Rådyrmor og kalvene

 

Foto: Marie Camilla Winther-Bråthen og Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Rådyrgeita som har vandret drektig rundt i hagen i noen uker nå, har født. Nå besøker hun oss med to nesten nyfødte kalver. Det er et betagende syn.

 

 

"Mamma sier at det er hit vi skal gå for å spise når vi blir store nok, for her er det en masse gode planter som vi kan kose oss med. Det har hun og pappa og forfedrene våre gjort i flere år!"

 

 

Kalvene var ikke redde. Mammageita sto like i nærheten uten å vise tegn til nervøsitet eller til å ville gripe inn når fotografen nærmet seg.

 

 

Den ene kalven er vesentlig mindre enn den andre. Stubben er 33 cm høy. Det sier noe om størrelsen på kalven.

 

 

Det tar på å være tvillingmor. Her ligger mamma i blomsterbedet ved gårdsplassen og og hviler mens de to små kalvene er overlatt til seg selv på den nederste plenen. Hun viser stor ro og tillit både til kalvene og til menneskene som hun er meget klar over.

 

Rådyrmor som har vandret drektig i hagen de siste ukene, har nå født. 

 

To vakre, stolprende "bambier" er det blitt. De er ikke gamle og ganske utstøe på beina ennå, men følger mamma så godt de kan.

Mistet en?

De to første dagene var de tre: Mamma og to små. Den ene ganske mye mindre enn den andre.

I går så vi bare en kalv. Om den minste ikke orket å følge med, eller om noe er skjedd med den, er vi spent på.

Den var ynkelig liten og ustø på beina, men likevel vital da de tre besøkte oss første gang.

Håper de overlever

Vi er sterkt plaget av rådyr som skamspiser pryd- og nyttevekstene våre, så vi burde vel ikke sørge over et rådyr mindre å ha i kosten, men de små kalvene er så vakre og inntagende at vi ikke har unngått å få varme følelser for dem.

Vi håper at de to vakre skapningene - som på en måte har en tilknytning til vår hage - får leve og vokse opp.

I dag har de ikke vært å se ennå. Klokka er omlag 1530, så "besøkstiden" nærmer seg. 

Nå krysser vi fingrene for at det kommer tre dyr ruslende. Er den minste kalven fortsatt ikke å se, er det økt fare for at noe har skjedd med den.

Det er mange faremomenter i området. Hunder og rev - og grevling for bare å nevne noen. 

 

Spist storkonvall

Nei, det ble ikke noe besøk i går.  

Bekrefter det at det er noe galt med den vakre familien?

I går fikk "familiens gartner" se at rådyrmor hadde forsynt seg grovt av storkonvallplantene som sto langs berberishekken langs den nedre plenen der rådyrmor og barna holdt til. Blomster, blader og det meste av stilkene var borte.

Storkonvall er giftig for menesker. Er det også giftig for rådyr? Kan kalvene bli forgiftet gjennom morsmelka selv om den voksne geita tåler den etsende plantesafta? 

Uro

"Familiens gartner" som har fått ødelagt massevis av planter av glupske rådyr, og derfor har ønsket rådyrene dit "pepper'n gror", titter nå stadig ut av vinduene for å se om den vakre familien på tre individer er å se.

Både husets frue og han har utviklet en nesten overdreven omsorg for mor og barn.

Ja, det omsorgen har gått så langt at vi nesten blir glade når vi ser at rådyrmor har vært i hagen og forsynt seg når vi ikke har sett det.

Det ville vi forsverget før de to vakre kalvene og deres stolte mamma dukket opp i hagen.

!

"Familiens gartner" og alle andre dyrevenner kan puste lettet ut. 

 

Husets frue og vårt barnebarn Marie Camilla har observert rådyrmor med begge kalvene i naboens hage!

 

Alle tre var åpenbart i fin form! 

 

 

Hvitløken skuffer ikke

 

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Hvitløken står frisk og frodig denne våren også. Vi bruker bladene og lar selve løkene stå så får vi velsmakende blader år etter år.

 

Hvitløkskløftene som vi plantet sommeren 2019, produserer fortsatt rikt med bladverk.

