tirsdag 23. desember 2008

En solvervshilsen

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Året har nådd sitt ene vendepunkt. Nettene blir kortere og dagene lengre. Lyset blir mer dominerende og hagen kryper etter hvert sakte ut av sin dvaletilstand. Sommeren kommer nærmere. Snart er det hagetid.

Man kan godt skrive hageblogg selv om det er vinter.
At denne bloggen har vært sørgelig forsømt i to-tre måneders tid, skyldes ikke mørket og kulda, men at jeg har hatt et skriveoppdrag som har tatt all min tid.
Et arbeid som har krevd konsentrasjon og kontinuitet.
Etter 3. januar regner jeg med å være tilbake igjen.
I denne omgangen nøyer jeg meg med å ønske alle hagevenner god jol - som høytiden på denne tiden av året hette på nordisk.
Eller kanskje jeg skal kalle det en solvervshilsen?
En jolehilsen i anledning av at vi har passert årets korteste dag og lengste natt, og at vi igjen er på veg mot lengre dager og lysere tider - og mange gode dager i hagen.
Å hilse solverv er ingen original idé. Jeg fant opplysninger om skikken i gamle protokoller som jeg nylig har lest.
Våre forfedre har i århundrer feiret sola og lyset, og de unge i arbeiderbevegelsen holdt skikken å sende hilsner i anledning solvervet i hevd så sent som i mellom- og etterkrigstiden.
Det slo meg at dette er en fin skikk som vi gjerne kan ta opp igjen.
Derfor gjør jeg et lite, forsiktig forsøk her.
Jeg ønsker alle hagevenner til lykke med vendepunktet den 21. desember.
Måtte dere bli velsignet med all mulig lykke og framgang i den stadig lysere og varmere tiden vi nå går inn i.
God jol.

tirsdag 16. desember 2008

Fugl - eller kanskje nissen?

Foto: Kow d.e. 161208 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Hvem har gått her? Skjæra? Fasanen? Eller kanskje julenissen?

Det er liv i hagen.
Det tasler og tusler rundt hushjørnene og på gårdsplassen.
Rådyrene sparker vekk snøen og forsyner seg forsiktig av campanulaen som er grønn og innbydende, og under ett av eiketrærne ligger det masser av flis.
Trolig er det hakkespetten som har vært på ferde.
Og på gårdsplassen har noen spankulert omkring.
Noen med poter eller klover - det er vanskelig å avgjøre, når sporet har smeltet - og en litt stor fugl av et eller annet slag.
Kanskje er det fasanen som har besøkt oss igjen, eller kanskje er det vår venn skjæra.
Vi skriver vår venn, for vi liker skjæra.
Den er stor og flott med fine blågrønne sjatteringer i det svarte.
En riktig stasfugl.
Hadde den ikke vært så vanlig, ville den nok vakt større oppsikt og beundring.
Nå blir den tatt som en selvfølge, og enten oversett eller uglesett.
Hva folk har i mot den er vanskelig å forstå. Hos oss har den aldri gjort noe galt.
Eller kanskje er det ikke fugl i det hele tatt som har laget "fuglesporene".
Husets frue, som har jobbet i barnehage, ser ikke bort fra at det er nissen som tusler rundt husnovene nå like før jul, og kontrollerer at alle oppfører seg slik at de har rett på gaver når den store dagen kommer.
Han setter visst slike spor, nissefar - enten han nå er "fuglebent" eller kamuflerer sine bevegelser for å lure oss.
Nå er det bare 8 dager igjen, og ikke har vi kjøpt juletre og ikke fuglenek for vi sitter og skriver dagen lang, og har ikke tid til alt det andre vi skulle gjøre.
Vi har nesten ikke tid til å skrive på bloggen en gang.
Men etter jul skal det bli bedre.
Tror vi, da.

søndag 7. desember 2008

Dyr i hagen om vinteren

Foto: Kow d.e. 071208 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Rådyrene går i sitt faste spor - opp eller ned den beplantede skråningen, over plenen og gjennom naboens tette furuer.

Dyrene i hagen tar ingen pause.
Det vil si: Grevlingen er vel gått i hi nå , men de øvrige står på.
Småfuglene har det meget travelt, skjærene tar alt de kan komme over, og ekornet er innom en gang i mellom og forsyner seg grådig av de uthengte brødskivene som vi har tigget av kolonialkjøpmenn med brødskjæremaskin.
Ekornet burde vel hatt vernefarge nå, men foreløpig er det tilsynelatende like brunt som det har vært.
Rådyrene går der de alltid har gått. Snø eller ikke, det gjør visst ingen forskjell.
Den snøen som vi ikke får plass til i blomsterbedene, deponerer vi i skråningen og trappa ned til den nederste plenen. Der blir det dypt, og vi tråkker i til over knærne fra tid til annen.
Men der går rådyrene. Med de tynne beina sine, synker de ned i snø nesten til magen, men akkurat der skal de gå.
Alt i naturen er ikke like viselig innrettet.
Vi forer fuglene og ekornet - men ikke rådyrene. Vi vil ikke venne stadig nye generasjoner til å oppholde seg i vår hage. Skjønt, det finner de visst ut av likevel.
Rådyrene er vakre, men noen ugangnskråker.
Heller ikke nå, om vinteren, får rosene stå i fred, naturligvis.
Man kan se på det som en tidlig beskjæring, men bortforklaringer og bagatellisering er mager trøst, for vi vet bare så altfor vel at når rosene kommer med nye skudd til våren, og knopper til sommeren, så er rådyrene der igjen, og knasker i seg det som skulle være til glede for oss tobeinte som har vært så frekke å slå oss ned på et sted som rådyrene mener å ha hevd på.
Så det klokeste er kanskje å sukke oppgitt og avfinne seg med at naturen går sin gang, sommer som vinter, og at vi på sett og vis er gjester og fremmedelementer her i vår egen hage.
Vi får glede oss over ekornet og fuglene.
De er bare til glede og ikke fortred - foreløpig.
Men det er ikke langt til Trøgstad.

onsdag 3. desember 2008

Årets første snømåking

Foto: Kow d.e. 031208 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Hagen hviler under snøen og lader opp til en ny vår og en kommende sommer. Når gårdsplassen og innkjøringen måkes, legges mest mulig av snøen i rose- og staudebedene. Det hjelper mot eventuell frost og mot smågnagere.

Høsten har vært lang, og noen av plantene har ikke visst verken ut eller inn.
Skulle de gå til hvile, eller skulle de fortsette å vokse? Kanskje til og med blomstre?
Karpatklokkene f. eks. som står i bedet ved sørveggen, var friskt grønne og hadde knopper da snøen kom og la seg over landskapet.
Nå befinner de seg imidlertid under et tjukt lag med snø, for i dag har vi måkt gårdsplassen og innkjørselen for første gang denne vintersesongen, og når vi måker, lemper vi godt med snø i staudebedene og rose- og blomsterbedet inntil veggen.
Skulle det bli kaldt, er det godt å ha et snødekke å gjemme seg under, og skulle det bli mildt, smelter snøen og sørger for at plantene ikke tørker ut.
Vi er ikke så glad i snø. Det blir fort glatt og plundrete.
Vi syns derfor at snøen er upraktisk, men vi liker å måke den - vel å merke for for hånd - og så har vi sans for det vakre.
Så akkurat slik det er nå, kan det fortsette å være til - la oss si - første uka i januar.
Da fortsetter det å være vakkert jula igjennom, og så blir vi velsignet med snø på taket når nyttårsrakettene skal opp.
Ikke våre, for vi sender aldri opp rakketer, men det er mer enn nok av personer som gjør det.
Skjønt, kanskje det ikke blir så ille i år - økonomikrisen tatt i betraktning.
Det skal bli interessant å se.

onsdag 19. november 2008

Fasan i hagen

Foto: Kow d.e. 181108 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Tillitsfull , men reservert spaserer fasanen rundt i hagen.

