deler.

Som rakfisken skal surstrømmingen være "løs i fisken" - helst smørbar.

Fisken renses som ansjos.

Får man av skinnet, er det greit.

Får man det ikke av, kan det spises.

Eller tygges rent for kjøtt og spyttes ut sammen med de av fiskebeina som er så store at de motsetter seg å bli svelget.

Surstrømming er ikke for pyser.

Med tilbehør - eller uten

Surstrømming kan spises på "tunnbrød" - altså flatbrød eller knekkebrød - med potetskiver, rømme og annet man liker.

Etter hvert er jeg kommet til at surstrømmingen smaker best uten tilbehør.

Jeg spiser den som den er - uten noe som svekker eller avleder smaken.

Men jeg sier ikke nei til surstrømming med tradisjonelt tilbehør heller.

Hva man skal drikke til, er også en smaksak.

Jeg foretrekker drikke som lar surstrømmingsmaken komme til sin rett.

Jeg drikker derfor vann, eller svak søt saft.

Øl - eller sterkere saker - blir for dominerende.

Synes jeg.

Restene

Den boksen jeg åpnet nylig, fikk jeg av min yngste datter og hennes familie på min 75-årsdag.

Den har stått i vår matkjeller og godgjort seg nesten ett år.

Innholdet har gjæret, og lokket har buet seg mer og mer.

Boksen var stor og inneholdt 850 gram fisk.

Jeg er alene om å spise rakfisk.

Så mye fisk klarer jeg ikke å spise på én gang.

Restene fryser jeg ned og spiser etter hvert.

Lukt i fryseren

Før pakket jeg fisken i mange lag med plastikk før jeg frøs den.

Lukta trakk ut gjennom plastikken og fylte fryseren.

En svenske anbefalte meg å fryse ned i glass.

Det gjorde jeg i år.

Lukta kom seg likevel ut og fylte fryseren.

Bare spør min kone.

Tre dager i strekk spiste jeg nedfrosset surstrømming for å få den ut av fryseren før andre matvarer ble påvirket av lukt og smak.

Nå er alle de 850 grammene fortært.

Prøv!

Altfor mange er altfor redde for å prøve noe de ikke har smakt før.

Når det gjelder surstrømming lar altfor mange seg skremme av vond lukt - og av negativt omdømme.

Men surstrømming er kjempegodt - synes jeg.

Den ville sikkert falle i mange andres smak også.

Hvis de bare gav den en sjanse.

Kjøp en boks - men gjerne en som ikke er for stor - når du er på handletur i Sverige.

Kanskje blir du "frelst" slik jeg er blitt.

Surstrømming er noe av det beste jeg vet.

Men jeg åpner - som sagt - boksen i hagen.

Og er været godt, spiser jeg surstrømmingen utendørs.

Fluene vifter jeg vekk.

Eller jeg spiser den på kjøkkenet med vinduet åpent og kjøkkenvifta på full fart.

Slik sparer jeg så vidt mulig mine nærmeste for ulempene ved min forkjærlighet for den fermenterte fisken som gir meg lykkestunder ved matbordet.

Nam, nam.

Og vel bekomme!



Humle på bakken

Foto: Kow d.e. 12062013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Humle er en klatreplante, men denne prøver seg som markdekker. Nå skal den hjelpes oppover, men hvordan går det?

Humle (humulus lupulus) er en klatreplante.
To humleplanter har klatret i vår hage i flere år.
I år prøver den største av dem seg som markdekker.


Oppover og bortover
Humle er en plante med livs- og vekstkraft.
Den visner ned til rota hver høst.
I løpet av sommersesongen vokser den seg imidlertid mange meter lang.
Vi har to planter som skal klatre oppover på hver sin av to stolper som på toppen bærer horisontale bord som de kan klatre bortover i.
Med litt hjelp finner de som regel vegen både oppover og bortover.

På avveger
Får de holde på alene, tar de imidlertid alle andre veger.
De klatrer i rips- og solbærbuskene, i dvergfuruene på tomtegrensen og ikke minst i svarthylltreet som står halvannen á to meter fra den største planta.
I svarthylltreet slynger den seg manger ganger rundt greinene, og når den er kommet til topps, vokser den trøstig videre ut i løse lufta hvor flere humlelianer filtrer seg sammen og strekker seg en meter eller to ut i løse lufta før den bøyer toppen nedover og fortsetter klatringen i svarthylltreet.

Stenger
I år har den største av plantene imidlertid valgt en annen variant.
Etter først å ha klatret i "klatrestativet" den har fått tildelt, har den sluppet taket og lagt seg til på bakken der den vokser i veg og legger beslag på det som skulle være sti og gangveg til blomsterbed, til kjærlighetsurt og mynte, og til bjørnebær, solbær og rips.

"Sprø"
Der humleplanta har lagt seg, kan den ikke ligge.
Men hvordan skal vi få den tilbake i klatreposisjon?
Humle tilhører hampfamilien.
Tørre greiner er "seige", fiberrike og sterke som tau.
Friske skudd og stengler - eller lianer - er imidlertid "sprø" og knekker ved den minste berøring.
Det meste av årets tilvekst vil nok derfor med all sannsynlighet brekke av før vi får planta festet rundt stolpen hvor den kan klatre og oppføre seg slik humpleplanter skal gjøre.