 

De fleste nordmenn forbinder trolig hvitløk med de underjordiske løkene. Bladene på hvitløken blir - som når det gjelder flere andre grønnsaker - betraktet som avfall og kastet.

 

Bruker bladverket

Faktum er imidlertid at bladverket på hvitløk har sterk hvitløksmak og fungerer vel så godt som smakstilsetning som hakkete eller pressede hvitløkskløfter.

 

Problemet med hvitløkens bladverk er at det visner i løpet av forsommeren, mens hvitløkskløftene har lengre varighet. Skjønt, begge kan lagres. Hvitløksbladene kan kuttes opp og fryses slik vi gjerne gjør med gressløk. Om den ser litt slapp ut, smaker den fortsatt hvitløk.

Hardføre

Vår hvitløk står på nordsiden av huset og har ikke ideelle vekstvilkår. Den ser imidlertid ut til å trives likevel.Hittil har den klart både barfrost og vintre med snø utover våren.

 

Og: De fristende, friskt grønne hvitløksbladene har fått stå i fred for rådyrene som tilsynelatende syns at dette er for sterk kost.

 

Og godt er det. For hvitløken er en plante husets frue og "familiens gartner" setter stor pris på.

 

Overlevd tre vintre

Hvitløken har nå overlevd tre vintre i det skyggefulle bedet på nordsiden av huset.

 

På denne tiden er planta - eller plantene - blitt merkbart større. Sannsynligheten taler for at det etter hvert er blitt stadig flere hvitløker under bakken.

Hittil har vi høstet av hvitløksbladene, men ikke av selve løkene.

 

I fjor hadde vi tenkt å se etter om det nede i jorda fantes løker som vi kunne ta opp, men det ble ikke noe med oss.

 

Høste og plante om

Men kanskje i år?

 

Planta - eller plantene for det er vel flere løker der nede - er nå blitt så omfangsrik at vi sikkert uten skade kan ta opp noen av løkene når bladverket har visnet ned. 

 

Da kan vi kanskje plante noen flere av løkene slik at vi får flere frittstående planter, samtidig som vi sikrer oss noen løker for bruk i matlagingen.

 

Den som lever får se.

 

 

Pinseliljene - vakre, men få i år

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Tusta med pinseliljer er frisk og frodig, men årets blomstring er heller beskjeden. Tre knopper vokste fram, men bare to slo ut i blomst. Den tredje døde bort.

Pinseliljen er en usedvanlig vakker blomst med kritthvite kronblader og et gult og rødt "øye" i midten.

 

 

Slik så den samme tusta ut i mai 2015.

 

I år var det relativt sen påske. Av det følger at det også blir sen pinse etter som pinsen kommer 50 dager - eller på den syvende søndagen - etter påske. Navnet pinse betyr femtiende og kommer av det greske ordet pentekoste. 

 

Tidlig pinse i blomsterbedet

Men dette vet ikke pinseliljene i sørveggen noe om. I alle fall bryr de seg ikke om det. 

 

De lar seg heller diktere av lys og temperatur. De har derfor blomstret lenge allerede. Formodentlig er de avblomstret lenge før pinsen kommer i begynnelsen av juni. 

Kun to blomster i år

Pinseliljene har stått på samme plass i rosebedet langs sørveggen i mange år. Tidligere blomstret de rikt. I år hadde den ene tusta tre knopper hvorav to ble blomster, mens en knopp visnet bort.

Den andre tusta utviklet en knopp som lenge så saftspent og lovende ut, men så "ombestemte" den seg og stanset i utviklingen. Det ble derfor ingen blomst på denne tusta i år.

Har fått vann

Det har vært tørt denne våren. Mange planter har lidd under det. Det er lite vann i magasinene. Å bruke vann for å vanne en omfangsrik hage med mange planter ville derfor være egoistisk og usosialt. 

Klok av skade har "familiens gartner" likevel vannet pinseliljene - med kanne. De har derfor ikke hatt det tørt. Ikke mens de har vokst fram, ikke mens de har stått i knopp og ikke mens de har blomstret. Mangel på vann er derfor lite sannsynlig forklaringen på den beskjedne blomstringen.

For mange om "beinet"?