Vi har besøk av mange slags dyr i hagen.
Fuglene tekker til foringsbrett og uthengte meisboller og kokosnøtter, både småfugler, trost, hakkespett - og skjære.
Ekorn har vi også rett som det er besøk av. Den forsyner seg av fuglematen rett utenfor kjøkkenvinduet, og er en luftakrobat vi har stor glede av.
Grevling og rådyr har vi også, men de gjør mest ugagn.
Nå har vi fått et nytt - og mer eksotisk - besøk.
Flere ganger har en fasan spankulert freidig, men relativt utilnærmelig, rundt i hagen. Først i går var hun så hjemmevant og fortrolig at vi kom på "skuddhold" med kameraet.
Mat finner den forhåpentlig nok av - foreløpig. I vår hage er det både bær, frø, bløte plantedeler, rotknoller og eikenøtter.
Den må gjerne forsyne seg, bare den ikke tar Martagonliljen som vi er spesielt glad i.
Og den må gjerne ta med mannen - hvis den har noen.
Vi vil nødig bidra til noen form for kjønnsdiskriminering, men selv om fru fasan er fin, er herr fasan praktfull. Han må gjerne komme på besøk han også - hvis han altså fins der ute.
Ellers håper vi at vårt nye bekjentskap tar seg i akt, så ikke katter og løshunder gjør ende på den.
Eller uoppmerksomme bilister.
Kanskje vi burde sette opp et skilt? "Fasan i vegen!"
Skjønt, det kan jo være å friste eventuelle jegere over evne.
Kanskje best at naturen går sin gang, men fru fasan skal vite at i vår hage har hun et fristed - hvis altså kattene ikke tar saken i egne poter.
Dem har vi dessverre ingen kontroll over - selv om de ikke bor her hos oss, så bruker de hagen som om den skulle tilhøre dem.
Vi håper derfor at fru fasan er forsiktig og overlever bådene kattene og den kommende vinteren.

mandag 10. november 2008

Langt eller kort før vinteren?

Foto: Kow d.e. 241008 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Golfbanen er kortklipt, noen steder meget kort, hvordan stemmer det med teorien?


Det heter seg at gresset på plenen ikke bør være kort hvis det skal klare kulde og snø eller barfrost.
Still gressklipperen slik at den klipper lengre enn vanlig før vinteren kommer, sier de som mener å forstå seg på sånt.
Det er mulig at det er et riktig, men når jeg går tur over golfbanen, begynner jeg å lure på visdommen i dette rådet, for golfbanen ligger der kortklipt - noen steder neste "snau".
Men når våren kommer, er banene igjen grønne og fine og i god vekst selv om de både er brukt som gangveger, skiløyper og akebakker i løpet av høst, vinter og tidlig vår.
Her er det noe som ikke henger logisk sammen.
Gress er vel gress?
Jeg er klar over at finnes flere slag, men har aldri hørt at ett slag skal ha kort klipping, mens andre blir bedre om det er 5 centimeter eller lengre når kulda kommer.
Dette hadde det vært fint å få en forklaring på fra noen som mener å vite.
Er kanskje det at gresset ikke skal være kort ved inngangen til vinteren, mer myte enn kunnskap?
For gresset på golfbanen er misunnelsesverdig fint - år etter år.

mandag 3. november 2008

Fargerik morgen

Foto: Kow d.e. 031108 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Dramatisk himmel: Slike fargerike morgener er det ikke altfor mange av, så dem må vi ta vare på.

Noen ganger er vi velsignet med morgenbilder som dette.
Den oppmerksomme leser vil se at det er tatt fra samme sted som der vi har tatt bilder av høstfarger og årets første snø.
Vårt hus ligger slik til at naturen byr på det meste.
Noen ganger finner den det for godt å glede oss med fargesterke opplevelser morgen eller kveld. Andre ganger trekker den et slør av tåke og dis over landskapet, eller skjuler fjorden i snødrev -for så å angre sin vrangvilje og slippe solen generøst til over sjøen, åsene og husene.
Disse skiftningene er vesentlige deler av det jeg vil samle i begrepene hageopplevelse og hageglede. Naturen som på sine egne premisser byr på skjønnhet, dramatikk - og de mange helt "vanlige" dagene, som det er flest av.
"Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag at de var livet," har en observant og klok person sagt. Om det var den finske forfatteren Minna Canth, eller den svenske forfatteren, Stig Johansson, som myntet disse tankevekkende ordene, skal jeg ikke si for sikkert.
Men de rommer en dyp sannhet, så det er best å gripe dagen.
Og spesielt slike dager som denne.

onsdag 29. oktober 2008

Snøen er her

Foto: Kow d.e. 291008 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Snøen har lagt seg over landskapet som hadde så vakre høstfarger.

I natt kom snøen.
Da vi våknet i dag, var det ennå mørkt, men vi kunne se at snøen hadde overtatt hegemoniet i løpet av natta.
For få dager siden kunne vi legge ut ytringen Høst og kulde. Nå er høstfargene borte. Et hvitt teppe er lagt over trær, busker og stauder.
Og over pottene med bacopa, spanske margeritter og lobelia som vi ikke har hatt hjerte til å ta inn fordi de stod i full blomst.
Nå lar vi dem stå til snøen går - visstnok i løpet av dagen, eller om en dag eller to. Det skal bli interessant å se hva de tåler - før de takker for seg, og pottene kan settes inn.
Når snøen kommer for alvor, måker vi innkjørselen og gårdsplassen for hånd, og legger snøen over staudene.
Det skjermer mot kulda, og utover våren blir snø og is til vann som både hjelper på tiningen og holder plantene i live.
Men den snøen som kommer nå, måker seg trolig selv.
Og bilen står i garasjen med sommerdekk på, så for den saks skyld kan snøen bare ligge der til den blir til vann.
Ellers er vi raskt ute med snøskuffa. Snø som det kjøres på, blir fort til hålke, og hålke er en gammel manns verste fiende.
Kulde er vi heller ikke glad i.
Så på tross av navnet, liker vi den varme årstiden best, men noen måneders ventetid skal vi vel holde ut.
Får vi håpe.

torsdag 23. oktober 2008

Nå er de her

Da vi i går tok opp pelargoniene og rakte løv, tenkte vi at det var merkelig at sidensvansene ikke hadde vist seg i år. De saftige røde bærene hang uplukkede på misplene, og lyste fristende i høstsola. Men ingen fugler var å se. Vi tenkte at vi fikk skrive om det på bloggen, men kom aldri så langt.
Og greit var det, for i dag er de her. En svær flokk med glupske sidensvans som tyller i seg. Da jeg hentet morgenavisene, var jobben allerede halvegs gjort.
Da var det fortsatt for dunkelt til at vi kunne få tatt bilde. Senere, da lyset kom, gikk det heller ikke.
I motsetning til det en del fuglebøker vil ha det til, er sidensvansen usedvanlig var. Den er et flokkdyr. Letter en, letter alle. Og kommer man for nær, letter de som på kommando og slår seg ned i buskene og trærne og går i ett med greiner og med løv som fortsatt ikke har falt til bakken.
Når man har gått, kommer de tilbake. Alle som en.
Noe bilde av fuglene blir det derfor ikke. Vi får nøye oss med å vise til siden miljolare.no hvor det både er illustrasjon og omtale.
Forvisningen om at de er på plass, og at naturen går sin gang, får være nok.
Samt undringen over dette fenomenet som gjentar seg årvisst.
Undres på om bærene er spiredyktige etter å ha passert fuglemagen. Er de det, kan frøene fra vår hage gi opphav til nye mispler under vegs når fuglene drar nedover mot det nordlige Europa - eller lenger sør -for å tilbringe vinteren der før de igjen flyr til det nordlige Skandinavia eller til den russiske taigaen for å hekke og bli flere som neste høst kan komme på besøk og spise bærene i vår hage.

onsdag 22. oktober 2008

Fantastiske bacopa

Foto: Kow d.e. 191008 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Bacopa midt i oktober - en fantastisk blomsterrik og utholdende plante.