Tåler det meste
Trolig tar ikke planta skade av mishandlingen som forestår.
Kjenner jeg den rett - og jeg har jo en viss erfaring med disse plantene etter hvert - tåler den sterk nedskjæring selv midt i sesongen.
Antakelig vokser den bare videre fra rota og fra avkuttede stengler.
Det skal bli spennende å se hvor lang - eller høy - den blir etter det som uten tvil må bli en ganske hardhendt behandling.
Humulus lupus gir ikke tapt i første omgang.

Svir og klør
Men det gjør ikke jeg heller.
Så nå er det bare å gå i gang.
Jeg gleder meg ikke, for humle er ikke udelt hyggelig å ha med å gjøre.
Nærkontakt etterlater både svie og kløe.
Men nå kan ikke jobben utsettes lenger.
Kløe og svie eller ikke.
Nå skal den markdekkende humlen klatre.
Slik den er skapt til å gjøre.
Og slik at det blir orden og framkommelighet i hagen.
Så nå er det bare å tilbakelegge "dørstokkmila" og komme seg ut i hagen.

Frodige markjordbær

Foto: Kow d.e. 12062013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Bak huset har vi skog hvor det vokser ville skogsbær, bl.a. frodige, fine markjordbær som vi har hjulpet dit.

Som jeg har gjentatt til det kjedsommelige: Barfrosten i vinter tok knekken på mye.
Men markjordbærene har klart seg overraskende bra.

Bare røtter
Markjordbær har et meget grunt rotsystem.
Røttene ligger for en stor del oppe på bakken.
De fleste av de  plantene som hadde slått seg til mellom belegningssteinene i innkjørselen og på gardsplassen, har derfor frosset.
Og noen her og der ellers også.

Mange blomster
Overraskende mange har imidlertid klart seg.
Og de som har overlevd, er uvanlig kraftige og grønne med mange blomster
Vi - det vil si besteforeldre og barnebarn - ser derfor fram mot bærsesongen med forventning.

Reddet og flyttet
Som antydet i bildeteksten, har ikke markjordbærene funnet vegen til fjellknattene bak huset av seg selv.
Når jordbærplantene dukker opp der de ikke kan være - f.eks. på plenen hvor vi kjører med gressklipperen, eller i gangarealer hvor de vil bli tråkket ned - tar vi dem nennsomt opp og planter dem i den skrinne og grunne jorda mellom fjellknausene som ligger mellom huset og skogdelen av tomta.
Markjordbær takker ikke alltid for hjelpen når de blir flyttet.
De vil helst holde til på plasser som de har valgt selv.
Men på østsiden av huset der stort sett bare morgensola slipper til, har de ikke bare slått seg til og overlevd, men også gjennom flere år bredt seg utover og belønnet oss med saftige røde bær.
Og der står de friske og blomstrende i år også.
Nå venter vi på bærene.
Bare ikke sniler og snegler og fugler tar dem før oss.

Lupiner er ikke ugress

Foto: Kow d.e. 12062013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Lupiner er fine planter med vakre blomster. Øverst: Lupinene tar seg godt ut i staudebedet. Nederst: Lupinens knopper er en pryd for øyet - og for enhver hage.

Jeg liker lupiner.
Og jeg fjerner dem ikke fra hagen fordi om noen "forståsegpåere" har fått for seg at de er en trussel mot genuin norsk vegetasjon.

For mange langs vegene
Vi var nettopp en tur i Sverige.
Hele vegen langs E6 gjennom Østfold var det store rabatter med lupiner i vegskråningene.
Lupinene har en meget velutviklet evne til å spre sine spirevillige frø.
Beplantningene langs hovedvegene kan derfor bli litt voldsomme.
Om de begrenses, vil det nok ikke skade.

Urimelig konklusjon
Men man ikke ut fra denne situasjonen som er skapt av ubetenksomme lupinentusiaster som har villet pryde rabattene langs våre motorveger, trekke den konklusjon at enhver lupin er en fare for genuint norske planter.
For det første: Hva er genuint norske planter?
De har vel en gang innvandret alle sammen?
Og for det andre: Hadde lupinene vært en slik trusel som noen vil ha det til, ville norsk innmark og utmark vært fulle av lupiner for lenge siden.
Når fant du sist en lupin i skogen?

Husmannens prydplante
Før lå husmannsplassene tett i tett ved jordlapper og i skogen.
Hadde husmannsfamilien litt jord til eget bruk, og krefter og tid til overs slik de kunne bruke den, dyrket de sikkert mest nytteplanter.
Men hadde de tid og sans for prydplanter, var det nok fagerfredløs - og lupiner.
Disse plantene finner seg til rette nesten over alt og sprer seg villig begge to.
De er ikke eksklusive og fornemme.
Men hadde de vært så balstyrige og vanskelige å kontrollere som ryktet vil ha det til, skulle skogen i dag vært full av lupiner - for de sprer seg ved hjelp av frø.

Et annet slag?
Jeg snakket med en ansatt ved universitetet på Ås om dette.
Hun mente at dagens lupiner var av et annet og langt mer "aggressivt" slag enn lupinene som husmennene hadde.
Hva hun bygde denne formodningen på, var det ikke mulig å få svar på.
Det ble med påstanden.
Jeg er ingen ekspert, men tror at hun - og de andre lupinmotstanderne - tar feil.
La oss holde de foredlede lupinene som er dyrket fram på Ås, utenfor.
De vet jeg ikke nok om.
Den vanlige, tradisjonsbærende blå, rosa eller hvite hagelupinen som pryder private hager, vet vi imidlertid tilstrekkelig om.
Den sprer seg lett ved særdeles spirevillige frø, men er ikke vanskelig å begrense.
Den kan lukes vekk.
Og klipper man av og destruerer avblomstrede stilker som er i ferd med å utvikle frø - eller plukker av frøene på stilken under blomstene etter hvert - har man god kontroll.