Nå er det slik at løker utvikler sideløker. Etter som pinseliljene har stått på samme sted i mange år, kan det ha blitt mange løker etter hvert. Løker som kjemper om samme næring og "lebensraum".

Kanskje bør vi derfor ta opp løkene etter blomstring, sette en del av dem på andre steder, gjødsle og berike jorda på de opprinnelige voksestedene og sette noen løker tilbake dit?

Dårlige erfaringer

"Familiens gartner" har tidligere kvidd seg for å ta opp alle løkene av frykt for å miste disse liljene. Han har nemlig tatt løker fra den ene tusta tidligere, og plantet dem andre steder, men disse løkene har ikke produsert planter de siste par årene. De er rett og slett borte.

Men slik det er nå, har husets frue og "familiens gartner" liten glede av pinseliljene. Noe bør derfor gjøres. Vi får ta sjansen på å dele opp tustene og sette ut løker på flere steder - både i rosebedet og i andre bed i hagen. 

 

Berge noen i potte?

Og kanskje setter vi noen i en potte som vi kan ta inn og la tørke om vinteren. Hvis de får tørke med bladene på, samler de kanskje tilstrekkelig opplagsnæring til å blomstre neste år?

Skulle dette hjelpe pinseliljene til å gjenvinne tidligere "storhet", vil det glede oss. For vi setter stor pris på disse vakre, kritthvite blomstene med det gule "øyet".

Og skulle det ende med "totalforlis", får det heller stå til. Sånn som det nå er kan det ikke fortsette. Det har blitt færre blomster for hvert år. I år ble det to. Neste blir det kanskje ingen.

 

Her må så avgjort noe gjøres!

 

 

 

Fine furuer for fall

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

 "Tvillingfuruene" ved inngangspartiet er blitt for store. De har nesten ikke jordsmonn å stå i, og skulle de falle mot huset, ville de anrette stor skade. De måtte derfor felles.

 

 

Nå er de borte, og stubben er foreløpig blitt understell for en urne med agapanthus. Kryphortensiaen som kler fjellrabben, og rhododendronbuskene som står vis a vis murveggen, får nå helt andre lysforhold. Det skal bli interessant å se hvordan de reagerer på de endrede forholdene.

 

 

 

I skråningen langs innkjørselen har det vokst opp en furu som nå er blitt så høy at den kan påvirke utsikten til fjorden fra boligene som ligger bak oss. Den har vi derfor fjernet.

 

 

 

Her vil japansk kvede, gyvel, Pink groetendorst og skjærsmin få nye lysforhold når furutreet er borte. Dessverre vil også den villstyrige gravmyrten profitere på at den store "konkurrenten" er vekk.

 

 

Trefelling gir både ved og sagflis. Veden er nå kuttet opp og stablet for tørk. Sagflisa er feid opp og lagt i komposten - noe i varmkomposten og noe i kaldkomposten som vi nettopp har anlagt.

 

"Familiens gartner" liker trær og vil gjerne ha en "frodig" hage.

Noen trær vokser seg imidlertid for store. Og andre vokser på steder hvor de ikke passer inn. Da må motorsaga fram  - og trærne i bakken.

Trær blir store

På en hylle på bergknatten nær inngangsdøra vokste det da vi bygde, en beskjeden lita furu. Den var dekorativ, så den lot vi stå.

I løpet av de 37 årene vi har bodd i huset, har den vesle furua blitt til et stort tre. Ja, den er blitt til to. Et lite stykke opp fra rota vokste det ut en ny stamme som vi har latt utvikle seg som en "tvilling" til det opprinelige treet.

På bare fjellet

De to trærne vokse på nesten bare berget. De hadde lite jord der de sto, men sendte røttene ned i blomsterbedet på nedsiden, samt inn under steinbelegningen på gårdsplassen like ved hvor belegningsteinene ble løftet opp av fururøttene.

Fare for huset

Det blåser mye - og enkelte ganger ganske kraftig - der vi bor. Skulle "tvillingtreet" falle mot ville det anrette stor skade. Vinduer ville bli knust, og kanskje ville panel-kledningen bli ødelagt.

Vi kom derfor til at "tvillingtreet" måtte felles.