Vi har skrevet om bacopaplantene våre tidligere, men må omtale dem igjen. De er helt fantastiske.
Vi har dem i urner som står på gårdsplassen ved inngangen. Der har de blomstret fra vi plantet dem tidlig i våres, og nå, godt og vel halvegs ute i oktober, står de like blomsterrike - og fine i bladverket.
Frosten har hilst på. Riktignok bare i forbigående her nede på bakken, men bacopaene har ikke tatt noen skade. De blomstrer ufortrødent.
Ja, lobeliaene er ikke så verst de heller. De ble plantet samtidig og blomstrer også ennå - selv om de ikke kommer så godt fram på bildet.
Det gjør imidlertid de spanske margerittene. De strutter av lutter velvære, og setter stadig nye knopper. Så får vi se om de får sjansen til å bære dem fram til blomstring.
Det sies at høsten er en stusselig tid i hagen.
Å, langt i fra.

søndag 19. oktober 2008

Nedklipt karpatklokke ble finest

I slutten av juli gjorde vi et eksperiment som vi skrev om under tittelen Karpatklokker med to blomstringer. Nå foreligger resultatene:


Foto: Kow d.e. 191008 © Klikk på bildene for å se større versjon

I utgangspunktet var plantene like frodige. Denne planta ble ikke klipt ned. Den har fornyet seg selv. Den har et spinkelt bladverk og få blomster nå midt i oktober.

Denne planta ble klipt helt ned. Den er frodigere, og har noen flere blomster og enda flere blomsterknopper.


Nedklippingen ble foretatt helt i slutten av juli. Det var tydeligvis for sent.
Hvis plantene var blitt klipt ned straks hovedblomstringen var over - trolig i tiden 1. - 10. juli, ville de sannsynligvis fått tid til å komme med en ny blomstringsperiode før lave temperaturer hemme utviklingen.
Etter som den nedklipte planta er langt frodige og bærer flere blomster enn den hvor bare visne blomster ble fjernet, er det grunn til å tro at man får mere igjen for å klippe ned karpatklokkene så snart den første blomstringen er gjennomført.

fredag 17. oktober 2008

Høst og kulde



Foto: Kow d.e. 171008 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Over: Høsten er vakker, men vinteren sniker seg innpå.
T.v.: Blomkarsen gir seg ikke, men har både blomster og velsmakende frø der den står mellom høstfarget bergenia, krypende mispel og sølvarve.

Kuldegradene kommer snikende.
Det er rimfrost på naboenes tak, men i bakkehøyde må det fortsatt være over null, for blomkarsen har klart seg.
Og blomkarsen er ikke den som holder ut lengst. Så full av vann som den er, trenger den ikke mye nattekulde før den blir svart og klissen.
Men den står. Ennå. Med blomster og fine, velsmakende frø som vi ikke har fått somlet oss til å høste ennå. Men nå skal de i hus og i lake for å tjene som "fattigmannskapers".
Høsten er ellers en usedvanlig vakker årstid med en fargeprakt som nesten er overveldende.
Oversiktsbildet ovenfor er tatt fra vår veranda. Eller kanskje heter det altan som formodentlig kommer av altus, som betyr høy. Fra vårt høye utsiktspunkt ser vi utover naboenes hager og tak, skog og sjø, litt avhengig av hvor vi vender oss.
Og så ser vi vår egen hage, naturligvis. Den har fine farger nå, men er ellers ikke mye å skryte av. Vi skulle tatt inn de pelargoniene som står i jorda, og rakt og ryddet for å blitt kvitt soppbefengte, nedfalne blader fra kirsebær og sibirkornell, men tiden har ikke strukket til.
Akkurat nå er vi inne i en særlig hektisk periode. Det har gått ut over bloggen også.
Men vi får se. Kanskje neste uke blir bedre?

søndag 12. oktober 2008

Sopp i hagen

Foto: Kow d.e.
Klikk på bildene for å se større versjon

Over: Matblekksopp vokser både på plenen og under busker og hekk.

T.v.: Hva er dette? Det likner sjampignon, men vi tar ingen sjanser.


Høsten har sine absolutt positive sider.
Vakre farger - og sopp.
Ikke at vi sanker sopp og spiser. Det tør vi ikke. Til det vet vi for lite.
Men sopp er spennende vekster som alltid har påkalt vår oppmerksomhet og interesse, og pirret vår estetiske sans. Vi synes sopper er vakre. I alle fall det store flertallet av dem.
Og interessen er ikke blitt mindre med årene.
Da jeg for mange år siden arbeidet i skolen, lot jeg elevene legge sopp på papirark. Når soppene tørket, falt sporene av og dannet fine mønstre. Det vakte alltid ungenes begeistring.
Jeg kjenner folk som synes at sopp er uappetittelig. Det forstår jeg ikke.
Sopp er fin mat som jeg gjerne spiser - hvis eksperter har gått god for at de ikke er farlige eller vil skape ubehag.
For jeg går ikke så langt som en dame som jeg leste om på 3. side i Dagbladet for mange år siden. Hun hadde sanket sopp og hermetisert, men ble dessverre lettere syk da hun spiste av den. Derfor spurte hun i avisen om hun ville bli alvorlig syk eller dø, hvis hun spiste resten. Hun syntes at det ville være ergerlig å kaste så mye fin sopp.

mandag 29. september 2008

Høstlige stjerner i hagen

Foto: Kow d.e. 250908 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Høstastersen er på sitt vakreste nå. Denne står i staudebedet og er omlag 1,5 meter på det høyeste, mens en av samme slaget som står i "rosebedet" ved veggen, ikke strekker seg til mer enn omtrent 1 meter. Denne sorten kommer med de første blomstrene i slutten av august og øker på til den står i fullt flor fra midten av september.

Her er en mer kortvokst, blåfarget utgave som blomstrer seinere. Mens naboene som bildet viser, har tatt høsten, lar astersen de blå stjernene skinne i høstsola.


Aster betyr stjerne.
Og det kan man godt forstå.
Ut over høsten er astersen full av små, stjerneliknende blomster som nyter de siste strålene av høstsol og hilser oss friske og fine når vi kommer ut om morgenen for å se hvordan det står til.
Astersen gir ikke opp for lave nattetemperaturer. Den tåler en kuldenatt eller to. Bare gradestokken ikke synker for lavt.
Vi har et par sorter.
En høy, rosa som kanskje er en virginiasters (Áster nóvi-bélgii), eller en beslektet hybrid, eller muligens en kleimeasters (Aster novae-angliae).
Og så har vi en lavere blå som vi heller ikke er sikker på navnet på. Fargen og høyden kan tyde på at det er en frikartasters (Aster x fricartii) eller kanskje en bergasters (Aster amellus).
Men det kan også være en hybrid, selvfølgelig.
Norsk planteleksikon forteller at aster er en slekt med over 500 arter, så mulighetene for å ta feil er mange.
Hagelitteraturen sier at asters skal ha mye sol og foreslår at de omplantes etter et par år.
Det har ikke vi vært flinke til, men fordi vi har latt plantene stå med frøkapslene på, har de tatt affære selv og sørget for fornyelsen og foryngelsen ved å så seg på steder hvor de får slike vekstvilkår som de foretrekker.
Arbeidsbesparende og praktisk.

fredag 26. september 2008

Aviser mot hvitveis

Foto: Kow d.e. 240908 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Aviser i bringebærbedet holder hvitveisen i sjakk - i alle fall delvis.

Bringebærbuskene har flere konkurrenter.
Verst er nok bjørketrærne som sender sine lange røtter inn der hvor jorda er løs og innbydende, og hvor de kan forsyne seg av næring og fuktighet som bringebærene skulle ha.
Når bringebærene lider for åpenlyst, kutter vi de øverste bjørkerøttene ved tomtegrensen, men trærne lider ingen nød. Det er nok av røtter dypere nede.
Og så har vi hvitveisen. Den er vakker der den passer inn, men i bringebærlandet er den bare en grådig snylter som vi gjør alt vi kan for å bli kvitt.
Roundup og annen kjemisk bekjempelse vil vi helst unngå, derfor tyr vi til aviser.
De legges i vann til de er ordentlig gjennombløte, og så legges de overlappende ut mellom bringebærplantene.
Oppe på avisene legger vi gressavklipp og løv.
Det hjelper. Ikke slik at vi blir kvitt hvitveisen, men mengden blir redusert betraktelig.
Dessuten reduserer avisene floraen av rotskudd.
Rotskudd bruker vi til å fornye bestanden med år om annet, men det blir lett for mye. Vi er derfor fornøyd med at avisene demper tilveksten.

torsdag 25. september 2008

Hva skjer 'a?