La dem råtne
Ved gropa der vi kan levere hageavfall, står det et skilt med advarsel mot hagerømlinger.
Greit nok - men trolig overflødig.
Det oppmalte hageavfallet formuldes ved så høy temperatur at frø og rotdeler neppe overlever.
Men man er helt sikker på ikke å bidra til spredning av uønskede arter, hvis man lar frø og røtter råtne hjemme.
Legges de i en svart sekk sammen med blader eller annet grønt, tar det ikke lang tid før innholdet er omdannet til svart sørpe som ikke har spirekraft.
Da kan de legges i komposten - enten hjemme, eller på kommunens hageavfallsplass.
Som man forstår: Lupin er ikke en plante som det er umulig å holde styr på.
Det krever bare litt omtanke - som alt annet hagearbeid.

Mulch

Foto: Kow d.e. 12062013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Det mørke mellom bringebærbuskene er gressavklipp brukt som mulch for å holde ugress borte, bevare råmen i jorda og gi plantene næring.

Når jeg klipper plenene, bruker jeg store deler av avklippet som mulch.
Det bidrar til å holde på væten i jorda, holde ugress borte, og etter hvert som det brytes ned og råtner, gir det jorda kjærkomne tilskudd av næringsstoffer.
Mulch er en effektiv jordforbedrer.

Næring og fuktighet
Mest bruker jeg avklippet som mulch mellom bringebærbuskene.
Der har den som oppgave å holde hvitveisen og annet ugress i sjakk og spare gartneren for luking og vanning.
Bringebærene våre har hard konkurranse om næringen.
I nærheten er det en stor bjørk og et stort bartre som sender sine grådige røtter inn i bringebærlandet og forsyner seg slik at det blir lite fuktighet og næring igjen til bringebærene.
Lag med avklipt gress på jorda gir de grunne røttene til bringebærene en noe større sjanse til å skaffe seg den fuktigheten og næringen plantene trenger for å vokse og for å frambringe bær.

Aviser
Tidligere la vi aviser i bløt før vi la dem ut over bakken med godt omfar slik at ugresset - spesielt hvitveisen - ikke skulle kunne arbeide seg opp mellom "skjøtene".
De siste par årene har vi ikke hatt tid og overskudd til en såpass arbeidskrevende operasjon.
Nå sprer vi bare plenavklippet i relativt tjukt lag mellom plantene.
Det virker det også.
Både som næringstilskudd - og brems på den særdeles livsdugelige hvitveisen.

Luke først
Skal man bruke mulch i blomsterbed og mellom f.eks. grønnsaker, bør man først fjerne ugresset der mulchen skal legges.
Frøugras bør ikke få sjansen til å utvikle seg og levere nye frø i ly av mulchen.
Og skal mulchingen ha noen funksjon, bør laget minst være 5-6 cm tjukt - gjerne mer.

Kaster og kjøper
Vi leverer en del hageavfall i kommunens mottaksgrop.
Der ligger det ofte store mengder gressavklipp.
Det er trolig levert av hageeiere som etter å ha kastet gresset, investerer store beløp i dekkbark og annet organinisk og uorganisk dekkmateriale.
Selv er vi tilhengere av kokebokforfatteren Hanna Winsnes' filosofi: Man tager hvad man haver.
Avklipt gress er det beste mulchmaterialet man kan bruke.

Ugress i mulchen
Skal man unngå å gjøre vondt verre og spre ugress med gressavklippet, må man "luke" plenen før man slår den.
I praksis betyr det å fjerne løvetann-blomster og annet frøugress som man ikke vil ha der man mulcher.
Bladverket til løvetann råtner og sprer ikke planta, men før vi klipper, tar vi likevel en runde med "hagekniven" og tar opp alle løvetann vi ser.
Da er vi sikre på å ikke få med blomster og frø - og plenen blir penere når den er klipt.

Høstens blader
Om høsten hender det at vi kjører gressklipperen gjennom haugene med løv som er falt av trærne.
Oppsamleren på gressklipper blir da fylt med grovhakket organisk materiale som vi tømmer i bedene og jevner ut mellom plantene som skal overvintre.
Det holder ugress borte, og - det forestiller vi oss i alle fall - hjelper mot frost og tele før plantene får vent seg til vintertemperaturer og andre vinterforhold.
Og så råtner det og gir jorda - og dermed plantene - næring.

Sykdom
Vi har noen planter - f.eks. sibirkornell - som er befengte med sopp.
Løvet fra slike - eller andre planter som vi er usikre på - blir ikke malt opp og brukt til mulch!
Det blir rakt sammen og fraktet til kommunens mottaksstasjon der det blir kompostert i en gjeringsprosess som utvikler så sterk varme at sopp og andre uønskede "smittestoffer" blir uskadeliggjort.
Ellers burde slikt materiale vært destruert.
Men hvordan gjør man det?
Bål og bråtebrann er jo ikke god tone lenger.
Ja, det er vel til og med forbudt på våre kanter, så vidt vi vet.
I alle fall ville nok ikke asmatiske naboer, sette pris på sur røyk fra bål hvor sykt løv brennes.