Det var ingen lett avgjørelse. I et hvertfall ikke for "familiens gartner". Han har hegnet om treet i nærmere 40 år. Han har vannet det i tørre perioder, og oversett røtter som har invadert blomsterbedet og ødelagt steinsettingen på gårdsplassen

Matfat for ekornene

Og han har ikke vært alene om å sette pris på "tvillingtreet". Treet har produsert massevis av kongler som generasjoner av ekorn har kost seg med.

Men nå måtte det bort. For så vidt til en viss tilfredsstilelse for husets frue som var lei av visne furunåler og avspiste furukongler foran inngangsdøra og i gangene innenfor.

Ved og kompost

Sønnen i huset trådte derfor til. Med den elektriske motorsaga felte han treet og skar det opp til passende fyringsved som ble stablet til tørk i kanten av gårdplassen.

Greiner og kvister tok "familiens gartner" seg av. Det som kunne brukes til ved - også tynn opptenningsved! - klipte han rent med hagesaksa, og baret ble lagt i haug for å bli kaldkompost. Det bør bli utmerket sur rhododendron-jord.

Ikke ødelegge for naboene

Flere av naboene har utsikt til Oslofjorden. Dvs.: Hvis ikke naboene mellom dem og sjøen lar trær og annen vegetasjon vokse opp og ødelegg utsikten.

Mens vår sønn var i gang med motorsaga, felte vi også en fin furu som vi fryktet kunne ødelegge utsikten for boligene bak hvis den fikk fortsette å vokse.

Nå er det i alle fall ikke vi som ødelegger naboenes utsikt. 

Det er viktig for "familiens gartner" å vite.

 

Kom mai du ... ?

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

 

13 grader og midt mellom "Kan'te klage" og "Ente gæ'ærnt" sier Særpetempen. "Gørkaldt" ville vært en mer dekkende beskrivelse av situasjonen, mener "familiens gartner".

 

I går var "familiens gartner" ute og jobba og frøs i flere timer. Naboens vimpel sto som en pappskive i nordlig retning og viste i klartekst hvorfor den kalde vinden fra sjøen får plussgradene til å virke som kuldegrader.

 

Vår, men føles som vinter

Vårvisa "Kom mai du skjønne milde"  har den vakreste melodien "familiens gartner" vet om. Den er  det Mozart som har laget.

 

Teksten av Christian Adolf Overbeck derimot er det reneste fantasiproduktet - selvfølgelig. Mai du skjønne og milde? Jammen sa jeg mildt. I år har mai nærmest vært for en ikke så verst vintermåned å regne.

 

Flere pelargonier plantet ut

Men mai er mai. Og da må de overvintrede plantene ut. Ut fra sin beskyttedede tilværelse innendørs og møte livets harde realiteter utendørs.

 

På tross av få plussgrader, kald vind og hustrig vær har "familiens gartner" nå flyttet flere pelargonier fra overvintringspottene og den lune innehyggen, til de urnene som skal være deres hjem i månedene som kommer.

 

Må venne seg til blåsten

Tre av plantene var sågar i blomst. En av blomstene brakk av ganske fort, men de øvrige har utrolig nok klart seg. Hittil.

 

Noen av de utplantede plantene står mer lunt enn andre, men vinden vil trolig brekke både stengler og blomsterstilker på dem alle sammen. Man må bare satse på at de vil reparere skadene og utvikle mer motstandsdyktige stengler og blomster  som tåler vind.

 

For vind er det hos oss. Vind må både planter og mennesker derfor leve med. 

 

Etter å ha plantet ut pelargonier, har "familiens gartner" "hyppet" poteter.

 

Potetene hyppet

Settepotetene som var skåret i to, er nå "hyppet" for tredje gang. Det betyr at de stadig stikker sine grønne blader opp av jorda.

 

"Hyppingen" består i at "Familiens gartner" fyller jord på  potetplantene etter hvert som de vokser opp av jordlaget som de er satt i.

 

Når potetplantene får jord oppover steglene, forventes det at de skal utvikle flere knoller. Hyppingen skal m.a.o. bidra til økt avling.

Rådyrmat

Nå er det imidlertid slik at planter som stikker sine skudd og blader opp over jordkanten i vår hage, lever farlig. Da er rådyra straks på pletten og forsyner seg. Derfor er vi nøye med å dekke over potetene med nye lag jord så snart de viser seg. Hyppingen har derfor dobbelt hensikt.