Foto: Kow d.e. 250908
Klikk på bildet for å se større versjon

Midt i vår frodige, grønne kryptimian utvikler det seg et "svart hull". Hva i all verden er dette?

Vi skrev nylig om timianplantene våre og framholdt at de sjelden "går ut".
Ikke før var det skrevet, så oppdaget vi et merkelig svart felt midt i den grønne, frodige tua.
Siden er feltet blitt større.
Hva kan dette være?
Urin?
Først mistenkte vi rådyrene, så grevlingen, men det er kanskje å gjøre en skjelm urett, for det lukter ikke noe. Vi har stukket handa ned i det svarte og rotet rundt før vi har luktet på fingrene. Ingen ting.
Det svarte ser nesten ut som olje, men ingen ting smitter av på fingrene.
Er det en kjemisk reaksjon? Eller sopp? Ingen sporer er å se eller merke, så sannsynligvis ikke.
Hvis noen har vært borte i noe liknende, eller har en begrunnet teori om hva dette merkelige fenomenet skyldes, så la oss høre om det.

mandag 22. september 2008

Fryd for øyet og matfat for sidensvansene

Foto: Kow d.e. 140908
Klikk på bildet for å se større versjon

Mispelen ved innkjørselen har massevis av røde bær som lokker sidensvans i store mengder.

For sånn omtrent 23-24 år siden fikk vi et merkelig rotskudd. Det bestod av en blyanttynn stamme på omlag 70 cm og en enda tynnere sidegrein helt øverst i toppen.
Familien måtte hoderystende registrere at husets herre gav den merkelige skabelonen den framtrendende og godt synlige plassen ved innkjørselen lengst ute mot vegen. Som pedagog hadde han tro på at gode vekstforhold og godt stell ville kunne gjøre selv det umuligste utskudd til en vakker - og nyttig - plante.
I dag er det ulenkelige, misformede skuddet en frodig, dekorativ buske som årlig varter opp med en masse røde bær.
Vakre for øyet, så lenge det varer, og deretter mat for et umåtelig antall sidensvans som uten varsel invaderer hagen og spiser bærene av ulike slag mispel, rogn, bærberis, aronia og andre mer anonyme busker som vi har rundt omkring i hagen.
I følge Norsk planteleksikon finnes det om lag 50 arter av mispel (cotoneaster). Noen feller løvet, noen er vintergrønne, og noen kan ikke helt bestemme seg. Vekstformen varierer.
I vår hage har vi flere slag. Både store bulkemispler og krypende, eviggrønn dammeri. Noen har vi formert ved hjelp av rotskudd fra famile og kjente. Det som trolig er bulkemispel (cotoneaster bullatus) - og kanskje andre med - har fuglene kommet med.
Det virker i alle fall sannsynlig, for plutselig har det dukket opp planter som verken vi eller naboene har fra før. Og bærene med frø i, er for tunge til at de kan ha kommet med vinden.
Hvilken art mispelen ved innkjøringen er, er vi usikre på. Kanskje er det sprikemispel (cotoneaster divaricatus). Bladene på vår plante får i alle fall vakre høstfarger, før de faller av.
Bærene tar altså fuglene seg av. Planta overvintrer derfor med bare, mørke stammer og greiner som danner en elegant silhuet mot hvit snø og minner om en tusjtegning, streket opp med impulsive linjer av den ekspresjonistiske kunstneren, naturen.

tirsdag 16. september 2008

Hva slags tre er dette?


Foto: Kow d.e. 2008
Klikk på bildene for å se større versjon


Over: Vi regner med at det er en gran, men hva slags?


T.v.: Overflaten er glatt. Det hvite "utslet-tet" har kommet det siste året.


For mange år siden fikk min kone tre små planter av en bekjent.
Plantene var et slags bartre som var ukjent for oss, og hadde sin opprinnelse på det som den gangen het Landbrukshøgskolen på Ås.
To av plantene satte vi relativt værutsatt i utkanten av plenen.
Den tredje plantet vi i et mørkt bed på nordsiden av huset, ikke langt fra husveggen og kjøkkenvinduet.
Slik vi ofte gjør, undervurderte vi trærnes vekstkraft og raskt voksende behov for "Lebensraum".
Alle tre skjøt hurtig i været.
Etter noen år måtte vi felle det ene av de to som stod ute på plenen slik at det største av dem skulle få utfolde seg. Og det gjorde det. Inntil vi for tre-fire år siden skar det ned for ikke å frata en fjerntliggende nabo utsikt til sjøen.
Nå har vi igjen treet ved kjøkkenvinduet. Det rekker i dag langt over taket, og må nok kuttes slik at det ikke er til sjenanse for andre naboer.
Men vi kvir oss for å fjerne det helt. Vi har nemlig stor glede av det.
Nederste delen har vi "frisert" ved å fjerne kvister slik at vi kan komme forbi på hagegangen mellom treet og huset, og på de laveste greinene henger vi fugle- og ekornmat. Matingen gir både oss og barnebarna viktige opplevelser.
I alle år har vi lurt på hva disse trærne heter.
Det er vel en gran, men hva slags? Hva heter den på norsk og latin, og hvor i verden vokser den naturlig?
Og hvordan og hvorfor er den kommet til Norge?
Er det noen som kan hjelpe?

mandag 15. september 2008

Tomt i flere plan


Foto: Kow d.e.
Klikk på bildene for å se større versjon



Øverst: Vår tomt har tre nivåer. Fra nedre plen går en trapp opp til gårdsplassen.








Midten: Nedre plen. T.v. bak fotografen er det et steinbed.









Vi bygde i 1982-83 og flyttet inn sommeren 1983.
Tomta var egentlig en naturtomt med småskog og villbringebær på forsiden, og gran og furuskog på baksiden.
Bak - dvs. på østsiden av huset - har vi fortsatt naturtomt med skogbunn og bartrær.
På vestsiden av huset måtte vi imidlertid fylle opp på oversiden av innkjørselen, for ikke å få en altfor stor skråning ned fra naboens tomt.


Øvre nivå har i flere år vært tumleplass for grevlinger som har gravd opp og ødelagt plenen. Mellom Weigelaen og Kolkwitziaen er det utsikt til Oslofjorden.

Den øvre plenen er anlagt på et noe tynt jordlag, som ligger på et lag av 20-30 cm leire som i sin tur ligger oppe på de kjempesteinene som er brukt for å heve nivået.
Den nederste plenen ligger på den opprinnelige skogbunnen som var der før vi kom og grep inn i naturens orden.
Skråningen mellom øvre plen og innkjørselen er beplantet med rosespirea, ulvespirea, pink Grootendorst, kvede og gyvel.
På "skulderen" til høyre for innkjøringen er det staudebed, og i skråningen derfra og ned til nederste plen, er det rosa rugosa, snøbærbusker, brudespirea, aronia, sibirertebusk og bulkmispel.
I bakkanten av steinbedet på nederste nivå er det tre omfangsrike busker, som jeg mener er bulkemispel. En velutviklet buske av samme slaget står på plenen vis a vis. Jeg har klipt buskene slik at de danner en portal eller en slags "pergola" uten søyler. Det gjør det mørkere for vekstene, men gir en stemningsfull, lun atmosfære.
Gressflatene er beholdt av hensyn til familiens sosiale liv.
På nederste plen spilles det forsiktig fotball med barnebarna, og på den øverste holdes det ved forskjellige anledninger hageselskap - fortrinnsvis for familien.
Mellom øverste plen og den vestlige endeveggen på huset, er det en hellelagt sitteplass med levegg og peis.
For den som leser våre blogginnlegg om hage, planter og plantestell, kan det kanskje være interessant å få et innblikk i hvordan hagen er utformet.
Derfor har vi laget denne presentasjonen.
Det grunnrisset den gir, skal vi fylle ut etter hvert.

søndag 14. september 2008

Snilene bruker luktesansen

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjoner

Iberiasnilene (Arion lusitanicus) orienterer seg ved hjelp av luktesansen og skyr verken stein eller grus for å komme fram til matfatet.