Sniler og snegler
Det synes å være en vedtatt sannhet blant hageentusiaster at mulching gir ideelle forhold for sniler og snegler.
Jeg har også trodd det.
Erfaringene gir imidlertid et noe mer nyansert bilde.
Det er forbausende få sniler - ofte ingen - i det gressavklippet jeg bruker til mulch og i de lagene jeg legger i kaldkomposten.
Selv etter at det har regnet, er det oftest langt mellom snilene.
Og finner jeg noen, blir de straks klipt i hjel.
Derimot er det ofte hagesnegler med hus der.
Dem plukker jeg som bær, legger på egnede steder på bakken, og tråkker i hjel.
Hagesneglene gjør like stor skade som de store snilene - f.eks. de brune skogsnilene.
Og hos oss er det myriader av dem - ikke bare i mulchen.
Mulchen fungerer som fine sneglefeller.

Pepperrot som pryd- og nytteplante

Foto: Kow d.e. 12062013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Hvilken staselig, riktblomstrende staude er dette? Og hvorfor står den i urtehagen og ikke i staudebedet?

Pepperrot er en spennende plante.

Både i kjøkkensammenheng - og som prydplante.

Vakre, hvite blomster

Pepperrot kan gjerne brukes som prydplante.

Den sprer seg villig, og kan derfor kanskje bli litt problematisk å ha med å gjøre i staudebedet, men blomsterprakten står ikke tilbake for mange av de plantene vi ellers dyrker for blomstenes skyld.

Blomstene er forøvrig spiselige.

De har en svak smak av pepperot.

Jeg bruker dem i "grønne" salater.

Jeg bruker forresten bladene også før de blir for "seige".

Pepper-rota

Pepperrot er merkelig lite brukt i det norske kjøkken.

Skal noen ha pepperrot - til syltet eller stekt makrell, for eksempel - kjøper de gjerne en liten tube.

Kanskje i Sverige - hvis de bor slik til.

Svenskene er flinkere til å bruke pepperrot enn vi er.

Men pepperrot bør ikke kjøpes i dyre dommer som konservert vare.

Den kan enhver med en liten hageflekk dyrke selv.

Og: Pepperrot kan brukes til mye mer enn til makrell.

Blandet med vispet krem eller rømme - gjerne lettrømme! - kan den brukes både som tilbehør til ulike pålegg på frokostbordet og til middagsretter.

Oppdelt i ikke altfor store biter, og forsiktig utposjonert, kan pepperrot gjerne brukes i grønne salater.

Den gir ekstra smak til potetsalater enten de er laget med rømme og majones eller med olje.

Snegle- og snilefelle

Snegler og sniler liker også pepperrot.

Når jeg er på jakt morgen og kveld, går jeg innom pepperrotplantene og plukker hagesnegler med hus som har klatret opp og mesker seg med blomster og bladverk.

En og annen brunskogsnile eller hvit åkersnile kan jeg som regel ta med og ta livet av samtidig.

Så vel i kjøkkenhagen som i blomsterbedet og i urner og kar, gjør hagesnilene med hus på ryggen, nesten like stor skade som de brune skogsnilene.

De er flotte å se til, men er skadegjørere som man dessverre ikke kan vise nåde.

Og det er mange av dem.

Det er derfor fint at en del av dem setter seg ferdig til "plukking" på pepperrot-plantene.

Blå, blå iris

 

Foto: Kow d.e. 12062013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Den uvanlig blå irisen er et vakkert innslag i staudebedet.

Aldri har iris-blomstene vært så blå som i år.
Og aldri så vakre.

Iris-plantene blomstrer hvert år.
Til vanlig er de blekblå.
I år er de av en eller annen grunn mørkere blå.
Det kler dem.
De kommer mer til sin rett i de grønne omgivelsene.
For familiens gartner - som setter spesiell pris på akkurat denne blåfargen - er de en fryd for øyet og en glede for sinnet.

Kan fargeskiftet ha noe med kulda og barfrosten å gjøre?
Plantene er de samme gamle.
De skulle vært tatt opp og delt for lenge siden, men tiden løper så altfor fort.
Plutselig er det for seint.
Slik var det i år også.
Heldigvis, får vi nesten si.
Hadde vi spadd opp og tynnet ut, hadde vi kanskje forstyrret blomstringen som har gitt oss de vakre, dypblå blomstene.

Iris-blomstene står vanligvis ikke så lenge.
Det skal bli spennende å se om årets utgave er mer motstandsdyktig mot alder og avblomstring enn den lysere varianten.
Kanskje er vi vitne til en aldri så liten mutasjon?
Skjønt, sannsynligheten taler vel for at det kun dreier seg om en tidsbegrenset - og mer eller mindre tilfeldig - endring.
Som sagt: Det blir spennende å se.

Rododendron: Mer enn 70 blomster

Foto: Kow d.e. ©

Klikk på bildene for å se større versjon

08.06.2013:  De to rododendronbuskene ved trappa har til sammen mer enn 70 blomster. Slik så de ut da de stod i knopp for en snau uke siden.

12.06.2013: Og slik så de ut da de stod i full blomst fire dager senere.