Hvis noen skulle mene at rådyr ikke spiser potetgress, tar de feil. De spiser både potetplanter og tomatplanter. Det har vi dessverre mange sørgelige eksempler på.

Tomatplantene venter inne

Tomatplantene står forøvrig fortsatt innendørs. De ville ikke tålt vinden. Men etter 17. mai bør de plantes ut, og venne seg til utelivet de også.

Da får "familiens gartner" enda mer å passe på - og enda flere bekymringer.

Vi planter, rådyrene spiser

For rådyrene bruker plastdunkene med planter som vi har på terrassen, som sin egen, private vegetarrestaurant i luksusklassen.

Vi sperrer og dekker til, men rådyrene kommer til.

Så enkelte ganger lurer "familens gartner" på hvorfor han driver med såing og planting og vanning og odling av prydplanter og grønnsaker.

Om høsten - når planter er ødelagt og avlingen spist av uvedkommende - tenker han: Dette har ingen hensikt. Dette kan vi like godt slutte med!

Men når våren kommer, gjør han som før. Han sår inne, planter ut, sår på friland og håper - på tross av at all erfaring tilsier det motsatte - at han skal klare å holde rådyrene unna.

 

Så i år er det samme leksa om igjen.

 

Høydrektig rådyrgeit i bringebærbedet

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Rådyrgeita har lagt seg til hvile i bringebærbedet. Fra kjøkkenvinduet ser vi at kalven sparker i magen på hennes venstre side.

 

 

Her har rådyrgeita sparket opp jorda og tråkket rundt og laget seg leie som hun ligger i på bildet ovenfor.

 

Vi har daglig rådyr i hagen. Noen ganger mor og barn. Andre ganger hele familier med bukk. Og svært ofte enslige dyr. Alle bruker  dehagen som restaurant hvor de inntar sine måltider og gnader i seg våre nytte- og prydplanter.

Nå om dagen har vi besøk av av en høydrektig rådyrgeit som beiter og hviler i vår hage.

En dag for et par uker siden lå den lenge på plenen. Den så at vi var i nrheten og så den, men ble liggende.

 

For en ukes tid siden lå den lenge på den bevokste fjellknausen utenfor ingangsdøra. Og i går lå den nærmere en time i bringebærbedet rett under kjøkkenvinduet vårt.

Fra kjøkkenet holdt vi øye med den, og tok bilde av den gjennom glassruta. Vi lot være å åpne vinduet for ikke å skremme eller uroe den, og bildene vi tok, ble der etter.

Fra der vi sto, kunne vi se at kalven - eller kalvene - den hadde i magen, beveget seg. De sparket ganske kraftig og ville nok gjerne ut.

Vi trodde kanskje at geita hadde lagt seg ned for å føde, men til slutt forlot den stedet uten at blod eller etterbyrd lå igjen.

Vi har tidligere sett en rådyrgeit gå rundt seg selv med etterbyrden hengende ut bak oppe på plenen til naboen ovenfor oss. Vi kunne ikke se kalven, men så geita slikket på noe. At rådyr føder mellom husene her, har m.a.o. skjedd før.

Når vi kommer over rådyra når de spiser årets friske skudd av grønne planter, gnager blader og friske skudd av rosene i sørveggen, eller beiter høstastersplantene - eller andre stauder - jamt med bakken, så jager vi dem.

Vi "husjer" dem avgårde mens vi forteller dem i klare ordelag at vår hage ikke er et spiskammer eller en restaurant for grådige rådyr.

Men verken skremslene eller formaningene hjelper. De kommer tilbake og inntar sine måltider - hver dag! Vi jager, og de kommer igjen.

Med den drektige geita er det annerledes. Den kaller på vår mors og farsfølelse.

Den får derfor være i fred til fødselen er overstått. 

Skjer det i vår hage, godtar vi det.

Skjer det et annet sted, regner vi med at mamma rådyrgeit snart kommer for å spise hos oss sammen med en- eller kanskje to - nye kalver som skal læres opp til å finne mat i våre grønnsak-, staude- og rose-bed.