Se godt etter, så ser du snilene på veg oppover stammen til matfatet. Noen sniler klatrer i "spiral" rundt treet, altså en mye lengre distanse enn strengt tatt nødvendig.







En boasnile tar en spisepause på kanten av matfatet. Noen ganger ligger flere sniler av forskjellige slag ved siden av hverandre og spiser samtidig.








I innlegget Sniler på "fuglebrettet" drøftet vi hvordan snilene kan vite at det er attraktiv mat høyt oppe i lufta.
Flere har latt seg engasjere av problemet.
Vi forela saken for snileekspertene på Bioforsk på universitetet på Ås, og har fått svar.
- Snilene finner mat ved hjelp av luktesansen, som er godt utviklet, svarer forsker Arild Andersen.
- Og kan finne ut at brødmaten høyt til værs er å foretrekke?
- Som de fleste dyr er snilene meget kvalitetsbevisste og går for det beste, for det gir dem den beste utviklingen. Selv vi mennesker, som har en meget dårlig luktesans, kan kjenne lukt på mange meters avstand, så det og mer til bør sneglene greie.
Så enkelt altså.
Skjønt, vi er fortsatt imponert - og overrasket.

torsdag 11. september 2008

Sniler på "fuglebrettet"

Foto: Kow d.e. 070908 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Hvordan kan snilene på bakken forstå at det er mat høyt, høyt der oppe?

Vi har en mateanordning hengende utenfor kjøkkenvinduet.
Der henger vi ut brødskalker og -skiver som vi tigger fra forretninger som har oppskjærermaskin.
Og maten er populær, blant småfuglene, hos vår faste venn ekornet - og snilene.
Joda, boasniler, iberiasniler og velfødde åkersniler jobber seg møysommelige vel 2,5 m opp langs trestammen, ca 115 cm ut langs en grein, og så langs en 10-12 cm lang ståltråd ned til maten.
Hvordan i all verden kan snilene, når de er nede på bakken, vite at det er godsaker høyt der oppe? Mat som det er verdt å klatre så langt og lenge for å få tak i?
Det de klatrer etter, er altså brød. Kan snilene ha erfaringer med brød?
Nede på bakken er de omgitt av all slags saftig og fristende grøntfor og råtnende gressavklipp som vi har lagt mellom bringebærbuskene.
Dette forsmår de altså for å få tak i brød.
Høyt til himmels. For i forhold til snilenes egen størrelse er avstanden opp til matfatet ganske drøy.
Boasniler og iberiasniler er fiender sies det.
Tydeligvis en sannhet med betydelige modifikasjoner, for boasniler og iberiasniler ligger i fredelig sameksistens side-om-side og spiser av fugle- og ekornmaten.
Vi får håpe at boasnilene i alle fall spiser eggene til iberiasnilene når de vel er nede på bakken igjen - som en slags dessert etter hovedmåltidet - som altså er brød, flere meter oppe i lufta.

onsdag 10. september 2008

Dekorative c-vitaminer

Foto: Kow d.e. 070908 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Rynkerose gir delikate, røde nyper fulle av C-vitamin og trolig også andre verdifulle antioksidanter.

Noen betrakter Rynkerosen (Rosa Rugosa) som en fare for norske hager, norsk natur og det norske kulturlandskapet. Planta er forvillet flere steder i Norge, og man er, sikkert med en viss rett, redd for at de i likhet med lupinene tar overhånd i skråningene langs motorvegene.

Vi har om lag ti rynkeroser spredt på forskjellige steder i vår hage. Vi har dem for blomstenes, bladverkets og – ikke minst – nypenes skyld.

Vi har andre nyperoser også. Men disse nypene er mindre, mørkere og hardere, og derfor etter vårt skjønn, ikke så anvendelige.

Hagelitteraturen anbefaler at rynkerose skjæres helt ned hvert fjerde år. Vi skjærer, eller snarere klipper, de fleste av rynkerosene ned til omlag 30 cm høyde hver vår. Da blir de penest. Både de vi klipper hardt og de vi klipper moderat, samler bladverket på toppen av nakne "stammer" utover sommeren. Trolig skyldes det mangel på lys under det tette bladverket.

Nypene på rynkerosen er vakre og sunne. De er små, runde C-vitaminbomber og kan brukes til både det ene og det andre

Vi har tidligere brukt nypene til marmelade eller syltetøy. Det er arbeidskrevende, for frøene eller ”lusene” som de kalles, må - eller bør - fjernes før nypekjøttet havner i kjelen. Det er en omstendig operasjon, og skal man lage mye, kan rensingen ta tid. Men nypemarmelade er godt og sunt og verdt anstrengelsene.

Vi koker uten sukker. Diabetikeren av oss kan da søte sin del med kunstig søtstoff og den friske med sukker. I den utstrekning ekstra søting i det hele tatt er nødvendig. Modne, eller litt overmodne, nyper er søte i seg selv. Enda søtere blir de visstnok etter en frostnatt eller to, men da kan de også bli bløte og klisne. "Frostnetter" kan man kanskje med større hell gi dem i fryseren etter at de er høstet og renset?

I år skal vi lage nypesaft og -juice. Det har vi ofte tenkt på, men det er aldri blitt noe av. Men i år skal vi prøve. Til safta har vi tenkt å koke nypene med frøene i, og skille fra faststoffene i etterkant. Vi er spent på hvordan det vil påvirke smaken.

For tre-fire år siden fikk vi en juicepresse. Den er ikke blitt utslitt, for å si det sånn. Den skal prøves ut i år. På nyper.

Kanskje rapporterer vi om erfaringene i Hagekroken.

tirsdag 9. september 2008

Portulakk

Foto: Kow d.e. 050908 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Noen ynkelige portulakkplanter har overlevd snilenes angrep.

I våres fant jeg, som tidligere fortalt, noe gammelt, bortglemt portulakkfrø som jeg sådde.
En del planter kom, og det hele så ikke så verst ut.
En stund. Men så fikk snilene teften av godsakene.
Nå har jeg høstet de sørgelige restene og syltet dem for å bruke dem i fiskesuppe.
Jeg tar utgangspunkt i oppskriften på s. 675 i "Stor kokebok" av fru Henriette Schønberg Erken (Aschehoug 1934), men moderer sukkermengden i laken og gjør ellers vold på flere av den bestemte damens regler.
Schønberg Erken foreskriver forholdet 1 kg sukker og 1/2 eddik til 1 kg portulakkstilker, men en brøkdel av denne sukker- og eddikmengden er nok. Jeg anbefaler at kokken smaker seg fram, for matlaging er en smak-sak.
Jeg krydrer laken med kanelbark og nellikspiker slik Schønberg Erken foreskriver, men mengden må også her avgjøres av smak og behag.
Schønberg Erken foreslår å skille fra bladene og bare sylte stilkene, men jeg sylter både stilker og blader. Først koker jeg stilkene en stund slik at de er nesten møre, og så slipper jeg bladene oppi slik at de blir forvellet - eller vel så det - før jeg legger alt på glass og heller lake over.
Så lite portulakk som jeg har, sløyfer jeg også Schønberg Erkens omstendige framgangsmåte med stadige oppkok av laken flere dager i trekk.
Har man derimot så store mengder at det er snakk om meget lang lagringstid, bør man nok være nøye med å sørge for at portulakken ikke blir bedervet.
Når jeg serverer fiskesuppe, legger jeg både stilker, blader og en skjefull eller to av laken i suppa etter at den er fylt i tallerkenen.
Noen vil ha det til at dette er en bergensk tradisjon, men i så tilfelle er Bergen en meget stor by, for i mitt barndomshjem i Sarpsborg, brukte vi portulakk - som min far hadde dyrket, og min mor hadde syltet - i fiskesuppa. Det var der jeg lærte å sette pris på smaken av syltet portulakk.
Portulakk (Portulaca oleracea) kan også brukes rå, f.eks. i grønne salater og eggeretter, og kokt eller dampet i smørsaus og som grønnsak til så vel kjøtt som fiskeretter.
Folketroen vil ha det til at portulakkte virker oppkvikkende. Sikrere er det at portulakkfrø virker avførende. Så pass opp for frøene.