Da jeg anla den opphøyde hellelagte sitteplassen nær inngangsdøra, laget jeg samtidig et avlangt surjordsbed.
Bedet er ikke stort og ikke dypt.
Det er avgrenset av en fjellskrent i bakkant og en betongkant mot sitteplassen.
Fjellet skrår mot huset og begrenser dybden.

Mer lys, flere blomster
I det smale grunne bedet, satte jeg to rododendron.
To ganske ordinære catawbiense av etter eller annet slag.
Som lenge hadde beskjeden tilvekst hvert år, men som aldri blomstret.
Trolig stod de for mørkt.
Da vi felte et stort, dominerende grantre som stod bak fjellskrenten og hindret sola i å slippe til, ble det mer fart i sakene.
Med de bedrede lysforholdene, vokste buskene raskt og satte blomsterknopper som økte i antall år for år.
Så rikt som i år, har de aldri blomstret.

Barnåler
Jorda de står i, er sur nok, men ikke dyp.
Aldri så lite dypere blir den etter hvert, for vi fyller stadig barnåler på toppen.
Barnåler fra skogdelen av tomta - og barnåler fra juletreet.
Når juletreet høstes, klipper vi det opp.
Stamme, greiner og kvister fyrer vi med, og barnålene tømmer vi i rododendronbedet uten at de er kompostert og formuldet først.
Slik bevarer vi surheten som rododendronbuskene åpenbart setter pris på.
Og buskene ser så avgjort ikke ut til å ta skade av at barnålene sikkert forbruker både surstoff og kvelstoff når de råtner.

Frysevæske
Mange planter blomstrer rikest når de har det litt "vondt".
Da sikrer de overlevelsene ved å blomstre og sette frø.
Dette er nok likevel ikke forklaringen på at rododendronbuskene blomstrer så rikt etter den harde vinteren med barfrost, kulde og sur vind.
Rododendron setter både vekst- og blomsterknopper på høsten - altså før vinter og kulde setter inn.
På catawbiense, som er vintergrønn, overvintrer knoppene sammen med bladene.
Man skulle tro at dette ville gjøre dem spesielt ømtålelige for frost, men vintergrønne rododendron utvikler sin egen frostvæske som hindrer frosten i å sprenge celleveggene.
På kalde vinterdager ser bladene slappe og nesten visne ut, men når temperaturen stiger, stiger også sevjene, og bladene får tilbake sin saftspente friskhet.
Et lite naturens mirakel.

Hosta la vista

Foto: Kow d.e. 08062013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Denne hostaen har gledet oss i årevis. Den står der vi "kjører" med snøskuffa, og befinner seg derfor hver vinter under hardpakket snø. Navnet på de hostia-artene vi har, kjenner vi ikke. Hvis noen kan hjelpe til, tar vi i mot med takk.

Da barndomshjemmet ble solgt for ett års tid siden, sikret jeg meg en liten rot av denne hostaen fra min mors hage. Også den tilbringer vinteren under et snødeponi, men har åpenbart klart seg bra, og er nå i ferd med å vokse seg stor i hjørnet av staudebedet - midt i solsteken.

Denne - som også kommer fra barndomshjemmet - tilbringer i likhet med sin frende på bildet ovenfor, vinteren under et tjukt og beskyttende lag med snø fra gårdsplassen. Om denne er av samme slaget som den på bildet over, vet jeg ikke. De stod på helt forskjellige steder i min mors hage. Denne stod i skrinn, tørr jord under noen kjempemessige grantrær som tok av for både sol og regn. Hos oss står den også nær et stort grantre, men her har den bedre og dypere jord og bedre tilgang på lys og nedbør.

Jeg var litt spent på hvordan hosta-plantene ville klare barfrosten og den dype telen i vinter.
Det har åpenbart gått over all forventning bra.
Hostaen er kommet opp i dagen, og gleder oss nå med kraftig vakkert bladverk.
Vi kan derfor hilse den med et ordspill på hilsenen "Hasta la vista" og si "Hosta la vista" - som på haltende spansk vel må bety noe sånt som "Vi sees - eller jeg ser deg - hosta".

Fra funkia til hosta
Hosta stammer fra nordøst-Asia.
Den har imidlertid, etter sigende,  fått sitt navn etter en europeer, nemlig den østeriske botanikeren Nicholas Thomas Host.
Tidligere ble planta kalt funkia og klassifisert som Liliaceae.
Nå tilhører den i følge hagelitteraturen, undegruppen Agavoideae i  familien Asparagaceae.

Tåler skygge
Hosta tåler å stå skyggefullt.
Og relativt tørt.
Min erfaring er imidlertid at den blomstrer lettere, hvis den får nok lys.
Og selv om bladverket avgjort er den mest dekorative delen av hostia-plantene, er blomstene fine.
Noen hostiaer kan formeres ved frø.
Skal man få frø, må man legge forholdene slik til rette at plantene blomstrer.
Det store bladverket fordamper mye fuktighet.
Hvis det ikke er naturlig råme i jorda, må hostia vannes.
Spesielt hvis den står i skyggen under trær og busker hvor den må konkurrere om fuktigheten.

Mager fangst

Foto: Kow d.e. 08062013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Skjæra - eller var det katten? - ble nok overrasket og skuffet da den døde dumpapen viste seg å være kunstig.

Den kunstige dumpapen stod opprinnelig i en vinterdekorasjon på kirkegården.
Da dekorasjonen ble fjernet, og vårblomster ble plantet, tok vi dumpapen med hjem.
Der la vi den på fuglemateren inne i garasjen.
Neste gang vi så den, lå den i staudebedet under det store grantreet på gårdsplassen der skjærene holder til og erter kattene.

Skjærene
Hvem kan ha flyttet den dit?
Mennesker er det ikke - verken store eller små.
Skjæra eller katten er derimot sterkt mistenkt.
Mest retter mistanken seg mot en av skjærene.
En av de yngre og mer uerfarne, kanskje.
5-6 skjærer i ulike aldre og med ulik erfaring og livsvisdom, holder til hos oss.
De er over alt.
Høy og lavt.
Og garasjeporten står for det meste åpen.
At noen av dem har vært i garasjen for å finne et eller annet å spise, eller noe å dra med seg, er høyst sannsynlig.

Mager kost
Den kunstige dumpapen var pen og "velfrisert" da vi la den fra oss.
Da vi fant den igjen, var den tydelig hakket eller bitt i.
De røde brystfjørene var glisne og rufsete.
Men røveren har nok raskt blitt klar over at fangsten ikke svarte til forventningene, og skuffet sluppet den magre steika fra seg.
Nå har vi tatt dumpapen med inn.
For ikke å friste flere røvere.
Selv om den ble litt "medtatt" under røveriet, er den ikke værre faren enn at den neste vinter sikkert kan bli en del av dekorasjonen på Elines grav igjen.
Nå har den jo i tillegg til å være dekorativ, også fått sin egen historie.

Ja visst gör det ont ...

Foto: Kow d.e. 08062013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Livets syklus: En orientvalmue sprenger seg ut av skallet for å glede oss en stakket stund som blomst før den setter frø for å sikre artens overlevelse. 

Orientvalmuene får meg til å tenke på Karin Boye.
Ja visst gör det ont när knoppar brister. Varför skulle annars våren tveka? skrev hun.
De store valmuene sprenger seg ut av knoppen som en fugleunge av egget.
Det fins flere ulike sorter med orientvalmuer.
Sorten på bildet har lange, slanke stengler som knapt er i stand til å bære vekten av blomsterknopper og utsprungne blomster.
De står ikke strunkne som soldater på geled, men ligger uryddig utover, og er ikke noe for personer med overutviklet ordenssans.
Hos oss får de breie seg omtrent som de vil.
Uryddig frodighet er vakker.
Valmuene sprer sine særdeles spirevillige frø til enhver tenkelig flekk med jord.
Orientvalmuen er ikke kravstor - litt sand mellom steinene på gårdsplassen eller litt åpen jord innunder busker og i kratt, er alt som skal til.
Ikke alle knopper blir til blomster.
De plantene som har valgt seg en plass utenfor hekken mot vegen, står utsatt til.
Der går skoleungene og lar seg friste av de spennende knoppene som de river av for å undersøke hva som er inni.
Eller som de tar på sparket og sender ut i vegbanen hvor de blir most av passerende føtter og biler.
Men noen når blomsterstadiet - og frøstadiet, og sørger for artens overlevelse.
Valmuen er sterk.
Den lar seg ikke knekke av barfrost eller harde, langvarige kuldeperioder.
Nei, orientvalmuen svikter ikke.
Og akkurat nå har den sin tid.
Noen dager med intenst orangerøde blomster.
Som må nytes mens de er her.
For plutselig er blomstringen over, og det er tid for å rydde i bedet.
For denne gang.

Kiss klarte det

Foto: Kow d.e. 08062013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Hortensiaen "Love you Kiss" som jeg fikk på min 75-årsdag i fjor, har overlevd vinteren. Vil den blomstre i løpet av sommeren? F. eks. på Olsok-dagen?


Vi har holdt et våkent øye med stedet der vi plantet hortensiaen "Love you Kiss".
Spenningen har vært stor.
Har den klart barfrosten?
Ville det dukke opp friske, grønne skudd mellom de tørre restene av fjorårets stammer og greiner?

Under over alle under: Kiss har klart det.
To kraftige, grønne skudd har banet seg vei opp mellom de tørre stenglene, og vokser seg stadig større.
Det er ingen tvil: Det står til liv.
Om det blir blomster, gjenstår å se.

Kiss blomstrer i fra juli til oktober, sier beskrivelsen som fulgte med.
Den har altså god tid på seg.
Det skal bli spennende å se.

Ikke som annonsert!

Annonsen er lokkende nok. Gunstig tilbud på roser. Men hva hjelper det, når butikken ikke har varene når kunden kommer? Verken første gang - eller andre gang.

Noen tilbud er for gode til å være sanne.
Byggvarehuset Bauhaus i Vestby i Akershus påberoper seg å være spesialist for hus og hage.
Akkurat nå tilbyr det tre roser i 3-literspotter til en samlet pris av 199 kroner.
Men når kunden kommer, har ikke butikken de rosene som er annonsert.

Bomturer
To ganger har jeg kjørt fra Drøbak til Vestby for å kjøpe roser.
Tilbudet kom i postkassa 4. juni.
Tidlig på formiddagen 5. juni, var det ingen roser å få kjøpt.
Utsolgt, sa personalet i butikken, som mente at det ville komme flere roser, men ikke kunne si når.
Kundene måtte altså bare møte opp og håpe det beste.
På nettsiden til varehuset stod det ingen ting om saken.