Weigelaen blomstrer igjen

Foto: Kow d.e. 090908 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Weigelaen er generøs. Nå blomstrer den for annen gang denne sommeren.

For første gang, for første gang, det giver mang en småting rang, heter det. Men det som gjentar seg, er heller ikke å forakte. Spesielt ikke når det kommer overraskende.

Vi hadde ikke ventet at våre to klokkebusker - trolig Weigela "Eva Rathke" i følge "Alt om hagen", prydbusker 2, Idé-forlaget 1988 - skulle slå til med en ekstra blomstring i september. Nær sagt, mot naturens orden. For det kan nesten se ut som om buskene blomstrer på årskvister, men ved nærmere ettersyn er vi kommet til at også denne blomstringen skjer på fjorårets kvist. Skjønt, det er vanskelig å avgjøre for noen av kvistene ser unge ut.

Vi pleier å stusse buskene etter blomstring, men rakk ikke det i år. Formodentlig er det dette som har gitt oss denne overraskende, og derfor ekstra gledelige, blomstringen nå på tampen av sesongen.

mandag 8. september 2008

Vinterglans og hosta

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Vinterglans og hosta, som begge har dekorativt bladverk, kjemper om plass i hjørnet mellom hagetrappa og gårdsplassen.

Da vi for mange år siden plantet i et mindre bed mellom gårdsplassen og trappa ned til det nederste hagenivået, plantet vi altfor tett.
En cotoneaster har vokst seg omfangsrik, og staudene har også blitt større.
Planter som står tett, holder ugraset borte, så vi planter gjerne tettere enn anbefalt, men i dette tilfellet ble det nok i tetteste laget. Etter to-tre år stod physalis, vinterglans, hosta og fjærnellik oppe i hverandre.
Så gikk physalisplantene ut. Nelliktua har etablert seg i enden av bedet og holder seg der, mens vinterglans og hosta fortsatt kjemper om plassen i det trange bedet mellom cotoneasterbusken og tua med nellik.

Vinterglans
Pachysandra terminalis, eller vinterglans som vi sier på norsk, er villig og herdig og har et bladverk som er dekorativt hele året, men blomstene er uanselige.
Vinterglans bør i følge planteleksikonet stå i halvskygge, men trives også i skygge. Våre planter står i tilnærmet full sol og tåler det åpenbart godt.

Hosta
Hvilken sort bladlilje (hosta) vi har, er usikkert. Den har lansettformede, randete blad med hvite striper langs kanten, og passer dårlig med beskrivelsene i de hagebøkene vi har. Bladene er nemlig lysere grønne enn på noen av de plantene vi har funnet beskrevet.
Blomstene er ca 20 cm høye, lys lilla og visner fort.
Hvis noen har en teori om hvilken art det kan være, hører vi gjerne om det.
Vi har delt morplanten ved forsiktig å ta av rotskudd ytterst. Skuddene slår rot og vokser der vi setter dem - tilsynelatende uten krav til jordsmonn og lys.
Norsk Hageleksikon skriver "ingen problemer" når det gjelder skadedyr og sykdommer, men det var nok før iberiasnilene kom.

fredag 5. september 2008

Malver og kryptimian

Foto: Kow d.e. 100708 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Malver og kryptimian pryder hellegangen. De har selv avgjort at de skal vokse der.

De som leser denne bloggen, har sikkert forstått at plantene selv bestemmer vel så mye som gartnerne.
Der de sår seg og vokser opp, får de som regel stå. Rosa og hvite malver som vi fikk av noen venner, satte vi i et vestvendt bed på øverste hageplan.
Der har vi ingen malver nå. Rosa malver har vi faktisk ingen steder, men hvite har vi både her og der. Bl.a. ved hellegangen mellom rips- og bjørnebærbuskene.
Vis a vis de hvite malvene har den velduftende kryptimianen med de rosa - eller kanskje lilla - blomstene, tatt plass og breiet seg ut over ganghellene. Eller det som skulle være heller til å gå på.

Malver
Malver (Malvaceae) kalles - uvisst av hvilken grunn - på norsk gjerne for kattost. Vi - som er glad i svenske viser - foretrekker navnet malver som vi kjenner fra Gabriel Jönssons vise "Flicka från Backafall" hvor det så poetisk og nostalgisk heter:

"Luften är kryddad av tusende salvor,
men jag ger bort dem var endaste en,
mot at få vandra bland Backafalls malvor
allt medan månen går vakt över Ven."

Og hvor poeten skriver både om månen som "i malvorna går", og ollonborren som vil "veta om dina bröst bli som malvornas blom".
Det er klart at en plante som inspirerer til slik poesi, ikke kan kalles kattost.

Timian
Timian (Thymus) er en fin og meget anvendelig krydderplante.
Vi bruker blader og blomster fra vår kryptimian (serphyllum) i grønne salater, i tomatsuppe, ertesuppe og andre supper, i kjøttretter - og til te. Både ren timiante og sammen med andre urter.
Timiante skal i følge folketroen hjelpe mot hodepine - også bakrus! - onde drømmer, tungsinn, hoste, katarr og astma. Avkoket virker dessuten visstnok desinfiserende og kan brukes på sår. Timiansalve hjelper mot uren hud. Sies det.
Bank i bordet, men vår timian har klart seg gjennom mange norske vintre. Både snøfattige og snørike. Men noen planter har fra tid til annen gått ut. Hvorfor noen overlever vinteren og andre ikke, har vi ingen forklaring på. De har tilsynelatende samme klima- og vekstvilkår.

tirsdag 2. september 2008

Pepperrot


Foto: Kow d.e. 020908 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

OVER: Pepperrot er en kraftig plante som gjerne vil rå grunnen aleine.
VENSTRE: Det er flere enn oss som liker pepperrot. Snilene tar grådig for seg.

For flere år siden fikk vi en liten bit pepperrot (Amorácia rusticana Cochlearia armoracia ). Den var børstet fri for rothår og avskåret i begge ender.
Vi hadde kanskje ikke så stor tro på at den skulle komme, men satte den i jorda i kjøkkenhagen på nordsiden av huset.
Etter som det på den tiden ikke var lov å vanne i vår kommune, fant vi det tryggest å ha grønnsaker og urter i skyggen av huset hvor bare ettermiddagsola nådde fram.
Pepperrota fikk i likhet med rabarbraen den mørkeste plassen.
Men rotbiten gjorde alle bange anelser til skamme.
Den kom og ble etter hvert til mange.
For tre-fire år siden flyttet vi noen av dem for å avgrense bedet og gi plass til grønnsaker, men det viste seg vanskelig. Selv om vi spadde meget dypt, ble det værende igjen en liten rotbit, og fra den grodde en ny plante opp. Uansett hvor mye og dypt vi spar, blir vi ikke kvitt den.
Norsk Hageleksikon slår fast at Pepperrot blir 60 cm høy. Flere av våre planter er 110 cm.
Vi river pepperrot og blander med rømme. Jo lenger den står, desto bedre smaker den. Blander man med krem, bør blandingen brukes innen kort tid - selv om pepperrot inneholder stoffer som motvirker mugg og forråtnelse.
Pepperrot passer både til middagsretter og som pålegg; f. eks. sammen med tomat.
Unge blader kan brukes i grønne salater.
Vi har frosset ned revet pepperrot og rotbiter som vi river før de har tint. Noen mener at smaken forsterkes ved kulde, men vår erfaring er at frosne røtter smaker noe svakere, men beholder tydelig pepperrotsmak.
Pepperrot har vært brukt i Europa i alle fall fra 1200-tallet. I andre deler av verden enda lenger.
I flere land har pepperrot navn som inneholder ordet hest, f.eks. engelsk: horseradish og tysk: Meerrettich som betyr mærrareddik.
Som de fleste andre urter er pepperrot omfattet av overtro. F. eks. skal en bit pepperrot i pungen holde fattigdommen unna i følge boka Krydder (Swahn 1998, Teknologisk forlag).
Vi har ikke prøvd.