Forsinket
Dreidet det seg om et rent "lokketilbud"?
Jeg sendte en e-post  til byggvarehuset og ba om en forklaring.
Hvor stor ville sjansen være for at de annonserte rosene var på plass dersom jeg på ny tok en tur fra Drøbak til Vestby for å kjøpe Flammentanz og to andre roser som var nevnt i annonsen, før tilbudet utløp 10. juni?
Svaret kom raskt.
"Rosene var desverre forsinket fra vår leverandør, og ikke ment som noe "lokke" tilbud. Vi har fått 2 containere til i dag, så dette er tilgjengelig igjen," svarte den ansvarlige avdelingssjefen.

Ny bomtur
Lørdag morgen satte vi oss i bilen, og kjørte til Vestby igjen.
Til ny skuffelse.
Det stod et par reoler med pottede roser i den "grønne" delen av varehuset.
Etter en stunds intens leting måtte vi imidlertid konstatere at verken Flammentanz, Fresia eller Whisky var å finne.
Avdelingssjefen - som ikke kunne huske å ha mottatt eller sendt noen e-post om saken - hun mottar og sender jo så mange, som hun sa - kunne bare konstatere tingenes tilstand.
At vi hadde kjørt to bomturer fra Drøbak fordi varehuset ikke hadde de varene de hadde annonsert, var leit, men ikke noe å gjøre med.

Kundene går lei
Det skal ikke mange slike opplevelser til, før kundene går lei.
Man må kunne stole på at butikkene har de varene de sender ut tilbud om.
At logistikken svikter en sjelden gang, vil nok de fleste ha forståelse for.
Når svikten ser ut til å være strukturell, og informasjonen er fraværende - og når de de ansvarlige ikke viser særlig interesse for problemet, og for kundenes opplevelse, men trekker på skuldrene og gir inntrykk av at det er kunden som er vanskelig fordi han insisterer på å kjøpe akkurat de varene som er annonsert - er det grunn til å se opp.
Det er ikke så altfor lenge siden en annen tysk varekjede, la ned virksomheten i Norge fordi den hadde feilbedømt det norske markedet.
Norske kunder er kritiske - og kvalitetsbevisste.
Selv kommer jeg nok i framtiden til å kjøpe mine hagevarer på steder hvor det er bedre samsvar mellom det som loves og det butikken er i stand til å holde.
De "billige" varene er ikke alltid de gunstigste - spesielt ikke når butikken ikke har varene når kundene møter opp for å kjøpe dem.

Marie planter

Foto: Kow d.e. 02062013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Marie trykker på alle sider etter tur og presser tommelem mot bunnen for å få rotklumpen så hel som mulig ut av plastpotta.
Nederst: Sitronmelissen plantes forsiktig ved siden av dillen slik at ingen av plantene skades. Så er det bare å vente og se og håpe at plantene tåler omplantingen.

Den må tidlig krøkes, som god krok skal bli, heter det.
For å gi barnebarna interesse for planter og hagearbeid, forsøker jeg å trekke dem med i forberedelsene innendørs og de forskjellige gjøremålene ute.
Veiledning er nødvendig.
Men det er bedre å vise enn å prate og formane.
Og bedre for den som skal lære, å forsøke og vinne erfaring, enn å huske teori.
Skal den yngre generasjon utvikle ekte interesse, må den få delta i arbeidet og oppleve gleden ved at planter som de har arbeidet med, gror og utvikler seg.
Da vet de etter hvert hvordan tingene skal gjøres - og ikke gjøres - når de skal gjøre noe på egen hand.
Learning by doing, er den beste metoden - i hagen som i så mange andre av livets situasjoner.

Overvintret kruspersille

Foto: Kow d.e. 02062013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Denne planta stod i fjor sommer i en av "kjøkkenhagedunkene" på terassen. Vinteren har den tilbrakt  i stua nede sammen med en lang rekke andre overvintrende planter. Her venter den på å bli plantet ut i "kjøkkenhagedunken" igjen.

Vi har hatt frisk kruspersille hele vinteren igjennom.
Vi "snauer" ikke ved å klippe av stilkene, men nøyer oss med å ta en eller to av "bukettene" ytterst på stilken.
De mange stilkene gir rikelig med persille.

Vannet, men sulteforet
Vi har passet på å vanne slik at planta ikke har tørket ut.
Men når sant skal sies, har den ikke fått gjødning.
Det burde den selvfølgelig fått.
Skjønt - det ser jo ikke ut til at den lider av mangel på næring som følge av den magre kosten.
Tilveksten er god, og fargen frisk grønn - spesielt på de nyeste stilkene og bladene.

Gjødslet jord
Nå har overvintreren imidlertid fått røttene godt plantet i gjødslet jord i en av "kjøkkenhagedunkene" som den deler med en økologisk dill og en økologisk sitronmelisse som er produsert for Coop av Elverhøy Gartneri AS.
Tre litt store planter som blir omfangsrike utover sommeren, får akkurat nok plass til å utvikle seg på i et plantekar med en diameter på 50 centimeter på toppen.
Krydderurter i potte er ferskvare og har begrenset holdbarhet, står det på plasten som omgir potta til de økologiske urtene når de selges.
Plantene har nok vokst opp innendørs - beskyttet mot vær og vind.
Nå får vi se om de tåler den brå omplantingen til vår "kjøkkenhage" i plantekaret ute på terrassen.
Det gikk bra i fjor.
Noe den seiglivede, frodige krsuspersilleplanta er et høyst levende bevis på.

Har kulde og snø tatt snøbærene?