Vi gledet oss for tidlig

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon


OVER: Her var det seks roseknopper. Nå er det én.
VENSTRE: Sånn har vi tidligere forsvart rosene mot rådyrene.
Må stengslene opp igjen?


Denne hagesesongen har vi ikke vært plaget av at rådyrene spiser av plantene.
Inntil nå har roser, stemor og ringblomster fått være i fred, og vi begynte å håpe på at det skulle vare.
Kanskje kunne vi til og med plante tulipanløker for å sikre oss et tidlig blomsterflor til våren?
I går ble vi imidlertid brakt brutalt ned på jorda igjen.
I nattens mulm og mørke hadde rådyrene spist fem av de seks remonterte roseknoppene på den gule rosen som vi er så glad i.
For den er rådyrene dessverre også glad i. På sin måte.
Like ved lå avgnagde og delvis oppspiste roseblader og rester av blomsterertplanter som de også hadde forsynt seg av.
I flere år har vi måttet gjerde inn den gule rosebusken og blomsterertene med gjerdeelementer, hagestoler og annet som kan være egnet til å holde rådyrene på avstand fra de fristende plantene.
Ikke har det vært pent, og ikke er det praktisk, for stengslene står i vegen når biler skal snu.
Så vi får se. Kanskje må gjerdeelementene opp.
På den annen side: Forsvinner den siste roseknoppen også, så er det ikke mye å ta vare på.
For det er vel for mye å vente at rosene skal rekke å sette enda flere nye knopper før kulda setter inn, og vinteren tar over.

onsdag 27. august 2008

Humle til nytte, glede og besvær

Foto: Kow d.e. 230808
Klikk på bildet for å se større versjon

Humlen viser en livsvilje og vekstkraft som må imponere de mest blaserte.


Vi begynte for 10-15 år siden med to rotskudd som vi plantet 3-4 meter fra hverandre.
Etter hvert har begge fått mange rotskudd, og plantene må holdes hardhendt i sjakk for ikke å bre seg for mye og kvele omgivelsene.
Hver vår klippes plantene helt ned. Hagesaksa skal være skarp, for de treene fjorårsskuddene er seige. De har da også tradisjonelt vært brukt som råmateriale for tau og sekkestrie.
Våre planter har ikke "magemål", men vokser uhemmet og slynger seg rundt det som står i deres veg.
En svarthyll i nærheten er om høsten halvt hyll og halvt humle. Bjørnebærene og løpstikken som står mellom humleplantene, må jeg stadig befri ved hjelp av plantesaksa.
Enkelte andre humleiere sier at deres planter blir svarte og klissete fra tidlig på sommeren.
Bank i bordet, men våre har vært forskånet fra sykdom og utøy.
Etter som vi er glad i det frodige, holder vi oss med humle for bladverkets skyld. Vi bruker den i liten grad som medisinplante.
Den ene planta har imidlertid enkelte år fått blomster, og vi har tidligere plukket inn og tørket en del som vi har trukket te på.
Humle (Humulus lupulus) skal nemlig motvirke så forskjellige plager som stress og uren hud, og dessuten åpne luftvegene så det blir lettere å sove.
Men det smaker bittert. Da er kanskje en pose med tørket humle under hodeputa å foretrekke.
Kokte, unge humleskudd servert med smør og sitron, skal være en delikatesse. Det har vi til gode å prøve.
Men hvem vet. Vi prøver litt av hvert når inspirasjonen og lysten melder seg.
Ellers er humle, som de fleste vet, blitt brukt til ølbrygging.
På 1400-tallet var så vel danske og svenske som norske bønder pålagt å dyrke humle.

tirsdag 26. august 2008

Sitronmelisse - en fryd for hjertet

Foto: Kow d.e. 220808
Klikk på bildet for å se større versjon

Sitronmelisse er en anvendelig urt som kan brukes til litt av hvert.

Sitronmelisse, sier vi.
Svenskene er mer poetiske og kaller den hjärtans fröjd. Ikke bare når de i sangen "Uti vår hage" synger "Kom, liljor och akvileja, kom, rosor og salivia! Kom, ljuva krusmynta, kom, hjärtans fröjd", men også til hverdags.
Skjønt, den går under navnet "hjertensfryd" på norsk også, men det har jeg aldri hørt brukt - verken i mitt hageglade barndomshjem eller andre steder.
Sitronmelisse (Melissa officinalis) har som det latinske navnet forteller, vært brukt som medisinplante.
Avtrekk av blad skal kurere hodepine og fremme hukommelsen.
Ellers hjelper sitronmelisse - som de fleste urter - i følge folketroen, mot det meste.
Vi har brukt sitronmelisse i snart 30 år.
Vi trekker te av den. Før drakk jeg melisse-te med honning. P.g.a. diabetes kan jeg ikke gjøre det lenger, men te av melisse kan også drikkes uten tilsetninger - eller med kunstig søtstoff.
Ellers bruker vi unge blader i grønne salater og i fruktsalat.
Sitronmelisse passer også utmerket i geleer, supper og sauser - og i drikkevann og saft.
For ikke å forglemme som pynt på kaker og desserter med jordbær og bringebær.
Sitronmelisse kan tørkes og brukes ut over vinteren. Det har vi gode erfaringer med, men smaken blir - selvfølgelig - ikke den samme som av friske blader.
Noen mener at sitronmelisse er lite herdig. Vi bor i Drøbak og har ingen erfaring med det.
Derimot sår planten seg meget villig - også på "steingrunn".
Har man en sitteplass hvor man kan lage bed av duftende planter, forsvarer sitronmelisse sin plass der.

mandag 25. august 2008

Bacopa et hyggelig bekjentskap

Foto: Kow d.e. 250808 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Bacopa dekker godt, blomstrer hele sommeren og holder seg pen selv om regnet øser ned.

Vi har stiftet et nytt bekjentskap.
Den nye kjenningen heter bacopa, eller trolig mer presist Sutera "Bacoble".
Vi plantet den første gang i potter og urner sammen med spanske margeritter og lobelia i fjor. Det var så vellykket at vi gjentok det i år. Med like stor suksess.
De hvite, små blomstene står fint til den blå lobeliaen og de rosa margerittene, og blomstrer hele sommersesongen.
Den ser ut til å trives i full sol, og holder seg pen selv om det regner.
Bladverket er så tett at man ikke bør stole på at regnet gir beplantningen nok vann. Selv om to av våre tre potter med bacopa ikke står under tak, må vi vanne disse nesten like mye som den som står under takskjegget.
Bacopa - dvs. Sutera "Bacoble" - er trolig en ny plante for vi finner ingen opplysninger om den i vårt relativt rikholdige hagebibliotek eller på nettet.
Det finnes bilder som er lagt ut for å stimulere salget, og det finnes opplysninger om akvarieplanter som også heter bacopa, men opplysninger om den aktuelle sommerblomsten har vi ikke funnet - verken på søkeordet "bacopa" eller "sutera".
Derimot har vi funnet tilbud på piller og urteekstrakt med bacopa som kurerer det meste og gir bedre hukommelse.
Vi får derfor gjøre våre egne erfaringer.
Etter to års bruk vet vi i det minste så mye at dette er en villig, blomsterrik plante som egner seg i samplantinger i potter, urner og ampler.
Det er nok ikke siste gang den pynter opp i vår hage og på vår gårdsplass.