Foto: Kow d.e. 28052013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Snøbærbusken viser bare spredte tegn til liv. Har neglisjert foryngelse noe av skylda? Skjønt, gamle skudd, skulle vel egentlig tåle kulde bedre enn nye?

Snøbærbusken (symphoricarpos rivularis) som tilhører kaprifolfamilien, har ikke evig liv slik man enkelte ganger kan få inntrykk av.
I utkanten av terrassen har vi et eksemplar som vanligvis er frodig og grønt med god tilvekst.
I år er det meste dødt.

Litt dødt her og der
Er det frosten som har tatt denne også?
Kanskje, kanskje ikke.
Flere andre snøbærbusker i nærheten - som står like utsatt til for vind og vær - har også en del visne greiner og kvister, men ingen på langt nær i samme grad som busken på bildet.
Noen bærer ikke tegn til å ha frosset i det hele tatt, enda de står åpent til ytterst på terassekanten slik at vinden fra fjorden har fri adgang til dem.
Og merkelig nok: De som bærer preg av å ha frosset, bærer frostmerkene på lesiden inn mot terrassen - ikke på siden mot fjorden der vinden får best tak.
Hvordan kan det forklares?

Foryngelse
Er årsaken til de omfattende skadene på busken ved nedgangen fra terrassen, at familiens gartner ikke har tynnet tilstrekkelig og sørget for foryngelse i årene som er gått?
Snøbærbuskene blir tettvokste etter hvert.
Det kommer stadig nye skudd.
For å skaffe "stammer" og "greiner" luft og lys, bør man år om annet klippe bort de eldste stammene helt nede ved rota.
Slik sørger man for nødvendig foryngelse.
Mye tyder på at planta på bildet ikke er forynget ved tilstrekkelig hardhendt og omfattende nedskjæring.
Dette kan ha gjort planta spesielt ømtålelig.
Sammen med den harde vinteren kan kanskje dette ha forårsaket de omfattende skadene.
For sikkerhets skyld får vi sørge for hardere beskjæring og bedre foryngelse heretter.
Så har vi i alle fall gjort det vi kan, for å unngå skader som dem vi opplever i år.
Temperaturer, snø og vindforhold kan vi vanskelig få gjort noe med.

Brun, men ikke død

Foto: Kow d.e. 28052013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Vintermispelen har hatt det vondt i vinter. For 2-3 uker siden var den helt brun og så død ut. Nå er den i ferd med å få nye, grønne blader. Snart har den gjenvunnet sin fordums prakt.

Vintermispel (cotoneaster dammeri) har eviggrønne blader står det i hagelitteraturen.
Det har den også - som regel.
Men ikke i år.
Etter vinteren var bladene døde og brune.

Ikke døde
Det så ikke bra ut.
Hele bedet så dødt ut.
Var det liv i røtter og stengler?
At de stenglene og sidegreinene som lå ut over den steinbelagte innkjøringen, hadde fått hard medfart, var ikke overraskende.
De hadde både vært utsatt for hard barfrost, blitt kjørt på og var mishandlet med snøskuffa.
Men plantene oppe i bedet, hadde de klart seg?
Med navnet vintermispel burde de tåle en del.

Stått sin prøve
Og det har de tydeligvis gjort.
For nå er de i ferd med å bli grønne.
De lever m.a.o. opp til navnet.
Vår art hete så vidt jeg minnes, "Skogholm".
Hvis noen skulle lure på det.
Trenger de en hurtigvoksende markdekker på et værutsatt sted, er Cotoneaster Dammeri, "Skogholm" å anbefale.
Den har stått sin prøve, og har vist at den bærer navnet vintermispel med rette.

Vårvortemelken blomstrer

Foto: Kow d.e. 28052013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Vårvortemelken er hardfør og nøysom. Denne har valgt å vokse i den smale sprekken mellom Lecablokkene og steinbelegningen.

Vårvortemelken (euphorbia polycroma) har åpenbart ikke tatt skade av kuldegrader og barfrost.
Vi har flere planter.
Noen har sådd seg på egen hånd, og altså sjøl valgt hvor de vil stå.
Ved siden av uvanlig hardførhet, er kanskje det noe av grunnen til at de har klart seg så godt.

Med de blekgule, i noen tilfelle nesten grønne, blomstene pynter vårvortemelken vårhagen før blomsterfloret for allvor setter inn.
Den har derfor ikke mange konkurrenter.
Og de fleste av dem, er gule de også - bortsett fra noen scilla og perleblomster som gjør hagen "svensk" i en overgangsperiode.

Vårvortemelken kan være dekorativ selv etter at den har blomstret fra seg.
I alle fall på noen planter får bladene fine farger utover sommeren og om høsten.
Det er kanskje derfor den har fått navnet polycroma som vel betyr mangefarget.
De nederste bladene visner imidlertid slik at stenglene blir stående med brune blader eller nakne og ribbete.
De kan derfor lønne seg å sette vårvortemelken litt inne i bedet, slik at nye planter som kommer til, dekker de bare stilkene.

Noen betrakter vårvortemelken som ugras.
Den hvite plantesafta skal etter sigende være giftig, og kan irritere huden.
At den - slik plantenavnet antyder - kan fjerne vorter, er vel mer tvilsomt.

Altfor mange fjerner denne tradisjonsrike - litt uanselige - planta fra hagen.
Som man forstår, tilhører ikke vi den kategorien.