Abrodd - velluktende og legende





Foto:
Kow d.e. 250808 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Abrodd ved trappa er en gammel folkelig tradisjon. Den dufter godt, holder insekter borte og virker trolig desinfi-serende, i følge folketroen.











Mellom slyngrosa på veggen og plantene i urna til høyre i forkant av bildet, står en abrodd.
Den har vi plantet der i samsvar med gammel skikk og tradisjon.
På landet plantet man abrodd ved trappa slik at man kunne ta i den når man gikk inn. Da fikk man god lukt på hendene.
Kanskje virket den også i noen grad desinfiserende.
Abrodd (artemisia abrotanum) er en malurt og har tradisjonelt vært brukt som medisinplante.
Avtrekk av bladene drikkes paradoksalt nok både som oppkvikker og beroligende middel. Og kan brukes som skyllevann for håret. Skinkegasposer med malurtblader kan legges i badevannet, forteller boka "Alt om Urter" (Ekstrabokklubben 1985).
"Hageselskapets store urtebok" (Gyldendal 1978) legger til at abrodd ble tørket og gav lintøy og klær en ren, fin duft.
Ellers er abrodd tradisjonelt brukt som middel mot innsekter, men også i duftputer og duftposer og i krydderbuketter. Den ble dessuten, av ukjent grunn, plantet på kirkegårder og graver.
Norsk Hageleksikon sier at abrodd kan være mottakelig for meldugg og rustsopp.
Der har vi vært heldige for planta på bildet står like ved en rose som plages svært av rustsopp, men heldigvis har det ennå ikke smittet over. Kanskje fordi vi hver vår klipper abroddplanta hardt ned, slik at den hovedsaklig består av unge grener og skudd.
I tillegg til planta ved trappa, har vi abrodd ved søppeldunken.
Noen sitteplass omgitt av duftende urter har vi ennå ikke fått laget, men kommer vi noen gang så langt, vil abrodd opplagt høre hjemme der.

lørdag 23. august 2008

Hestemynte er ikke for hester

Foto: Kow d.e. 210808 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Hestemynten kjemper med japansk lykt, ryllik, abrodd og malver om luft, lys og oppmerksomhet.

Jeg er glad i hestemynten. Min kone synes ikke noe særlig om den.
Min første bekjentskap med hestemynte (Monarda) stiftet jeg på Refsnes på Jeløya på 1960-tallet da jeg fikk en rot av en hageinteressert nabo som riktignok mente at det var Brennende kjærlighet (Lychnis).
Det viste seg snart at hestemynten ikke bare var vakker, men også velduftende og velsmakende både for mennesker og bier.
Norsk Planteleksikon sier at plantens rotutløpere kan gjøre den til et besværlig ugress, men det har vi ikke opplevd.
Jeg hadde nær sagt, dessverre.
Vår erfaring er at planten "klatrer" opp av jorda, tørker og dør ut før man får summet seg til å plante den om. Slik har vi mistet både den opprinnelige vi fikk på 60-tallet og et par vi senere har kjøpt. De blomstrer og ser ut til å trives, men plutselig er de borte.
Den vi nå har, er noe mer "lilla" i fargen enn den opprinnelige som var klar rød.
Monarda får gjerne blomster i "etasjer" oppover stengelen og kalles derfor også for etasjeblomst, men vår plante blomstrer kun i toppen. Det har også de tidligere gjort. Kanskje de står for trangt og mørkt så bare toppen får lys nok.
Vår hestemynte er trolig en Monarda didyma.
Jeg bruker såvel blomstene som de nyeste bladene til å trekke te på.
Hakkede nye blader og deler av friske blomster egner seg også i grønne salater hvor de røde blomstene både bidrar til å sette smak og appetittvekkende kulør på maten.

Smultronställe

Foto: Kow d.e. 210808 ©
Klikk på bildet for å se større versjon


Trapper er primært til å gå i, men her har markjordbærene snart tatt over.

For en 7-8 år siden satte vi noen markjordbærplanter her og der på tomta.
Det vil si at vi spredde dem, for opprinnelig stod de i en skråning på skogdelen av tomta hvor det stadig ble mørkere og mer skyggefullt etter som trær og busker vokste til.
Så for om mulig å redde bestanden og øke avlingen, klipte vi av noen utløpere og plantet dem i bergsprekker og på åpne jordflekker med sol; m.a.o. med mykje lys og varme.
Egentlig var vi skeptiske til om omplantingen ville lykkes, for det var ikke akkurat skogsjord de kom i.
Men plantene slo rot de og formerte seg selv. En utløper strakte seg fra bedkanten og ut i den steinbelagte trappa fra gårdsplassen ned til den nederste plenen. Der slo den rot, og etter som den nye planta produserte etter måten store fine, velsmakende bær, fikk den stå.
Med det resultatet at teppet av jordbærplanter nå snart dekker hele det nederste trappetrinnet.
Så trappa er blitt de minste barnebarnas "smultronställe".
Og vi har ikke hjerte til å rydde bort plantene for å få plass til klampende føtter.
Hva vi skal gjøre når trappetrinnet er dekket med jordbærplanter og fristende, rødhvite, velsmakende markjordbær, har vi ennå ikke noe svar på.

fredag 22. august 2008

Mer enn pizzakrydder

Foto: Kow d.e. 210808 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Her er oregano nok til mange pizzaer. Disse plantene står i steinbedet, men vi har også oreganoplanter i kjøkkenhagen. Formeringen ordner de selv.

Oregano vokser vilt i Norge.
Det gjør den for så vidt hos oss også. Den sår seg selv, og spres på underligste vis, og vi har ikke hjerte til å luke opp plantene som dukker opp på steder hvor de egentlig ikke skulle være. For plantene er dekorative og dufter godt, så de forsvarer like gjerne sin plass i blomsterbedet som i kjøkkenhagen.
Skjønt, oregano? I vårt tilfelle dreier det seg trolig om Origanum vulgare som på norsk bl.a. kalles Bergmynte eller Bergkung eller bare Kung, og som markedsføres under betegnelsen Merian.
Vår oregano eller merian kom til oss fra barndomshjemmet til en av våre svigersønner. Vi har derfor ikke nøyaktig artsnavn - noe vi heller ikke legger så stor vekt på. For oss er estetikken og nytteverdien det avgjørende.

Nye, friske blader av bergmynte smaker godt i mange slags retter. Slett ikke bare på pizza.
Vi bruker blader og blomster i "grønne" salater og i supper og stuinger.
Og de kan helt sikkert med fordel brukes i bakverk, men det har vi ennå ingen erfaring med.
Men jeg utelukker absolutt ikke at vi kan komme til å prøve.

Nå modnes bjørnebærene

Foto: Kow d.e. 210808 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Bjørnebærene er saftige og søte, men plukk dem ikke før de er ordentlig modne.

Sesongen for de øvrige bærene er over. Nå er det bjørnebærenes tur.
Buskene er fulle av kart, og noen bær er allerede modne.
Vi plukker inn og fryser ned.
I tillegg får barnebarna plukke det de har lyst på.
De yngste fem er i alderen åtte til tre år. De plukker på den busken som ikke har torner. De øvrige prøver vi å holde dem vekk fra for der stikker de seg til blods.
De med torner er rotskudd fra min mors hage i Sarpsborg.
Den torneløse er kjøpt i et gartneri. Den har vært torneløs og båret rikelig i ti års tid.
Bære rikelig gjør den ennå, men nå dukker det opp rotskudd med torner.
Og de får leve, for buskene med torner får like mange bær som de uten, og alle bærene er store og saftige. Det er ingen forskjell på utseendet, smaken eller kvaliteten.
Bjørnebær som ikke er skikkelig modne, smaker ikke godt. Man bør derfor være tålmodig og vente til de er modne.
Om de er modne, kjenner man på at de er myke - og ser man på fargen som skal være dypt blå eller svart.
Å ta en tur i hagen og spise saftige, modne bjørnebær rett fra busken er en nytelse som vi ofte unner oss.
Vi har allerede startet sesongen.